Lesehesten kommer hjem. Han vet at Pappa sitter på kontoret i tredje, så han ringer på dørklokka.

RING!

Det tar ei stund for Pappa å gå ned alle trappene, så Lesehesten trykker utålmodig noen ganger til på klokka.

RING! RING! RING!

Pappa åpner døra. Lesehesten står og smiler, og sier freidig at Pappa var sein. Pappa sier at om det haster slik, kan Lesehesten bruke nøkkelen han har i sekken. “Det er lettere å ringe på klokka”, sier Lesehesten. “Og få meg til å gå ned tre trapper”, svarer Pappa. Lesehesten ser opp på ham og smiler lurt: “Det er bare to trapper, såh!”

-o-

Det er noen dager seinere. Det ringer. Pappa blir revet ut av teksten han holder på med, skjønner at det ikke er telefonen, og løper ned trappene. Åpner døra, og blir møtt av et bredt smil: “Det var på tide! Jeg må tisse!” Lesehesten presser seg forbi Pappa i døra, slenger fra seg sekken og forsvinner inn på do. “Men du kunne jo låst opp selv”, roper Pappa gjennom dodøra. Det kommer ikke noe svar.

-o-

Neste dag ringer det på døra igjen. Pappa åpner. Lesehesten står der, smilende. Pappa smiler oppgitt, og kjefter på gutten som plager ham sånn hver ettermiddag. Og gutten bare smiler, for han vet at Pappa ikke mener noe med den kjeftingen. Pappa elsker gutten sin og liker å se ham komme hjem fra skolen, og derfor kan Lesehesten tillate seg å plage Pappa litt, og smile freidig når han gjør det.

Slik er det bare.