Jeg har bestemt meg for å si nei til vaksine mot svineinfluensa. Jeg har et generellt nøkternt forhold til inntak av medisiner; de er sterke kjemikalier jeg helst bruker når jeg er virkelig syk, trenger det og er overbevist om at de vil hjelpe kroppen min å bli frisk. Til en viss grad kan jeg tenke meg å ta medisin i forebyggende hensikt, foreksempel som vaksine, men da vil jeg helst velge det utfra en nøktern og tillitsvekkende informasjon om risikoen; risikoen for sykdom og risikoen ved å ta vaksinen.

I forhold til svineinfluensa syns jeg det er for mange ubesvarte spørsmål, så jeg velger å la være. For meg virker det som om det er skapt en merkelig opphetet stemning rundt denne sykdommen, som ikke korresponderer med informasjonen om dens faktiske utbredelse og styrke.

Flere ting har fått meg til å tenke dette, den mest nylige er DENNE saken.

Jeg syns det virker svært risikabelt å skulle forsyne store deler av befolkningen med en vaksine der produsenten fraskriver seg ansvaret for eventuelle bivirkninger. Det er et klart signal om at denne medisinen ikke er grundig nok testet. Det virker som et stort og lite tillitsvekkende eksperiment med folks helse. Jeg liker det ikke.

Det jeg liker minst ved det, er det faktum at våre helsemyndigheter ikke har maktet å holde hodet kaldt. Jeg tror at en nøktern og fornuftig tilnærming til denne epidemien ville vært å vente litt med de radikale tiltakene, og først få konkret dokumentasjon på utbredelse og virkning.

Nå ser det ut som alvorsgraden i denne sykdommen er svært overdrevet. Den virker ikke å være mer alvorlig for befolkningen som helhet enn en vanlig influensa. Og jeg tror ikke det skyldes forholdsreglene vi har tatt. Denne sykdommen er bare ikke så farlig som det er blitt hevdet.

Jeg har tre spørsmål:

1. Hvorfor er stemningen rundt denne sykdommen så opphetet?
2. Hvorfor er det satt igang så kraftige tiltak på så tynt grunnlag?
3. Hvem blant våre helsemyndigheter har bidratt til å kaste bensin på bålet?

Jadda! Da var boka vår ferdigskrevet og levert til forlag! Hurra!

Anne og jeg har jobba med denne boka ei stund, og så virkelig frem til denne dagen. Nå får vi vente noen uker, sikkert til etter nyttår, før vi vet hva forlaget sier.

Håper de tar den, og at vi slipper å flikke for mye.
___________________

For dere som ikke vet det; “LEVE med barn” er ei bok Anne Nielsen og jeg har skrevet, om familieliv og barneoppdragelse. Ideen til boka ble til utfra at Anne brukte noen fortellinger fra denne bloggen i sine foredrag om oppdragelse rundt om i landet, og fikk veldig god respons på det. Så jeg har skrevet de 55 fortellingene i boka, om smått og stort i en familiehverdag, og Anne har supplert med fagkommentarer. Til sammen tror jeg dette er blitt ei bok som både viser og forteller hvordan man bygger en positiv hverdag med unger i alle aldre. Ei praktisk bok for alle foreldre og pedagoger, med andre ord.

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: “Nytt kjøremønster”, Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det “YX Energi”. Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg “universet”). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

En ny serie, der jeg poster videoer med Laurie Anderson, og gjør meg noen funderinger om fortellinger og lyder, og følelser.

Og da passer det med “Kokoku”:

Det er en herlig letthet over dette, koblet med en originalitet som fikk meg til å gispe første gang jeg hørte det (tilbake på åttitallet).

Jeg er ikke så glad i å se Laurie danse, men lydene, rytmene og den fantastisk fortellende synge-stilen er topp! Hun skaper landskaper med dybde og driv, og lokker oss inn i fortellinger der merkelige paradokser snur opp ned på tankene våre. Dette er fortellerkunst som leker frem innsikter bortenfor fornuften; der følelser, fornemmelser og skjønnhet åpner for noe vi vanskelig kan sette ord på uten å bøye ordene utenfor gramatikkens orden. Dette er måter å bruke språket på, som lar S’ene bli lurende slanger, og pausene bli til lysninger i ordjungelen.

