En indre rustning av tungmetall fredag, jun 20 2008

Pappa drikker vann. Store mengder vann. MInst tre liter hver dag. Det er del av en behandling han er blitt anbefalt av en kvantemedisiner. Pappa har et åpent sinn, så det å bli undersøkt av Kvantekvinna virker helt greit, særlig når det er gratis, som ei prøvedukke for ei som holder på å bli kvantemedisiner.

Han får masse svar om kroppen sin, og noen av svarene er litt bekymringsfulle. Han får blant annet vite at alle indre organer er stappfulle av “toksiner”, giftstoffer altså. Han får se lista, og den er eviglang, alt for lang til at giftstoffene kan telles. Det vil ta for lang tid, rett og slett. Kvantekvinna, som er en tillitsvekkende kvantemedisinsk fagperson, tar seg ikke tid til det. Pappa kunne selvsagt gjort det, detaljist som han er, om han fikk sitte en hel søndag og pirke borti kroppens hemmeligheter.

Du skal få en rapport, sier Kvantekvinna, og Pappa lurer på om giftlistene vil være med der. Sikkert ikke, tenker han litt mismodig.

Men når det gjelder vanndrikking er Pappa slett ikke mismodig. Kvantekvinna sier masse vanndrikking vil hjelpe Pappa til å frigjøre mye av vannet i kroppen, som nå ligger bundet opp av toksinene. Og når det skjer vil gifta følge vannet ut av kroppen. Veldig bra, forstår Pappa, og setter igang med drikkingen. Motivasjonen er på topp!

Pappa drikker mengder med vann. Vann før frokost, vann til frokost, vann etter frokost, vann ved skrivebordet, vann i hånda når han tar en pause, nytt vann ved skrivebordet, vann, vann, vann, vann, vann …

Og piss.

Pappa pisser som en gal. Han føler seg som et rør det renner vann gjennom, kontinuerlig. Han går på byen for å feire bursdagen til en kamerat, og drikker vann og andre sunne ting, og går på do ti ganger i løpet av kvelden. Ti ganger! Det er så mye at han nesten rødmer til slutt, når han nok en gang må ned i kjelleren og pisse.

Men det er bra, sier Kvantekvinna på telefonen dagen etterpå. Det betyr at kroppen kvitter seg med masse giftstoffer. Og hun skryter av Pappa som er så flink til å følge hennes råd. Piss og vær glad, sier hun. Veldig bra!

He-he! Pappa føler seg som en skolegutt som nettopp har fått ros fra lærerinna si. Han er flink til å drikke, og flink til å pisse! Kommer sikkert til å bli noe stort når han blir stor. Han er veldig fornøyd med seg selv og fast bestemt på å fortsette å bælje vann til den store gullmedaljen. Jada, her skal det drikkes! Han drikker et helt glass etter telefonsamtalen, og setter seg til å skrive igjen. Men så må han pisse …

Han snakker med Furiefina, ei gammel venninne av seg fra Hamar, og forteller at vanndrikkingen er helt crazy! Men den virker! Han har faktisk gått ned to kilo på halvannen uke. Det er egentlig litt rart, sier han, for han drikker jo minst like mye som han pisser ut. Furiefina smiler og sier at det skyldes tungmetallene. Pappa er full av tungmetaller, som nå forsvinner ut, mener hun, og tungmetaller er jo veldig tunge! Hun gliser.

Pappa gliser tilbake, og sier at selvsagt er det slik; han har jo båret på en indre rustning av tungmetall hele livet, og nå skal han bli myk vannmann! Eller vanntiger, legger han til, siden han tross alt er en “vanntiger” allerede, i følge kinesisk astrologi. Pappa føler seg nesten helt alternativ, der han sitter, på en grønn liten oase i byen sammen med Furiefina, mens de begge drikker te og snakker om indre platerustninger av tungmetall som om det var en hverdagslig sak. Men han oppdager snart at te virker vanndrivende! Pappa klarer nesten ikke sitter stille for pissetrang. Furiefina opplyser at grønn te ikke virker slik, og Pappa lover seg selv å bli enda mer alternativ neste gang han går på cafe.

Og neste gang skal han være helt rustningsløs og rein! Han skal sitte som et vannlys i sommersola! Jeg skal bli som havet, sier Pappa storveies, som ei lykkelig fontene! Furiefina smiler av hans absurde hybris, et komisk overmot hun ofte har hørt fra sin venn. Pappa skal til å si noe mer, men så må han pisse igjen!

