Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Katt i full spybøtte

Vi har alle hørt tittelen “Katt på hett blikktak”, men de færreste av oss har sett stykket.

Tittelen “Katt i full spybøtte” er mindre kjent, men der kan jeg i hvert fall skryte av å ha sett det!

Besøker mi venninne Villheksa og hennes to barn; Slauren og Lillelika. Lillelika er hjemme fra skolen, fordi hun har magesjau, og den ferierende Jegfyren er satt til barne- og kattevakt for dagen. Ikke akkurat en lystelig situasjon, men slik går no dagan …

Det er midt på dagen, når spybøtta nettopp er påfyllt med en ekstra dose oppkast fra Lillelika, at kattungen får ei ny ri. Den farer rundt, jakter på alt, inkludert bevegelige tær og innbilte mus. Den spretter opp på stuebordet, freser bortover og tar en overhaling ned i spybøtta! I neste øyeblikk er den oppe i gjen, spyblaut og spyttende, og skvettende klisset rundt seg på gulvet.

Etter ei kort jakt blir katteskinnet tatt i nakken, båret raskt inn på badet og kasta i dusjen. Dne spretter ut igjen, men blir tatt på ny, og på ny, og dukka i fossen der inne. Til slutt er den halvparten så stor, og ynkelig tynn på steingulvet, og blir tulla inn i et stort badehåndkle.

Og så sitter jeg der da, Jegfyren, og tørket det lille kattekreket, og syns egentlig at det er ganske så koselig. Katta får igjen den litt fluffige formen sin, og blir snart sluppet ut på stuegulvet igjen.

Og jeg håper den har lært, at spybøtta er en kilde til pissblautt ubehag …

Landet der alle sjeler bor

Igjennom alle menneskesinn; en horisont,
en solnedgang vi aner over knivseggen
der barndommens land ble skåret
mot voksenlivets krav om flukt …

- fra den riktige verden
og inn i nabolagene der galskapen,
der ensomheten, der frykt og
fortvilelse bor, der frådende raseri
åpner sine avgrunner i oss.

Flyktninger med kniver var vi,
men nå er vi vendt tilbake
til barndommens ekte landskap,
og vi bærer nysmidde døpeskjeer
i landet der alle sjeler bor.

- Hattfjelldal 6.november 2009
(til Cecilia og Heikka)

Mann med sko

Pappa er ute og går. Det er fint vær, byen summer rundt ham, og han skal ingen steder. Han kan ta det helt med ro, og nyte høstsola.

Han spaserer nedover Bogstadveien. Det er flere år siden sist. Kikker i vinduer, ser på folk, smiler og tenker at når han blir sulten, da stikker han bare innom en kafe, en hvilken som helst kafe. I dag er nemlig alt godt nok!

Han merker at den ene skoen sitter løsere enn den andre, så han stopper og bøyer seg for å knytte lissene igjen. Det viser seg at lissene slett ikke er gått opp. Han undrer seg litt over det, retter ryggen og spankulerer videre.

skolopMen nå merker han tydelig at den høyre skoen sitter en tanke løsere. Det er ikke mye, men nok til at han blir gående og kjenne på skoen; hvor løs den er, hvordan den gir en følelse av at lissa er gått opp. Han tenker litt på ting han har hørt før, om at ene foten gjerne er litt større enn den andre.

Venstrefoten er størst, altså, tenker Pappa.

Men, nei, han husker veldig godt at en ekspeditør på en skobutikk fortalte ham at det er høyrefoten som er størst. Så dette stemmer ikke. Det er noe galt, og det nytter ikke å tenke at det er en bagatell, for nå har han lagt merke til det, og klarer ikke å la være å legge merke til det! Så han spankulerer med sanseapparatet fullstendig fokusert på forholdet mellom foten og skoen der nede, på høyre side.

Dessuten føles det som om skoen blir løsere og løsere. Så han stopper, og sjekker lissene igjen. Og nå, hurra, er de gått opp! Ja, han får virkelig en hurra-følelse, for det lar ham stramme lissene og da føler han at han har gjort noe med det!

Og så går han videre. Nå er alt greit … men nei. Det er fremdeles forskjell! Neiiii!

Kvinner i endring!

Etter å ha fulgt min entusiastiske sønn på skolen, går jeg hjem under en nydelig himmel, pustende skarp og frisk høstluft, nytende hvert øyeblikk av denne fantastiske morgenen.

