Mamma døde i dag

(denne postes på nytt fordi jeg skal skrive mammas livshistorie nå, og vil poste en versjon av den her)

Mamma døde i dag.

Hun er så liten og sliten på slutten. De rynkete hendene hennes ligger slappe på dyna. Blå blodårer snor seg rundt sener og bein. Huden er grå på steder, av lite blod. Hjertet orker ikke gi blod til hele kroppen, så det prioriterer de viktigste organene.

Vi synger for henne. Selv synger jeg meg gjennom to hele sangbøker, alle sanger jeg kan i dem, bortsett fra en håndfull som jeg ikke syns passer. Men noen sanger går igjen, flere ganger, med klump i halsen og tårer i øynene.

Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga.

…

Blåmann, blåmann, svar meg no, mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno bukken min, må du døy frå guten din.

…

Vinden rider høyt på sky, over hav og land og by, stormen raser tung og hvit, sorg og død kom ikke hit. Noen kommer noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite.

…

Vi synger for henne, for oss selv, for å finne ord, for å trette henne mindre med prat, for å gjøre ventetida mindre trettende. Og vi snakker med henne, spøker, får henne til å le, prøver å fortelle henne hvor glad vi er i henne, og hvor mye hun har gitt oss. Hun lytter, og hun svarer, og hun blir fort sliten. De tar henne ned på akutten, kobler henne til maskinene der. Men det er vondt med maskinene, og hun er så mentalt sliten. Mamma ber om å få slippe kampen, og legene kobler fra maskinene. De venter hun skal dø innen døgnet er over, men hun kjemper videre.

Hun blir flyttet opp på avdelingen igjen, på eget rom nå. Det ligger folk på gangen her, men hun skal dø, så hun får eget rom. Jeg tenker masse gode tanker om Lovisenberg sykehus for det, smiler så godt jeg kan til sykepleierskene, som er så flinke, lavmælte og oppmerksomme, og som hele tida sier vi må kalle på dem om det er noe. Sier takk til dem så mye jeg kan, og smiler.

Snur meg mot mamma igjen. Tar en våt svamp i munnen hennes. Tørker henne over panna. Holder henne i den magre hånda. Pust har hun nesten ikke, så ordene hennes blir uklare, men når jeg spør om hun er fornøyd med livet, kommer det gamle, harde draget rundt munnen hennes; Nei! Jeg vil leve mer! Jeg er ikke ferdig! Det er så mye kamp i de ordene, så mye av det mamma mi er; et iltert motstands-menneske.

Og hun holder fast på livet, i dagevis, over ei uke etter at legene har fortalt at hun vil dø snart nå. Hun får kramper, hun surkler og blir sprengrød, og så blir hun helt blågrå … men gang etter gang kommer hun seg igjen, litt, og fortsetter å trekke pust. Det smale brystet hennes går opp og ned, i ujevn rytme, opp og ned, opp og ned …

Og jeg finner ei vakker vise av Bjørn Eidsvåg. Jeg er ikke trygg på melodien, så jeg leser den for mamma;

Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl, men eg ve gå de med deg, eg ve gå de med deg.

Og det setter så godt ord på denne situasjonen, her og nå, ved mamma sitt dødsleie. Jeg leser videre:

Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl, men eg ve grina med deg, eg ve grina med deg.

Ho har det vondt innimellom, blir rød i ansiktet og kjenner pusten svikte. Og vi ser blikket hennes virre, og vet hun kjenner panikk over pusten som uteblir, og kaller på sykepleierne. Hun får morfin, og andre midler som hjelper henne med pust og kramper og vannsamling i lungene. Og jeg leser videre:

Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl, men eg ve leva med deg, eg ve leva med deg.

Det er faen så vanskelig å lese med tårene rennende fra øynene, gråten sprengende i halsen. Det er faen så vanskelig å “leva med deg”, faen så vanskelig å be deg “leva det sjøl”. Vi vil så gjerne puste for deg, leve for deg, gi deg lenger tid. Men slik er det. Tida nærmer seg slutten. Vi er her, men alt vi kan gjøre er å holde deg i hånda, synge, grine, og lese:

Eg ser at du er redd, men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smake han sjøl, men eg gjør død til liv for deg, eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.