2 Responses »

 

Historier fra familien onsdag, jun 18 2008

Som mine lesere vet, handler denne bloggen om en familie og deres hverdager. Nå har jeg tenkt å ta det ett skritt videre. Jeg skal lage ei bok med ei god venninne av meg; Anne Nielsen. Boka skal hete LEVE med barn, og skal være ei positiv bok om gode løsninger i familielivet. Det er altså ikke ei problemfokusert bok, men ei bok som vil fortelle om det gode liv i en familie med unger og voksne.

Historiene i boka skal vi hente fra virkeligheten. Det vil vi gjerne ha hjelp til. Vi trenger historier fra hverdagen, som handler om hvordan du og dere har mestret hverdagens utfordringer, og hvordan familien deres har funnet lykken. Du trenger ikke være forfatter for å hjelpe oss. Send oss dine opplevelser med dine egne ord. Vi vil skrive dem inn i bokas fiktive familie.

Det kan handle om små ting; som en skogtur, en hverdags-konflikt som løses eller en fin samtale rundt frokostbordet. Og det kan handle om store ting; som en konfirmasjon, hvordan dere taklet alvorlig sykdom, eller hvordan dere tok farvel med bestemor på dødsleiet. Send oss gjerne fine historier om oppdragelse, samvær og familieritualer.

Du får ingen betaling for dette, annet enn at du hjelper oss med stoff til ei bok vi håper vil hjelpe folk til å finne gode løsninger i sitt liv. Send oss likevel fullt navn, så vi kan ta deg med blant de vi takker for hjelp til å realisere boka. Om du ikke ønsker fullt navn i ei slik bok, så gi oss fornavnet ditt. Det holder også.

Send din historie til tomas(dot)hvm(at)c2i(dot)net

Korte historier kan du poste i kommentarfeltet til “LEVE med barn”-sida (se meny til venstre), om du vil.

3 Responses »

 

Jeg liker kaviar! tirsdag, jun 10 2008

Poden sitter ved frokostbordet. Han fikk kaviarskiva først. Den begynte han å spise på. Leverposteiskiva kom på tallerkenen like etterpå. Sin vane tro tar han en bit av den også, før den første skiva er oppspist, men så ber han Pappa dele leverposteien i to.

Pappa deler leverposteiskiva i to, og legger dem på fatet igjen. Poden fortsetter å spise. Han tygger og er fornøyd, så fornøyd og oppslukt en femåring kan være i livets små gleder. Pappa gir ham vann, og lager matpakke til både ham og broren. Poden drikker litt, og spiser, og ser opp på Pappa:

- Det går fortere med to halve enn med én hel!

Pappa ser på ham, uforstående.

- Hva mener du?

Poden peker på brødskivene sine.

- Det går fortere å spise de halve, og langsommere å spise den hele.

- Javel.

Pappa smiler for seg selv, mens han prøver å analysere Podens utsagn. Poden setter faktisk fingeren på en helt reell følelse Pappa også har hatt. Det går faktisk fortere med halve brødskiver!

I hvert fall føles det sånn.

Og dessuten legger han merke til at Poden har spist mer leverposteiskive nå, enn kaviarskive, til tross for at han startet først med kaviaren. Så det…

- Jeg liker kaviar!

Poden bemerker dette mens han tygger og ser ned på kaviarskiva si. Pappa smiler. Av en eller annen merkelig grunn føler Pappa seg veldig, veldig lykkelig.

One Response »

 

10 års bryllupsdag fredag, jun 6 2008

Mamma og Pappa har snart vært gift i 10 år! Pappa vil selvsagt feire, og spør Mamma om ikke det kunne være en god idé? Hun blir tatt litt på senga.

- Er det virkelig 10 år?

- Jepp, sier Pappa; Skal vi feire?

- JAAA!

- Fint, da må vi skaffe barnevakt til neste fredag.

- JAAA, barnevakt, og så går vi ut og … eh … neste fredag?

- Ja, det er datoen.

- Eh …

Mamma nøler, og så rødmer hun.

- “Eh” hva da?

Pappa aner truende skyer i samlivets horisont, og skyene siver uvergelig inn i stemma hans også. Det får Mamma til å stupe i det:

- Jeg har et møte.

- Tull! Ingen har møter på en fredagskveld!

