Historien om en helbredelse søndag, jul 6 2008

Først var jeg glad. Så begynte skolen, og jeg ble redd. Jeg ble satt utenfor, mobbet sammenhengende og daglig i ni år. Det var ingen hjelp å få. Jeg var alene mot mobben.

Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.

Det store egoet

Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.

Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.

Tomas blir syk

Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.

Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.

Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.

Tomas blir liten

Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.

Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.

Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.

Tomas blir ingenting

Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.

Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.

Ro.

19 Responses »

 

Historier fra familien onsdag, jun 18 2008

Som mine lesere vet, handler denne bloggen om en familie og deres hverdager. Nå har jeg tenkt å ta det ett skritt videre. Jeg skal lage ei bok med ei god venninne av meg; Anne Nielsen. Boka skal hete LEVE med barn, og skal være ei positiv bok om gode løsninger i familielivet. Det er altså ikke ei problemfokusert bok, men ei bok som vil fortelle om det gode liv i en familie med unger og voksne.

Historiene i boka skal vi hente fra virkeligheten. Det vil vi gjerne ha hjelp til. Vi trenger historier fra hverdagen, som handler om hvordan du og dere har mestret hverdagens utfordringer, og hvordan familien deres har funnet lykken. Du trenger ikke være forfatter for å hjelpe oss. Send oss dine opplevelser med dine egne ord. Vi vil skrive dem inn i bokas fiktive familie.

Det kan handle om små ting; som en skogtur, en hverdags-konflikt som løses eller en fin samtale rundt frokostbordet. Og det kan handle om store ting; som en konfirmasjon, hvordan dere taklet alvorlig sykdom, eller hvordan dere tok farvel med bestemor på dødsleiet. Send oss gjerne fine historier om oppdragelse, samvær og familieritualer.

Du får ingen betaling for dette, annet enn at du hjelper oss med stoff til ei bok vi håper vil hjelpe folk til å finne gode løsninger i sitt liv. Send oss likevel fullt navn, så vi kan ta deg med blant de vi takker for hjelp til å realisere boka. Om du ikke ønsker fullt navn i ei slik bok, så gi oss fornavnet ditt. Det holder også.

Send din historie til tomas(dot)hvm(at)c2i(dot)net

Korte historier kan du poste i kommentarfeltet til “LEVE med barn”-sida (se meny til venstre), om du vil.

3 Responses »

 

Djevelutdriveren torsdag, mai 29 2008

Oslo katolske bispedømme har ansatt en djevelutdriver, leser jeg i Dagbladet onsdag 28. mai.

- Hæ?

Jepp, en djevelutdriver.

- Men-men …

Men ingenting! Det er ikke noe sært og dramatisk i en djevelutdriving, skjønner du vel! Det er ikke slik at barn kryper i taket og spyr grønn væske ut av munnen hver gang en eksorsisme praktiseres.

- Ikke hver gang?

Nei! Slutt nå å spørre så dumt da! Du skjønner vel at en djevelutdriver er nyttig?

- Eh … gjør jeg … eh …

Gud gi meg tålmodighet! Må du være så nølende?

- Vel, eh … djevler er liksom ikke virkelige da, mener jeg. Så…

Ikke virkelige? Jojomennsann! Det er de virkelig! Djevler finner du overalt!

- Åh?

Overalt! Og vi må drive dem ut!

- Som i salmen, mener du?

Hvilken salme?

- Den av Wergeland: Nisser og dverge bygger i berge; men vi skal mine dem alle herut.

Stopp den syngingen! Det der er forresten ingen salme! Det er en barnesang!

- Åh, men det er i hvert fall nisser og dverger med der.

Djevler er ikke nisser!

- Så Julenissen er en god kristen da?

Julenissen?

- Ja, han er en god kristen? Gir jo gaver og sånn …

Hva har Julenissen med dette å gjøre?

- Vet ikke jeg. Har ikke greie på djevler egentlig. Prøver bare å forstå …

Vel, forstå dette da: djevler finnes overalt, og derfor trenger vi djevelutdrivere!

- Overalt?

Ja.

- Her også?

Ja. De setter seg i hodet til folk. Farlige greier skjønner du! Verre enn atombomba!

- Åh!

…

- Så det er djevler her, og de setter seg i hodene våre?

Ja, endelig forstår du!

- Så du har en djevel i hodet da?

Hvem? Jeg?