Vi kan ikke gå i døden for deg, mamma. Det er din død, din veg som er til endes, og vi som blir tilbake for å stelle kroppen din, legge deg i ei kiste, senke deg ned i ei grav, synge over deg, minnes.

Du dør til slutt mamma, og akkurat da er jeg hjemme. Så de ringer meg og forteller at mamma døde i dag. Og jeg kaster meg i bilen, og kjører som en villmann gjennom byen, som om det var mulig å kjøre tilbake til minuttet før hun døde, mulig å kjøre tilbake til den tida mamma levde.

Men jeg kommer for sent. Hun er død. Kroppen og ansiktet hennes er så voldsomt og ugjenkallelig stille, så fullstendig fjernt fra livet. Det er en avgrunn mellom liv og død. Men vi samler oss rundt henne, jeg og kona mi og barna våre. Og så synger vi voggevisa vår for henne, som en avskjed.

Slik døde mamma; niesa mi, som var der akkurat da, skulle akkurat hjelpe henne over på sida, og så hikstet mamma til, tre ganger, og sluttet å puste. Og det var det.

Jeg håper de hikstene var av lettelse, lettelse over at noe hadde sluppet taket i henne, og lettelse over at hun selv endelig kunne slippe taket, og dø.

Hvil i fred, mamma.

Liten surrealisme

Prinsen har fått månedspenger, og vi legger turen om handlesenteret, der han gjerne vil kjøpe et nytt PS2-spill, med en “eye-candy” til (et kamera som lar spilleren styre figurer ved å hoppe og fekte med armene foran skjermen til spillet).

Han finner spillet, og spør om ikke mamma kan spørre om fotogreia, men mamma vil gjerne at gutten skal lære seg slike enkle ting selv, så hun ber ham gå til disken og snakke med en ekspeditør.

Han går til disken, og viser frem spillet, og spør om han kan få kjøpe “eye-candy’en” også. Den unge ekspeditøren bak disken sier at nei, det går ikke; “For du må kjøpe et spill med eye-candy’en. Vi selger den bare sammen med et spill, ikke for seg”. Og så snur han seg vekk, som om saken er avgjort.

Prinsen står der med spillet han vil kjøpe, og forstår ikke et spøtt av hva ekspeditøren mener. Har han ikke nettopp sagt at han vil kjøpe et spill da???

En annen, tydeligvis mer erfaren, ekspeditør har imidlertid oppfattet situasjonen, og kommer med det gutten trenger. Han selger både “eye-candy” og spill til den spillsugne Prinsen, og alle parter er fornøyde …

- muligens bortsett fra den absurde ekspeditøren, som har fått ødelagt den surrrealistiske bobla han skapte over disken sin.

___________________________

Og mamma? Hun smiler, og forklarer sønnen  at noen folk er rare. “Noen folk er bare rare”, sier hun. Og så ler hun sammen med Prinsen, og tenker at han sikkert har godt av slike små surrealismer i hverdagen.

“God øvelse i hvor merksnodige mennesker kan være”, tenker hun.

Romjuls-hjerte

Hei alle lesere av Spill levende bloggen! Fint at dere tar turen innom! Takk for alle kommentarer, alle tanker og følelser dere har tatt med dere hit, og herifra, i løpet av det siste året

Tusen takk! Og HURRA for dere!

Denne bloggen handler om livet, og om hvor forunderlige vi kan være, ikke minst i vår egen fantasi. Så den spenner fra politiske kommentarer til figurfjas, og finner det aldeles naturlig å gjøre akkurat det. Livet er kronglete, så en blogg med et navn som denne, må nesten være litt kronglete og rar den også.