- Nei, jo, det er på ettermiddagen, men det er liksom slik at det er middag etterpå.

- Javel, det driter vel jeg i! De kan spise uten deg!

- Ja, jo, men … eh …

- Ikke kom her med flere eh’er! Det er 10 års bryllupsdagen vår!

- Ja, men det hadde jeg glemt, og så…

- GLEMT?

- Nei, jo, jeg mente det ikke…

Pappa er fullstendig likegyldig med hvor meningsfullt eller ikke Mammas glemsel og vrangvilje er! Her skal det feires! Basta bom!

- Det har ingenting å si! Bryllupsdagen vår skal feires, om jeg så må feire den alene!

- Jammen Pappa da! Ikke vær slik! Det er et veldig viktig møte, forstår du, og jeg er vertinne for middagen etterpå…

- Driter jeg i!

- Vi kan jo feire på lørdag…

- NEI! Da feirer jeg heller alene!

- HVA! Uten meg?

Stemma til Mamma når hun sier “uten meg”, burde være et faresignal, men Pappa er så full av sine egne faresignaler at han ikke hører noenting! Han er ikke den som skal gi seg, nei! Hun skal søren pine ham få som fortjent!

- JA! UTEN DEG! UTEN-UTEN-UTEN! Du har jo glemt dagen likevel, så det er vel ikke så farlig!

- ÅJA? JA DA KAN DU BARE GLEMME HELE BRYLLUPSDAGEN!

Og så slamrer hun så hardt med dørene at ungene våkner, og skriker. Og Mamma skriker fra soverommet at han bare kan gå og feire alene! Og Pappa sitter igjen og merker at han har prustet som en okse gjennom nesa, så han har fått masse snørr på overleppa. Så han går på do og tørker seg, og blir sittende der og stirre i dodøra, og føler at dassen var akkurat rette sted å sitte akkurat nå. Han føler seg som en dass! Og dum! Erkedum! Og han tenker at det ikke er så viktig, likevel; å huske bryllupsdager eller å feire dem akkurat på datoen. At det faktisk er dumt å gjøre slike tall viktigere enn dagen i dag …

Ja, for nå har han jo ødelagt denne dagen, tror han, og da blir det liksom én dag mindre å feire. Da må de feire “10 år minus 1 dag” - bryllupsdag. Han ser ned i gulvet på do, og legger merke til at Lesehesten har tissa utafor igjen. Han tar litt papir og tørker opp. Og så lysner han; Men, vent; i og med at vi har ødelagt denne dagen, da må vi jo vente til lørdagen med å feire da! Hvis vi venter til lørdagen, får vi jo én dag til, så da blir det likevel 10 års bryllupsdag! Haha! Nemlig!

Han river opp dodøra og roper det ut!

- Vi kan feire på lørdag!

Ingen svarer.

- Mamma?

Han lister seg inn på soverommet. Hun ligger med ansiktet i puta. Pappa setter seg ved siden av.

- Mamma? Det blir faktisk perfekt å feire på lørdagen! Hører du? Jeg vil feire med deg, og lørdagen er bedre. Jeg elsker deg!

Mamma snur seg.

- Gjør du?

- Selvsagt! Jeg elsker-elsker-elsker deg!

Hun tar ham rundt halsen og kliner seg inntil. Trøsteklemmer.

- Unnskyld at jeg glemte det!

- Du er tilgitt! Det gjør ingenting! Jeg ringer Passepiken nå!

Han kysser henne, og hun kysser han, og han går og ringer Passepiken og avtaler for neste lørdag. Da skal de nemlig feire “10 år pluss 1 dag” - bryllupsdag! Passepiken spør hvordan det har seg, og Pappa svarer lykkelig at han nettopp har reddet en dag som kunne gått tapt, og da må det feires. Javel, sier Passepiken nølende. Ikke forstår hun hva Pappa preiker om, men det trenger hun heller ikke. Hun får jo penger for å sitte der og lese, mens de to gærningene går ut.

_____________________________________________________

For deg som lurer: Bryllupsdager

13 Responses »

 

Suksessfull slanking! torsdag, jun 5 2008

Mamma er blitt slank!

Pappa forstår det med lynets hurtighet, at når Mamma står morgenfrisk og strålende og postulerer dette, da er det absolutt mest populære svaret et forbløffet:

- Jammen er du blitt slank! Det er helt tydelig!

