Først var jeg glad. Så begynte skolen, og jeg ble redd. Jeg ble satt utenfor, mobbet sammenhengende og daglig i ni år. Det var ingen hjelp å få. Jeg var alene mot mobben.

Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.

Det store egoet

Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.

Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.

Tomas blir syk

Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.

Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.

Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.

Tomas blir liten

Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.

Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.

Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.

Tomas blir ingenting

Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.

Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.

Ro.

Så er sommeren her, sommeren,
med regnet og vinden, og våre føtter
flappende mot svartjord på ukjente
stier, i kratt, i skog, i fjell

Aldri er vi så langt ute
fra hverdagen som de sommer-
dagene vi vandrer lenge under skyer
vi aldri før har gjettet formen på

Det er nå, nå er det vi er
hverandres første fremmede
merkelige bevegelser, berøringer
vi aldri fikk tid til før vi gikk

Da var vi stressede, strenge
med tida vi hadde, vi mistet
noe nærliggende i flukten
til møtet til møtet til

Og nå er sommeren her, føttene
peker oppover, og vi ser skyene
sitt langsomme sirkusopptog
fly over vår forstand

_____________________________________

Det blir litt stille i bloggeland under sommersola, tror jeg. Men det betyr ikke at du er glemt, min leser og kommentator. Jeg har hatt stor glede av denne bloggen og deres kommentarer her i våres, og vil gjerne ønske deg en god sommer!

_____________________________________

Og en spesiell hilsen går til de av våre lesere som er litt tykke og litt gærne:

Ella og Louis (fikk ikke fila inn her)

Da er vi kommet til slutten av min serie med sangeren Neil Diamond. Det er med stor glede jeg har tatt dere med på denne reisen i min barndoms musikalske landskap. De sangene Neil ga oss vil stå for all fremtid (i hvert fall mi fremtid). Jeg har lyst til å avslutte med noe helt spesielt; et potpurri over fem av hans sanger, bilagt med bilder av ham, postkortsolnedganger og italienske landskaper.

Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren “ikke-video”. Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

Pappa drikker vann. Store mengder vann. MInst tre liter hver dag. Det er del av en behandling han er blitt anbefalt av en kvantemedisiner. Pappa har et åpent sinn, så det å bli undersøkt av Kvantekvinna virker helt greit, særlig når det er gratis, som ei prøvedukke for ei som holder på å bli kvantemedisiner.

Han får masse svar om kroppen sin, og noen av svarene er litt bekymringsfulle. Han får blant annet vite at alle indre organer er stappfulle av “toksiner”, giftstoffer altså. Han får se lista, og den er eviglang, alt for lang til at giftstoffene kan telles. Det vil ta for lang tid, rett og slett. Kvantekvinna, som er en tillitsvekkende kvantemedisinsk fagperson, tar seg ikke tid til det. Pappa kunne selvsagt gjort det, detaljist som han er, om han fikk sitte en hel søndag og pirke borti kroppens hemmeligheter.

Du skal få en rapport, sier Kvantekvinna, og Pappa lurer på om giftlistene vil være med der. Sikkert ikke, tenker han litt mismodig.

Men når det gjelder vanndrikking er Pappa slett ikke mismodig. Kvantekvinna sier masse vanndrikking vil hjelpe Pappa til å frigjøre mye av vannet i kroppen, som nå ligger bundet opp av toksinene. Og når det skjer vil gifta følge vannet ut av kroppen. Veldig bra, forstår Pappa, og setter igang med drikkingen. Motivasjonen er på topp!

Pappa drikker mengder med vann. Vann før frokost, vann til frokost, vann etter frokost, vann ved skrivebordet, vann i hånda når han tar en pause, nytt vann ved skrivebordet, vann, vann, vann, vann, vann …

Og piss.

Pappa pisser som en gal. Han føler seg som et rør det renner vann gjennom, kontinuerlig. Han går på byen for å feire bursdagen til en kamerat, og drikker vann og andre sunne ting, og går på do ti ganger i løpet av kvelden. Ti ganger! Det er så mye at han nesten rødmer til slutt, når han nok en gang må ned i kjelleren og pisse.

Men det er bra, sier Kvantekvinna på telefonen dagen etterpå. Det betyr at kroppen kvitter seg med masse giftstoffer. Og hun skryter av Pappa som er så flink til å følge hennes råd. Piss og vær glad, sier hun. Veldig bra!

