Det er tidlig morgen. Jeg står opp og barberer meg. Begynner å kle meg da det ringer på døra. Går ned og åpner i underbuksa. Der står søstrene mine. De kommer for å hente meg. Det er ikke mulig å hilse på en sober måte i underbuksa, så vi spøker og ler, som vanlig. Underbuksa mi er svart, så jeg er klar, sier jeg og gliser. Ja, kom da, sier ene søstra mi, og gliser tilbake. Vi skal være med å flytte kista fra sykehuskapellet til kirka.
De venter i stua. Jeg kler meg ferdig. Den svarte dressen i dag. Svart sløyfe. Svarte sko.
Vi triller gjennom byen i sakte fart. Det er rusjtid og kø. Men vi har god margin, så selv om det snegler seg frem kommer vi til sykehuset i tide, slik vi har lovet begravelsesbyrået. Det står to menn og venter på oss der. De hilser lavmælt, og sier vi kan gå inn og sette oss i kapellet så lenge.
Kapellet er et vakkert, lyst rom. Midt i rommet står mammas kiste. Vi setter oss. Blir stille. Nå kommer tankene, og de første tårene. Det kommer en bil til, med flere slektninger. Vi hilser. Vi har kranglet om hvordan begravelsen skulle være, og krangelen var litt sår, men den får ligge nå. Seremonien er satt. Dagen i dag er ikke lenger vår å rå over. Det er mammas siste dag. Vi er her for å ta farvel.
Vi løfter henne opp. Bærer henne ut til kistebilen. Den er stor, med skinn over taket, og fløyel inni. Kista glir inn og sikres. De gir oss kors å sette på våre biler, og så kjører vi tilbake gjennom byen. Kistebilen først. Oss i kortesje bak. Fra Lovisenberg kjører vi ut på ringveien, og mot Carl Berner. Så kjører vi ned over Galgeberg. Langs gata står trærne med vårslør av rosa blomster. Jeg tenker at de tar farvel med henne. Hun valgte seg april til å stige inn i livet, og april for å forlate det. Vakkert, tenker jeg, og kjenner tårene samle seg i brystet. Vi ruller gjennom Gamlebyen, der mamma bodde. Kommer til kirka. Løfter ut kista. Bærer den inn. Plasserer den i midtgangen.
Gamlebyen kirke er stygg, tenker jeg. Den har grå himling, et monster av ei altertavle, er kald og dunkel. Men det gjør ingenting, for dette er kirka mamma valgte. Det tusler en kirketjener rundt her. Hun rydder. Begravelsesagentene begynner å pynte. De setter opp lys ved kista. Det kommer blomster som de legger på kistelokket og ned langs midtgangen. Det er blomster fra oss, de nærmeste, med bånd der det er trykket ord om savn og minne, ord til farvel.
Det er ei stund til begravelsen starter, så vi går over broa til mamma si leilighet. På veien dit møter vi slektninger fra hjemme i dalen. De stopper og hoier. Er glade for å ha funnet frem i byen. Vi hilser. Har ikke sett dem på mange, mange år. De er blitt så mye eldre. Noen kjenner vi knapt igjen. Og de lurer på hvem av oss søsknene som er hvem. Det blir noen små stillheter når folk stirrer hverandre i ansiktene, og prøver å huske. Og så smilene, når navnene gis, og de alvorlige minene, når de gir sin deltagelse over tapet. Kondolerer, sier de, lavt.
Vi går tilbake til kirka. Alt er klart nå. Kirka er grå og kald, men kista er pyntet med markblomster. Kransene ligger der og lyser opp det dunkle. Folk begynner å komme. De får program ved døra. Skriver seg inn i kondolanseboka. Ser på det fine ungdomsbildet av mamma. Hun er vakker på det bildet. Det er tatt like etter krigen, tror jeg. De tar meg i hånda, kondolerer. Flere slektninger jeg ikke husker. Færre smil nå, for folk er preget av at kista ligger der, at dette er ei kirke.
Organisten spiller et rolig preludium, og jeg går ut. Trenger å unnslippe hilsingen og blikkene. Står utenfor kirkedøra og ser på våren. Ser folk gå til jobb. En trikk ramler gjennom Gamlebyen. Ei drosje stopper og noen nye slektninger velter ut. Jeg tar imot, og ber dem skrive seg inn i kondolanseboka. Lar dem gå inn. Blir stående. Ser gravlunden ligge å vente på andre sida av gata. Ei jente dytter barnevogna si langsmed grusgangene der inne. Jeg tenker at “noen kommer, noen går” i dette livet, og nynner litt på den sangen. Svelger tungt. Går inn i kirka.
Seremonien starter. Først spilles “Eg ser” med Bjørn Eidsvåg. Nå kommer tårene som en flom. Kona mi ser på meg. Hun syns jeg er vakker når jeg griner, og gleder seg over at jeg slipper til sorgen. Eldste sønnen min sitter taus ved sida av meg, kjenner på stemningen i kirka, og på sorgen over bestemor. Jeg ser mot den grå himlingen, uten å se den, og tenker på mamma som nå endelig tar farvel med oss.