Mamma smiler enda bredere. Hun står på tærne, trekker inn magen og strutter med puppene. Hun har på én eneste dag oppnådd eksepsjonelle resultater! Hun syklet nemlig til jobben i går. Nå er hun blitt slank.

Pappa vet hun har prøvd før, og mislykkes, og spiller gjerne med i den håpløse illusjonen om en slanking så abrupt at fettet sannsynligvis i denne stund faller som næringsrik nedbør i regnskogen i Amazonas. Ja, for slik er det i en drømmeverden. Og Pappa unner gjerne Mamma en drømmeverden. Hun er jo drømmekvinna hans!

- Jeg hadde lyst til å ta bussen i går kveld, men jeg sykla, sier Mamma.

Pappa nikker megetsigende, og sier hun var veldig, veldig flink. Mange tror at nikkedukke er en negativ benevnelse på mennesker, men det stemmer slett ikke. Nikkedukker er alle de som ved sin positive bekreftelse av alle ville illusjoner sørger for at det fremdeles er håp! Det er mange av dem, og de er viktige for verden. De produserer håp i enorme mengder! Håp!

Man trenger pågangsmot for å sykle, når bussen er så mye behageligere og bilen står i oppkjørselen og lokker. Man trenger pågangsmot for å slanke seg, når kaketeknologien når nye høyder på cafebordene rundt en. Man trenger pågangsmot for å leve det gode livet, og ikke det søte liv. Man trenger pågangsmot for å redde verden!

Mamma vil redde verden, og hun starter med seg selv først. Hun er et uendelig klokt menneske, som forstår at om hun ikke klarer å redusere si eiga rumpe, vil hun heller ikke lykkes med å redusere CO2-utslippene som ødelegger verden. Det er nemlig slik at håp skaper pågangsmot, og for å redde verden trenger vi enorme mengder pågangsmot!

Og derfor er Pappa også med å redde verden, når han spiller med i Mammas håpefulle illusjon om at slankingen allerede er synlig og suksessfull etter én dags syklig til jobben. For om hun virkelig lykkes med sitt forsett, vil hun også kunne lykkes med andre forsetter, bare fordi hun er håpefull nok!

Derfor er det slik at verden kun kan reddes om Mamma lykkes med slankingen, og slik at Pappa allerede nå ser for seg ei slank kvinne dansende naken i regnskogen i Amazonas, mens trærne skyter til værs rundt henne og regnet faller og verden puster i takt med de spretne puppene!

Nemlig! Dette er nøkkelen til suksessfull slanking: total aksept av fantasien om en bedre verden!

23 Responses »

 

Lungemos og tursjokolade torsdag, mai 22 2008

Pappa lager lungemos. Mamma er ikke så glad i det, men ungene elsker det, og nå er Mamma borte. Han koker poteter og gulrøtter, og steiker løk med stangselleri, og blander lungemosen i til slutt. Det blir ei deilig krydret gryte som smaker NAM-NAM.

De sitter og spiser; Poden, Lesehesten og Pappa. Lesehesten liker å snakke når han spiser. Han snakker mer enn han spiser, men ingen har det travelt, så de koser seg med det. Han spør om Pappa vet hva det høyeste fjellet i Norge er? Galdhøpiggen, svarer pappa. Lesehesten virker fornøyd med det.

- Hva er det høyeste fjellet i verden, da?

- Mount Everest, svarer Pappa.

- Og hva er det … havet … det … Det stopper opp for Lesehesten.

- Dypeste havområdet, mener du?

- Ja. Hva er det dypeste havområdet?

- Marianer-gropa, sier Pappa, og stiller et spørsmål: Hva er det høyeste fjellet i Europa?

Lesehesten kan ikke svaret på det. Pappa forteller at det er Mont Blanc.

- Blank, sier Lesehesten og ler litt. Pappa forklarer at det er fransk og betyr “hvit”. Lesehesten spør hva “mount” betyr. Fjell, sier pappa, så Mont Blanc betyr “Det hvite fjellet”. Da vil Lesehesten vite hva “everest” betyr, men det vet ikke Pappa. De snakker litt om Mount Everest, at lufta er så tynn på toppen at man nesten ikke kan puste der, og at mange klatrer til toppen hvert år, og at noen av dem dør. Og så spør Lesehesten om man kan se toppen av fjellet fra foten av det.

- Jeg har aldri vært der, sier Pappa, så jeg vet ikke. Det kommer vel an på landskapet og været, tenker jeg. Vi får vel dra og sjekke.