He-he! Pappa føler seg som en skolegutt som nettopp har fått ros fra lærerinna si. Han er flink til å drikke, og flink til å pisse! Kommer sikkert til å bli noe stort når han blir stor. Han er veldig fornøyd med seg selv og fast bestemt på å fortsette å bælje vann til den store gullmedaljen. Jada, her skal det drikkes! Han drikker et helt glass etter telefonsamtalen, og setter seg til å skrive igjen. Men så må han pisse …

Han snakker med Furiefina, ei gammel venninne av seg fra Hamar, og forteller at vanndrikkingen er helt crazy! Men den virker! Han har faktisk gått ned to kilo på halvannen uke. Det er egentlig litt rart, sier han, for han drikker jo minst like mye som han pisser ut. Furiefina smiler og sier at det skyldes tungmetallene. Pappa er full av tungmetaller, som nå forsvinner ut, mener hun, og tungmetaller er jo veldig tunge! Hun gliser.

Pappa gliser tilbake, og sier at selvsagt er det slik; han har jo båret på en indre rustning av tungmetall hele livet, og nå skal han bli myk vannmann! Eller vanntiger, legger han til, siden han tross alt er en “vanntiger” allerede, i følge kinesisk astrologi. Pappa føler seg nesten helt alternativ, der han sitter, på en grønn liten oase i byen sammen med Furiefina, mens de begge drikker te og snakker om indre platerustninger av tungmetall som om det var en hverdagslig sak. Men han oppdager snart at te virker vanndrivende! Pappa klarer nesten ikke sitter stille for pissetrang. Furiefina opplyser at grønn te ikke virker slik, og Pappa lover seg selv å bli enda mer alternativ neste gang han går på cafe.

Og neste gang skal han være helt rustningsløs og rein! Han skal sitte som et vannlys i sommersola! Jeg skal bli som havet, sier Pappa storveies, som ei lykkelig fontene! Furiefina smiler av hans absurde hybris, et komisk overmot hun ofte har hørt fra sin venn. Pappa skal til å si noe mer, men så må han pisse igjen!

Som mine lesere vet, handler denne bloggen om en familie og deres hverdager. Nå har jeg tenkt å ta det ett skritt videre. Jeg skal lage ei bok med ei god venninne av meg; Anne Nielsen. Boka skal hete LEVE med barn, og skal være ei positiv bok om gode løsninger i familielivet. Det er altså ikke ei problemfokusert bok, men ei bok som vil fortelle om det gode liv i en familie med unger og voksne.

Historiene i boka skal vi hente fra virkeligheten. Det vil vi gjerne ha hjelp til. Vi trenger historier fra hverdagen, som handler om hvordan du og dere har mestret hverdagens utfordringer, og hvordan familien deres har funnet lykken. Du trenger ikke være forfatter for å hjelpe oss. Send oss dine opplevelser med dine egne ord. Vi vil skrive dem inn i bokas fiktive familie.

Det kan handle om små ting; som en skogtur, en hverdags-konflikt som løses eller en fin samtale rundt frokostbordet. Og det kan handle om store ting; som en konfirmasjon, hvordan dere taklet alvorlig sykdom, eller hvordan dere tok farvel med bestemor på dødsleiet. Send oss gjerne fine historier om oppdragelse, samvær og familieritualer.

Du får ingen betaling for dette, annet enn at du hjelper oss med stoff til ei bok vi håper vil hjelpe folk til å finne gode løsninger i sitt liv. Send oss likevel fullt navn, så vi kan ta deg med blant de vi takker for hjelp til å realisere boka. Om du ikke ønsker fullt navn i ei slik bok, så gi oss fornavnet ditt. Det holder også.

Send din historie til tomas(dot)hvm(at)c2i(dot)net

Korte historier kan du poste i kommentarfeltet til “LEVE med barn”-sida (se meny til venstre), om du vil.

Poden sitter ved frokostbordet. Han fikk kaviarskiva først. Den begynte han å spise på. Leverposteiskiva kom på tallerkenen like etterpå. Sin vane tro tar han en bit av den også, før den første skiva er oppspist, men så ber han Pappa dele leverposteien i to.

Pappa deler leverposteiskiva i to, og legger dem på fatet igjen. Poden fortsetter å spise. Han tygger og er fornøyd, så fornøyd og oppslukt en femåring kan være i livets små gleder. Pappa gir ham vann, og lager matpakke til både ham og broren. Poden drikker litt, og spiser, og ser opp på Pappa:

- Det går fortere med to halve enn med én hel!

Pappa ser på ham, uforstående.

- Hva mener du?

Poden peker på brødskivene sine.

- Det går fortere å spise de halve, og langsommere å spise den hele.

- Javel.

