Utviklingen går i en faretruende retning i kapitalistiske samfunn. En liten andel styrtrike mennesker grabber til seg mer og mer. De utnytter samfunnet kynisk for å samle rikdommen sin. Lønnstagere i alle yrker skaper verdiene, men de styrtrike høster fortjenesten.

Det er et samfunn som minner mer og mer om middelalderen. Da hadde våre samfunn et lag av priviligerte adelige på toppen. De hadde skatte- og domsrett i sine len. Selv betalte de ikke skatt, stod over loven (de VAR loven), og gjorde stort sett som de ville. De hadde selvsagt plikter også (“noblesse obligé”), men i realiteten stod de over andre mennesker. De var adelen (“de edle sjeler”), og resten var pøbelen (“det primitive folket”).

De siste tiårene har det utviklet seg et lag av styrtrike mennesker i de kapitalistiske samfunnene. De har stor makt, og påvirker lovgivningen i stor grad. De betaler nesten ingenting i skatt, og bryr seg filla om fellesskapet. De bidrar faktisk i liten grad til samfunnene de utnytter. De har alle privilegiene, og syns “plikt” er et ukult ord som ikke gjelder dem. De har ikke ansvar for noe annet enn å øke sin egen formue. De står langt over de velferdsordningene vi andre er avhengige av. De kan betale seg forbi enhver kø, og trenger ikke noe velfungerende fellesskap.

Et samfunn med en slik priviligert overklasse er selvsagt skrikende urettferdig, og vil føre til misnøye over tid; for felleskapet lider under disse milliardærene. De suger til seg fortjeneste som kunne bli brukt til å gjøre samfunnet bedre, og sørger for at flere og flere blir sittende i fattigdom. Men det tar tid for misnøye å bre seg, og det tar enda lenger tid før den retter seg mot de som virkelig står bak utviklingen. Det kan ta generasjoner med fattigdom, elendighet og lidelse før noen kommer på å rive ned gjerdene og styrte de nye baronene. Det kan gi oss generasjoner med håpløshet, raseri og hat.

En slik utvikling vil vi ikke ha. Vi vil ha et samfunn som lar alle få etter fortjeneste, og der ingen får mer fortjeneste enn rimelig er. Vi vil ha et samfunn som fungerer, som lar oss bygge trygghet for oss selv og hverandre, slik at vi alle har sjansen til å leve gode liv. Vi vil ha ledere som forstår verdien i et fungerende fellesskap, og som ikke legger seg flate for pengemakta.

Derfor mener jeg vi skal la kapital-partiene Høyre og Fremskrittspartiet krympe til småpartier. Stem fram Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Disse partiene har politiske prinsipper som hjelper deres folkevalgte å se kritisk på  pengemakta sine argumenter og motiver. Vi trenger politikere som kan tøyle pengemakta, og sette fellesskap og samfunnsutvikling fremfor interessene til de få. La oss bruke demokratiet til å si at Norge ikke skal skape vilkår for at enkeltmennesker samler ufattelig rikdom. Vi trenger faktisk ikke milliardærer. At noen blir så rike, er et tegn på at noe er galt i fordelingen av samfunnets verdier.

- 0 -

HER en artikkel om hvordan det står til i USA. Den inspirertemeg til å skrive denne posten.

Smakebiten her er fra “Hestehåndens innside”, en del av den boka jeg nå skriver på.

____________________________

Elskov

Sengestille.
Fliken av ei dyne
klamrer seg til huden.
To ben i vinklet parallell,
en mage med rester av natt.

Munnfullfine
ordfnugg virvler i solen:
God morgen, Mari.

Mari strekker leppene
til smilet fyller rommet.
Han reiser seg på hennes
leppemyke surfebrett
i demringsbølgen.

Hun slynger halen
rundt hans voksne lem,
myrgyngende.

Huldrevrinsk.

*

Forlagene er bekymret. Det er billigere å kjøpe engelske bøker enn norske. Mange ser kun på pris når de handler, og har ikke noe imot å lese på engelsk. Det er populært å si at man er like flink i engelsk som i norsk, blant unge nordmenn. Selv om det veldig sjelden stemmer, så får det en til å virke moderne og internasjonal.

Det er et problem for flere enn forlagene at folk heller kjøper engelske bøker enn norske. Man kan jo ikke bare se på prisen. Innholdet er langt viktigere. Innholdet i engelske bøker er gitt av engelske forfattere, som har en annen kultur enn vår. Til tross for at kulturene ligner, så er de ikke de samme.