- Ja, siden du er så glad for djevelutdriveren, mener jeg.

Hmph!

10 Responses »

 

Tanker om spådomskunst onsdag, Apr 23 2008

Blir lokket ut på glattisen her, av Virrvarr, som sier hun tror på kunstene til Spåmannen i bloggen her, men ikke på andre spåkjerringer. Og så avslører hun hvordan hun selv spår folk og advarer mot denne sjarlatanske praksisen. Kan ikke snakke for Spåmannen, selvsagt, men tror han ville smile litt over “avsløringen” til Virrvarr.

Skulle egentlig jobbe hardt med andre ting, men jeg får tillate meg et lite svar til hennes åpne og ærlige post (ah, Tomas, klarer ikke holde deg unna manesjen, uff-uff).

Here goes!

Klarsynte spekulasjoner

Selv har jeg familie som ser og gjør både det ene og det andre, og det har jeg aldri hatt problemer med å akseptere. Det finnes mer mellom himmel og jord enn noen av oss vet, og det finnes mer mellom øra våre enn vi har oversikt over. Vi kjenner ikke alle måtene vi påvirker hverandre på. Det jeg derimot har vansker med å akseptere er vidløftige “forklaringer” av okkulte fenomener. Dette feltet svirrer med begreper som folk bruker uten tanke for innhold og sammenheng. Det konstrueres verdensbilder med antagelser som er ganske drøye, og med en fantasifullhet som enhver fantasy-forfatter kan misunne. For meg er det stor forskjell på faktiske, okkulte fenomener, og den fanatiske iver mange viser i sin tolkning av dem.

Spådomskunst er helt greit for meg. At noen kan åpne seg for de strømningene eller det tankegodset eller de underliggende sammenhengene et annet menneske svømmer i, som gir det en “skjebne”, syns jeg virker ganske rimelig. At slik klarsynthet har en positiv funksjon er jeg ikke i tvil om. Selv åpenbart “tullete” spådomstjenester har en fin og nyttig funksjon, mener jeg.

Det fine med tullespådommer er at folk stort sett bare forsyner seg med visdom fra dem som det passer dem selv. Det blir en ufarlig lek, med alvor i. Bra! Men det bringer meg til det som kan være negativt med spådommer: at klarsynte kan bruke sine kunster til å tegne fremtidsvisjoner som bryter ned folk, snarere enn å bygge dem opp, og dermed tvinge dem inn i en ond “skjebne”. Det har jeg lite til overs for. Men det påligger ethvert menneske å virke positivt i andres liv, ikke bare spåkjerringer, så dette er en problemstilling som går utover spådomskunsten.

Virrvarr har tydeligvis gjort andre glade med sin spennende spådomskunst. I tillegg tror jeg hun har hjulpet mange med å tenke gjennom problemstillinger i sitt liv også, på en grunnleggende sunn måte. Ritualene hun bruker i sin “lek med skjebnen”, setter faktisk deltageren i en spesiell sinnsstemning. Dette åpner for nye tankemønstre og innsikt hos den som deltar. Denne effekten opptrer i “spådommene” hennes helt uavhengig av om Virrvarr selv tror på dem.

Og jeg syns det er bare bra jeg, at folk åpner seg for det store mørket som omgir oss og får uventede innsikter.

No Responses »

 

GCI Communiques blogg, en avsmak lørdag, Apr 12 2008

Ser stadig vekk at GCI er på topp i bloggstatistikkene. Kikker innom der, og finner velformulerte artikler skrevet av oppegående mennesker. Det er ingenting å si på innholdet i selve artiklene.

Men jeg får likevel en avsmak, fordi rammen er noe underlig. Selvsagt jobber det fornuftige mennesker i et PR-byrå, så det skulle bare mangle at de hadde fornuftige ting å si, men hvorfor sier de det i denne bloggen? Bloggen er firmaets, så jeg går ut fra at det er en del av firmaets strategi, og at deres innlegg er en del av arbeidet de gjør. Bloggen er en del av firmaets “public relations”.

Så dette er en firmasponset talerstol.

Fint? Nei, tror ikke det. Det gir meg litt avsmak at firmaet bruker dette som del av sin mediestrategi, og at fornuftige mennesker lar seg bruke slik. Selv om det er moderne å kommersialisere alt mulig, er det hverken sunt eller fornuftig å la det gå så langt. Dette PR-byrået bruker sine ansatte til å blande kortene. Det gjør den bloggen til et tvilsomt talerør i den offentlige samtalen.