Så farer en oppstaset kvinnefigur forbi meg i motsatt retning, og jeg kjenner en sterk eim av fersken etter henne. Det slår meg med en gang at dette er noe merkelig; kvinner skal da ikke lukte fersken! Jeg kikker etter henne over skuldra, og se det; hun gynger mykt avgårde på fortauet, med ei rumpe formet som en perfekt kjempefersken!

Det går opp for meg i det samme at denne kvinnen er genmanipulert. Influert av de nyeste vitenskapelige landevinningene, har hun latt seg lokke inn i fysisk samrøre med ferskenfrukta, for å lukte behagelig (og muligens for å sikre den myke ferskenformen der bak).

Jeg snubler videre, forbløffet over min nye innsikt, og får den straks stadfestet; det kommer tre unge jenter mot meg, og når jeg værer i lufta etter dem er det som å befinne seg i Edens hage; epler og pærer og fersken og aprikos og jeg-vet-ikke-hva …

Nå er jeg forskrekka! Kvinnekjønnet er ikke lenger hva det var! De er genmanipulert alle sammen! De har podet seg selv med alskens frukt, og lukter deretter! Det er … det er … det er forferdelig! Jeg vet ikke hvor langt det er kommet, om det i det hele tatt finnes umodifiserte kvinner igjen i verden, men jeg håper virkelig at det ikke er for seint å rope et høyt “varsko her” på vegne av kvinnekjønnet!

VARSKO HER!!!

SE OPP FOR GENMANIPULERTE FERSKENRUMPER!!!

rumpf

Hva skal vi med Anne?

Vi feirer Pappa sin bursdag på en cafe i byen. Hans gode venninne og kollega Anne er med, og når vi drar igjen får hun skyss med bilen til Pappa og Mamma.

Når vi går til bilen, med Anne, faller det en kommentar fra Poden: Hva skal vi med Anne?

Vi stopper opp, ser på Poden, og skjønner at spørsmålet er alvorlig ment; Hva skal vi egentlig med Anne? Kan vi bruke henne til noe? Hvorfor er hun  med nå? Skal hun sitte barnevakt, eller skal hun brukes på noen annen måte? Har Anne noen nytteverdi?

Vi voksne blir litt overrumplet av spørsmålet, men det er fullstendig saklig, selvsagt. Poden er seks år, og spør bare om ting som opptar ham. Og akkurat nå trenger han å få kartlagt hvorfor dette Anne-mennesket skal sitte på i vår bil.

Vi skal kjøre henne hjem, sier Pappa; Det er ingenting vi kan bruke henne til i kveld.

Familien kjører gjennom byen, og de voksne kommenterer veiarbeidene som pågår, som gjør at bilen må krongle seg oppover bakkene fra Tøyensenteret mot Ensjø. Fra baksetet kommer det plutselig: “Når blir byen ferdig, egentlig”? Det er Prinsen som spør, og det er såpass uvant at foreldrene i forsetet blir stille. Han følger opp med enda et spørsmål: “Er det egentlig noen byer som blir ferdige”? Og han sier det med et tonefall som indikerer at det er ganske bortkasta å drive på slik, om man aldri blir ferdig med byen!

Mamma svarer, helt korrekt, at byer som er ferdige er døde, for så lenge det bor folk i byene vil det være byggevirksomhet.

Pappa smiler, for han tror Prinsen egentlig bare lekte med “byen” som ide, og meget vel vet at ingen byer blir “ferdige”, og da blir Mamma sin korrekte utlegning faktisk litt søt.

Og så kjører de videre.

1. Du skal ikke ha andre brukere enn meg. Om du har andre brukere, skal du bugges, skjerminnstillingene skal endres og dokumentprogrammene dine skal bli fulle av makroer.
2. Åpne din harddisk for meg, og hindre meg ikke, for jeg er din bruker og din virtuelle himmel hører slike som meg til.
3. Du skal alltid ha en magisk backup av alle filer, avvise alle virus, være tilkoblet til evig tid og gjøre det jeg vil før jeg engang har rørt ved tastaturet.
4. Du skal følge alle mine tastetrykk til punkt og prikke, uten hensyn til programvarens begrensninger, og du skal føle at din harddisk og min hjernestamme er ett.

Som lønn for din feilfrie tjeneste skal du snart bli oppdatert! Du skal bli erklært hellig! Jeg skal danse magiske datamaskindanser for deg, med et lendeklede av gamle disketter!

