Jeg forklarer min Gud søndag, mar 2 2008
Seriøse greier livet, lykke, kjærlighet, håp, Gud, tro, balanse, menneske, egoisme, drømmerier, hensynsløshet, fanatisme 9:12 am
Dette er et forsøk på å forklare min Gud. Jeg håper du blir med meg når jeg nå forteller historien om hvordan min Gud ble skapt og hva min Gud er, og at du ved slutten av historien forstår betydningen av mitt håndverk.
Jeg forkaster Gud
Til konfirmasjonen forsøkte jeg å tro på Gud, men det gikk ikke. I årene etter forkastet jeg Gud fullstendig. Jeg diskuterte med troende av alle avskygninger, og de var rett og slett ikke overbevisende. Deres budskap om en allmektig Gud rimte ikke med den verden jeg levde i. Jeg så lykken bli skapt på siden av og delvis på tross av Gud. Og jeg så lidelse bli skapt i Guds navn, uten at de troende hadde gode forklaringer på hvorfor dette skjedde. At så mange udåder ble gjort av troende mennesker, inspirert av troens dogmer, gjorde det vanskelig å tro at deres Gud var hellig.
Etter å ha diskutert Gud med troende i alle mulige sammenhenger, satt jeg igjen med følelsen av at deres frelse var en blindvei. Den kunne gi noe, men tok like mye og innebar en stor risiko for å glemme noe vesentlig. Det fikk meg til å forkaste Gud som et unyttig begrep jeg ikke trengte bry meg med. Så jeg sluttet å tenke på Gud.
Det gikk lang tid, men en dag begynte jeg å tenke på Gud igjen. Det hadde gått så mange år at jeg faktisk så på troende med nye øyne. Jeg så hvordan troende mennesker kunne hente kraft i sin hengivenhet til Gud. Jeg forstod at troens kraft er reell. Prinsippene som ligger nedfelt i de ti budene er sunne. Tenkningen i dydene og syndene er sterk. Det stod for meg som så sunne og sentrale prinsipper at jeg ikke kunne avfeie dem som irrelevante, selv om jeg var en ateist. Gud finnes ikke, det visste jeg, og det endret seg ikke.
Jeg skaper Gud
Jeg innså at gudsbegrepet er så sterkt at det var synd å kaste det bort. Så jeg skapte Gud om i mitt bilde. Dette sier jeg helt uten ironi, med en freidighet lånt fra det faktum at gudsbegrepet er en viktig del av min kultur. Jeg har rett til å skape meg en egen Gud, slik alle har rett til å finne noe hellig i sitt liv. Jeg føler sterkt at vi alle trenger ankerfeste i noe hellig. I mitt tilfelle er det hellige min verdi som menneske. Min menneskelighet er hellig.
At min menneskelighet er hellig har mange implikasjoner. Det betyr at jeg er hellig selv om jeg mislykkes. Jeg er hellig selv om jeg forbryter meg mot andre mennesker. Jeg slutter aldri å bære den helligheten som er Gud. Ingen mennesker lever uten denne helligheten, derfor skal forbrytere behandles med respekt, og de skal får anledning til å gjøre opp for seg. De skal ha en mulighet for tilgivelse. Derfor skal også de som mislykkes få en ny sjanse, slik at muligheten for et godt liv ikke stjeles fra dem. Vår menneskelighet er hellig.
Dette er Gud, Gud skapt av tvil på min evne til å skape perleporter og paradigmer. Gud er kjernen i min skapertrang og i min evne til å forme jordisk lykke. Mitt hode og mine hender er redskaper for min Gud. Men de beste redskapene er troens ryggsøyle, håpets utviklingsevne og kjærlighetens handlekraft.
- Troens ryggsøyle
Vi trenger å tro på hverandre. Vi trenger tillit og trygghet. Dette handler om respekt og frihet. Gjennom å tro på deg, gir jeg deg den friheten og tryggheten du trenger for å handle. Gjennom å tro på meg selv skaper jeg den selvtilliten jeg trenger. Vi trenger tro.
- Håpets utviklingsevne
Vi trenger håp i våre liv. Vi trenger mål og drømmer, og livsglede. Dette handler om idealer, og det handler om muligheter for lykke. Gjennom å forvente gode ting skaper jeg godhet og positivitet, i mitt eget liv og andres. Våre forventninger til livet er med på å forme det. Dette er den milde kraften som ligger under lykkens muligheter i det samfunnet vi skaper. Vi trenger håp.
