Superskurken Sofamamma

Mamma er et unikum. Hun kan spille hva som helst, og bli fullstendig rabiat fordi hun tror hun taper. I mange spill er hun ikke engang i nærheten av å tape, men likevel syter hun som en syklon i et badekar. Slik er bare mamma: en forferdelig dårlig taper. Det har pappa lært.

Pappa prøver å spille et brettspill med mamma og skolegutt. Det er et vanlig spill som handler om å vinne, og det går slett ikke bra. Mamma ligger bak de andre, og hun blir pottesur. Selv skolegutt tar det lettere enn henne. Pappa prøver skiftesvis å trøste og å glatte over, men det er nytteløst. Mamma hisser seg opp i fletta og depper seg ned i bøtta på samme tid, i en blanding som er vanskelig å håndtere for andre enn superhelter.

Pappa er ingen superhelt, ikke i dag. Han begynner å surne selv også, særlig fordi det går bra med mamma etterhvert. Hun suser forbi både skolegutt og pappa, og humøret skyter til vers som fyrverkeri. Tjo-hei så lett det plutselig går for mamma. Hun vinner jo! Skolegutt blir litt mutt, men pappa blir pottesur.

Når skolegutt har lagt seg går pappa ned på stua med meget alvorlig mine. Mamma ser blid opp på ham og sier det går en fin serie på TV i kveld. “Vet du hva”, sier pappa, “Det driter jeg i”! Mamma rynker panna. Hun skjønner virkelig ikke hvor det der kommer fra, så pappa må forklare at i kveld, når de spilte det teite brettspillet, gikk hun milevidt for langt med den teite surmulingen sin. Hun var så teit at han knapt kan få sagt hvor teit hun var! “Virkelig altså”, sier pappa.

“Javel”, sier mamma, “men det var jo bare et spill. Kan vi ikke kose oss med serien nå da”?

“Hæ? Bare et spill? Og det sier du som har ødelagt hele kvelden vår med dritthumøret ditt når vi spilte”!

“Greit, jeg er en dårlig taper. Det vet du jo”.

“Det er ikke greit! Og du er ikke bare en dårlig taper. Du er en dårlig vinner også”!

“Javel-javel, unnskyld da, men du veit at jeg blir veldig engasjert når vi spiller, så jeg skjønner ikke hvorfor du hisser deg opp over det. Og det er ikke jeg som ødelegger kvelden vår. Det er jo du som hisser deg opp over det spillet”

Pappa blir så paff at han ikke veit hvilket bein han skal stå på. Han som ødelegger kvelden? Han?

“Nå begynner serien”, sier mamma, “Jeg skal i hvert fall se den. Tror den er dødsbra”!

Hun ser smilende opp på ham og lager trutmunn: “Kanskje vi kan sitte sammen i sofaen og se den”?

Pappa gir opp. Det er bare ikke mulig å kjempe mot superskurken Sofamamma. Hun er for uskyldig og liketil, og han er ingen superhelt. Han setter seg i sofaen og hun kryper inntil ham. Det er koselig og serien er god. Det som likevel er ille, er at han føler det er hun som har tilgitt ham, ikke omvendt.

Pappa har tapt, i et spill han ikke kjenner, med regler han slett ikke forstår. Sukk!