Jeg liker denne sammenblandingen av private meningsytringer og forretning veldig dårlig. Det undergraver premissene for en god og fri offentlig samtale.

Jeg forventer at folk skriver utfra rene motiver. Det er rent å skrive på vegne av firmaet sitt, for å forsvare en forretningspraksis eller for å informere om varer firmaet tilbyr. Det er rent å skrive på vegne av seg selv for å fremme en innsikt eller et standpunkt i en sak, eller for å bedre vilkårene til ei gruppe i samfunnet. Men motivene blir urene når man bedriver personlig meningsytring under firmaets fane.

Det ligger en snikende uredelighet i det, en gnaging på premissene for den frie, offentlige samtalen. GCI Communiques sin blogg er et arbeidsredskap for PR-byrået, og dermed noe jeg vil advare folk mot å akseptere som en redelig aktør i den offentlige samtalen.

3 Responses »

 

Blogg med kjærlighet! torsdag, Apr 10 2008

Denne lille posten er en liten hilsen til alle dere som skriver så fine meldinger i bloggen min. Det er virkelig veldig, veldig hyggelig å få så mange fine ord fra dere!

Jeg skjønner nå at jeg har viklet meg inn i noe jeg ikke ante rekkevidden av, da jeg begynte å blogge en gang før jul. Det er følelser i dette her, følelser som vokser og trives og kommer til uttrykk i det vi gir hverandre. Det er “snålt” (som Vibeke sa i en kommentar her) at vi skal skape så sterke og gode følelser hos hverandre, og at vi klarer å skape en samtale som inneholder så mye engasjement og klokskap, uten noensinne å ha sett hverandre. Det er snålt, men det er fint. Jeg liker det. Takk!

Nå vil jeg gjerne gi dere noe helt spesielt, en gave av det unike slaget. Jeg vil at dere skal få en liten sang. Dette er en sang fra meg til alle dere! Ja, til deg også, så følg med nå:

Se for deg at jeg står der, 45 år, skalla, tannløs og en tanke dryg rundt midjen. Jeg har på meg en tettsittende sykkelkortbukse og en skimrende showjakke i brodert kinesisk gullsilke. Til munnen holder jeg en nyinnkjøpt oppvaskbørste fra Jordan (spesialdesignet). Og jeg synger av hjertens lyst.

Og om du virkelig vil ha denne gaven innunder huden, ja da vet jeg hva du kan gjøre:

Start sangen igjen, og syng med!

Syng så høyt du kan foran skjermen din, så synger jeg med foran min! La oss synge i kor, og forestille oss hvordan vi ser ut når vi gjør det!

(og skriv gjerne din fantasi om hvordan DU ser ut her, når du synger med i sangen om kjærligheten)

Figurene elsker dere også!

Så de kommer med en egen liten gave, helt av seg selv, et lite innblikk i det de gjør når de virkelig har det godt. Dette er et sjeldent innblikk i figurenes intime liv, så jeg håper dere setter pris på den fullkomne åpenheten og totale tilliten de viser dere:

Dette er kjærlighetens gave!

Den er til deg!

Vær så god!

________________________________

Sangen? “Som en gummiboll” med M. A. Numminen, en fantastisk finsk sanger!

6 Responses »

 

For deg som strever med nøtta fredag, Apr 4 2008

Dette er en støttepost for Idas mentale helse. Hun har skrevet et brev fra asylet på sin blogg, der hun forteller at hun er innlagt.

Jeg skulle gjerne hatt mot til å være like ærlig som Ida, og jeg setter pris på den ærligheten. Samtidig håper jeg den ikke koster for mye, og føler et behov for å gi noe tilbake. Jeg vil gjerne bidra litt for å hjelpe henne og kjæresten hennes, Mr. Jackson. Jeg kjenner dem bare gjennom bloggen, så derfor gir jeg min støtte gjennom bloggen.

