Poden og skolegutt og pappa spiller fotball på plenen bak huset. To benker er mål. Det skrikes og fektes med armene, og sparkes i hytt og pine. Poden er fornøyd hver gang han treffer ballen og ser den fyke mot buskene eller steinene, eller mål (unntaksvis). At pappa akker seg over at ballen havner i buskene er veldig, veldig morsomt. Hver gang ballen fyker inn i buskene ser poden med forventning på pappa, som lydig akker seg og himler med øya.
Han har talent, poden, med sitt pågangsmot og sin kroppslige væremåte. Han kaster seg inn mellom pappa og storebror, og er med i klynga. Han skifter mellom hyperentusiasme og totalfrustrasjon. Skolegutt er eldre, så han er roligere og dyktigere. Hos ham er det et innbitt ønske om å vinne som dominerer. Han vet at pappa er bedre enn dem. Å slå pappa i fotball er nesten umulig, men om han bare kunne få til et smart skudd …
De to guttene er så intense at pappa blir mer andpusten av dem enn av selve spillet. Muligens er det fordi pappa ikke spiller fotball, men skuespiller. Han gjør seg til, slik at de to skal oppleve at dette er både morsomt, spennende og utfordrende på samme tid. Pappa snubler i ballen og faller så lang han er. Poden sparker ballen vekk og skolegutt skyter i mål, og de jubler som om det var en cupfinale!
Poden og skolegutt har vunnet, og pappa føler seg som en ganske vellykket skuespiller. Og scenen er en humpete plen bak huset. Plastikkballen kostet 29 kroner. Teater blir ikke billigere eller bedre enn dette!
Tegner du de fine figurene selv? Jeg visste ikke at du kunne tegne
(hysj … ja, jeg tegner dem, men ikke fortell dem det … de liker å være litt uavhengige ser du)
Så herlig!