Mamma og Pappa har snart vært gift i 10 år! Pappa vil selvsagt feire, og spør Mamma om ikke det kunne være en god idé? Hun blir tatt litt på senga.
- Er det virkelig 10 år?
- Jepp, sier Pappa; Skal vi feire?
- JAAA!
- Fint, da må vi skaffe barnevakt til neste fredag.
- JAAA, barnevakt, og så går vi ut og … eh … neste fredag?
- Ja, det er datoen.
- Eh …
Mamma nøler, og så rødmer hun.
- “Eh” hva da?
Pappa aner truende skyer i samlivets horisont, og skyene siver uvergelig inn i stemma hans også. Det får Mamma til å stupe i det:
- Jeg har et møte.
- Tull! Ingen har møter på en fredagskveld!
- Nei, jo, det er på ettermiddagen, men det er liksom slik at det er middag etterpå.
- Javel, det driter vel jeg i! De kan spise uten deg!
- Ja, jo, men … eh …
- Ikke kom her med flere eh’er! Det er 10 års bryllupsdagen vår!
- Ja, men det hadde jeg glemt, og så…
- GLEMT?
- Nei, jo, jeg mente det ikke…
Pappa er fullstendig likegyldig med hvor meningsfullt eller ikke Mammas glemsel og vrangvilje er! Her skal det feires! Basta bom!
- Det har ingenting å si! Bryllupsdagen vår skal feires, om jeg så må feire den alene!
- Jammen Pappa da! Ikke vær slik! Det er et veldig viktig møte, forstår du, og jeg er vertinne for middagen etterpå…
- Driter jeg i!
- Vi kan jo feire på lørdag…
- NEI! Da feirer jeg heller alene!
- HVA! Uten meg?
Stemma til Mamma når hun sier “uten meg”, burde være et faresignal, men Pappa er så full av sine egne faresignaler at han ikke hører noenting! Han er ikke den som skal gi seg, nei! Hun skal søren pine ham få som fortjent!
- JA! UTEN DEG! UTEN-UTEN-UTEN! Du har jo glemt dagen likevel, så det er vel ikke så farlig!
- ÅJA? JA DA KAN DU BARE GLEMME HELE BRYLLUPSDAGEN!
Og så slamrer hun så hardt med dørene at ungene våkner, og skriker. Og Mamma skriker fra soverommet at han bare kan gå og feire alene! Og Pappa sitter igjen og merker at han har prustet som en okse gjennom nesa, så han har fått masse snørr på overleppa. Så han går på do og tørker seg, og blir sittende der og stirre i dodøra, og føler at dassen var akkurat rette sted å sitte akkurat nå. Han føler seg som en dass! Og dum! Erkedum! Og han tenker at det ikke er så viktig, likevel; å huske bryllupsdager eller å feire dem akkurat på datoen. At det faktisk er dumt å gjøre slike tall viktigere enn dagen i dag …
Ja, for nå har han jo ødelagt denne dagen, tror han, og da blir det liksom én dag mindre å feire. Da må de feire “10 år minus 1 dag” – bryllupsdag. Han ser ned i gulvet på do, og legger merke til at Lesehesten har tissa utafor igjen. Han tar litt papir og tørker opp. Og så lysner han; Men, vent; i og med at vi har ødelagt denne dagen, da må vi jo vente til lørdagen med å feire da! Hvis vi venter til lørdagen, får vi jo én dag til, så da blir det likevel 10 års bryllupsdag! Haha! Nemlig!
Han river opp dodøra og roper det ut!
- Vi kan feire på lørdag!
Ingen svarer.
- Mamma?
Han lister seg inn på soverommet. Hun ligger med ansiktet i puta. Pappa setter seg ved siden av.
- Mamma? Det blir faktisk perfekt å feire på lørdagen! Hører du? Jeg vil feire med deg, og lørdagen er bedre. Jeg elsker deg!
Mamma snur seg.
- Gjør du?
- Selvsagt! Jeg elsker-elsker-elsker deg!
Hun tar ham rundt halsen og kliner seg inntil. Trøsteklemmer.
- Unnskyld at jeg glemte det!
- Du er tilgitt! Det gjør ingenting! Jeg ringer Passepiken nå!