Lesehesten lyser opp: Wow! Å se Mount Everest er kuuult!

Og Poden, som har spist en diger porsjon lungemos og vært ganske stille, ser bedende opp på Pappa: Kan vi ha med tursjokolade?

- Eh … ja, jo … vi må vel ha med tursjokolade, sier Pappa.

- Da vil jeg også være med, sier Poden.

- Javel, men det er ganske langt, helt på andre sida av jordkloden, så vi må vente til jeg har fått mye mer penger og dere er blitt litt større.

- Åh, sier Poden, tydelig skuffa, men så kommer han på noe: Pappa, vi kan jo gå i skogen i steden for! Og spise tursjokolade!

- Ja, hvis dere er ferdige med maten så.

- Ja, takk for maten!

- Takk for maten!

De rydder inn. Pappa legger resten av lungemosen i en boks, til Mamma, og så tar de på støvlene og går i skogen. Og tursjokoladen er med. Og de finner en knaus, og står nedenfor den og stirrer mot toppen. Den er ganske høy her nede fra, sikkert femten meter. Pappa holder hånda over øynene og speider mot toppen og roper ut: Jeg syns jeg kan se toppen langt der oppe! Da holder Poden og Lesehesten hånda over øynene på samme måte, og roper: Ja, jeg kan se toppen! Det er Mount Everest! Verdens høyeste fjell!  Og så sier Pappa at den som klarer å klatre til topps på Mount Everest får sjokolade.

Og det klarer alle sammen! Så alle får sjokolade! Og etterpå står de på toppen og speider utover verda, og ser alt mulig rart …

13 Responses »

 

Den lille gledens dag mandag, mai 19 2008

Dette er den lille gledens dag.

Ikke spør meg hvorfor. Glede trenger ingen grunn. Den kan bare komme og fylle deg. Brått kan den være der, eller langsomt sige inn, innenfor det du ellers går rundt med av følelser. Der kan den lille gleden vokse på måter du knapt registrerer, før den folder seg ut som en sjeleblomst, en kroppslig lykketilstand.

En gledens hverdag.

Ikke spør meg hvordan en hverdag kan føles slik. Hvordan du lager din glede? Med uvitenhet? Med en barnslig vilje til å overraskes? Med et ufrivillig hikst et sted i hugen? Den lille gleden kommer uten åpenbare årsaker. Langsomt som det meningsløse kan den fylle deg, og få deg til å smile slik alle enfoldige mennesker smiler; uten forbehold eller selvbevissthet. Det finnes ingen gode grunner til å leke, ingen grunner til å le. Leken og latteren er sin egen grunn. Og slik er gleden; det enkleste av alt, avslappende fin og følsom.

Så dette er en gledens dag. En smilelekelattreluskelate-lykkedag.

I dag.

Ja. Akkurat slik. Den lille gleden. Mmm …

_________________________________________

PS: mannen i rød t-skjorte på videoen er forresten Bobby McFerrin, et vokalt unikum og en gledesspreder av de sjeldne. Han opptrer i Konserthuset i Oslo i dag, tirsdag 20.mai klokka 19.30. Den konserten anbefales!

PPS: klarte du å høre sangen ferdig? Ikke? Ti minutter er lang tid når man venter, men det finnes en løsning. Om du har lyst til å lytte til slutten, men ikke får det til, så prøv å synge med! Disse to menneskene leker seg med lyd. Du kan være med å leke. Sitt bare foran datamaskina og syng i vei, eller nynn, eller humm. Det er bare deilig.

Ha en fin dag!

No Responses »

 

Ofring til yoghurtguden fredag, mai 16 2008

PAPPA!

Skriket er totalt, fullt av barnets desperasjon i en umulig situasjon. Pappa og Mamma spretter opp fra sine respektive sofaer og stormer opp trappa til andre etasje. Pappa har lange bein og bryter lydmuren først. Han kaster seg inn som en reddende engel på barnerommet.

JEG ER KVALM!

Lesehesten sitter i overkøya og klager sin nød. Gutten er ikke lykkelig over å skulle kaste opp i si eiga seng. Pappa stopper ikke, selv om han hadde sett for seg verre ting, men skrider resolutt bort til senga, tar gutten, løfter ham ned og bærer ham mot badet. Mamma, like resolutt, finner ei skål og holder under, og på gangen kommer det!

Buwæææ! Klæsj!