Selv har jeg kjempet en ensom kamp, Ida, i hele mitt voksne liv. Det har vært en kamp for å lege skadene ni års mobbehelvete på skolen ga meg. En del av problemet mitt var at jeg mistet all tillit til mennesker rundt meg, etter å ha blitt sviktet fullstendig av skolens lærere. Så jeg kom aldri inn i noe behandlingsopplegg, fikk aldri noe hjelp, og har derfor brukt hele mitt voksne liv på å hjelpe meg selv. Men slik trenger det ikke være …

Jeg håper du klarer å ta imot den hjelpa du nå får tilbud om Ida. Tror det er en enorm styrke å ikke stå aleine i kampen mot en psykisk lidelse. Bruk dine gode hjelpere for alt de er verdt. Når du finner mennesker med innsikter du trenger, så lytt og lær og vær med på det opplegget de gir deg. Du må selvsagt stå fremst i kampen mot din sykdom, men du er heldig som får hjelp.

Hjelp er et redskap du kan bruke, Ida. Bruk det!

Jeg håper dette lille inspirativet også kan hjelpe litt:

Mr. Jackson, til deg vil jeg si at det er mange måter å løse ei slik nøtt på. En av de fineste måtene er å være tålmodig nok til å la nøtta åpne seg selv. Ikke glem deg selv mens du venter. Puss tennene, spis maten din og trekk på smilebåndet hver dag. Det hjelper!

___________________________________

Figuren Pigg kom og insisterte på å få være med i denne posten. Selv om han er en figur som nesten aldri går ut, har han faktisk vært på besøk i Ida sin virrvarr-blogg. Han har våget seg dit fordi hun er noe helt eget, et eksempel som har gjort Pigg til en bedre figur, og derfor våger han nå også å skrive noe helt på egen hånd:

Ida! Jeg er glad i deg! Hilsen Pigg!

De andre figurene ba ham hilse og si at selv om du er steike rar i hodet, Ida, så er du flott!

21 Responses »

 

Bibelen i historiens grøft fredag, mar 14 2008

Når jeg holder mitt foredrag; “Med syvmilsstøvler gjennom den fantastiske litteraturens historie”, er Bibelen ei av bøkene jeg bruker mest tid på. Bibelen er sentral i den fantastiske litteraturen, en litteratur jeg løst definerer som bestående av fortellinger med egne virkeligheter eller med en virkelighet som er “utvidet” (f.eks. med guder). Moderne fantasy (Tolkien, Donaldson, Martin, osv.) er selvsagt en del av denne litteraturen, og tar i stor grad opp i seg det sentrale spørsmålet i Bibelen:

Hva er/gjør godt, og hva er/gjør ondt?

Det samme spørsmålet er sentralt i all rollespilling, en moderne kunstform vokst frem i forlengelsen av moderne fantasy. Der er konsekvenser av spillernes valg en viktig del av spillmetoden. Det gjør rollespillene godt egnet til å ta opp moralske dilemmaer.

Det er fremdeles noen som “tror” på Bibelen (setter “tro” i hermetegn, siden så mange tror så mye forskjellig om den samme teksten). Grunnen til denne “troen” er forskjellig. Slik jeg ser det skyldes den stort sett tre ting:
- tradisjon: jeg er vokst opp med tro
- sosial søken: kristne er hyggelige
- moralsk søken: jeg trenger leveregler

Av disse tre er det moralske elementet mest interessant, siden det har et fokus på det jeg mener kristendommen (og andre religioner) bærer med seg av positivt innhold: gode råd for hvordan du lever et godt liv.

Uten budene og dydene og dødssyndene ville kristendommen vært et tomt skall rundt ingenting. I vår tid er den et skall rundt noe vi like gjerne kan praktisere uten trosbekjennelsen. Vi skaper vår “hverdagsmoral” med elementer fra flere kilder. Vi får det inn gjennom oppdragelsen, selvsagt, gjennom samvær med venner/familie, i diskusjoner rundt tidens temaer og gjennom det vi leser. Noen kilder er kanskje mer overraskende enn andre, for eksempel moderne fantasyromaner og rollespill.

Det finnes fiksjon som bare skummer overfalten, selvsagt. De utnytter kampen mellom godt og ondt til å skape enkle dramatiske universer. Det er tydelig inspirert av Bibelen, men er altså litt for enkelt. Men mye moderne fantasy går dypt i sin tenkning rundt moralske spørsmål, og tar opp tøffe moralske dilemmaer der svaret ikke kan gis i svart/hvitt. De seriøse fantasiene handler altså om hvordan å være et godt menneske i gråsonene der de fleste moralske valg tas. Når fantasy treffer så mange er det nettopp fordi dette er kjernen i kristendommen, og i alle andre religioner. Dette er også kjernen i rollespillet. Unge rollespillere er flinke til å utvikle sterke moralske holdninger. Det skyldes at rollespillene i så stor grad er fokusert på valg og konsekvenser i utfordrende situasjoner. Altså: øving i krisehåndtering; situasjonene da vår moralske ryggrad blir satt på prøve.