Oh, du maskin; du skal være min venn på jorden og i himmelen!

Såre fornøyde rumper

Familien er på ferie, og en viktig begivenhet i ferien er at vi alle drar til en gård der de har islandshester, og bruker en dag på å ri. Ingen av oss kan ri fra før. Pappa red en gang for 32 år sida. Mamma har ridd islandshest før, men har glemt hvordan. Prinsen og Poden er grønne med dyr i det hele tatt (bortsett fra kontakten med den gamle tispa til Venstremannen (Divadatters forlovede), la oss kalle henne Røyta).

Heldigvis har vi funnet et sted der ingen rideerfaring trengs; Skogsbergs Islandshestar (i Vestre Ämtervik, Värmland, Sverige)

Vi hjelper til med hestene først; leier dem ut fra hestehagen, tjorer dem, børster dem fra bringe til bakende, og hjelper til å henge bissel og sal på dem.

Så kommer det store øyeblikket; når vi alle stiger opp, eller blir hjulpet opp, på hestene. Det er flott og spennende, og ikke så lite urovekkende for voksne foreldre som er på dypt vann, sammen med ungene sine. Vi setter oss opp, og Anki, som skal ri sammen med oss, begynner å forklarer hvordan vi får hesten hit og dit, hvordan vi får den fremover og hvordan vi får den til å stoppe. Og viktigst av alt; hvordan vi hindrer hesten fra å spise gress i grøfta.

Poden er bare seks, så han må ri i tau etter Anki. Prinsen er ni, så han får ri selv. Og det går ikke bra. Poden er sur fordi han ikke får ri selv, og Prinsen er så forsiktig med tømmene at hesten hans gjør akkurat som den vil. Den dukker hodet ned i saftig grøftegress, og blir der. Prinsen blir mer og mer fortvila, og til tross for oppfordringer om å bruke muskler, klarer han ikke å styre hesten. Pappa burde egentlig vite bedre; muskler hjelper ikke mot et dyr på 300 kilo, der noen av de sterkeste musklene sitter i nakken. Nakken forblir bøyd mot grøftegresset.

Til slutt må Anki ta Prinsen i tau etter seg også. Prinsen er ganske fornøyd med det. Alt er bedre enn å være prisgitt et fremmed dyr uten språk, men med potensielt ville instinkter …

Mamma og Pappa klarer heldigvis å styre sine beist … eh … hester, og litt etter litt snegler følget seg over jordene og opp mot skogen.

hesteturDer får Poden lov å styre selv, noe han gjør med stor glede og autoritet. Han styrer hit, og han styrer dit, og styrer med vilje hesten sin ut i grøfta for å spise. Pappa misforstår, og prøver å gi gode råd, men Poden forklarer enkelt at han vil at hesten skal spise han. Og så styrer han videre, på sin måte, som om han er født til å sitte på hesteryggen.

De griller pølser i skogen, ved et tjern, og koser seg i sommervåt idyll. Det regner lett, men ingen tar skade av det. Å ri på hest i villmarka er alt for spennende til å bry seg med slikt plukk. Dessuten gjør pølser og tursjokolade bålpausen helt prima.

Og så setter de seg opp igjen, og Prinsen er godt fornøyd med å slepe bak guiden fremdeles. Poden derimot, sitter på hesten og stråler av vellyst.

De rir avgårde, og Poden vil gjerne ri først også, noe han bare gjør, helt av seg selv, til guidens store forbauselse. Hun blir faktisk ridende langt bak med sin hest og Prinsen på slep. De rir opp bakkene og fryder seg over naturen og lydene fra hestene, ikke minst prompelydene fra Mamma sin stolte ganger.

Poden blir dratt inn i folden igjen, av Anki, som ikke vil ha noe av at den nybakte “verdensmesteren” (Podens egen beskrivelse av rideferdighetene sine) mister kontrollen når hesten hans skjønner at nå skal de hjem. Han må ri bak, og blir sur som ei potte av det.

Men noe seinere er han knisende fornøyd, fordi han får mulen på sin hest til å dytte til halen til Prinsen sin hest, noe Prinsen selvsagt ikke liker. Poden styrer hestemulen frem og tilbake, og kniser fornøyd. Muligens er det dette som får Prinsen til å gå med på å ri selv litt etterpå.