- Kjærlighetens handlekraft
Vi trenger kjærlighet. Vi trenger engasjement og rettferdighetsans. Dette handler om toleranse, innlevelse og omsorg, og det handler om vår evne til å tilgi. Tilgivelse krever handlekraft. Toleranse, innlevelse og omsorg krever handlekraft. Alle gode og oppbyggelige sider i livet krever en handlekraft vi bare kan finne i kjærligheten. Uten handlekraft mangler vi evnen til å skape gode liv og gode samfunn. Vi trenger kjærlighet.
Et liv i balanse
Livet trenger tro, håp og kjærlighet i store doser. Jeg selv og mitt liv, og mitt virke i andres liv, trenger de beste redskaper. Og vi trenger god balanse når vi bruker dem, slik at vår tro ikke blir en forvrengt egoisme, slik at vårt håp ikke blir flyktige drømmerier, og slik at vår kjærlighet ikke blir en hensynsløs kraftutfoldelse.
Når vi skaper oss et liv i god balanse, forløser vi også vår evne til å bruke de redskaper jeg har fortalt om her. Da blir vi livets mesterhåndverkere, vi blir fylt av en nådegave som kan deles med andre. Vi blir bærere av den sanne Gud.
Jeg tror, håper og elsker. Dette er min Gud. Mitt håndverk heter menneske.
mars 2, 2008 at 12:00 pm
Dette var veldig bra. Godt skrevet, og godt resonnert. Som om mange baller ble kastet opp i luften for mange år siden, uunngåelig, for å sjekke sin egen skapelse i det store bildet. Og de har detti ned på plass igjen- vel bevart. Og godt plassert igjen, i egne hender.
Liker hvordan du presenterer balansen.
*inspirert*
mars 2, 2008 at 4:28 pm
Jeg har ofte tenkt at det ikke er så veldig viktig om Gud eksisterer eller ikke; det som uansett har størst virkning på mennesker er deres/vår relasjon til Gud.
mars 2, 2008 at 5:40 pm
Takk Chanel! Hyggelig å høre, særlig det med balansen. Den er sentral, føler jeg, og blir ofte glemt.
Matthijs: jeg har kommet til at Gud er viktig, men ikke på den måten kristne tror. Gud eksister ikke som en allmektig figur i en tenkt himmel. Gud eksisterer som det hellige i alle mennesker.
Vi trenger det hellige, både som tilstand og som magneten i vårt moralske kompass.
mars 2, 2008 at 6:09 pm
syns denne passer her:
“Everyone is God speaking. Why not be polite and listen to Him? ”
Hafiz, Persian poet
mars 2, 2008 at 6:18 pm
Det hellige har ei stemme i alle. Vær høflig og lytt når de snakker.
- god hverdagsvisdom det der
mars 2, 2008 at 7:17 pm
Dette var sterk lesning for noen som forkastet Gud for litt under et år siden. Nå gav du meg noe å gruble på.
mars 2, 2008 at 7:35 pm
Så flott Virrvarr! Nå ble jeg glad! Håper du finner hjelp i denne teksten. Dette er saker jeg har tenkt på gjennom mange år. Selve “det hellige i mennesket” er frukten av et konkret tankearbeid som startet med meg bak mic’en i RadioNova på slutten av åttitallet. Men det er først nå jeg føler at det har rotfesta seg i meg, og utkrystallsert seg i virkelig gjennomtenkte elementer. Det kjennes som en befrielse.
Gud er min! Hurra!
mars 2, 2008 at 9:11 pm
Interessant tanke. Forstår jeg deg rett om jeg forstår det som at du egentlig er “ateist” fortsatt, selv om du setter pris på “opplevelsen av Gud” (altså uten at dette “Gud” er noe som finnes i himmelen)?
Iom at jeg er ateist blir jeg ikke støtt selv om noen skulle finne på å kalle hva-som-helst for “gud”, men jeg får litt inntrykk av at du bruker “gud” om noe helt annet enn det som ligger i begrepet, fra språkets side. Litt som når Einstein kalte naturlovene for “Gud”. Det ble en del forvirring av ordbruken hans.
Hvis “standard-Gud” er de følgende:
- det som skapte verden
- det som sørger for rettferdighet (gode handlinger vil lønne seg)
- en bevissthet som er med oss hele tiden
Hvilke av disse trekkene har da “Tomas-Gud”?
mars 2, 2008 at 10:05 pm
Hei Nic! Velkommen hit! Jeg har redigert bort litt stygg ordføring i kommentaren din.
