Skolegutt har kjøpt seg samuraisverd, for sine egne penger. Samuraisverd er kult!
Poden får låne sverdet av Skolegutt, fordi Skolegutt vil lese litt i de spennende bøkene han har lånt på biblioteket. Bøker er kult, særlig bøker i serie som kan lånes tre stykker av gangen!
Mens Skolegutt sitter i sofaen og leser, løper Poden rundt på stuegulvet med samuraisverdet i hånda og sier: “SVISJ! SVISJ! KA-SVISJ!”
Mamma og Pappa sitter ved spisebordet og gjør ferdig frokosten. Når man er voksen har man mer tid til slikt: sitte rolig, nyte maten, prate. Og å lytte til ei juleplate med “christmas-crooners”: Bing Crosby, Burl Ives, Louis Armstrong. Plutselig står Poden foran dem, samuraisverdet i hånda: “Vet dere hvorfor det ikke er playstation-dag hver dag?”
De rister på hodene. Poden ser forventningsfullt på dem. Mamma sier: “Hvorfor det da”? Poden forklarer: “Hvorfor at vi kan ikke ha playstation-dag hver dag, fordi vi må jo ha litt fred også”!
“Aha”, sier Pappa og ser på Mamma, som gjør sitt beste for å nikke betydningsfullt og se alvorlig ut. Hun lykkes. Poden er fornøyd med mottagelsen av sin nye innsikt, og springer lykkelig videre: “Jihaaa! KA-SVISJ! SVISJ!”
Det høres merkelig kjent ut…
Ja, unger er unger, ikke sant. Av og til setter de ord på en stemning, og får oss andre til å se den tydeligere. Å høre en liten pode si: “Vi må jo ha litt fred også”, er helt JUL for meg.
Hehe, ja… det er godt de små kan sette pris på litt fred.
Det gjør jeg og, nemlig. 