Så skal det synges av oss alle; Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga; dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga. Dette er en sterk sang for meg, ei salme jeg fikk høre som liten unge, så jeg vil gjerne synge denne for mamma. Men det blir for sterkt. Jeg klarer første setningen, men så velter tårene frem og gjør det umulig å synge med på resten. De andre synger, mens jeg sitter og griner. Jeg prøver å bli med igjen, men det går ikke. Ordene er for sterke. Når de siste linjene i sangen synges; … eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar … – og orgelet stilner, da er jeg utgrått og sliten allerede.
Presten ønsker oss velkommen til mammas gravferd. Jeg tørker tårene og følger med. Dette er viktig. Hun sier navnet til mamma feil et par ganger, men får det rett til slutt, og gjør alt annet riktig. Snakker om mamma sitt liv. Går gjennom det hele kronologisk. Utbroderer ikke. Lar oss som kjente henne gjøre det, mens hun rolig går gjennom et åtti år langt livsløp.
Så leses hilsenene på kransene opp. Hvil i fred. Vår kjære mor, bestemor og oldemor. Med kjærlighet. Takk!
Søster Ann Elin reiser seg og snakker om mamma sitt liv. Forteller om kampen og slitet. Forteller om sitt forhold til mamma, vårt forhold til henne, og om mamma sitt forhold til kirka og Gud. Det blir en sterk tale, preget av det sterke forholdet Ann Elin hadde til mamma.
Så hører vi på Sondre Bratland synge Olav H. Hauge sin tekst: “Det er den draumen”. Det er en enkel tekst om noe stort; forløsning og lykke.
Presten leser fra bibelen. Jeg er ingen kristen, men dette er kjent stoff og jeg trives i kirka. Jeg lar noen få ord gli inn, men lukker ørene for det meste. Jeg sitter heller og tenker på mamma, på det presten og Ann Elin sa om livsløpet hennes.
Vi synger ei fin salme etter skriftlesningen; “Å leva det er å elska”. En av mamma sine favoritter.
Så holder presten en tale der hun snakker om døden og etterlivet, og lyser fred over mamma sitt minne. Det syns jeg er fint å høre. Jeg liker presten. Hun heter Anne Grete Hagen, og vet hvordan ei slik avskjed skal gjøres. Kjenner ordene som må sies. Har ei ramme å sette det inn i. Jeg tror ikke på et liv etter døden, men jeg har sterk tro på at vi som lever videre trenger å si farvel på en verdig måte, og det får vi gjøre i kirka i dag, med en klok prest ved talerstolen.
Etter fredlysingen synger i igjen, ei vakker salme jeg er litt usikker på tonen til, men jeg synger så godt jeg kan; Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. Det å synge sammen handler ikke om å skape et perfekt kor, men om å la mange skeive stemmer skape et brus av fellesskap. Det skjer i kirka i dag.
Etter sangen gir presten tegn til oss som skal bære, og vi stiller oss opp ved kista. Så bærer bi kista med mamma ut av kirka, inn på gravplassen og opp til det nye gravfeltet på bakketoppen. Der står grava klar. Et langt og dypt hull i jorda. Vi setter kista forsiktig på stroppene som skal senke henne, og tar et skritt tilbake. Resten av følget samler seg rundt oss. Det blåser. Bjørkene hvisker med nyutsprungne blader. Fuglene synger. Lydene fra byen danner bakteppe for den mørke samlingen rundt grava.
Presten sier noen ord. Hun lyser fred over minnet til mamma igjen. Kaster jord på kista. Fra jord er du kommet … En spade til med jord. Til jord skal du bli … Ny spade med jord. Fra jord skal du gjenoppstå …
Så synger vi den siste salmen for mamma;
Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,
lei du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim,
lei du meg fram!
Før du min fot, eg treng å sjå min veg
så langt og vidt – eit steg er nok åt meg.
Kista senkes i graven mens vi synger. Vi kaster rosene våre på kista. Så signer presten hennes minne og avslutter seremonien. På vegne av oss i famlien inviterer hun alle til minnestund på Oslo Spiseforretning, like i nærheten.
Vi står ei stund ved graven, litt nølende til å slippe henne. Vi holder rundt hverandre, griner, hilser på folk, tar imot kondolanser. Jeg ser at eldste sønnen min gråter, og får tatt rundt ham. Dattera mi kommer bort og holder meg i hånda. Jeg går et stykke bort, men så går jeg tilbake og ser ned på kista. Det er så fullt av blomster at kista nesten ikke synes. Kona mi kommer bort og holder rundt meg.
Det begynner å regne, og noen lurer på hvor denne “Spiseforretningen” er. Jeg hvisker et stille “Ha det, mamma”, og går for å vise vei for selskapet. Yngste sønnen min er misfornøyd med regnet, men får gå under jakkevinga mi. Laila må gå med rullator, så vi går langsomt nedover bakkene. Vi spøker om at hun trenger trimmen, og tonen letter litt igjen.
