Tøffe tak på brettet torsdag, feb 14 2008

Mama Grande er på besøk. Hun blir med å spille Spøkelsesskogen, et brettspill med en nisse (kalles “Kjempedvergen” i spillet, men er en nisse) og spøkelser og fine trebrikker, og et fint brett med trær og elv og tårnruin og steinlagt sti. Poden og Lesehesten og Pappa utgjør resten av spillerne.

Det går ikke bra! Når spillet nærmer seg slutten er Poden sur som ei sitron, og Lesehesten hevngjerrig. Lesehesten setter et spøkelse på Podens brikke, slik at den ikke kan flytte. Fordi han var slem mot meg, utbasunerer Lesehesten, og gjør Poden blank i øya. Pappa reagerer på hevnmotivet, men Poden har beviselig satt spøkelset på Lesehesten si brikke flere ganger, så han får beskjed av Pappa at det må han tåle. Hevn er tillatt i spill, selv om det ikke er vakkert.

Men det blir verre …

Litt etter får Lesehesten nok en gang spøkelset på brikka si, og når det er hans tur er det ikke mulig å holde ut forsmedelsen lenger. Han ruller terningen og blir nødt til å flytte Pappa si brikke! Og da blir han sist! Han har jo ikke fått flytte brikka si på såå lenge, og har brukt opp jokeren som kan frigjøre brikka og ALT ER GALT!!! Lesehesten bryter ut i hjerteskjærende hulkegråt!

Da brister demningen for Poden også. Han har også spøkelse på brikka si nå, slik at han ikke lenger får bli med nissen! Og det like før mål! Og Poden vil veldig, veldig gjerne VINNE!!! Poden griner lyn og torden! Det spruter snørr og tårer, og Pappa må finne en serviett og snyte Poden midt i tordenværet, og DET ER IKKE NOE MORO!!!

Mama Grande og Pappa sitter som hjelpeløse voksne og ser de to medspillerne bryte sammen under presset fra spillets ubendige regler. Spøkelsene MÅ flyttes, og noen MÅ fanges av dem, og dermed MÅ noen flytte andres brikker, og ikke sine egne. Og da flytter man konkurrentene mot seieren! Det er rett og slett for tøft for to seiersglade gutter på fire og åtte år! Det går ikke an å være god taper når spillet er så ondt!

Spillet fullføres, men ingen er særlig lykkelige over “kvalitetstida” de har tilbrakt sammen. Mama Grande forsøker seg med en gave, men ingen vil ha gave når de er virkelig sinna og lei seg, selv om det ikke er Mama Grande de er sinna på (hun satte jo konsekvent spøkelsene på Pappa si brikke, i en uforståelig vendetta). Poden rømmer opp på loftet. Lesehesten går på do. Pappa begynner med middagen.

Mama Grande blir sittende på stua, ensom, og litt trist etter spillet.

6 Responses »

 

Hvorfor gambling? lørdag, jan 12 2008

Sitter ved vinduet og ser på snøen, og tar opp ei avis fra sist uke. Ser at Keno har en firesiders reklame der. Det gir meg stygg smak i munnen

Jeg er av dem som mener at reklame virker, og derfor må tas alvorlig. Og her reklameres det altså for gambling, over fire sider i en av våre største aviser. De har sikkert kjøpt lignende reklameplass i andre store aviser også, og andre steder. For ikke å snakke om alle “reklamespotene” de får på NRK, der trekningen selvsagt må promoteres (den er jo et “program” på kanalen). Det er tydeligvis store penger i dette. De drar sikkert hundrevis av millioner ut av bankkontoene til folk hvert år …

Kona skifter kanal når Keno-trekningene nærmer seg på NRK, og kjefter på statskanalen, som er vert som slikt møl. Jeg er enig. Disse trekningene har ingenting der å gjøre. Det er jo gambling, for søren!

Ikke vet jeg hvordan dette spillet spilles, eller hvorfor det er kommet til (vi har jo Lotto fra før), men jeg vet hvorfor det spilles og hva det fører til. Det spilles fordi folk vil vinne lykke (penger, velstand, fri fra pengesorger) og det fører til veldig mye ulykke (pengesorger, spillavhengighet, familietragedier).

Dersom samfunnet virkelig trengte de pengene folk spytter inn i slike pengespill (ja, for dette er jo statlige spill), var det langt bedre at vi økte skattene for alle. Kanskje vi tilogmed kunne øke skattene bare for de som er uten pengesorger, slik at de med pengesorger ikke fikk det verre. Ville ikke det være både enklere og sunnere for oss?

Det følger mange tragedier i kjølvannet av gamblingen. Formuer settes på spill. Familier går i oppløsning. Folk havner i spillavhengighet. Pengespill er egentlig lite annet enn en plage for samfunnet. Det burde begrenses så mye som mulig. Så hvorfor skal staten drive slike pengespill? Hvorfor tillater vi reklame for noe som gjør så mye skade? Er vi idioter?

12 Responses »

 

Flytt frem til de gode spillene torsdag, des 6 2007

Skolegutt og pappa spiller Ludo. Det er anstrengende. Pappa bygger tårn og sperrer brikkene til skolegutt. Og mens skolegutt sine brikker står stille, kan pappa flytte de andre brikkene sine og ta ham igjen. Det er urettferdig! Skolegutt vil gjerne være stor, men han vil være flink også, og vinne. Vinne!

Spill handler om å belønne riktig innsats. Belønningen er å vinne. Når man ikke vinner har man mislykkes, i et vanlig spill. I Ludo er det riktig å sperre motspillerens brikker, og flytte sine egne. Men det er frustrerende for en skolegutt å se pappa spise opp hele forspranget. Så frustrerende at skolegutt får tårer i øynene!

Heldigvis endrer det seg. Pappa kommer frem til tårnet selv også, og da har han ikke noe valg: han må flytte brikkene i tårnet. Da kan skolegutt endelig få hevnen sin. Han flytter etter, og slår inn brikkene til pappa. Og når skolegutt må flytte sitt tårn klarer ikke pappa slå inn hans brikker. Så det er skolegutt som vinner! Hurra!

Pappa gjør sitt beste for å være en forferdelig nedslått taper, og skolegutt legger ikke fingrene imellom. “Ha-hah! Jeg slo deg”, utbasunerer han, “Jeg er bedre enn deg”! Og så legger han til noen gode råd om hvordan pappa kan bli bedre. Ja, for nå er skolegutt blitt en vinner, og angsten for å tape har endelig sluppet taket. Den grusomme angsten i et slag Ludo. Puh!

Ludo: et pappbrett med enkle farger, simple regler og masse terningflaks. Det er veldig anspent, langtekkelig, og så grusomt at pappa lover seg selv at han skal finne bedre spill til skolegutt. Pappa gir den angstfylte Ludo’en til korpsets sitt loppemarked. Han vil heller lete frem de gode spillene!

De finnes jo; de spillene som underholder og utfordrer på en positiv måte. De spillene som er en opplevelse å spille, ikke bare en konkurranse. Pappa finner nye brettspill med historiske temaer, og samarbeidsspill med fine pedagogiske vinklinger for skolegutt (og poden). Han snuser litt på de “rare” spillene også, de som ikke handler om å vinne i det hele tatt: rollespillene. Pappa finner rollespillet Fabula. Skolegutt og mamma blir med. De spiller rollene, mens pappa er fortelleren.

Ludo’en er glemt, for nå er skolegutt og mamma opptatt med å utforske en hel verden!

No Responses »