Fantasyromaner og rollespill kan altså bidra sterkt til en moralsk dannelsesprosess. De gir leseren/spilleren del i intuitive og seriøse diskurser rundt etikk og moral, diskurser som muliggjøres fordi handlingen foregår utenfor vår virkelighet. Ja, dette er viktig (og muligens grunnen til at Bibelen har hatt så stor suksess også). I fantasiens late-som-landskap er vi faktisk fri fra moderne relativisme og kynisme, og kan tumle med de store moralske spørsmålene. I virkelighetens verden mangler den offentlige samtalen denne diskursen i stor grad. Den er smittet av sin forbindelse til kristendommen. Kirka har vært sentral i den moralske diskursen før, men nå er kirka uten autoritet, og den moralske diskursen ligger i kuvøse på bedehusene. Det har oppstått et tomrom i den offentlige samtalen.

Dyktige forfattere og spillskapere fyller dette tomrommet med sterke fortellinger om mennesker i knipe, der konsekvensene av deres valg males med stadig skarpere blikk. Tilfanget av forfattere som gjør bruk av fantasysjangerens sterke arketyper og fristilte fortellersertifikat, blir stadig større. Det samme gjelder for rollespill: nåtidige spillskapere skriver stadig mer poengterte rollespill, der dilemmaene får stadig større moralsk tyngde.

Det gjør at fantasyromaner og rollespill blir stadig mer interessante. De er viktige elementer i et moderne samfunn.

__________________________________

PS: Gud er på en måte ikke med i ligningen i det hele tatt, annet enn som en teoretisk størrelse. I fantasy og rollespill er Gud like mye et fabeldyr som dragen, enhjørningen og Djevelen. Personlig syns jeg verden blir et bedre sted av at det er slik.

PPS: skrev dette fordi jeg leste denne bloggposten: Dåren Dawkins og “Svar skyldig”

2 Responses »

 

Jeg forklarer min Gud søndag, mar 2 2008

Dette er et forsøk på å forklare min Gud. Jeg håper du blir med meg når jeg nå forteller historien om hvordan min Gud ble skapt og hva min Gud er, og at du ved slutten av historien forstår betydningen av mitt håndverk.

Jeg forkaster Gud

Til konfirmasjonen forsøkte jeg å tro på Gud, men det gikk ikke. I årene etter forkastet jeg Gud fullstendig. Jeg diskuterte med troende av alle avskygninger, og de var rett og slett ikke overbevisende. Deres budskap om en allmektig Gud rimte ikke med den verden jeg levde i. Jeg så lykken bli skapt på siden av og delvis på tross av Gud. Og jeg så lidelse bli skapt i Guds navn, uten at de troende hadde gode forklaringer på hvorfor dette skjedde. At så mange udåder ble gjort av troende mennesker, inspirert av troens dogmer, gjorde det vanskelig å tro at deres Gud var hellig.

Etter å ha diskutert Gud med troende i alle mulige sammenhenger, satt jeg igjen med følelsen av at deres frelse var en blindvei. Den kunne gi noe, men tok like mye og innebar en stor risiko for å glemme noe vesentlig. Det fikk meg til å forkaste Gud som et unyttig begrep jeg ikke trengte bry meg med. Så jeg sluttet å tenke på Gud.

Det gikk lang tid, men en dag begynte jeg å tenke på Gud igjen. Det hadde gått så mange år at jeg faktisk så på troende med nye øyne. Jeg så hvordan troende mennesker kunne hente kraft i sin hengivenhet til Gud. Jeg forstod at troens kraft er reell. Prinsippene som ligger nedfelt i de ti budene er sunne. Tenkningen i dydene og syndene er sterk. Det stod for meg som så sunne og sentrale prinsipper at jeg ikke kunne avfeie dem som irrelevante, selv om jeg var en ateist. Gud finnes ikke, det visste jeg, og det endret seg ikke.