På selskapslokalet vi har leid er alt klart. Bordene er pyntet. Kaffen står klar. Ungene får brus. Maten er god. Folk fra forskjellige kanter av mamma sitt liv setter seg til bords. Vi i familien setter oss på forskjellige bord, for å vise at her er alle like velkomne, og for å snakke med flest mulig om deres forhold til mamma.
Jeg ønsker alle velkomne, og sier de får spise og prate så lenge de orker. Praten er allerede startet. Det blir ei rolig samling. Folk er sultne etter den lange seremonien. og de trenger å snakke sammen, snakke om mamma, om seremonien, om hva som har skjedd i livene deres siden sist de snakkes …
Jeg snakker med slektninger nordfra, om mammas opprinnelse og liv der oppe. Hilser på en fjern slektning som var barndomsvenninne med mamma. Snakker med slektninger vestfra også, om mammas møte med deres hjemsted, og hennes fine humør.
Jeg reiser meg etter ei stund, og ber om oppmerksomhet. Sier takk til Katarina Zwilgmeyer på Jølstad begravelsesbyrå, som har hjulpet oss på en veldig god måte med alt rundt begravelsen. Takker presten Anne Grete Hagen for hennes gode ledelse av seremonien, og hennes gode ord om mamma. Glemmer å takke organisten Olav Rune Ekeland Bastrup for hans gode spill. Takker de fremmøtte som er her for å dele sorgen med oss, og for å feire mamma sitt liv. Forteller dem at mamma slett ikke var lei av livet, selv om hun hadde bedt om å få slippe.
Så ber jeg Stein komme frem, for å spille Krekafossens brus. Det er en slått laget av pappa sin bror; Hans Mørkrid. Stein spiller den vakkert, enkelt, slik vi alle husker den, på sitt melodika. Instrumentet gir litt trekkspillaktig lyd, og det er helt riktig til denne slåtten.
Etter dette kommer Tomas Kreken frem, og sier noen ord om Krekafossen, dalen der heime, og sitt forhold til mamma. Så stiger bror hans frem, Ola Kreken, og han snakker litt mer om deres forhold til mamma og pappa, hvordan hun hjalp dem med husvask og slikt. Hvor vakker hun var, og snill.
Etter det kommer kakene, og mer prat, og så begynner folk litt etter litt å gå. Kona mi tar med seg guttene våre hjem, men jeg får gitt eldstegutten en klem før han drar, og satt noen ord på sorgen over bestemor sammen med ham. jeg blir igjen for å snakke med flere i selskapet, men snart ebber det ut. Vi sier takk til Oslo spiseforretning, og underskriver regningen. Spisesalen deres var ei fin ramme rundt minnestunda. De serverte og ryddet av uten å forstyrre, og ga oss veldig god mat.
Vi går rett over gata fra Spiseforretningen, til St.Halvards bistro, stampuben til mamma. Der sitter vi ei stund. Jeg tar en øl. Gjør sjelden det, men det passer her. Snakker litt med en fyr som var i kirka. Han er full nå, men han kjente henne, og nå vil han snakke med oss i slekta hennes. Vi snakker med ham. Han røler litt, men det bryr meg ikke. Pubverten kondolerer oss, og en annen gjest forteller at de skal henge opp et bilde av henne i puben. Det er tydelig at mange her likte henne. Det er godt høre. Godt å se andre mennesker som brydde seg om mamma.
Så går vi hjem til leiligheten hennes. Snakker litt mer sammen, vi slektningene, før klokka blir mange og vi bryter opp. Noen skal fly til Bergen. Noen skal kjøre til Sogn. Noen skal overnatte, og så fly nordover til Alta. Vi tar farvel. Jeg går hjem til dattera mi, får litt mat der, ser litt på TV, kjenner meg sliten. Kona kommer og henter meg i bilen, og vi drar hjem.
Resten av kvelden gjør jeg ingenting. Legger ungene. Synger for dem, og snakker litt om bestemor. Gir nattaklem. Går ned i stua. Kjenner meg tom, og rolig. Mamma er stedt til hvile.
Men nå merker han tydelig at den høyre skoen sitter en tanke løsere. Det er ikke mye, men nok til at han blir gående og kjenne på skoen; hvor løs den er, hvordan den gir en følelse av at lissa er gått opp. Han tenker litt på ting han har hørt før, om at ene foten gjerne er litt større enn den andre.
Der får Poden lov å styre selv, noe han gjør med stor glede og autoritet. Han styrer hit, og han styrer dit, og styrer med vilje hesten sin ut i grøfta for å spise. Pappa misforstår, og prøver å gi gode råd, men Poden forklarer enkelt at han vil at hesten skal spise han. Og så styrer han videre, på sin måte, som om han er født til å sitte på hesteryggen.
Poden legger ut om et legosett han ønsker seg (Mamma roper), som han ikke vet hva koster, men som i hvert fall koster mindre enn et annet legosett han også ønsker seg (Mamma roper, men blir oversett), og det er på lekebutikken på senteret, og da vil han dra dit og se om han har penger nok i lommeboka si til å kjøpe det …
