Sang å grine til (Neil Diamond) tirsdag, mar 11 2008
Kultur og reise ballade, crooner, ensomhet, hjemløshet, I am I said, ikkevideo, musikk, neil diamond, sang, video 12:19 pm
Joda, vi er tilbake med Neil Diamond, crooneren fra seksti-syttitallet. “I am, I said” er ei nydelig låt som fikk meg til å grine som ungdom.
En fin video denne gangen, rolig og mørk, med en nydelig fremføring av sangen.
Når han kommer til “I am, I cried! … And I am lost, and I can’t even say why”, da kjenner jeg enda hulken i brystet. Fiin sang!
Sukk!
MEN …
Så kommer jeg over en like fin versjon, med en video-som-ikke-er-video (også kalt “ikkevideo”), og DET er jo midt i mi gate. Her kommer’n:
Flott, eller hva? Tenk det: at du kan gå på nettet og hente deg en gammel platespiller, med snurrende plate og lavmælt gnikking til slutt, og en fin gammel sang …
mars 11, 2008 at 3:54 pm
hulk, denne var trist. Og det som er enda mer trist, er jo at jeg kan relatere meg til den, he he.
mars 11, 2008 at 10:41 pm
Men det fine er at du har fått en ny snufsesang
Og det fine for meg er at noen endelig har sett lyset (dvs: Neil Diamonds indre beauty) og har lagt igjen en positiv kommentar til en sangpostene i Diamond-serien min (dette var nummer 3 i serien).
Om ikke kommentarfeltets positivitetsgrad hever seg i løpet av de neste postingene i denne serien, blir jeg nødt til å skrive et dypt innlegg som avslutning på den, der jeg avslører hvordan Neil Diamond kan brukes som et baromenter på fallende musikksmak i den vestlige verden (nok et eksempel på at forfallet har satt inn). Vær så snill: spar meg for dette! Si noe pent om Neil!!!