Jeg skaper Gud

Jeg innså at gudsbegrepet er så sterkt at det var synd å kaste det bort. Så jeg skapte Gud om i mitt bilde. Dette sier jeg helt uten ironi, med en freidighet lånt fra det faktum at gudsbegrepet er en viktig del av min kultur. Jeg har rett til å skape meg en egen Gud, slik alle har rett til å finne noe hellig i sitt liv. Jeg føler sterkt at vi alle trenger ankerfeste i noe hellig. I mitt tilfelle er det hellige min verdi som menneske. Min menneskelighet er hellig.

At min menneskelighet er hellig har mange implikasjoner. Det betyr at jeg er hellig selv om jeg mislykkes. Jeg er hellig selv om jeg forbryter meg mot andre mennesker. Jeg slutter aldri å bære den helligheten som er Gud. Ingen mennesker lever uten denne helligheten, derfor skal forbrytere behandles med respekt, og de skal får anledning til å gjøre opp for seg. De skal ha en mulighet for tilgivelse. Derfor skal også de som mislykkes få en ny sjanse, slik at muligheten for et godt liv ikke stjeles fra dem. Vår menneskelighet er hellig.

Dette er Gud, Gud skapt av tvil på min evne til å skape perleporter og paradigmer. Gud er kjernen i min skapertrang og i min evne til å forme jordisk lykke. Mitt hode og mine hender er redskaper for min Gud. Men de beste redskapene er troens ryggsøyle, håpets utviklingsevne og kjærlighetens handlekraft.

- Troens ryggsøyle

Vi trenger å tro på hverandre. Vi trenger tillit og trygghet. Dette handler om respekt og frihet. Gjennom å tro på deg, gir jeg deg den friheten og tryggheten du trenger for å handle. Gjennom å tro på meg selv skaper jeg den selvtilliten jeg trenger. Vi trenger tro.

- Håpets utviklingsevne

Vi trenger håp i våre liv. Vi trenger mål og drømmer, og livsglede. Dette handler om idealer, og det handler om muligheter for lykke. Gjennom å forvente gode ting skaper jeg godhet og positivitet, i mitt eget liv og andres. Våre forventninger til livet er med på å forme det. Dette er den milde kraften som ligger under lykkens muligheter i det samfunnet vi skaper. Vi trenger håp.

- Kjærlighetens handlekraft

Vi trenger kjærlighet. Vi trenger engasjement og rettferdighetsans. Dette handler om toleranse, innlevelse og omsorg, og det handler om vår evne til å tilgi. Tilgivelse krever handlekraft. Toleranse, innlevelse og omsorg krever handlekraft. Alle gode og oppbyggelige sider i livet krever en handlekraft vi bare kan finne i kjærligheten. Uten handlekraft mangler vi evnen til å skape gode liv og gode samfunn. Vi trenger kjærlighet.

Et liv i balanse

Livet trenger tro, håp og kjærlighet i store doser. Jeg selv og mitt liv, og mitt virke i andres liv, trenger de beste redskaper. Og vi trenger god balanse når vi bruker dem, slik at vår tro ikke blir en forvrengt egoisme, slik at vårt håp ikke blir flyktige drømmerier, og slik at vår kjærlighet ikke blir en hensynsløs kraftutfoldelse.

Når vi skaper oss et liv i god balanse, forløser vi også vår evne til å bruke de redskaper jeg har fortalt om her. Da blir vi livets mesterhåndverkere, vi blir fylt av en nådegave som kan deles med andre. Vi blir bærere av den sanne Gud.

Jeg tror, håper og elsker. Dette er min Gud. Mitt håndverk heter menneske.

21 Responses »

 

Hva fyller vi “Norge” med? lørdag, feb 23 2008

Flyktninger er en positiv ressurs for landet vårt, mener jeg. Men de kommer fra fryktelige forhold, og trenger hjelp for å bygge seg et liv her. Vår evne til å gi denne hjelpen kan drukne i regelrytteri. En sak i Drammen nylig har vist dette i grelle farger. Fem barn får sitte og sulte fordi foreldrene har flyttet fra en kommune uten jobbtilbud, til Drammen, for å bygge seg et liv der. Men de nektes sosialhjelp, og får beskjed om å flytte tilbake til bygda de var.

Når “regler” med tvilsom gyldighet settes foran vår medmenneskelighet, er det negativt og urett. De som forvalter midlene i sosialhjelpen vår har plikt til å hjelpe der det er nød. De kan ikke lage seg “regler” som hindrer dette. Men likevel skjer det, og ledere for sosialtjenesten forsvarer det!