GJENKJENNELSE OG IDENTITET

Alle kultur-uttrykk gir oss en slags “bokstaver” som vi staver livene våre med. De gir oss verktøy til forståelse av oss selv og vårt samfunn. Vår kultur er mer enn et produkt vi kjøper; det er noe vi utvikler hver dag, i samspill med hverandre, i private og offentlige samtaler. Våre kulturuttrykk er viktige premissleverandører for dette samspillet. Innspill utenfra er bra, men vi trenger alle en sterk kultur som springer ut av oss selv.

Vi har vår egen historie, våre egne helt spesielle skikker, tale- og tenkemåter, og en natur og et samfunn som vi er del av. Vår unike og sammensatte måte å være på finner du ikke i engelske bøker. Våre egne bøker, og spill, og filmer, og teaterstykker, er skrevet utfra vårt ståsted, med våre mentaliteter og aktuelle konflikter.

Dette er såpass viktig og verdifullt at vi burde alle være bekymret over det som ligner på en anglosaksisk kulturinvasjon. Populærkulturen er blitt en internasjonal uværs-sky som truer med å skylle vekk et viktig grunnlag for positiv selvforståelse i den oppvoksende generasjonen.

Jeg er spillskaper. Jeg lager rollespill. Å skrive og selge norske rollespill er en liten del av det som demmer opp for denne utviklingen. Jeg syns det er viktig at alle bidrar til å holde vår egen kultur levende. Språket er en enormt viktig del av dette. Å kjøpe norske bøker og spill er en kulturell handling med langt større rekkevidde enn at norske forretningsmenn tjener på det.

Vi er del av noe positivt her i Norge, et samfunn som har helt unike kvaliteter, og som vi har ansvaret for å vedlikeholde og forbedre. Det ansvaret er det verdt å ta. Det må vi ta! Vårt samfunn og vår kultur er verdt å ta vare på. Norske rollespill hører hjemme i dette bildet.

NÆRT SAMVÆR, ÅPENT VERDENSYN

Så vi er del av noe eget, samtidig som vi er del av noe større. Det er viktig å forstå at det ikke er noen motsetning i dette. Vårt nære samvær med hverandre er tvert imot en forutsetning for at det nasjonale og globale skal fungere godt.

- Det lokale er avgjørende for oss; det er først og fremst der vi møter våre medmennesker. Der legges mye av basisen for vår identitet og våre samfunnsroller. Og det lokale beriker det nasjonale, gjennom sine dialekter og sine særegne kulturuttrykk.

- Det nasjonale er avgjørende i utformingen av de lover og regler vi lever etter. De formes både politisk og kulturellt, i samtaler som foregår både privat og offentlig. her foregår også mesteparten av den kulturelle utvekslingen som legger basisen for vår nasjonale identitet, og vår opplevelse av et trygt fellesskap. Og det nasjonale beriker det globale, gjennom sitt språk, sine særegne kulturuttrykk og si evne til positive bidrag i interansjonale konflikter.

- Det globale er et perspektiv vi mennesker har hatt lenge, men det er utvidet og aktualisert med den siste generasjonens problemstillinger. Vi er blitt så mange at vi påvirker planeten vår sterkt. Det gjør at vi er nødt til å ta ansvar for våre handlinger som art, slik at vi ikke undergraver livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner, eller for liv i det hele tatt på jorda. Det handler også om at nasjoner, i alle tider, har hatt disputter om grenser og andre spørsmål, som helst må løses på måter som bringer alle parter fremover. At vi oppfatter oss selv som deler av et globalt fellesskap er vesentlig.

Men den globale fellesskaps-følelsen har sin bunn i det nasjonale og lokale. Uten en sterk identitet fra disse feltene, er det vanskeligere å finne en meningsfull identitet i det globale. Vi er bareverdensborgere hvis vi også er tilstede i vårt nabolag, i vår familie og vennekrets, og opplever oss selv som positive bidragsytere i et fungerende nasjonalt kollektiv.

Slik er verden i dag; vi må stå nær hverandre samtidig som vi tar ansvar for hele menneskeheten. Vi er nødt til tenke OG handle på alle disse nivåene samtidig; lokalt, nasjonalt og globalt.

Dette gjør det ganske utfordrende å være menneske i vår tid, men også ganske spennende.

Det står for meg som en grusom situasjon å være i. Jeg håper dere klarer å stå sammen i den, og at dere har venner som virkelig viser at de har ryggrad og klokskap, og som makter å hjelpe dere.