Tror jeg har svart på spørsmålet om hva som er Gud for meg, i den posten jeg har skrevet. Det tok meg litt tid å finne ut av det, men det står der, så jeg beklager at ditt spørsmål havner litt på sida for meg. Har rett og slett forlatt “standard” forklaringen av hva Gud er.
Jeg bærer det hellige i meg. Jeg tror, håper og elsker. Dette er min Gud. Mitt håndverk heter menneske.
mars 2, 2008 at 10:28 pm
Hei Tomas!
Så fint ar du gjorde meg oppmerksom på bloggen din.
Jeg tror du er inne på noe veldig sentralt her, men at vi i våre dager lar begrepet om Gud overskygge det som er virkelig viktig her (i kristendommen, islam, humanismen, Platonisme, gammel egyptisk filosofi, you name it), nemlig tro, håp og kjærlighet. Og som det sies i Bibelen og mange andre steder: Og størst av alle er kjærligheten.
Disse tre er det eneste jeg trenger for å ha et godt liv med kraft og mulighet til å gjennomføre det jeg synes er viktig, og til å skape min egen virkelighet slik jeg synes den burde være. En annen ting er å stenge ute deres motsetninger; tvil, mismot og hat. Disse tre er bare destruktive og en sykdom jeg ikke vil infisere min friske kropp/sjel/psyke med.
Jeg har kommet frem til at jeg rett og slett ikke trenger begrepet om Gud.
Lenge siden sist, forresten. Håper du har det bra
mars 2, 2008 at 10:41 pm
Hei Cath! Fint å se deg her!
Mange har kommet dit, jeg også; at de ikke trenger gudsbegrepet. Men jeg har altså vendt tilbake til det, og funnet det nyttig. Gud er et så sterkt et ord for noe som er vanskelig å fatte, og lett å overse: det hellige. Gud gjør det lettere å se, og sier også litt om den enorme kraften som ligger i det hellige, dersom vi slipper det til i livene våre.
Tro, håp og kjærlighet, ja, det ligger kraft i å dyrke disse dydene i våre liv. Det gleder meg å lese hva du skriver om det, Cath. Føler at du har dette inne, og at du virkelig vet å prege din hverdag med det. Men jeg er ikke enig i dette: “og størst av alle er kjærligheten”. Det mener jeg er en romantisk misforståelse, og en farlig en. Er overbevist om at det må være balanse her.
Uten balanse kan selv så sterke ideer korrumperes, og bli sitt eget vrengebilde.
mars 3, 2008 at 11:06 am
Tomas: “Tror jeg har svart på spørsmålet om hva som er Gud for meg, i den posten jeg har skrevet. Det tok meg litt tid å finne ut av det, men det står der, så jeg beklager at ditt spørsmål havner litt på sida for meg. Har rett og slett forlatt “standard” forklaringen av hva Gud er.”
Da virker det som om jeg forstod deg rett, da
(jeg har lett for å misforstå, så ville vel bare forsikre meg om at jeg hadde skjønt deg rett)
Men iom at du setter mennesket helt i sentrum og har tro, håp og kjærlighet som din gud, da er du vel egentlig en humanist/humanetiker?
mars 3, 2008 at 11:20 am
Jeg er “egentlig” et menneske, jeg. Hva er du?
Det er lett å misforstå i disse sakene, og det blir ikke lettere av at jeg insisterer på å bruke gamle begreper på nye måter. Men, slik er det nå, og det står der.
mars 3, 2008 at 12:05 pm
Takk for en flott post!
Dette var til tider som å lese om seg selv.
Denne skal leses flere ganger
mars 3, 2008 at 12:50 pm
Wow! At du vil lese den flere ganger er et flott kompliment! Takk!
mars 3, 2008 at 10:26 pm
Fin post, Tomas! Og jeg liker svarene dine her.
Jeg er “egentlig” et menneske, hehehe…
Jeg har vært gjennom mange tanker om det hellige, Gud og hva som egentlig er/ikke er. Jeg har ikke kommet fram til noe svar ennå, annet enn at jeg føler at det er “noe”. Ikke på den måten kristne snakker om sin Gud… eller andre religioner, for den saks skyld. Men jeg har så langt slått meg til ro med at det ikke spiller noen rolle så lenge jeg føler som jeg gjør og kan leve med det.
