Mama Grande er på besøk. Hun blir med å spille Spøkelsesskogen, et brettspill med en nisse (kalles “Kjempedvergen” i spillet, men er en nisse) og spøkelser og fine trebrikker, og et fint brett med trær og elv og tårnruin og steinlagt sti. Poden og Lesehesten og Pappa utgjør resten av spillerne.
Det går ikke bra! Når spillet nærmer seg slutten er Poden sur som ei sitron, og Lesehesten hevngjerrig. Lesehesten setter et spøkelse på Podens brikke, slik at den ikke kan flytte. Fordi han var slem mot meg, utbasunerer Lesehesten, og gjør Poden blank i øya. Pappa reagerer på hevnmotivet, men Poden har beviselig satt spøkelset på Lesehesten si brikke flere ganger, så han får beskjed av Pappa at det må han tåle. Hevn er tillatt i spill, selv om det ikke er vakkert.
Men det blir verre …
Litt etter får Lesehesten nok en gang spøkelset på brikka si, og når det er hans tur er det ikke mulig å holde ut forsmedelsen lenger. Han ruller terningen og blir nødt til å flytte Pappa si brikke! Og da blir han sist! Han har jo ikke fått flytte brikka si på såå lenge, og har brukt opp jokeren som kan frigjøre brikka og ALT ER GALT!!! Lesehesten bryter ut i hjerteskjærende hulkegråt!
Da brister demningen for Poden også. Han har også spøkelse på brikka si nå, slik at han ikke lenger får bli med nissen! Og det like før mål! Og Poden vil veldig, veldig gjerne VINNE!!! Poden griner lyn og torden! Det spruter snørr og tårer, og Pappa må finne en serviett og snyte Poden midt i tordenværet, og DET ER IKKE NOE MORO!!!
Mama Grande og Pappa sitter som hjelpeløse voksne og ser de to medspillerne bryte sammen under presset fra spillets ubendige regler. Spøkelsene MÅ flyttes, og noen MÅ fanges av dem, og dermed MÅ noen flytte andres brikker, og ikke sine egne. Og da flytter man konkurrentene mot seieren! Det er rett og slett for tøft for to seiersglade gutter på fire og åtte år! Det går ikke an å være god taper når spillet er så ondt!
Spillet fullføres, men ingen er særlig lykkelige over “kvalitetstida” de har tilbrakt sammen. Mama Grande forsøker seg med en gave, men ingen vil ha gave når de er virkelig sinna og lei seg, selv om det ikke er Mama Grande de er sinna på (hun satte jo konsekvent spøkelsene på Pappa si brikke, i en uforståelig vendetta). Poden rømmer opp på loftet. Lesehesten går på do. Pappa begynner med middagen.
Mama Grande blir sittende på stua, ensom, og litt trist etter spillet.
Fnis, fnis, fnis.
Eg pleier å la Førsteelskaren (fireåringen) vinne når me speler Memo og slikt, mens faren (den lukkelege idiot) pleier å raske til seg alle par han oppdagar, sjølv om det er OPENBERT at Førsteelskaren har har oppdaga paret og berre gleder seg til det blir hans tur.
Men når alle fire skal spele saman er det verre. For då må jo Skulejenta også få ha lyst til å vinne, og det kan ikkje bli anna enn tårer.
Sunt konkurranseinstinkt, men akk så smertefullt.
Bare vent, når fireåringen blir fem slår han deg ned i støvlene i Memo enten du vil eller ikke.
Det “sunne konkurranseinstinktet” kan forstås på to måter.
- At det er sunt å strebe etter å mestre ting, kan ses på som et slags “utviklingens konkurranseinstinkt”, eller det kan kalles nysgjerrighet på livet. Det er selvsagt sunt for unger å hele tida prøve nye ting, og å søke å mestre dem. Det er hva oppvekst og oppdragelse handler om.
