baselusk.jpgPappa blir skikkelig syk. Han blir liggende i influensa. Feberen er høyere enn noe han har hatt før. Han drikker ustanselig, men tisser enda mer. En morgen ligger han som et skjelvende vrak og tror kroppen snart ikke tåler mer. Han føler seg sårbar og kraftløs, dehydrert og desalinert, og gråter nesten av lettelse når Mamma beslutter seg for å bli hjemme og stelle ham.

Hun spør om han vil ha en kopp kaffe, og han sier ja, så hun koker kjapt opp en velduftende kopp. Han får koppen, og hun går ut for å kjøpe saltvann (Farris) og febermedisin. Pappa sitter igjen kald og skjelvende, men med en varm kaffekopp mellom hendene. Han elsker kaffe, og nå trenger han virkelig noe varmt.

Men når han løfter koppen til munnen stopper det. Kroppen sier NEI. Den vil ikke ha kaffe. “Melk”, tenker Pappa, “jeg foretrekker kaffen med melk”. Men når han skal helle melk i kaffen sier kroppen NEI nok en gang. Kroppen vil ikke ha noe med kaffen å gjøre i det hele tatt! Kaffen vekker bare avskyfølelser i Pappa. Det er ikke mulig å ta så mye som en eneste liten slurk. Pappa forstår plutselig at han aldri mer skal drikke kaffe. Aldri mer!

Pappa smiler av det. Det føles riktig, og det er litt morsomt å få slike visjoner. Han heller ut kaffen. Så åpner han en pose potetgull. Han trenger å få i seg litt salt. Men nok en gang sier kroppen NEI. Dette vil han heller ikke ha. Det er bare ekkelt. Pappa skjønner plutselig at han aldri mer skal spise potetgull heller. Aldri mer!

Disse plutselige innsiktene er så lyse og kraftfulle at Pappa ler av lykke. Kaffe og potetgull er de to eneste lastene Pappa har, så han burde egentlig være trist over aldri mer å kunne nyte det, men han er slett ikke trist. Han er lykkelig fordi kroppen sier fra så klart og entydig. Han er lykkelig over å få så klare visjoner, over den inderlige og overbevisende kontakten han plutselig har med sin egen kropp.

Pappa er full av jubel! Han ligger svak og febersyk i senga, og ler høyt! Han er innhylla i febertåke, og får tanken at dette kan være en slags hallusinasjoner, og da ler han enda mer! Selv om han er syk, føler han seg merkelig klar og lykkelig …

Mamma kommer hjem med saltvann og en ny, veldig effektiv feberdreper. Pappa drikker feberdreperen (kroppen protesterer ikke). En halvtime seinere føler han seg helt fin igjen (en løgn, men bedre enn sykdommens elendighet), og klarer å spise litt. Han forteller Mamma om sine visjoner og hun ryster skeptisk på hodet. Dette er slikt Mamma ikke tror på, så hennes konklusjon er klar: feberfantasier. Hun ser bekymra på ham. Hun så jo hvor alvorlig redusert han var i dag morges, og dette gjør henne ikke mindre bekymra.

Men Pappa smiler. Når han forteller det til Mamma, kjenner han at det er slik. Han vil faktisk aldri mer drikke kaffe eller spise potetgull. Uansett hvor rart dette er, så stemmer visjonene!

Og siden den dagen har Pappa aldri mer drukket kaffe. Han forsøkte å spise potetgull én gang til, men det var rett og slett ikke noe godt lenger, så han har slutta med det også. Og Mamma? Hva sier hun? Ingenting, rett og slett. Hun ser jo at han har slutta med både kaffe og potetgull, og det er jo bra, så det kan hun ikke si noe på. At det skyldes en “visjon”, det er en såpass fremmed tanke at hun holder munn om det. Hun tenker kanskje at han er henne litt fremmed, denne mannen hun har gifta seg med, og at det gjør hverdagen litt mer spennende … (Pappa håper hun tenker slik).

Pappa på si side er riktig fornøyd. Han tenker tilbake på den dagen da han var så veldig syk, men fikk så klare visjoner, med stor glede. Det føles som et skritt fremover for ham. Det er viktig å akseptere fremskrittet. Ja, for av og til kommer de riktige valgene på veldig rare måter.