Jeg skriver denne posten for å fortelle deg, kjære leser, at her kan du være så kronglete og rar du bare vil. Du kan tenke hva du vil, og gjerne bidra med dine rariteter i kommentarfeltene. Jeg håper du skal føle at denne bloggen har et stort og varmt romjuls-hjerte, hele året gjennom.

Dette gjelder for livet ditt også, kjære leser; du er rar, og det er ingen som egentlig forventer noe annet. Vi mennesker er skapt litt rare, med hoder og tanker og kroppslige fornemmelser som forvirrer og fortviler oss. Men fortvil ikke; slik er vi, og det ligger en stor rikdom og glede i nettopp dette faktum. Vi er sammensatte og unike vesener som har masse å gi hverandre! Hvert menneske er som en forundringsgave!

Av den grunn vil jeg gjerne vite mer om deg, kjære leser. Jeg vil gjerne vite om én spesiell gave du har, én av dine rariteter. Om den er viktig for deg, eller ikke, er det samme, så lenge du er villig til å dele den med oss; å gi den bort som en gave, så og si. Ei lita forundringspakke håper jeg du vil gi meg, og de andre leserne her.

Så om du har noe rart å si om deg selv, gjør det som en kommentar til denne posten. Vær ærlig, og ikke vær blyg. Hva som helst passer; smått og stort. For hver av dere som poster en personlig kommentar om sin egen forunderlighet, vil jeg selv bidra med en merkelighet om meg selv og mitt liv.

Og når vi har gjort det, er jeg sikker på at vi vil føle oss enda rarere, og kanskje en liten tanke lykkeligere, fordi vi har gitt hverandre slike forundringspakker, og fordi vi er så inderlig rare sammen, med våre romjuls-hjerter.

Gledelig jul til deg!

Julekaosss …

- Hallo?

- JABBA-DABBA-DUU!

- Hallo!

- HABBA-DABLI-DABBA- DAaaa …

- Sånn, ja, litt stillhet! Nå, hva er det som foregår her!?

- Julefeiring?

- Ikke prøv dere! Julaften er i morgen!

- Ja, men i Amerika feirer de én dag før oss, så vi feirer amerikansk jul! Nemlig! JAAA! JIPPIII!!!

- Nei! Det er en dag seinere, ikke før. Og de feirer ikke med nakendans og fyllekalas!

- Ikke?

- Nei, slett ikke!

(kjære leser av denne bloggen: jeg beklager at du måtte se dette. Det virker som om figurene er tilbake i bloggen, og at de viser seg fra si verste side umiddelbart! Men jeg lover å jage dem ut før et snøfnugg smelter et visst sted)

- Dere må ut! Dere har ingen rett til å være her! Dra tilbake til deres egen blogg!

- Men … vi er kasta ut.

- Javel, og hvorfor det? Har det muligens noe med nakendans og knullefesting og alskens andre syndige aktiviteter å gjøre?

- Ja.

- Godt! Så har dere endelig lært, tenker jeg!

- Eh … lært? Ja, eh … vi har læ … ært? Kanskje? Får vi være i bloggen din da?

- Nei.

- Men, vi har ingen steder å være. Ingen andre steder enn her. Vær så snill!

- Snill? Skal jeg være snill, etter alt dere har stelt i stand!? Ikke tale om!!!

- Åh, nei, neivel. Da får vi bare stoppe å feire jul da, og heller bare slutte å være til …

- Ja! Vel … nei, jeg mente det ikke slik. Dere kan selvsagt lage en annen blogg å være på. Så, bare surf avgårde nå, og lag dere en ny blogg.

- Men vi er bannlyst.

- Bannlyst?

- Ja, vi får ikke ha bloggen vår noe sted.

- Ingen steder?

- Har prøvd overalt, men ingen vil ha oss.