- I forhold til spill og konkurranser kommer det sunne konkurranseinstinktet med evnen til å tape, mener jeg. Når man har evnen til å tape kan man delta uten å ødelegge det sosiale aspektet (unngå å bli sinna, sur og hevngjerrig når man taper, men glede seg over samværet åkke som). Tror kanskje det er bra for utviklingen av dette instinktet, og ungenes mestring av situasjonen, at de også får smake nederlagets bitre frukt …
Hihi, jeg følte meg tilbake til barndommen jeg.. men rollene var litt snudd da faktisk. Hos oss var det en mamma som ikke klarte å tape, med snørr og tårer innblandet..!! litt sært i grunn, men felles er at alle etterpå kunne enes om at dette ikke akkurat var en positiv opplevelse.. og stemningen etter slike spillerunder som ender slik, blir litt trykkende.. ok, hva gjør vi og sier vi nå liksom..Så selv voksne har aldri lært seg å tape eller holde igjen følelsene sine.. Eller kanskje det motsatte, de har tapt så mye i livet at enda ett tap blir for voldsomt for dem..
Jobber også med barn, og ser at det er veldig stor forskjell på hvem som takler å tape..Noen takler dette med spill ganske greit, og tenker kanskje “jaja, det var nå bare et spill, skal vi prøve en gang til?” Andre tar det veldig tungt…
Kan jo fundere på hvorfor det er slik? Men tror nok alder og erfaring spiller inn.. HAr personen opplevd å tape før? Eller er konkurraseninstinktet veldig forskjellig fra person til person av genestiske grunner? HAr alt gått på skinner for barnet? (Du har jo de foreldrene som jukser for at barnet skal vinne og generelt “koster” foran barnet så det aldri skal oppleve vonde eller negative ting) Som du skriver i svaret ditt, så er jeg også enig i at dette er endel av livet, å lære å tape selv om det er en kjip opplevelse. Og ikke minst klare å holde igjen av seg selv på det personlige plan og ikke la sinne og tårer overdøve hele situasjonen. Lære om nederlagets “bitre frukt” som du sier..Å spille blir sånn sett en fin øvelse på det å faktisk takle nederlag i livet siden.
Kanskje er det lurt å snakke litt om dette med spill på forhånd? Og forberede barnet på mulige utfall.. (selv om man tenker at det ikke er nødvendig som voksen) Husker du at du ble så trist forrig gang? Hvordan kan vi forhindre at det skjer igjen poden? Og snakke litt generelt om at man ikke alltid kan vinne i spill, selv om man så gjerne vil..4 åringer er som kjent en litt følelsesmessig alder også, så mye som skjer inni dem.. så de er litt unnskyldt;)
Noen barn tar det så ille opp at de taper at de kvier seg for å spille igjen EVER.. mens andre klarer iallfall å “le” litt når de ser tilbake på spilledagen da følelsene tok helt overhånd. Vi får sørge for at barna prøver igjen, pusher de litt på det, selv om erfaringen kan bli nok en bitter frukt. Men til sist vil barnet være så drillet at det tar det på strak arm:)
Fint innlegg, Tornerose! Takk!
Jeg er enig med deg: tror det hjelper å snakke om tingene, foreksempel å forklare at når et spill handler om å vinne, må også noen tape. og det må vi tåle. Litt avhengig av hvor store barna er, og hva de har opplevd før, kan man sette flere ord på dette, og kanskje øke forventningene litt, med hensyn til hvordan de skal takle nederlagene.
Uansett hvordan man snur og vender på det, så er det å tape i spill en ufarlig greie, sett mot mer alvorlige nederlag man kan møte i livet. Men det kan tenkes at også øvelse i å tape et spill, kan forbedre mulighetene for å takle livets nederlag på en god måte. I så måte er spill lik andre medier; bøker, filmer, teater, sanger; de gir oss byggesteiner for livet.
hello everybody. my Norwegian is not good but it seems like a very nice web site. thanks
Takk skal du ha! Kanskje du lærer deg enda mer norsk av å lese om figurene og Poden og poesi og slikt …