Det fikser han. Så det er et fornøyd følge som vender tilbake til gården; alle rir selv, alle er slitne i rumpa og alle kjenner at denne dagen har vært noe helt spesielt.

Hestene blir strigla. Noen kyllinger blir kost med. Vi takker Anki for turen. Pappa roser henne litt, for hun var flink med både hester og folk.

Og så er dagen over. Fire såre rumper setter seg inn i bilen for å kjøre hjem, men når Pappa lar falle en bemerkning om det, blir det dårlig mottatt i baksetet. Prinsen syns all prat om tiss og rumpe er pinlig, så han himler med øynene over Pappas pinligheter. Og Poden er “verdensmester til å ri”! Det holder han hardnakket på, og følger opp med å erklære: “Så jeg har ihvertfall ikke vondt i rumpa! Ikke i det hele tatt! Jeg får ikke vondt i rumpa av å ri, jeg”!

Mamma og Pappa ser på hverandre, og smiler. Slik er det bare.

Det er morgen. Poden skal i barnehagen. Mamma skal kjøre, så Pappa setter seg til foran maskina på kontoret. Men Poden kommer opp igjen når han har hørt Mamma og Pappa avtale at Pappa skal gå til barnehagen, finne bilen der, og ta med Poden hjem.

Poden kommer øverst i trappa utenfor kontoret: Pappa?

- Ja?

- Når du ser lommeboka mi i bilen, da må du ikke ta den ut. Okei?

- Ja, det er greit.

- Da er det en avtale.

- Jada, det er en avtale, sier Pappa, og smiler litt for seg selv over Podens formelle avslutning.

Men Poden er slett ikke ferdig.

- Pappa?

- Ja?

- Kan du hente meg tidlig?

- Når da?

- Klokka tre?

- Jeg får se, kanskje …

- Da er det en avtale. Du henter meg klokka tre. Okei?

Pappa tenker at det var da voldsomt, men smiler og nikker, og bekrefter avtalen.

Mamma roper nedenfra, og Poden går ned trappa igjen. Men så stopper han, snur, og løper opp til toppen igjen.

- Pappa?

- Ja, vennen?

- Når du har henta meg, da må vi kjøre til Handlesenteret. Okei?

- Hvorfor det da?

SlangelPoden legger ut om et legosett han ønsker seg (Mamma roper), som han ikke vet hva koster, men som i hvert fall koster mindre enn et annet legosett han også ønsker seg (Mamma roper, men blir oversett), og det er på lekebutikken på senteret, og da vil han dra dit og se om han har penger nok i lommeboka si til å kjøpe det …

- Så vi må kjøre til Handlesenteret.  Okei?

- Okei!

- Da har vi en avtale på det!

(Mamma roper igjen)

- Ja, da har vi en avtale på det. Jeg skal hente deg klokka tre, og jeg og du og lommeboka di skal dra på Handlesenteret for å se om du kan kjøpe det legosettet. Greit! Men nå må du løpe! Mamma roper! Vi ses etterpå! Ha det!

- Ha det!

Poden løper ned. Pappa snur seg mot maskina igjen. Han hører stemmene deres der nede, og døra som går igjen, og så blir det stille. Pappa sitter der, klar til å jobbe nå, og full av det mentale bruspulveret slike unger kan skape.

Mammas gravferd

Det er tidlig morgen. Jeg står opp og barberer meg. Begynner å kle meg da det ringer på døra. Går ned og åpner i underbuksa. Der står søstrene mine. De kommer for å hente meg. Det er ikke mulig å hilse på en sober måte i underbuksa, så vi spøker og ler, som vanlig. Underbuksa mi er svart, så jeg er klar, sier jeg og gliser. Ja, kom da, sier ene søstra mi, og gliser tilbake. Vi skal være med å flytte kista fra sykehuskapellet til kirka.

De venter i stua. Jeg kler meg ferdig. Den svarte dressen i dag. Svart sløyfe. Svarte sko.

Vi triller gjennom byen i sakte fart. Det er rusjtid og kø. Men vi har god margin, så selv om det snegler seg frem kommer vi til sykehuset i tide, slik vi har lovet begravelsesbyrået. Det står to menn og venter på oss der. De hilser lavmælt, og sier vi kan gå inn og sette oss i kapellet så lenge.

