Jeg har arbeidet med unger i veldig, veldig mange år, og oppdratt noen selv også. I romjula skreiv jeg ned noen enkle råd til foreldre som sliter litt, et destillat av innsikten jeg har fått gjennom årene. Det handler om hvordan du setter grenser og gir konsekvenser. Her kommer FØRSTE DEL av disse rådene.
Andre del finner du HER.
Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.
~ ¤ ~
· Gi ungen enkle, klare regler: kle deg etter været, spis maten din, legg deg når det er leggetid, oppfør deg pent i butikken og hos andre, si unnskyld når du gjør noe galt, hør etter når voksne sier stopp, hør etter når andre barn sier stopp.
Dette er regler som alle alminnelige barn kan forstå og følge, men foreldrene er ansvarlige for informasjon og innlæring. Ikke skyld på ungen din om du ikke får det til. Ungen har ikke dårlig oppførsel fordi den er trett eller sulten eller har vondt i lilletåa. Trette barn vil sove, sultne barn vil spise og barn med vonde lilletær vil gråte og få trøst. Det er ikke naturlig for trette/sultne/syke barn å hyle og kaste ting i veggen.
· Følg selv klare regler: den voksne som er i en konflikt med barnet styrer den fra start til slutt. Den voksne som først kommer til hjelper og trøster. Når en konsekvens loves må den alltid gis, om ikke ungen lytter. Når en konsekvens iverksettes må ungen få oppleve den på kroppen, før ungen får komme “tilbake i varmen”.
Unger ønsker alltid unngå virkelige konsekvenser, og vil som oftest forsøke å “nødangre” når du iverksetter konsekvensene. Ta ikke hensyn til slik “anger”. Ungen må lære at det eneste som nytter er å lytte før konsekvensene kommer.
· Praktiser likestilling i forhold til ungen: far og mor er likestilte når det gjelder å skjenne, å gi nattaklem og å trøste. Det er oftest pappa som havner i bakleksa med dette, og det er viktig å unngå slike tendenser ved å insistere på at begge foreldre er fullverdige trøstere, skjennere og eventyrfortellere (også pappaer kan lære slikt). Det er viktig at både pappa og mamma har nærhet til ungen (om begge finnes i ungens liv).
Om ungen skriker, men insisterer på at bare mamma kan trøste (f.eks.), er det faktisk ikke så farlig med trøsten. La ungen gå uten trøst. Det er viktig å vite forskjell på unger som har det VONDT og unger som har det “vondt”. Unger med VONDT tar den trøsten de kan få, umiddelbart. Husk også at når pappa gir skjenn, skal ikke mamma trøste, og omvendt. Støtt hverandre i dette!
· Vær positive og kjærlige i forholdet! De fleste foreldre elsker ungene sine og vil dem alt godt. Også grensesetting er et uttrykk for kjærlighet. Det handler om å skape rammer kjærligheten kan vokse i, og rammer som gir ungen trygghet. Gi ungen så mye positiv respons og skryt og klemmer og smil og kjærlighetserklæringer dere kan.
Den kjærligheten og gleden dere gir ungen er det viktigste innholdet i hverdagen dens, og viktig for resten av livet.
· Skap klar kommunikasjon! Bruk få ord i alle situasjoner der du forventer samarbeid fra ungen, slik at ungen vet at dette forventes. Gi informasjon i enkle klare sentinger; Nå skal du legge deg. Nå skal vi spise. Nå skal vi kle på deg. Osv.
Foreldre har en tendens til å spørre om ting: Er du ikke litt trøtt nå, vennen? (det selvsagte svaret fra ungen er NEI, ungen skjønner hva som kommer, og så starter leggekonflikten). Ikke spør om alternativene ikke er reelle. Om det protesteres fra ungen så forklar hvorfor: fordi kroppen din trenger å sove, fordi alle må spise for å vokse, fordi vi trenger klær for å holde oss varme. Unger liker at foreldre ser dem, og har en iboende respekt for voksnes fagkunnskap om livet. En protest kan være et ønske om å forstå hvorfor.
· Gi konsekvenser! Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag og annen ubehagelig adferd, må du si fra tydelig at dette ikke er akseptabelt. Om det ikke nytter kan du love klare og umiddelbare konsekvenser. Fortsetter oppførselen må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Konsekvensene må være gjennomførbare der og da.
Mer om konsekvenser i hverdagslige situasjoner kommer i andre del av denne artikkelen.
· Gjør godt igjen! Unger får mye kritikk. Slik er det bare. De trenger å lære hva som er rett og galt, og god folkeskikk, og det er en prosess som tar mange år. Å få kritikk kan være ganske sårt, derfor er det viktig at foreldre “gjør det godt igjen” etterpå. Når ungen har fått skjenn eller måttet tåle en konsekvens av sin oppførsel, er det foreldrenes oppgave å gi dem positiv stimulering etterpå, slik at de opplever at mamma/pappa fremdeles er glad i dem og vil ha dem med på leken (eller på å dekke bordet, bake kake, lese bok).
Ungen din trenger å lære hvordan mennesker lever sammen i en familie, noe som er utfordrende for ungen og krever masse tålmodighet fra deg. Storesøsken trenger også en god porsjon tålmodighet innimellom. Men samtidig er dette en prosess som kan være veldig morsom også, for alle parter. Det er jo et lite menneske vi har med å gjøre, som holder på å vokse til, og det er ganske flott!