Pappa smiler for seg selv, mens han prøver å analysere Podens utsagn. Poden setter faktisk fingeren på en helt reell følelse Pappa også har hatt. Det går faktisk fortere med halve brødskiver!

I hvert fall føles det sånn.

Og dessuten legger han merke til at Poden har spist mer leverposteiskive nå, enn kaviarskive, til tross for at han startet først med kaviaren. Så det…

- Jeg liker kaviar!

Poden bemerker dette mens han tygger og ser ned på kaviarskiva si. Pappa smiler. Av en eller annen merkelig grunn føler Pappa seg veldig, veldig lykkelig.

Mamma og Pappa har snart vært gift i 10 år! Pappa vil selvsagt feire, og spør Mamma om ikke det kunne være en god idé? Hun blir tatt litt på senga.

- Er det virkelig 10 år?

- Jepp, sier Pappa; Skal vi feire?

- JAAA!

- Fint, da må vi skaffe barnevakt til neste fredag.

- JAAA, barnevakt, og så går vi ut og … eh … neste fredag?

- Ja, det er datoen.

- Eh …

Mamma nøler, og så rødmer hun.

- “Eh” hva da?

Pappa aner truende skyer i samlivets horisont, og skyene siver uvergelig inn i stemma hans også. Det får Mamma til å stupe i det:

- Jeg har et møte.

- Tull! Ingen har møter på en fredagskveld!

- Nei, jo, det er på ettermiddagen, men det er liksom slik at det er middag etterpå.

- Javel, det driter vel jeg i! De kan spise uten deg!

- Ja, jo, men … eh …

- Ikke kom her med flere eh’er! Det er 10 års bryllupsdagen vår!

- Ja, men det hadde jeg glemt, og så…

- GLEMT?

- Nei, jo, jeg mente det ikke…

Pappa er fullstendig likegyldig med hvor meningsfullt eller ikke Mammas glemsel og vrangvilje er! Her skal det feires! Basta bom!

- Det har ingenting å si! Bryllupsdagen vår skal feires, om jeg så må feire den alene!

- Jammen Pappa da! Ikke vær slik! Det er et veldig viktig møte, forstår du, og jeg er vertinne for middagen etterpå…

- Driter jeg i!

- Vi kan jo feire på lørdag…

- NEI! Da feirer jeg heller alene!

- HVA! Uten meg?

Stemma til Mamma når hun sier “uten meg”, burde være et faresignal, men Pappa er så full av sine egne faresignaler at han ikke hører noenting! Han er ikke den som skal gi seg, nei! Hun skal søren pine ham få som fortjent!

- JA! UTEN DEG! UTEN-UTEN-UTEN! Du har jo glemt dagen likevel, så det er vel ikke så farlig!

- ÅJA? JA DA KAN DU BARE GLEMME HELE BRYLLUPSDAGEN!

Og så slamrer hun så hardt med dørene at ungene våkner, og skriker. Og Mamma skriker fra soverommet at han bare kan gå og feire alene! Og Pappa sitter igjen og merker at han har prustet som en okse gjennom nesa, så han har fått masse snørr på overleppa. Så han går på do og tørker seg, og blir sittende der og stirre i dodøra, og føler at dassen var akkurat rette sted å sitte akkurat nå. Han føler seg som en dass! Og dum! Erkedum! Og han tenker at det ikke er så viktig, likevel; å huske bryllupsdager eller å feire dem akkurat på datoen. At det faktisk er dumt å gjøre slike tall viktigere enn dagen i dag …

Ja, for nå har han jo ødelagt denne dagen, tror han, og da blir det liksom én dag mindre å feire. Da må de feire “10 år minus 1 dag” - bryllupsdag. Han ser ned i gulvet på do, og legger merke til at Lesehesten har tissa utafor igjen. Han tar litt papir og tørker opp. Og så lysner han; Men, vent; i og med at vi har ødelagt denne dagen, da må vi jo vente til lørdagen med å feire da! Hvis vi venter til lørdagen, får vi jo én dag til, så da blir det likevel 10 års bryllupsdag! Haha! Nemlig!

Han river opp dodøra og roper det ut!

- Vi kan feire på lørdag!

Ingen svarer.

- Mamma?

Han lister seg inn på soverommet. Hun ligger med ansiktet i puta. Pappa setter seg ved siden av.

- Mamma? Det blir faktisk perfekt å feire på lørdagen! Hører du? Jeg vil feire med deg, og lørdagen er bedre. Jeg elsker deg!

Mamma snur seg.

- Gjør du?

- Selvsagt! Jeg elsker-elsker-elsker deg!