Kapellet er et vakkert, lyst rom. Midt i rommet står mammas kiste. Vi setter oss. Blir stille. Nå kommer tankene, og de første tårene. Det kommer en bil til, med flere slektninger. Vi hilser. Vi har kranglet om hvordan begravelsen skulle være, og krangelen var litt sår, men den får ligge nå. Seremonien er satt. Dagen i dag er ikke lenger vår å rå over. Det er mammas siste dag. Vi er her for å ta farvel.

Vi løfter henne opp. Bærer henne ut til kistebilen. Den er stor, med skinn over taket, og fløyel inni. Kista glir inn og sikres. De gir oss kors å sette på våre biler, og så kjører vi tilbake gjennom byen. Kistebilen først. Oss i kortesje bak. Fra Lovisenberg kjører vi ut på ringveien, og mot Carl Berner. Så kjører vi ned over Galgeberg. Langs gata står trærne med vårslør av rosa blomster. Jeg tenker at de tar farvel med henne. Hun valgte seg april til å stige inn i livet, og april for å forlate det. Vakkert, tenker jeg, og kjenner tårene samle seg i brystet. Vi ruller gjennom Gamlebyen, der mamma bodde. Kommer til kirka. Løfter ut kista. Bærer den inn. Plasserer den i midtgangen.

Gamlebyen kirke er stygg, tenker jeg. Den har grå himling, et monster av ei altertavle, er kald og dunkel.  Men det gjør ingenting, for dette er kirka mamma valgte. Det tusler en kirketjener rundt her. Hun rydder. Begravelsesagentene begynner å pynte. De setter opp lys ved kista. Det kommer blomster som de legger på kistelokket og ned langs midtgangen. Det er blomster fra oss, de nærmeste, med bånd der det er trykket ord om savn og minne, ord til farvel.

Det er ei stund til begravelsen starter, så vi går over broa til mamma si leilighet. På veien dit møter vi slektninger fra hjemme i dalen. De stopper og hoier. Er glade for å ha funnet frem i byen. Vi hilser. Har ikke sett dem på mange, mange år. De er blitt så mye eldre. Noen kjenner vi knapt igjen. Og de lurer på hvem av oss søsknene som er hvem. Det blir noen små stillheter når folk stirrer hverandre i ansiktene, og prøver å huske. Og så smilene, når navnene gis, og de alvorlige minene, når de gir sin deltagelse over tapet. Kondolerer, sier de, lavt.

programVi går tilbake til kirka. Alt er klart nå. Kirka er grå og kald, men kista er pyntet med markblomster. Kransene ligger der og lyser opp det dunkle. Folk begynner å komme. De får program ved døra. Skriver seg inn i kondolanseboka. Ser på det fine ungdomsbildet av mamma. Hun er vakker på det bildet. Det er tatt like etter krigen, tror jeg. De tar meg i hånda, kondolerer. Flere slektninger jeg ikke husker. Færre smil nå, for folk er preget av at kista ligger der, at dette er ei kirke.

Organisten spiller et rolig preludium, og jeg går ut. Trenger å unnslippe hilsingen og blikkene. Står utenfor kirkedøra og ser på våren. Ser folk gå til jobb. En trikk ramler gjennom Gamlebyen.  Ei drosje stopper og noen nye slektninger velter ut. Jeg tar imot, og ber dem skrive seg inn i kondolanseboka. Lar dem gå inn. Blir stående. Ser gravlunden ligge å vente på andre sida av gata. Ei jente dytter barnevogna si langsmed grusgangene der inne. Jeg tenker at “noen kommer, noen går” i dette livet, og nynner litt på den sangen. Svelger tungt. Går inn i kirka.

Seremonien starter. Først spilles “Eg ser” med Bjørn Eidsvåg. Nå kommer tårene som en flom. Kona mi ser på meg. Hun syns jeg er vakker når jeg griner, og gleder seg over at jeg slipper til sorgen. Eldste sønnen min sitter taus ved sida av meg, kjenner på stemningen i kirka, og på sorgen over bestemor. Jeg ser mot den grå himlingen, uten å se den, og tenker på mamma som nå endelig tar farvel med oss.

Så skal det synges av oss alle; Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga; dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga. Dette er en sterk sang for meg, ei salme jeg fikk høre som liten unge, så jeg vil gjerne synge denne for mamma. Men det blir for sterkt. Jeg klarer første setningen, men så velter tårene frem og gjør det umulig å synge med på resten. De andre synger, mens jeg sitter og griner. Jeg prøver å bli med igjen, men det går ikke. Ordene er for sterke. Når de siste linjene i sangen synges; … eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar … – og orgelet stilner, da er jeg utgrått og sliten allerede.