…

- Ingen … hmm …

(kjære leser: jeg beklager, men jeg kan ikke bare la figurene dø heller. De får heller lov til å bli i bloggen her, men jeg lover at de skal få strenge regler for hvordan de kan oppføre seg. Jeg vil gjøre alt for å beskytte deg, kjære leser, mot dårlig innflytelse og sjokkerende scener fra figurene)

- Greit! Dere kan bli! Men da må dere love å føgle mine regler! Dette er en ordentlig blogg, som ikke skal ha nakendansing og fyllefigurer! Er det forstått? Gdotar dere det?

- Ja. Ja, selvsagt! Absolutt! Vi skal være så snille som bare det! Veldig-veldig-veldig snill! Snillere enn rompe og tissefant!

- Ja, takk, det holder lenge! Hold fred nå, og rydd opp dette rotet! Og julaften er i morgen, og den kan dere feire i stillhet. Det holder med den festen dere har hatt her i dag!

- JAA!!! HURRA FOR TOMAS OG SPILL LEVENDE!!!

- HIPP-HIPP-HIPP! HURRA! HURRA! HURRA!

- Hysj!

- 0 -

Kjære leser; jeg vil gjerne ønske deg ei god jul; ei jul fylt av glede, god mat og kjærlighet! Ei jul der du tenker litt på fremtida også.

Jeg håper du finner tid til å kjenne litt på troen du har til deg selv og ditt virke her i verden. Og jeg ønsker at du fylles med håp for deg selv, dine nærmeste og verden vi lever i.

Tro på deg selv, vekk håp for fremtida, og la kjærligheten fylle deg! God jul!

Stille om klima

Plutselig ble det stille i København.

Er det flere enn meg som sitter med en nagende følelse av at de lederne vi har valgt, faktisk mislyktes i å møte vår tids største utfordring? At de ikke maktet å skape den enigheten alle vet at vi trenger?

Vi i vesten vant den kalde krigen, men er vi nå på vei inn i en langt farligere “kald krig”? Vi vant jo egentlig fordi vi produserte så mye-mye mer enn kommunistregimene klarte, fordi vi var så mye mer effektive til å utnytte jorda. Fordi vår økonomi vokste så mye raskere enn de kommunistiske økonomiene. Vil vi nå tape av akkurat samme grunn; fordi vi vokser for mye, og er så alt for effektive til å utnytte jorda?

Jeg mener vi har et ekstra ansvar her i vesten. Vi har stått i bresjen for en teknologisk utvikling som har gjort dette mulig, og vi har koblet denne teknologien med ideer om frihandel og (viktigere) fri utnyttelse av jordas ressurser. Vi har skapt den forurensningen som nå truer hele jordas befolkning. Så vi må gå foran, ta ansvar, og sørge for at utviklingen snur. Om vi ikke gjør det, sitter vi med hovedansvaret for all den lidelsen som følger. Vi kan faktisk bli sittende igjen med ansvaret for å ha ødelagt livet på jorda!

Er det mulig at vi alle har mislyktes i dette; å redde oss selv og vår planet?

Dinosaurene døde ut på grunn av en komet. Menneskene dør kanskje ut på grunn av dumskap … hvem skulle tro det?

La oss gå til fjellet

Først ser vi et fjell.

Så klatrer vi opp på fjellet. Vi erobrer det. Vi stiller oss på toppen, og ser utover. Vi ser at fjellet er en del av alt, at alt henger sammen. Vi ser at det ikke bare er et fjell, men et uttrykk for universets mangfold og enhet. Vi ser at fjellet er mye mer enn en fjell.

Så klatrer vi ned fra fjellet.

Vi går tilbake til hytta vår. Vi hogger ved og fyrer i ovnen. Vi tar øksa og ei bøtte, og går til elva for å hente vann. Vi koker vann på ovnen. Lager oss kaffi.

Setter oss ved vinduet, med en varm kopp i henda, og ser på fjellet.

Vi ser at fjellet bare er et fjell, ikke noe mer.

Og vi er lykkelige.

Mamma hører feil!

Poden på fem synger av hjertets lyst, på engelsk, og Mamma hører på med fryd og forundring over den mirakuløse blandingen av engelske ord og fantasifraser.