Phu! Heldigvis for skåla! Mamma og Pappa puster lettet ut. Oppkast på gulvet og i senga en sein kveld, når de aller helst vil dovne hen foran TV’en, det er langt fra drømmescenariet. Men nå slipper de det; oppkastet er møtt med faglig styrke og handlekraft fra erfarne småbarnsforeldre. Alt er i skåla, ingenting på gulvet.

Neste morgen: yoghurt til Poden, og risbrød med forsiktig pålegg til Lesehesten. Han surner: “Jeg vil også ha yoghurt”! Pappa forklarer at yoghurt er som å mate oppkastet, og holder på sitt. Lesehesten er småsjuk, skal være hjemme, og liker ikke Pappa sin fornuftsbaserte forbudspolitikk. Han marsjerer ut på stua og vil ikke snakke med tyrannen. Gremme-gremme-gremme!

Ettermiddag: Mamma kommer hjem og endelig får Lesehesten spise yoghurt igjen. Ah, yoghurt! Himmelske føde! Kaukasiske mesterstykke! Lesehesten spiser fornøyd og intetanende om hva som skal komme.

Kveld: Pappa! Ropet er ikke fullt så desperat, men Pappa vet umiddelbart hva det dreier seg om. Han løper, men stikker innom kjøkkenet og tar med ei bøtte, og kommer frem i tide til å stikke bøtta under haka på Lesehesten.

Buwæææ! Klæsj!

Pappa hjelper Lesehesten ned på gulvet, og lar ham sitte over bøtta til magen er tom. Hnng! Hnng! Hnng! Det kommer mistenkelig hvitt oppkast i bøtta …

Oppkast er vondt, men det går over, og etterpå føler man seg bedre igjen. Pappa sier at nå må Lesehesten unngå yoghurt i fire dager! Han sier det mest på spøk, men Lesehesten er så klok av nylig erfart skade at han nikker megetsigende; dette er han enig i! Ikke mer yoghurt i dag eller de neste dagene! Pappa ser fortørnet på gutten: er det virkelig hans sønn som sier seg enig i å IKKE innta yoghurt, den hellige yoghurt, på FIRE HELE DAGER???

Joda, det var det, men neste morgen er alt glemt! Lesehesten vil ha yoghurt til frokost. Pappa minner ham på enigheten om å ligge unna yoghurt i fire dager. Lesehesten lager ei grimase, som om akkurat DET er det dummeste han noensinne har hørt, og sier: Nå er jeg frisk! Jeg vil ha yoghurt! Det er nesten som om gutten på ett eller annet plan har oppfattet Pappas utfall som en spøk likevel. Doh!

Så det blir yoghurt til frokost. Heldigvis viser det seg at Lesehesten ER frisk. Yoghurten går ned og intet oppkast kommer opp. Tilbake til normalen. Den hellige morgenstunda med yoghurt er trygg og uendret!

To dager seinere: alt vel, trodde alle. Alle gjør seg klar til den store feiringen. Lesehesten dresses opp i finklær og flagg, og skippes tidlig ut av huset. Flaggheising på skolen, og buss til byen for å gå i tog forbi slottet. Vinking til kongen på balkongen, hilsing på ordførereren i Rådhuset og familiesamling på ettermiddagen. Lesehesten har et heseblesende program, og kommer til tante ganske blek om nebbet.

Er det bra med deg, spør Pappa. Nei, sier Lesehesten, jeg er kvalm. Han får legge seg ned i et rom for seg selv, med ei bøtte på gulvet for sikkerhets skyld. Feiringen fortsetter, men litt seinere skjer det fatale tilbakefallet.

Buwæææ! Klæsj!

Yoghurtguden krever stadige ofre av sine tilbedere.

2 Responses »

 

Mamma blir en virvelvind! onsdag, mai 7 2008

Mamma er sliten, veldig, veldig sliten. Det er nesten så Mamma ikke klarer slepe seg opp trappa til andre etasje, for å legge seg, så sliten er Mamma.

Huff-og-huff, hvordan skal det gå?

Åh-pytt, intet slit varer evig!

Og riktig nok; ikke før har Mamma fått seg et par dager i krabbegir, så freser hun til igjen og blir ei vrinskende arbeidsmerr! Det er vår! Vi må rydde i garasjen! Mamma roper det ut, spretter ned trappene og kaster seg inn i garasjekaoset som en rasende tornado!