Hun tar ham rundt halsen og kliner seg inntil. Trøsteklemmer.

- Unnskyld at jeg glemte det!

- Du er tilgitt! Det gjør ingenting! Jeg ringer Passepiken nå!

Han kysser henne, og hun kysser han, og han går og ringer Passepiken og avtaler for neste lørdag. Da skal de nemlig feire “10 år pluss 1 dag” - bryllupsdag! Passepiken spør hvordan det har seg, og Pappa svarer lykkelig at han nettopp har reddet en dag som kunne gått tapt, og da må det feires. Javel, sier Passepiken nølende. Ikke forstår hun hva Pappa preiker om, men det trenger hun heller ikke. Hun får jo penger for å sitte der og lese, mens de to gærningene går ut.

_____________________________________________________

For deg som lurer: Bryllupsdager

Mamma er blitt slank!

Pappa forstår det med lynets hurtighet, at når Mamma står morgenfrisk og strålende og postulerer dette, da er det absolutt mest populære svaret et forbløffet:

- Jammen er du blitt slank! Det er helt tydelig!

Mamma smiler enda bredere. Hun står på tærne, trekker inn magen og strutter med puppene. Hun har på én eneste dag oppnådd eksepsjonelle resultater! Hun syklet nemlig til jobben i går. Nå er hun blitt slank.

Pappa vet hun har prøvd før, og mislykkes, og spiller gjerne med i den håpløse illusjonen om en slanking så abrupt at fettet sannsynligvis i denne stund faller som næringsrik nedbør i regnskogen i Amazonas. Ja, for slik er det i en drømmeverden. Og Pappa unner gjerne Mamma en drømmeverden. Hun er jo drømmekvinna hans!

- Jeg hadde lyst til å ta bussen i går kveld, men jeg sykla, sier Mamma.

Pappa nikker megetsigende, og sier hun var veldig, veldig flink. Mange tror at nikkedukke er en negativ benevnelse på mennesker, men det stemmer slett ikke. Nikkedukker er alle de som ved sin positive bekreftelse av alle ville illusjoner sørger for at det fremdeles er håp! Det er mange av dem, og de er viktige for verden. De produserer håp i enorme mengder! Håp!

Man trenger pågangsmot for å sykle, når bussen er så mye behageligere og bilen står i oppkjørselen og lokker. Man trenger pågangsmot for å slanke seg, når kaketeknologien når nye høyder på cafebordene rundt en. Man trenger pågangsmot for å leve det gode livet, og ikke det søte liv. Man trenger pågangsmot for å redde verden!

Mamma vil redde verden, og hun starter med seg selv først. Hun er et uendelig klokt menneske, som forstår at om hun ikke klarer å redusere si eiga rumpe, vil hun heller ikke lykkes med å redusere CO2-utslippene som ødelegger verden. Det er nemlig slik at håp skaper pågangsmot, og for å redde verden trenger vi enorme mengder pågangsmot!

Og derfor er Pappa også med å redde verden, når han spiller med i Mammas håpefulle illusjon om at slankingen allerede er synlig og suksessfull etter én dags syklig til jobben. For om hun virkelig lykkes med sitt forsett, vil hun også kunne lykkes med andre forsetter, bare fordi hun er håpefull nok!

Derfor er det slik at verden kun kan reddes om Mamma lykkes med slankingen, og slik at Pappa allerede nå ser for seg ei slank kvinne dansende naken i regnskogen i Amazonas, mens trærne skyter til værs rundt henne og regnet faller og verden puster i takt med de spretne puppene!

Nemlig! Dette er nøkkelen til suksessfull slanking: total aksept av fantasien om en bedre verden!

Oslo katolske bispedømme har ansatt en djevelutdriver, leser jeg i Dagbladet onsdag 28. mai.

- Hæ?

Jepp, en djevelutdriver.

- Men-men …

Men ingenting! Det er ikke noe sært og dramatisk i en djevelutdriving, skjønner du vel! Det er ikke slik at barn kryper i taket og spyr grønn væske ut av munnen hver gang en eksorsisme praktiseres.

- Ikke hver gang?

Nei! Slutt nå å spørre så dumt da! Du skjønner vel at en djevelutdriver er nyttig?

- Eh … gjør jeg … eh …

Gud gi meg tålmodighet! Må du være så nølende?

- Vel, eh … djevler er liksom ikke virkelige da, mener jeg. Så…

Ikke virkelige? Jojomennsann! Det er de virkelig! Djevler finner du overalt!

- Åh?

Overalt! Og vi må drive dem ut!