· Vær slem og urettferdig! Foreldre må finne seg i å bli oppfattet som “slemme” og “urettferdige” av ungene sine, særlig når de gir konsekvenser ungene ikke ønsker. Dette er helt naturlig, og ikke noe du kan unngå. La ungen kalle deg slem! La den si at dette er urettferdig! Av og til vil ungen ha rett i det også, men det trenger du ikke bekymre deg om. I det lange løp tjener du og ungen din masse på at du er bestemt når ungen trasser, kjølig når ungen forsøker å mase eller sutre seg til ting, sinna når ungen bryter dine grenser, og enda mer bestemt når ungen driter i advarsler. Gode foreldre er “slemme” i barnas øyne minst en gang i uka!
Når det oppstår vonde situasjoner mellom unger kan du gripe inn, men la gjerne ungene først få forsøke å løse det selv. Går det ikke så grip inn uten å bry deg så mye med hvem som har “skylda”. Lytt til ungenes klager/beskyldninger/gråt, og gi dem gjerne en preken som passer. Men viktigere enn skyldfordeling mellom unger, er at voksne tar ansvar for å løse en vond situasjon.
~ ¤ ~
Ideen med grenser for småunger er å skape trygge rammer. Trygghet for en to-femåring handler om forutsigbarhet. Voksne som er trygge og tydelige er nøkkelen til et godt liv for ungen.
Denne artikkelen har to deler. Neste del vil gi konkrete eksempler på hva slags konsekvenser man gir en unge når hverdagens konflikter oppstår.
Fin post, Tomas! Gjennomtenkt og med praktiske eksempler.
Tusen takk! Mange nyttige tips her. Jeg ble reservemamma i april for en 3-åring, og bruker å si at det er mye jeg må lære meg fordi jeg har lite “prosessforståelse” fra perioden 0-3. Disse tipsene forsterker mitt inntrykk av hva som fungerer/ikke fungerer, og stemmer også med min oppfatning av hva som gjør 3-åringen fornøyd med tilværelsen. I begynnelsen var det veldig vanskelig å hoppe rett inn i det å være “streng”, ikke minst fordi man ville at barnet skulle bli kjent med en selv som “snill”, men jeg har lært mye om konsekvens-tankegang og det å være saklig og streng som en nyttig og god erfaring for barnet.
Velkommen hit SerendipityCat! Hyggelig med kommentarer fra nye stemmer!
Fint å høre at tipsene blir satt pris på, og stemmer med erfaringer dere har. Takk for det! Jeg håper de praktiske tipsene om grensesetting i hverdagen (del 2, kommer snart), vil gjøre denne dobbel-artikkelen enda mer nyttig.
Lev vel!
Mere ros fra meg; informativ og fin post!
I aller beste mening da! Men å være klar, forutsigbar og å faktisk tåle å bli mislikt er ofte en forutsetning for å bli likt!
og glede meg til neste epoke!
Oslo sporveier hadde for en del år siden noen plakater som sa noe om at “det er en foreldre oppgave å være en drittsekk” – Det tror jeg på
Pluss å innrømme feil. Jeg tror det er minst like viktig, for vi gjør jo feil vi og. Hele tiden… Det må være lov å ombestemme seg, lov å ta innspill fra barna og vurdere på nytt. Og faktisk si at jeg har tenkt på det, du har rett – jeg har ombestemt meg.
Og dessuten; slutt å syte over ungdomstiden – min erfaring med mine tre er at alle aldre har din sjarm, men tenåringstiden er totalt undervurdert. Det er en HERLIG alder, som utfordrer deg, avslører deg, men hvor du og oppdager at barna er selvstendige, tenkende mennesker du trives sammen med. Bonus. Bare å være takknemlig da, og stolt – mest over dem og litt over at jeg iallefall må ha gjort noe rett
Takk for ros! Fine innspill du kommer med her, Randi. Du har helt rett: en viktig egenskap foreldre trenger er å kunne gi barnet rett, og å si unnskyld. Det er del av et sunt forhold mellom foreldre og barn.
Og du har helt rett om tenåringer også
Veldig fin post, Tomas! Det eneste jeg savnet er det Randi peker på over her; at foreldre må kunne innrømme feil, si at de har ombestemt seg – og ikke minst; be om unnskyldning.
En ting jeg savnet i min egen barndom, og som jeg har vært veldig opptatt av med min egen gutt, er å fortelle ham at jeg elsker ham. Det viktigste er å vise det, men jeg synes det å si det med ord er viktig også. Og at han er elsket for sin egen skyld, ikke fordi han presterer et eller annet. Men dette er jo litt på sidelinjen av grensesetting, da…
Nemlig, Lothiane. Kona mi sier at ordene “unnskyld” og “takk” er viktige, både for voksne og unger, og det har hun rett i.
Skulle nok tatt med dette, ja
Det er jo fint at vi som leser og kommenterer kan komme med noen tillegg også.
Enig med kona di, det er viktige ord!
Takk for tips! Jeg gleder meg til del 2, og skal spare hele artikkelen til jeg selv får barn
Heia Tomas!
[...] Seriøse greier Tomas 6:20 pm I romjula skreiv jeg ned noen enkle råd til foreldre som sliter litt. Det handler om hvordan du setter grenser og gir konsekvenser. Her kommer ANDRE DEL av disse rådene. Første del finner du HER. [...]
[...] er en fri fortsettelse på de to artiklene “Å sette grenser for småunger” (del 1 og del 2) [...]