- Jeg synger engelsk, roper Poden begeistret; Ikke sant jeg synger engelsk nå, mamma?

Mamma er i tvil om hun skal påpeke at “engelsken” ikke er helt det, og går for en diplomatisk mellomløsning: Det er noen engelske ord der, men mye av det du synger er tulleord, vennen. Men du synger veldig fint!

Poden stopper, ser på henne med sinnarynker i panna: Jeg synger engelsk såh! Det er bare du som hører feil! Du har for dårlige ører! Han finner seg ikke i å bli korrigert på en så uskjønn måte, uten respekt for den åpenbare engelskheten i måten han synger på. Alle som virkelig lytter kan jo høre at dette er en engelsk måte å synge på.

Mamma står igjen med en litt lattermild følelse av å ha fått sitt pass påskrevet, å ha blitt irettesatt på mest ydmykende måte. Og det kan hun i grunnen leve med. Å knuse femåringens magiske engelsk vil hun i hvert fall ikke. Hun nikker og tier, og lytter til Podens melodi grand-prix fantastic!

Hjemmebakt musikk!

Etter prinsippet om at alt kan kokes, bare du har sterk nok varme og ei gryte som tåler det, serverer jeg i dag ei oppskrift på hvordan du baker moderne musikk.

Du anbefales ikke å gjøre dette hjemme om du ikke har tunga rett i munnen.

Ha en god dag!

Gandhi sa:

.

Verden har nok til å dekke alles behov,
men ikke alles begjær.

- Mahatma Gandhi (1869-1948)

.

Fattigdom og lykke

Jeg har vært ei fattiglus hele mitt liv. De fem siste årene har jeg vært mer blakk enn noen gang. Du har sannsynligvis hatt mer penger å rutte med enn meg, kjære leser. Jeg har sjelden vært over NULL på kontoen min, og har måttet tenke meg godt om hver gang jeg skulle kjøpe ei bukse. Har ønsket meg nye klær til bursdag og jul, for å slippe det regnestykket, fordi det oftest endte med at jeg ikke hadde råd. Det har hjulpet å være gift med ei veldig tålmodig og generøs kvinne, men det har vært plagsomt å være så lite i stand til å bidra til familieøkonomien.

Tidligere har jeg levd aleine, og vært enda verre stilt. Regninger har jeg vært nødt til å drite i, og ta etterhvert som pengene kom. Og de kom ikke. Jeg har mistet titusener av kroner jeg hadde krav på fra det offentlige, fordi de aldri fortalte meg det og fordi når jeg fant ut av det, var det ingen tibakevirkende virkning for mine rettigheter. Jeg har latt være å søke midler også, fra både trygdeetat, sosialkontor og arbeidsformidling, sikkert hundretusener av kroner, fordi jeg ikke orket tredemølla. Fordi jeg var for svak og syk, og manglet tillit til at mennesker virkelig ville hjelpe meg

Jeg har betalt mye mer til mine kreditorer enn jeg burde, fordi jeg har ikke har orket å se på regningene, og latt dem gå til inkasso. Jeg har opplevd å komme hjem, og finne døra til den 17 kvadratmeter store hybelen min plombert av namsmannen, på grunn av ubetalte regninger.

Jeg har, kort sagt, vært ei fattiglus.
- men det har ikke gjort meg ulykkelig. Det er ingen smerte og lidelse i en tom bankkonto.

Ulykken ligger i å mangle kontakt med seg selv, sin livsfølelse. Smerten ligger i å ikke føle noen ro. Mangel på lykke er en sjelelig tilstand; en mangel på åpne kanaler inn til vår livskraft. Tragedien er å se kjærligheten ligge brakk, fordi vi ikke får tilgang til de kreftene vi vet bor i oss.

De som tror vi kan leve lykkelig i samfunn uten høye idealer, tar feil. Samfunnet trenger likhet, frihet og brorskap i god blanding og balanse. Det gir oss den nødvendige materielle og mellommenneskelige tryggheten til å skape vår egen lykke. Men vi trenger sjelefred også, og der ligger nøkkelen.