Norge er et land der folk selv bestemmer hvor de vil bo. Dette er i tråd med menneskerettighetene. De som driver sosialkontorene har ideer om at de skal bestemme slikt for sine klienter. Det er reint maktmisbruk, og ikke noe sosialkontorene har rett til å bestemme. De bryter faktisk med menneskerettighetene! Mange sosialklienter opplever dette, også flyktninger, og det er nedverdigende. Det finnes ingen gode grunner for slik praksis i en landsdekkende hjelpetjeneste.

Når voksne mennesker tar med seg familien sin til et sted for å se etter arbeid, finner jeg det mer enn besynderlig at sosialkontoret ikke spiller på lag med dem. Hjelp til selvhjelp må være den ideelle måten å hjelpe folk på, også for et sosialkontor. Når sosialkontorene mister målet om selvhjelp og selvstendighet av syne, og ledere for sosialkontorene ikke ser dette, er det urovekkende. Sosialsjefer som ikke ser dette burde ta sine nisseluer og gå fra lederstillingen med umiddelbar virkning. Og om denne skavanken i vurderingsevne er vanlig på sosialkontorene (jeg frykter faktisk det), burde hele byråkratiet kjøres på en beinhard omskolering.

“Vi stiller oss solidarisk med de som lider” - uttalelse fra figurene i bloggen her

Det er vår plikt som nasjon og medmennesker å gi flyktninger hjelp på deres vilkår. Ja, jeg mener det:

Gi hjelpen på deres vilkår!

La dem bestemme hva de trenger og hvordan de skal få det, innenfor de rammene vi har for slik hjelp. Slik medbestemmelse kan hjelpe folk like mye som pengene, fordi det er med å gjøre dem til frie, selvstendige og stolte medlemmer av samfunnet vårt. Det er viktig å behandle folk som verdifulle, og å møte dem med respekt.

Dette er verdier vi vil samfunnet vårt skal bygge på. Dette er holdninger som har gjort det mulig for våre forgjengere å bygge et godt land å leve i. Gjennom å møte de som trenger det mest med slike holdninger, dyrker vi disse holdningene i dem, og i oss selv. Folk som jobber med flyktninger, trygdede, syke og sosialklienter må ha disse holdningene inne. Uten en forståelse for viktigheten av verdier for folk i sårbare posisjoner, er hjelpearbeidere ikke skikka til den jobben de har.

Dette gjelder altså for flere enn flyktninger. Alle mennesker som har havnet i grøfta, uansett grunn, blir bedre mennesker av å bli møtt med respekt! Mistillit og moralisme skaper ingenting annet enn mer elendighet. Det må og skal være en del av sosialkonsulentens arbeid å nullstille seg hver dag, slik at han/hun kan møte dagens klienter med evne til tillit og vilje til respekt. Det handler om å anerkjenne menneskers vilje til å bedre sitt eget liv, og å spille på lag med denne viljen.

“Norge” er et begrep som brukes av mange mennesker som merkelapp på noe positivt, en samling verdier og holdninger som vi gjerne vil at resten av verden skal ta til seg (så kunne det bli fred og frihet og mindre forurensning).
Utfordringen:
- å fylle begrepet “Norge” med gode gjerninger og konstruktive holdninger.
- å gjøre “Norge” til et åpent felleskap som hjelper folk å bygge sitt eget hus.
- å forstå at samfunnet er en prosess som aldri stopper. Det bygges hver dag i våre liv.
Samfunnet skal først og fremst bedømmes etter hvordan det tar vare på de som trenger hjelp. Derfor er dette viktig for oss alle.

I sangen “Gud signe Noregs land” av Arne Garborg er syvende vers slik:

I kjærleik varm og mild me legg vår vilje til,
då veks det fram. Då får det bløma blidt,
då får det spørjast vidt og alltid standa fritt
- for naud og skam.

Kloke ord fra en av våre forfedre. La oss handle slik at de gode holdningene vokser frem, i oss og i de som trenger vår hjelp.

La oss fylle Norge

med gode gjerninger

og sterke holdninger!

____________________________

Denne posten er inspirert av en sak med sultne flyktninger i Drammen.

Lov om sosiale tjenester sier følgende:

§ 1-1. Lovens formål.

Formålet med denne loven er

a)	å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,

b)	bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

4 Responses »