- Som i salmen, mener du?

Hvilken salme?

- Den av Wergeland: Nisser og dverge bygger i berge; men vi skal mine dem alle herut.

Stopp den syngingen! Det der er forresten ingen salme! Det er en barnesang!

- Åh, men det er i hvert fall nisser og dverger med der.

Djevler er ikke nisser!

- Så Julenissen er en god kristen da?

Julenissen?

- Ja, han er en god kristen? Gir jo gaver og sånn …

Hva har Julenissen med dette å gjøre?

- Vet ikke jeg. Har ikke greie på djevler egentlig. Prøver bare å forstå …

Vel, forstå dette da: djevler finnes overalt, og derfor trenger vi djevelutdrivere!

- Overalt?

Ja.

- Her også?

Ja. De setter seg i hodet til folk. Farlige greier skjønner du! Verre enn atombomba!

- Åh!

…

- Så det er djevler her, og de setter seg i hodene våre?

Ja, endelig forstår du!

- Så du har en djevel i hodet da?

Hvem? Jeg?

- Ja, siden du er så glad for djevelutdriveren, mener jeg.

Hmph!

Pappa lager lungemos. Mamma er ikke så glad i det, men ungene elsker det, og nå er Mamma borte. Han koker poteter og gulrøtter, og steiker løk med stangselleri, og blander lungemosen i til slutt. Det blir ei deilig krydret gryte som smaker NAM-NAM.

De sitter og spiser; Poden, Lesehesten og Pappa. Lesehesten liker å snakke når han spiser. Han snakker mer enn han spiser, men ingen har det travelt, så de koser seg med det. Han spør om Pappa vet hva det høyeste fjellet i Norge er? Galdhøpiggen, svarer pappa. Lesehesten virker fornøyd med det.

- Hva er det høyeste fjellet i verden, da?

- Mount Everest, svarer Pappa.

- Og hva er det … havet … det … Det stopper opp for Lesehesten.

- Dypeste havområdet, mener du?

- Ja. Hva er det dypeste havområdet?

- Marianer-gropa, sier Pappa, og stiller et spørsmål: Hva er det høyeste fjellet i Europa?

Lesehesten kan ikke svaret på det. Pappa forteller at det er Mont Blanc.

- Blank, sier Lesehesten og ler litt. Pappa forklarer at det er fransk og betyr “hvit”. Lesehesten spør hva “mount” betyr. Fjell, sier pappa, så Mont Blanc betyr “Det hvite fjellet”. Da vil Lesehesten vite hva “everest” betyr, men det vet ikke Pappa. De snakker litt om Mount Everest, at lufta er så tynn på toppen at man nesten ikke kan puste der, og at mange klatrer til toppen hvert år, og at noen av dem dør. Og så spør Lesehesten om man kan se toppen av fjellet fra foten av det.

- Jeg har aldri vært der, sier Pappa, så jeg vet ikke. Det kommer vel an på landskapet og været, tenker jeg. Vi får vel dra og sjekke.

Lesehesten lyser opp: Wow! Å se Mount Everest er kuuult!

Og Poden, som har spist en diger porsjon lungemos og vært ganske stille, ser bedende opp på Pappa: Kan vi ha med tursjokolade?

- Eh … ja, jo … vi må vel ha med tursjokolade, sier Pappa.

- Da vil jeg også være med, sier Poden.

- Javel, men det er ganske langt, helt på andre sida av jordkloden, så vi må vente til jeg har fått mye mer penger og dere er blitt litt større.

- Åh, sier Poden, tydelig skuffa, men så kommer han på noe: Pappa, vi kan jo gå i skogen i steden for! Og spise tursjokolade!

- Ja, hvis dere er ferdige med maten så.

- Ja, takk for maten!

- Takk for maten!

De rydder inn. Pappa legger resten av lungemosen i en boks, til Mamma, og så tar de på støvlene og går i skogen. Og tursjokoladen er med. Og de finner en knaus, og står nedenfor den og stirrer mot toppen. Den er ganske høy her nede fra, sikkert femten meter. Pappa holder hånda over øynene og speider mot toppen og roper ut: Jeg syns jeg kan se toppen langt der oppe! Da holder Poden og Lesehesten hånda over øynene på samme måte, og roper: Ja, jeg kan se toppen! Det er Mount Everest! Verdens høyeste fjell!  Og så sier Pappa at den som klarer å klatre til topps på Mount Everest får sjokolade.

Og det klarer alle sammen! Så alle får sjokolade! Og etterpå står de på toppen og speider utover verda, og ser alt mulig rart …