Takk for tankevekkende post.
mars 3, 2008 at 10:48 pm
Hyggelig Lothi! Takk! Tenk videre og skriv om det! Dette er viktig for oss alle, og alt for viktig til at vi kan la det ligge i hendene på tilbedere av totusenårig overtro.
mars 4, 2008 at 7:39 pm
Jeg har så vanskelig for å sette ord på det jeg føler omkring dette. Vet bare at noen ganger, spesielt når jeg sitter på balkongen og ser ut over Oslo med stjerneoverstrødd nattehimmel… DA kjenner jeg “noe”. Eller når jeg møter mennesker med så vakre sjeler at jeg nesten griner. Eller når jeg ser inn i det glade ansiktet til ungen min og kjenner at det går an å elske noen så høyt at det gjør vondt og godt samtidig.
mars 10, 2008 at 11:29 am
Kjære Tomas! Du er en fin fyr som alltids får mitt hjerte til å smile over gleden at akkurat du finnes her i verden. Fint å ta del av din reise i å bli til, å vokse, å endres, å forkaste, å ta tilbake, å revurdere, å si nei , å si ja, JA! Å finne ut, å LEVE, å være menneske… og at du deler det med andre som er på en reise av nysgjerrighet over hva livet er, hvem de er, hvorfor de Er! Å finne sine egne svar. Å la livet være organisk, å la seg påvirke av andre, å la livet være REISEN, DANSEN, å la LIVET være evolusjon av utfoldelse av bevissthet. Å tørre å spørre, andre og seg selv. Å tørre å gi slipp på det vi trur på og hoppe- se hva som skjer… kanskje ingen tar oss imot… kanskje noe tar oss imot og nye tanker aldri før tenkte begynner å søke næring ned i bevissthetens dype mørke og fruktbare jord for å så bli blomster av forskjellige fasonger, farger og dufter.
Alltids revurderendes, åpen, ønsket etter et ekte liv. Ikke et liv styrt av frykt men av pasjon og kjærlighet, lyst, glede, styrke- utfordrendes meg selv og andre. Så mange mennesker, så mange historier, så mange opphevelser av Gud!
Jeg har alltids forsket på Gud, det åndelige… og ønsket min egen opplevelse av Gud ( Alt som ÄR – intelligens, kjærlighet) Den som søker skall finne… I hvert fall hvis du søker med hele din sjel, ditt hode, din kropp, dine følelser og virkelig lengter. Så inne i denne blomsten, dette punktet av virkelighet som er meg, så har jeg funnet og jeg finner stadig- Og for meg er Gud alle former i universet det som er føtt og det som ennå ikke føtt, det som aldri blir føtt, det som alltid endres og det som alltid er det samme. Det Ene i Alle. Dansen av det uforanderlige i det endelig. Møtes punktet i uendelig smerte og sorg og glede og ekstase over livet, i det stygge i det skjønne, i verdens galskap og i verdens kjærlighet. Og porten er Hjertet.
mars 10, 2008 at 12:27 pm
Hva kan man gjøre etter en slik strøm av tanker, annet enn å
mars 10, 2008 at 1:25 pm
“Så mange mennesker. Så mange historier. Så mange opphevelser av Gud”. Jeg tror det finnes mange gode grunner til å oppheve Gud. Mange kan finnes i kirkens historie. Mange kan finnes i kristne sekters undertrykking av mennesker. Jeg mistenker likevel at de aller, aller fleste opphever Gud i sitt liv fordi de gjennomskuer gudsløgnen (religionenes fantasifulle ide om opphøyde og allseende guddommer).
Det jeg er opptatt av, er grunnene til at religionen har overlevd så lenge og påvirket så mye. Det mener jeg først og fremst er de gode sidene ved religionen, det etiske rammeverket, den moralske kraften som ligger i å leve etter sunne prinsipper. Innerst i dydene og budene ligger et budskap om at våre medmennesker er hellige. Det er et viktig budskap.
Så jeg tar med meg Gud og det hellige og medmennesket, og lar kirken ligge igjen med resten. Bibelen leser jeg gjerne, men som ei vanlig bok. Dogmene diskuterer jeg ikke lenger, de har mistet sin aktualitet. Fanatikere har jeg sett i alle leire, og de er like ille med kors som med sigder eller dollarsedler.
Jeg forsøker altså å oppheve religionen, men å beholde Gud. Snakk om å ha urealistiske mål!