Sjelefreden ligger i vår bevissthet; i vår evne til å holde hodet kaldt og kroppen i ro når regningene renner inn, slik at man er i stand til å ta de fornuftige grepene. Jeg var IKKE der, og som følge av det gikk regninger til inkasso, og namsmannen kom på døra. Men så snudde jeg, og begynte å snakke med kreditorer og banker, og da fant jeg en sjelefred som lot meg ta ytterligere grep. Jeg var fremdeles like forbanna fattig, men jeg slapp å plage med selv med dårlig samvittighet fordi jeg ignorerte den vanskelige situasjonen min.

For meg er dette en fortelling om hvordan sjelefred aldri kan oppnås gjennom flukt. Den kan bare oppnås gjennom å se problemene i hvitøyet, og ta ansvar for egne handlinger. Ved å ta ansvar for mine handlinger, skapte jeg det fundamentet jeg trengte for å gå dypere i meg selv, i jakt på lykken. Det høres teit ut; men jeg dro meg selv opp etter nakkehårene!

Det var en lang og utfordrende prosess. Det har tatt årevis. Og det har vært tungt for både meg selv og mine nærmeste. Men jeg er stolt av å ha gjennomført den. Jeg er stolt av resultatet. Jeg er lykkelig.

I dag står det klart for meg at lykke slett ikke skapes av ytre ting. Jeg er fremdeles ingen rik mann, men den store forskjellen ligger i hvordan jeg er menneske i dag. Velstand er ikke det samme som lykke. Lykken skapes av meg og i meg, og den ER meg når jeg lykkes med det. Slik er jeg menneske.

Svineinfluensa

Jeg har bestemt meg for å si nei til vaksine mot svineinfluensa. Jeg har et generellt nøkternt forhold til inntak av medisiner; de er sterke kjemikalier jeg helst bruker når jeg er virkelig syk, trenger det og er overbevist om at de vil hjelpe kroppen min å bli frisk. Til en viss grad kan jeg tenke meg å ta medisin i forebyggende hensikt, foreksempel som vaksine, men da vil jeg helst velge det utfra en nøktern og tillitsvekkende informasjon om risikoen; risikoen for sykdom og risikoen ved å ta vaksinen.

I forhold til svineinfluensa syns jeg det er for mange ubesvarte spørsmål, så jeg velger å la være. For meg virker det som om det er skapt en merkelig opphetet stemning rundt denne sykdommen, som ikke korresponderer med informasjonen om dens faktiske utbredelse og styrke.

Flere ting har fått meg til å tenke dette, den mest nylige er DENNE saken.

Jeg syns det virker svært risikabelt å skulle forsyne store deler av befolkningen med en vaksine der produsenten fraskriver seg ansvaret for eventuelle bivirkninger. Det er et klart signal om at denne medisinen ikke er grundig nok testet. Det virker som et stort og lite tillitsvekkende eksperiment med folks helse. Jeg liker det ikke.

Det jeg liker minst ved det, er det faktum at våre helsemyndigheter ikke har maktet å holde hodet kaldt. Jeg tror at en nøktern og fornuftig tilnærming til denne epidemien ville vært å vente litt med de radikale tiltakene, og først få konkret dokumentasjon på utbredelse og virkning.

Nå ser det ut som alvorsgraden i denne sykdommen er svært overdrevet. Den virker ikke å være mer alvorlig for befolkningen som helhet enn en vanlig influensa. Og jeg tror ikke det skyldes forholdsreglene vi har tatt. Denne sykdommen er bare ikke så farlig som det er blitt hevdet.

Jeg har tre spørsmål:

1. Hvorfor er stemningen rundt denne sykdommen så opphetet?
2. Hvorfor er det satt igang så kraftige tiltak på så tynt grunnlag?
3. Hvem blant våre helsemyndigheter har bidratt til å kaste bensin på bålet?