Han kysser henne, og hun kysser han, og han går og ringer Passepiken og avtaler for neste lørdag. Da skal de nemlig feire “10 år pluss 1 dag” – bryllupsdag! Passepiken spør hvordan det har seg, og Pappa svarer lykkelig at han nettopp har reddet en dag som kunne gått tapt, og da må det feires. Javel, sier Passepiken nølende. Ikke forstår hun hva Pappa preiker om, men det trenger hun heller ikke. Hun får jo penger for å sitte der og lese, mens de to gærningene går ut.
_____________________________________________________
For deg som lurer: Bryllupsdager
Ramlet innim siden din og har lest masse her nå og du skriver helt fantastisk!
10 år og en dag brullupsdagen blir sikkert en kjempefin kveld!
Tusen takk! Og velkommen hit!
Jeg blir i så godt hummør av skriveriene dine Tomas! Herlige er de. Og det er jo helt fantastisk – dagen gikk ikke i dass, du får en dag til å glede deg til en dag. Jeg synes det er så godt å glede seg til noe. Når jeg har noe å glede meg til, ønsker jeg egentlig at jeg hadde enda mere tid til å glede meg. Gratulerer med 10+1 dags bryllupsdag!
Nyyyyyydelig!
Superkos blogg!
På min 10 års “bryllupsdag”(sammen i ti år) var det flere av våre venner som skilte seg…. mens jeg og mannen min “giftet”oss.. en romantisk sianse for å gi det kommende barnet best mulig beskyttelse..
Jeg tror på romantikk, og jeg tror på å feire kjærligheten. Å feire på gamlemåten; med familiene som møtes og taler som holdes, syns jeg er en fin måte å gjøre det på. MItt første bryllup var i ei kirke, men jeg var for ung og nervøs til å nyte det. Mitt siswte bryllup var hos byfogden, en fin seremoni, og med fest i hagen til svigermor etterpå. Været var fint, kona var nydelig og talene til å grine av. Alt var “taima og te’rettelagt”! Helmaks, med andre ord!
Jeg og kona var i Gøteborg i fjor vår, for å markere at vi hadde vært kjærester i ti år. Det var helt herlig!
For meg har samlivet/kjærligheten vært et stort stygt troll, som er blitt temmet, og som nå fyller livet mitt med et innhold jeg aldri hadde drømt om.
Samme her!!
Knakande godt skrevet! Ble helt revet med…
Jeg blir også revet med, og får lyst til å feire litt, jeg også. Hmmmmm
Virkelighetens bryllupsdag, som tilfeldigvis sammenfaller med den jeg skrev om her, ble feiret på en rolig måte. Litteraturhuset; alvorlig-talende, gapskrattende, vinslurpende og sjokolademousse-slukende! Og sammen med en herlig gjeng mennesker fra Norske Kunsthåndverkere (styret deres, faktisk).
De har virkelig god mat der! Deilig!
Og vel hjemme danset vi langsom tango, og lyttet til Pink Floyd, og drakk masse vann. Kona drakk seg til dobbelsyn på Litteraturhuset, så vannet var for å hindre for mye “ettertanke” dagen etter (lyktes bra, synes det som).
Nok en herlig bloggpost.
Her nærmer det seg fjerde året og det minnet du meg jammen på!
Vi har vært gift i 27 år, og har aldri feiret bryllupsdagen. Da jeg foreslo feiring den første bryllupsdagen så han på meg å sa: Feire? Da høres det ut som om vi er overrasket over at det varer. Vi skal jo være sammen bestandig!
Men det er ett unntak. På vår tolvte bryllupsdag kidnappet jeg ham, kjørte til et romantisk hotell, foret ham med sjampanje og god middag.
Så det så!
Romantikken gjøres av og til mer vanskelig enn den trenger være.
Å feire innebærer ingen “overraskelse”, men snarere en planlagt oppmerksomhet rettet mot hverandre og forholdet. Slike feiringer er et fint element i livet. For barn er det en trygghet i at mor og far feirer seg selv; en melding om kontinuitet, glede og overskudd. For mor og far er det en anledning til å skape et intimt rituale med sex, romantikk og samtale om fremtida.
Syns jeg.