Vær så god; nyt!

Vi har alle hørt tittelen “Katt på hett blikktak”, men de færreste av oss har sett stykket.

Tittelen “Katt i full spybøtte” er mindre kjent, men der kan jeg i hvert fall skryte av å ha sett det!

Besøker mi venninne Villheksa og hennes to barn; Slauren og Lillelika. Lillelika er hjemme fra skolen, fordi hun har magesjau, og den ferierende Jegfyren er satt til barne- og kattevakt for dagen. Ikke akkurat en lystelig situasjon, men slik går no dagan …

Det er midt på dagen, når spybøtta nettopp er påfyllt med en ekstra dose oppkast fra Lillelika, at kattungen får ei ny ri. Den farer rundt, jakter på alt, inkludert bevegelige tær og innbilte mus. Den spretter opp på stuebordet, freser bortover og tar en overhaling ned i spybøtta! I neste øyeblikk er den oppe i gjen, spyblaut og spyttende, og skvettende klisset rundt seg på gulvet.

Etter ei kort jakt blir katteskinnet tatt i nakken, båret raskt inn på badet og kasta i dusjen. Dne spretter ut igjen, men blir tatt på ny, og på ny, og dukka i fossen der inne. Til slutt er den halvparten så stor, og ynkelig tynn på steingulvet, og blir tulla inn i et stort badehåndkle.

Og så sitter jeg der da, Jegfyren, og tørket det lille kattekreket, og syns egentlig at det er ganske så koselig. Katta får igjen den litt fluffige formen sin, og blir snart sluppet ut på stuegulvet igjen.

Og jeg håper den har lært, at spybøtta er en kilde til pissblautt ubehag …

Igjennom alle menneskesinn; en horisont,
en solnedgang vi aner over knivseggen
der barndommens land ble skåret
mot voksenlivets krav om flukt …

- fra den riktige verden
og inn i nabolagene der galskapen,
der ensomheten, der frykt og
fortvilelse bor, der frådende raseri
åpner sine avgrunner i oss.

Flyktninger med kniver var vi,
men nå er vi vendt tilbake
til barndommens ekte landskap,
og vi bærer nysmidde døpeskjeer
i landet der alle sjeler bor.

- Hattfjelldal 6.november 2009
(til Cecilia og Heikka)

Pappa er ute og går. Det er fint vær, byen summer rundt ham, og han skal ingen steder. Han kan ta det helt med ro, og nyte høstsola.

Han spaserer nedover Bogstadveien. Det er flere år siden sist. Kikker i vinduer, ser på folk, smiler og tenker at når han blir sulten, da stikker han bare innom en kafe, en hvilken som helst kafe. I dag er nemlig alt godt nok!

Han merker at den ene skoen sitter løsere enn den andre, så han stopper og bøyer seg for å knytte lissene igjen. Det viser seg at lissene slett ikke er gått opp. Han undrer seg litt over det, retter ryggen og spankulerer videre.

Men nå merker han tydelig at den høyre skoen sitter en tanke løsere. Det er ikke mye, men nok til at han blir gående og kjenne på skoen; hvor løs den er, hvordan den gir en følelse av at lissa er gått opp. Han tenker litt på ting han har hørt før, om at ene foten gjerne er litt større enn den andre.

Venstrefoten er størst, altså, tenker Pappa.

Men, nei, han husker veldig godt at en ekspeditør på en skobutikk fortalte ham at det er høyrefoten som er størst. Så dette stemmer ikke. Det er noe galt, og det nytter ikke å tenke at det er en bagatell, for nå har han lagt merke til det, og klarer ikke å la være å legge merke til det! Så han spankulerer med sanseapparatet fullstendig fokusert på forholdet mellom foten og skoen der nede, på høyre side.