Presten ønsker oss velkommen til mammas gravferd. Jeg tørker tårene og følger med. Dette er viktig. Hun sier navnet til mamma feil et par ganger, men får det rett til slutt, og gjør alt annet riktig. Snakker om mamma sitt liv. Går gjennom det hele kronologisk. Utbroderer ikke. Lar oss som kjente henne gjøre det, mens hun rolig går gjennom et åtti år langt livsløp.

Så leses hilsenene på kransene opp. Hvil i fred. Vår kjære mor, bestemor og oldemor. Med kjærlighet. Takk!

Søster Ann Elin reiser seg og snakker om mamma sitt liv. Forteller om kampen og slitet. Forteller om sitt forhold til mamma, vårt forhold til henne, og om mamma sitt forhold til kirka og Gud. Det blir en sterk tale, preget av det sterke forholdet Ann Elin hadde til mamma.

Så hører vi på Sondre Bratland synge Olav H. Hauge sin tekst: “Det er den draumen”. Det er en enkel tekst om noe stort; forløsning og lykke.

Presten leser fra bibelen. Jeg er ingen kristen, men dette er kjent stoff og jeg trives i kirka. Jeg lar noen få ord gli inn, men lukker ørene for det meste. Jeg sitter heller og tenker på mamma, på det presten og Ann Elin sa om livsløpet hennes.

Vi synger ei fin salme etter skriftlesningen; “Å leva det er å elska”. En av mamma sine favoritter.

Så holder presten en tale der hun snakker om døden og etterlivet, og lyser fred over mamma sitt minne. Det syns jeg er fint å høre. Jeg liker presten. Hun heter Anne Grete Hagen, og vet hvordan ei slik avskjed skal gjøres. Kjenner ordene som må sies. Har ei ramme å sette det inn i. Jeg tror ikke på et liv etter døden, men jeg har sterk tro på at vi som lever videre trenger å si farvel på en verdig måte, og det får vi gjøre i kirka i dag, med en klok prest ved talerstolen.

Etter fredlysingen synger i igjen, ei vakker salme jeg er litt usikker på tonen til, men jeg synger så godt jeg kan; Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. Det å synge sammen handler ikke om å skape et perfekt kor, men om å la mange skeive stemmer skape et brus av fellesskap. Det skjer i kirka i dag.

Etter sangen gir presten tegn til oss som skal bære, og vi stiller oss opp ved kista. Så bærer bi kista med mamma ut av kirka, inn på gravplassen og opp til det nye gravfeltet på bakketoppen. Der står grava klar. Et langt og dypt hull i jorda. Vi setter kista forsiktig på stroppene som skal senke henne, og tar et skritt tilbake. Resten av følget samler seg rundt oss. Det blåser. Bjørkene hvisker med nyutsprungne blader. Fuglene synger. Lydene fra byen danner bakteppe for den mørke samlingen rundt grava.

Presten sier noen ord. Hun lyser fred over minnet til mamma igjen. Kaster jord på kista. Fra jord er du kommet … En spade til med jord. Til jord skal du bli … Ny spade med jord. Fra jord skal du gjenoppstå …

Så synger vi den siste salmen for mamma;
Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,
lei du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim,
lei du meg fram!
Før du min fot, eg treng å sjå min veg
så langt og vidt – eit steg er nok åt meg.

Kista senkes i graven mens vi synger. Vi kaster rosene våre på kista. Så signer presten hennes minne og avslutter seremonien. På vegne av oss i famlien inviterer hun alle til minnestund på Oslo Spiseforretning, like i nærheten.

Vi står ei stund ved graven, litt nølende til å slippe henne. Vi holder rundt hverandre, griner, hilser på folk, tar imot kondolanser. Jeg ser at eldste sønnen min gråter, og får tatt rundt ham. Dattera mi kommer bort og holder meg i hånda. Jeg går et stykke bort, men så går jeg tilbake og ser ned på kista. Det er så fullt av blomster at kista nesten ikke synes. Kona mi kommer bort og holder rundt meg.

