Først var jeg glad. Så begynte skolen, og jeg ble redd. Jeg ble satt utenfor, mobbet sammenhengende og daglig i ni år. Det var ingen hjelp å få. Jeg var alene mot mobben.
Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.
Det store egoet
Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.
Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.
Tomas blir syk
Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.
Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.
Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.
Tomas blir liten
Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.
Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.
Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.
Tomas blir ingenting
Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.
Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.
Ro.
Og en gang til, riktig, med skille mellom vers, forhåpentligvis… Slett den andre kommentaren, du.
Jag vil möta
Rustad, rak och pansarsluten
gick jag fram
men av skräck var brynjan gjuten
och av skam.
Jag vill kasta mina våpen,
svärd och sköld.
All den hårda fiendskapen
var min köld.
Jag har set de torre fröna
gro till slut.
Jag har sett det ljusa gröna
vecklas ut.
Mäktigt är det späde livet
mer än järn,
fram ur jordens hjärta drivet
utan värn.
Våren gryr i vintrens trakter,
där jag frös.
Jag vil möta livets makter
våpenlös.
–Karin Boye
[...] Les mer: Spill levende [...]
Du skriver om prosesser jeg er inne i. Jeg er så avstandsglad i deg.
Vakkert og sterkt! Jeg har ikke helt ord, for en gangs skyld; men lykke til!
Sterkt… veldig sterkt. Du satte ord på noe nå som jeg kjenner meg igjen i. Jeg opplevde noen år med mobbing jeg og – og har jo vært syk noen år. Det er litt lettelse i det å ikke måtte prestere lenger, for jeg presterte så innmari hardt før, og det ble forferdelig slitsomt i lengden.
Jeg håper du ikke blir helt, helt borte.
Jeg har lest posten din mange ganger, og jeg klarer ikke å skrive noe godt eller klokt tilbake.
Lykke til, og jeg håper det er ok med en varm klem herfra.
Den roen og freden i deg selv oppnår du
Vi har forskjellige issues, men jeg også vet hva du snakker om, feks dette med å komme til nullpunktet. Det er noe som skjer naturlig i prosesser, en slags evolusjon.
Omstrukturering av selvet. Som du beskriver; det er en lang vei dit.
Jeg har troa på Nullpunktet
Et voksent menneske som går ned til null, er i et interessant liv. Man opplever livet på nytt, og får et nytt forhold til seg selv, og livet og verden. Livet blir rikere, får flere dimensjoner. Og jeg skal være litt forsiktig med å fortelle om ensomheten som også ligger der, men den er ikke så grå, den funkler mer. Berikelsen fyller opp tomrommet du har hatt før.
Du får et annet forhold til frihet.
Å være på null, er å være på oppdagelsesreise.
Å være på null, er et godt sted å være.
Her ligger skaper-instinktene våre slik vi aldri har vekket dem opp før
Dette har vært veien for meg også
Marianne: takk! Karin Boye er fin, selv om historien hennes er trist.
Virrvarr: avstandsglad er jeg i deg også!
Meter’n: takk for det ordlöse! Takk for at du deltar her!
Lothiane: du og jeg har en felles forståelse!
Britt Åse: jeg vil fortsette å väre meg, men på en helt ny måte. Varme klemmer er alltid ok! Takk!
Chanel: jeg liker å tenke at livet er en vei, og at Veien er den riktige måten å vandre den på. Takk!
Jeg bare lurte på noe: Hvorfor gikk det store egoet på den ene smellen etter den andre slik at det ble nødvendig å gjøre noe?
Svaret er enkelt (og sammensatt): jeg innså at jeg (nok en gang) trengte å endre meg, og uten at jeg visste det var en del av lösningen å rive ned mye av det som hadde holdt meg oppe livet gjennom: Det Store Egoet.
Så når jeg åpnet opp for endringen, var det egoet som fikk kjört seg. De store “smellene” kan grovt settes opp slik:
- hjelpelöshet
- handlingslammelse
- angst
- sykdom/håplöshet
- selvutslettelse
Alle disse er positive krefter i denne prosessen, fordi de bringer frem sider i meg som trenger å väre der om jeg skal väre lykkelig. Og de er positive fordi de hjelper meg å rive ned den festningen Det Store Egoet er. DSE har tapt i mötet med disse kreftene fordi jeg har gitt meg over til dem, latt dem vinne.
Når jeg satte igang prosessen fölte jeg meg blind og hjelpelös. Det förte til en konfrontasjon med handlingslammelsen, som jeg også inviterte inn (sluttet helt å jobbe). Så kom angsten, og gjorde meg til kröpling innimellom (klarte ikke gå, fikk kramper, sosial angst, osv.). Så innså jeg at jeg hadde värt syk de siste tre årene, og at jeg fremdeles var syk (ja, jeg er treg i oppfattelsen). Det handlet blant annet om å slutte “å planlegge å bli frisk” (noe jeg stadig gjorde). Jeg ga opp håpet om å bli frisk igjen, fordi håpet var så desperat at det virket mot sin hensikt.
Og nå er jeg inne i selvutslettelsen, en kamp DSE også kommer til å tape, håper jeg. Jeg har ikke noe valg. Enten taper jeg nå også, og gir etter for det som kommer, eller så vil Det Store Egoet reise seg igjen. Det Store Egoet er en levelig tilstand, men det er en tilstand med for lite lykke og for lite ro.
Lykke og ro.
Enig med deg!
Inspirerende å lese om andres transformasjon 
Herlig å lese! Du setter bare litt andre ord på det, enn jeg har gjort
Takk.
Jeg kan ikke si noe annet, Tomas, enn at du stadig imponerer meg. Det å ta tak i slike ting, og våge å gi dem den tiden som trengs, er en sjeldenhet.
Hei Ole Peder og Matthijs! Det betyr mye for meg at dere leser dette, og sier det dere gjör. Takk!
Flott og tøft skrevet, Tomas. Jeg føler at jeg kommer litt innpå deg, og det er imponerende at du tør å slippe verden sånn innpå deg i den situasjonen du er i. Lykke til!
Takk Martin! Hyggelig å höre!
Ja, dette er kanskje töft å skrive, men det oppleves egentlig ikke slik, kanskje fordi det har värt så mye töffere å GJÖRE det jeg skriver om.
Unner deg hvilen og alt godt. Og har tro på et livskraftig frø.
Noen ganger må man bare stoppe opp og ta seg tid….Du skriver tankevekkende! Håper du finner ro.
Hei! Jeg kom hit via Anathema.
Shit jeg kjenner meg igjen
Det tyngste jeg har måtte gjøre var å innse at måten faren min taklet problemene mine føkka ting værre opp for meg. Jeg hadde investert så utrolig mye stolthet i at det var faren min som visste hva som var bra og at det var moren min som ødela alt.
På andre siden av selvbedraget høres tingene jeg sa helt syke ut. De snakker om en så stor ensomhet at jeg nesten begynner å grine.
Men det er min historie.
Godt å høre at det går fremover med deg da! Og lykke til videre