Vroom-vroom!

VROOOM!

VABLAMM!!!

Det er fantastisk hvor raskt det kan gå når Mamma er en virvelvind! Klok av erfaring (og litt skade) begrenser Pappa seg til å være bærehjelp, og ellers nikke medgjørlig til alle Mammas forslag. Ingenting irriterer virvelvinder mer enn sendrektige menn som holder igjen. Pappa nikker og smiler og er så glad, mens Mamma virvler inn og ut av synsfeltet.

Livet blir ei slagmark av gamle støvler, stygge hagebord, fravokste leker og merkelige dippedutter noen en gang trodde de kunne få bruk for. En stor haug går til loppa, en like stor en går til fyllinga, og det som er igjen suges inn i et himmelsk hyllesystem som virvelvinden Mamma oppfinner der og da! Rotet blåses inn i hyllene, og ligger sjokkskadd og skjelvende på rad, i håp om at virvelvinden har blåst forbi for denne gangen.

Og Pappa ordner håret, stikker hodet inn, og sier: Nei se; her var det blitt fint! Så ryddig! Du er en veldig flink virvelvind, Mamma!

Jeg er sliten, sier Mamma, og sukker tungt.

6 Responses »

 

Pappa elsker ikke Mamma tirsdag, Apr 29 2008

Mamma ringer og Pappa er veldig, veldig kort i telefonen. Han legger på før Mamma får sjansen til å si “ha det” og “elsker deg”. Han vil ikke si slikt. Føler det ikke nå.

Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!

Men så, litt seinere samme dag, da elsker han Mamma igjen. Hun er ikke der akkurat da, og han har ikke lyst til å ringe, men han elsker henne plutselig igjen. Muligens fordi han kom på noe fint de gjorde en gang, eller fordi han bare husket følelsen, og liker den.

Men når han kommer hjem etter jobben, og Mamma sitter ved bordet med laptopen, og ungene ikke er i seng og heller ikke har spist … da elsker han slett ikke Mamma. Hun er ei teit og egoistisk Mamma som bryr seg mer om jobben sin enn om mann og barn. Nemlig! Og så tramper han rundt og er sur og bruker lang tid på å stappe mat i ungene og å stappe ungene ned i senga, og han roper ikke Mamma opp til nattasangen, selv om ungene spør. For Pappa elsker ikke Mamma!

Gir nattaklem til ungene og går på kontoret. Mamma kommer inn litt seinere og spør om det er noe. Han sier: “Neida, det er da slett ingenting!” Hun beklager at hun ikke hadde lagd mat til ungene, men … (hun forklarer noe, men Pappa snur seg mot spillet sitt og hører bare på med et halvt øre). Og når hun er ferdig sier han: “Bra! Jeg er opptatt.”

Neste dag står Pappa tidlig opp, får ungene avgårde og kjører til byen for å kose seg på en kafe. Har en fin dag, koser seg, jobber bra, slapper av. Mamma ringer og spør hvordan det går, og takker for at han tok ungene i morres. Pappa kjenner en voldsom kjærlighet flomme opp i seg bare fordi det er stemma hennes, så han sier at han elsker henne. Lavt og inderlig sier han det.

Og den kvelden, helt av seg selv, snakker de sammen når ungene har lagt seg, og det er en samtale så full av underforstått kjærlighet at Pappa kan slappe helt av. Det er ingen fare! Pappa elsker Mamma, og den kjærligheten vil han bære med seg hele livet, selv om han noen ganger ikke kan kjenne den. Det er jo ikke bare kjærlighet i et forhold. Det er irritasjon også, sinne og sorg, glede og frustrasjoner, sårbarhet og stivnakkethet.

Samlivet er fullt av merkelige tilstander vi setter hverandre i, når vi kommer så tett på. Det er ikke rart at kjærligheten blir overskygget en gang imellom. Det gjelder bare å være tålmodig, å ikke få panikk. La kjærligheten få lov til å ha sine sykluser.

Det tenker Pappa i senga den kvelden, og så snur han seg mot Mamma og tar hånda hennes. Og hun sier “god natt” på den halvsøvnige, deilige måten sin. Det er slik hun tar farvel når søvntoget bærer henne ut i natta. Pappa ligger igjen på sin myke perrong, merker at hun blir fjern, at hun sovner.

Og han begynner å grine, stille, for seg selv, med kjærligheten som en verkebyll i brystet.

16 Responses »