Det begynner å regne, og noen lurer på hvor denne “Spiseforretningen” er. Jeg hvisker et stille “Ha det, mamma”, og går for å vise vei for selskapet. Yngste sønnen min er misfornøyd med regnet, men får gå under jakkevinga mi. Laila må gå med rullator, så vi går langsomt nedover bakkene. Vi spøker om at hun trenger trimmen, og tonen letter litt igjen.

På selskapslokalet vi har leid er alt klart. Bordene er pyntet. Kaffen står klar. Ungene får brus. Maten er god. Folk fra forskjellige kanter av mamma sitt liv setter seg til bords. Vi i familien setter oss på forskjellige bord, for å vise at her er alle like velkomne, og for å snakke med flest mulig om deres forhold til mamma.

Jeg ønsker alle velkomne, og sier de får spise og prate så lenge de orker. Praten er allerede startet. Det blir ei rolig samling. Folk er sultne etter den lange seremonien. og de trenger å snakke sammen, snakke om mamma, om seremonien, om hva som har skjedd i livene deres siden sist de snakkes …

Jeg snakker med slektninger nordfra, om mammas opprinnelse og liv der oppe. Hilser på en fjern slektning som var barndomsvenninne med mamma. Snakker med slektninger vestfra også, om mammas møte med deres hjemsted, og hennes fine humør.

Jeg reiser meg etter ei stund, og ber om oppmerksomhet. Sier takk til Katarina Zwilgmeyer på Jølstad begravelsesbyrå, som har hjulpet oss på en veldig god måte med alt rundt begravelsen. Takker presten Anne Grete Hagen for hennes gode ledelse av seremonien, og hennes gode ord om mamma. Glemmer å takke organisten Olav Rune Ekeland Bastrup for hans gode spill. Takker de fremmøtte som er her for å dele sorgen med oss, og for å feire mamma sitt liv. Forteller dem at mamma slett ikke var lei av livet, selv om hun hadde bedt om å få slippe.

Så ber jeg Stein komme frem, for å spille Krekafossens brus. Det er en slått laget av pappa sin bror; Hans Mørkrid. Stein spiller den vakkert, enkelt, slik vi alle husker den, på sitt melodika. Instrumentet gir litt trekkspillaktig lyd, og det er helt riktig til denne slåtten.

Etter dette kommer Tomas Kreken frem, og sier noen ord om Krekafossen, dalen der heime, og sitt forhold til mamma. Så stiger bror hans frem, Ola Kreken, og han snakker litt mer om deres forhold til mamma og pappa, hvordan hun hjalp dem med husvask og slikt. Hvor vakker hun var, og snill.

Etter det kommer kakene, og mer prat, og så begynner folk litt etter litt å gå. Kona mi tar med seg guttene våre hjem, men jeg får gitt eldstegutten en klem før han drar, og satt noen ord på sorgen over bestemor sammen med ham. jeg blir igjen for å snakke med flere i selskapet, men snart ebber det ut. Vi sier takk til Oslo spiseforretning, og underskriver regningen. Spisesalen deres var ei fin ramme rundt minnestunda. De serverte og ryddet av uten å forstyrre, og ga oss veldig god mat.

Vi går rett over gata fra Spiseforretningen, til St.Halvards bistro, stampuben til mamma. Der sitter vi ei stund. Jeg tar en øl. Gjør sjelden det, men det passer her. Snakker litt med en fyr som var i kirka. Han er full nå, men han kjente henne, og nå vil han snakke med oss i slekta hennes. Vi snakker med ham. Han røler litt, men det bryr meg ikke. Pubverten kondolerer oss, og en annen gjest forteller at de skal henge opp et bilde av henne i puben. Det er tydelig at mange her likte henne. Det er godt høre. Godt å se andre mennesker som brydde seg om mamma.

Så går vi hjem til leiligheten hennes. Snakker litt mer sammen, vi slektningene, før klokka blir mange og vi bryter opp. Noen skal fly til Bergen. Noen skal kjøre til Sogn. Noen skal overnatte, og så fly nordover til Alta. Vi tar farvel. Jeg går hjem til dattera mi, får litt mat der, ser litt på TV, kjenner meg sliten. Kona kommer og henter meg i bilen, og vi drar hjem.

Resten av kvelden gjør jeg ingenting. Legger ungene. Synger for dem, og snakker litt om bestemor. Gir nattaklem. Går ned i stua. Kjenner meg tom, og rolig. Mamma er stedt til hvile.

Older Posts »