Familie-medlemmet deres er en voksen mann som selv må ta ansvar for det han har gjort. Dere kan ikke ta det ansvaret. Det er naturlig å spørre om dere har gjort feil, noe jeg sikkert tror dere gjør, men svaret kan aldri bli at dette er deres feil. Han har selv valgt sin vei, som voksent tenkende menneske, og har selv valgt å tråkke stier ingen mann burde gå. Han er drapsmannen, som skal stilles for retten for sine gjerninger. La ham sitte med det ansvaret. Dere kan kun ta ansvar for deres egne ord og handlinger. Dere har IKKE drept noen. Dere er IKKE medskyldige.

Dere er en del av vårt fellesskap, og trenger like mye trøst som vi andre. Mer, sannsynligvis. Jeg vil gjerne at dere skal vite at vi er flere som ser dere i alt dette, og tenker på dere, og sender vår kjærlighet til dere i en fortvilt situasjon.

I dag var det ett minutts stillhet. Da satt vi i sofaen; kona, de to guttene og jeg. Lillebror lukket øynene, og satt helt stille. Jeg vet ikke hva han tenker på, men han sitter stille sammen med oss.

Seinere sitter jeg og jobber, på kontoret. Lillebror kommer inn, finner seg et blankt ark, og sier han vil tegne. Han setter seg på tegneplassen ved vinduet, og begynner å tegne en ridder. Han liker å sitte der og tegne, når jeg jobber. Lillebror tegner en hjelm, og er svært fornøyd med det. Han sitter og godter seg over sin egen tegning, og viser den stolt frem til far i forskjellige faser. På et punkt i prosessen så snur han seg mot meg og sier: Ååå, pappa! Jeg er så utrolig fornøyd med denne tegningen! Og så ser han litt mer på den, og legger til: Gjett om jeg er fornøyd!

Lillebror forstår at noe alvorlig har skjedd, og deltar på sin måte når vi ber om det. Men han er mer opptatt av å tegne, og å spille det nye Donkey Kong spillet,og å være sammen med vennene som er i byen. Verden er ikke vesentlig forandret for ham. Det er ferie, og han har sitt å stelle med.

Og det syns jeg er veldig godt å se. Det er som om denne tragedien tilhører oss; de litt eldre, mens lillebror er så uskyldig at han skånes fra sorgen og smerten. Den virkelige uskylden, den barnet besitter, er ikke berørt.

Det er fremdeles håp.

OFRENE

Fredag 22.juli 2011 skjedde det noe helt utenkelig, noe så grusomt at vi alle blir sittende litt avmektige, skremte, sårbare. En mann har gått rundt på Utøya og drept ungdommer. Han har samlet dem sammen, lokket dem til seg, og skutt dem ned, uten nåde. Kaldt og beregnende har han angrepet et sted der mange unge mennesker har vært samlet.

Vi griner her hjemme. Vi holder rundt hverandre, trøster hverandre, ser på nyhetene, og prøver å sette ord på det som har skjedd. Det er ikke lett, og vi strever med det. Vi vet ikke helt hva vi skal si til hverandre, eller til barna. Vi føler oss avmektige i forhold til det. Hvordan skal vi forstå noe slikt? Hva har vi av innsikter som kan forklare en slik brutalitet? Vi er sjokkert og skremt, og ikke i stand til å finne noen mening i dette.

Jeg måtte flykte fra det i dag morges. Jeg gikk en tur i skogen. Jeg satte meg ved et tjern og stirret utover, lyttet til vinden og fuglene, og kjente etter hvem jeg er og hvor jeg var. Jeg lot være å tenke på denne grusomme hendelsen, ei stund, der, i skogen. Jeg prøvde å la være å tenke på det, i hvert fall, men det murret jo i bakhuet. Jeg satt til jeg var rolig, og satt litt til. Så gikk jeg hjem igjen.

Og da møtte jeg det igjen. Det var tydelig, med en gang jeg møtte mennesker. Ansiktene deres var så prega av det som har skjedd. De stirret vaktsomt på meg. De hilste, men det var noe sorgfullt over måten de gjorde det på. Jeg følte meg likedan; sjokkert inn i en vaktsomhet, en følsomhet, og en tenksomhet. Det knøt seg til i hjertet mitt igjen. Hva? Hvorfor? Hvem er han? Hvor blir det av håpet, troen, kjærligheten i dette? Forsvinner det?

Massakren på Utøya er så grusom og brutal at jeg ikke kan la være å tenke på det. Jeg føler med de som sitter igjen med døde ungdommer i familien. Det må være så fortvilende og vondt! Jeg føler med ungdommene som opplevde masakren, som la på svøm i det kalde vannet, som lå klemt innunder et tre eller satt og frykta for livet bak en stein, og som kanskje mistet venner eller kjærester i denne grusomme hendelsen. Jeg føler med de som så andre bli skutt, og som må leve videre med slike grusomme minner.

