Løp for livet! torsdag, des 13 2007

En vellykket hundremeter tar i underkant av ti sekunder.

Den som tror at dette er alt man trenger investere av tid i en hundremeter, vil aldri gjennomføre en vellykket hundremeter. De som lykkes med hundremetrene sine har investert langt mer; de har brukt hele livet på å komme dit. Treningstimene er utallige. Forsakelsene kan ikke måles. Hele deres liv dreier seg om å lykkes i den enkle oppgaven å gjennomføre et kappløp fra én strek til en annen, hundre meter, på i underkant av ti sekunder.

Hundremeterløpere satser alt, og de aller fleste mislykkes faktisk. Til tross for innsatsen vinner de aldri et stort mesterskap. De fleste klarer aldri å komme under ti sekunder på distansen. De utgjør det store flertallet av hundremeterløpere som blir fraløpt.

Dette gjelder også for livet. Livet, ja! Det er et langt mer komplisert kappløp enn en hundremeter. For det første tar livet lengre tid (vanligvis), så du må være utholdende i tillegg til kjapp. Og i livet er det ikke gitt hvilken retning du bør løpe. Om du er uheldig sprinter du over all forventing, elger avgårde med stor utholdenhet, i feil retning. Og du vet det ikke en gang, for bana er ikke merket og noen målsnor finnes ikke. Mulighetene for å lykkes i livet er altså svært mye mindre enn for å lykkes med en hundremeter. De fleste ender faktisk i grøfta når livsløpet endelig er fullført.

Du har uhyggelig små sjanser i livets løp!

Så er det kanskje ikke til å undre seg over at mennesker er så engasjert i sport. Det er tross alt mye enklere enn livet.

No Responses »

 

Ballens vei mot vårt indre univers torsdag, des 6 2007

Poden og skolegutt og pappa spiller fotball på plenen bak huset. To benker er mål. Det skrikes og fektes med armene, og sparkes i hytt og pine. Poden er fornøyd hver gang han treffer ballen og ser den fyke mot buskene eller steinene, eller mål (unntaksvis). At pappa akker seg over at ballen havner i buskene er veldig, veldig morsomt. Hver gang ballen fyker inn i buskene ser poden med forventning på pappa, som lydig akker seg og himler med øya.

Han har talent, poden, med sitt pågangsmot og sin kroppslige væremåte. Han kaster seg inn mellom pappa og storebror, og er med i klynga. Han skifter mellom hyperentusiasme og totalfrustrasjon. Skolegutt er eldre, så han er roligere og dyktigere. Hos ham er det et innbitt ønske om å vinne som dominerer. Han vet at pappa er bedre enn dem. Å slå pappa i fotball er nesten umulig, men om han bare kunne få til et smart skudd …

De to guttene er så intense at pappa blir mer andpusten av dem enn av selve spillet. Muligens er det fordi pappa ikke spiller fotball, men skuespiller. Han gjør seg til, slik at de to skal oppleve at dette er både morsomt, spennende og utfordrende på samme tid. Pappa snubler i ballen og faller så lang han er. Poden sparker ballen vekk og skolegutt skyter i mål, og de jubler som om det var en cupfinale!

Poden og skolegutt har vunnet, og pappa føler seg som en ganske vellykket skuespiller. Og scenen er en humpete plen bak huset. Plastikkballen kostet 29 kroner. Teater blir ikke billigere eller bedre enn dette!

3 Responses »