Dessuten føles det som om skoen blir løsere og løsere. Så han stopper, og sjekker lissene igjen. Og nå, hurra, er de gått opp! Ja, han får virkelig en hurra-følelse, for det lar ham stramme lissene og da føler han at han har gjort noe med det!

Og så går han videre. Nå er alt greit … men nei. Det er fremdeles forskjell! Neiiii!

Etter å ha fulgt min entusiastiske sønn på skolen, går jeg hjem under en nydelig himmel, pustende skarp og frisk høstluft, nytende hvert øyeblikk av denne fantastiske morgenen.

Så farer en oppstaset kvinnefigur forbi meg i motsatt retning, og jeg kjenner en sterk eim av fersken etter henne. Det slår meg med en gang at dette er noe merkelig; kvinner skal da ikke lukte fersken! Jeg kikker etter henne over skuldra, og se det; hun gynger mykt avgårde på fortauet, med ei rumpe formet som en perfekt kjempefersken!

Det går opp for meg i det samme at denne kvinnen er genmanipulert. Influert av de nyeste vitenskapelige landevinningene, har hun latt seg lokke inn i fysisk samrøre med ferskenfrukta, for å lukte behagelig (og muligens for å sikre den myke ferskenformen der bak).

Jeg snubler videre, forbløffet over min nye innsikt, og får den straks stadfestet; det kommer tre unge jenter mot meg, og når jeg værer i lufta etter dem er det som å befinne seg i Edens hage; epler og pærer og fersken og aprikos og jeg-vet-ikke-hva …

Nå er jeg forskrekka! Kvinnekjønnet er ikke lenger hva det var! De er genmanipulert alle sammen! De har podet seg selv med alskens frukt, og lukter deretter! Det er … det er … det er forferdelig! Jeg vet ikke hvor langt det er kommet, om det i det hele tatt finnes umodifiserte kvinner igjen i verden, men jeg håper virkelig at det ikke er for seint å rope et høyt “varsko her” på vegne av kvinnekjønnet!

VARSKO HER!!!

SE OPP FOR GENMANIPULERTE FERSKENRUMPER!!!

Vi feirer Pappa sin bursdag på en cafe i byen. Hans gode venninne og kollega Anne er med, og når vi drar igjen får hun skyss med bilen til Pappa og Mamma.

Når vi går til bilen, med Anne, faller det en kommentar fra Poden: Hva skal vi med Anne?

Vi stopper opp, ser på Poden, og skjønner at spørsmålet er alvorlig ment; Hva skal vi egentlig med Anne? Kan vi bruke henne til noe? Hvorfor er hun  med nå? Skal hun sitte barnevakt, eller skal hun brukes på noen annen måte? Har Anne noen nytteverdi?

Vi voksne blir litt overrumplet av spørsmålet, men det er fullstendig saklig, selvsagt. Poden er seks år, og spør bare om ting som opptar ham. Og akkurat nå trenger han å få kartlagt hvorfor dette Anne-mennesket skal sitte på i vår bil.

Vi skal kjøre henne hjem, sier Pappa; Det er ingenting vi kan bruke henne til i kveld.

Familien kjører gjennom byen, og de voksne kommenterer veiarbeidene som pågår, som gjør at bilen må krongle seg oppover bakkene fra Tøyensenteret mot Ensjø. Fra baksetet kommer det plutselig: “Når blir byen ferdig, egentlig”? Det er Prinsen som spør, og det er såpass uvant at foreldrene i forsetet blir stille. Han følger opp med enda et spørsmål: “Er det egentlig noen byer som blir ferdige”? Og han sier det med et tonefall som indikerer at det er ganske bortkasta å drive på slik, om man aldri blir ferdig med byen!

Mamma svarer, helt korrekt, at byer som er ferdige er døde, for så lenge det bor folk i byene vil det være byggevirksomhet.

Pappa smiler, for han tror Prinsen egentlig bare lekte med “byen” som ide, og meget vel vet at ingen byer blir “ferdige”, og da blir Mamma sin korrekte utlegning faktisk litt søt.

Og så kjører de videre.