Det er så vondt å tenke på hva som har skjedd på Utøya, og hvem det skjedde med. Ungdommen er bærere av håpet til sine foreldre, sine besteforeldre og andre slektninger. De er lovende unge sjeler i øynene til sine lærere og trenere, og andre de søker råd hos i innledningen til voksenlivet. De er mennesker med livet foran seg, mennesker med store muligheter. Og nå er dette håpet, disse talentene og løftene om fremskritt, dette livet og disse mulighetene … alt dette er brutalt drept for så mange av dem.

Fremtida blir fattigere uten dem. Våre muligheter er innsnevret. Håpet er skjørere. Vi er alle ofre for denne handlingen.

Det er så trist, trist, trist.

*

GJERNINGEN

Uansett hvilke motiver gjernings-mannen har hatt, så fremstår brutaliteten og den beregnende utføringen som fullstendig meningsløs. Det finnes intet standpunkt, ingen mening, som kan gjøre en slik handling til noe annet enn en ødeleggende og ond grusomhet. Vår forståelse av dette må være vår egen, ikke den forkvaklede forståelsen gjernings-mannen måtte ha av sine egne grusomheter. Vi fordømmer denne brutaliteten. Vi ser den som meningsløs, ødeleggende, ondsinnet. Noen annen forståelse er ikke mulig.

Ekstrem voldsutøvelse er en del av mange samfunn, også siviliserte demokratier. Dette har vi kjent til lenge, selv om vi i Norge har vært forskånet fra å oppleve slike hendelser her. Men vi lever i en internasjonal verden, der strømninger i forskjellige samfunn påvirker hverandre. Det er flere som har tenkt at noe slikt kunne komme til å skje her også. Når tragedien skjedde på en skole i Finland, var det mange som sa at det like gjerne kunne skje her. Nå har de fått rett. Det har skjedd.

Det er som om verden har åpnet ei Pandoras eske av brutalitet, og denne brutaliteten har spredd seg, fra land til land, fra sinn til sinn. Også til oss har det spredd seg. For de mest ustabile blant oss er dette plutselig en mulighet; å ramme samfunnet de har mistet troen på, med en brutalitet som vekker oppsikt. Vi kan bare møte deet med en fortsatt tro på samfunnet, og et fortsatt arbeid for å gjøre samfunnet bedre, mer inkluderende. At én mann tyr til en gruoppvekkende brutalitet, en brutalitet som kanskje speiler sårene han bærer på, det raseriet eller den avmakten han føler … det kan ikke rokke vår tro på et inkluderende, åpent og nært samfunn.

Det er trist at vi, som samfunn, opplever at noen sjeler er fortapte. Det må være helt grusomt for mannens familie å oppleve at deres sønn, bror, fetter avslører seg som ei så fortapt sjel. Det er trist at vi lever i ei tid der en mann gir ei slik form til si misnøye. Det er trist at denne mannen har satt seg selv så utenfor at det mest utenkelige plutselig bir mulig.

Veldig, veldig trist.

*

VÅR SORG

Dette er trist. Dette er smertefullt. Dette er helt grusomt og meningsløst og ondt.

Vi må tenke på dette, og vi kan ikke tenke på det uten å føle smerte, sorg, raseri. Vi trenger å holde rundt hverandre, å være der for hverandre, å gi hverandre all den tryggheten familie og venner kan skape. Vi trenger trygghet for å gi oss over til det virvarret av følelser som velter opp i oss. Vi trenger å slippe følelsene til. Det er sunt å reagere på brutaliteten med slike følelser. Vi trenger å være sammen om å bearbeide tapet av så mange mennesker blaqnt oss, slik vi er sammen om et dødsfall i familien. Følelsene trenger å få komme opp i oss, når vi er sammen, slik at vi kan se den og vite at vi føler det samme. Det hjelper, selv om det er vondt. Slik er sorgen.

Og vi trenger å tenke på hva slags samfunn vi har; hvorfor dette skjer, hvordan det kan skje, og hvordan vi kan møte det?

“Vi har et åpent samfunn”, sier de stadig på TV. “Vi har kort avstand mellom politikere og befolkning”, sier de. Jeg er enig. Vi har det, og det er en styrke for oss som samfunn. Vi snakker mer åpent om mange utfordringer og konflikter enn mange andre samfunn. Vi står nærmere hverandre, kanskje fordi vi er så heldige å leve i et lite land. Åpenhet og nærhet er gode egenskaper for et samfunn. Det er bra at vi ser hverandre. Jeg tror det er grunnen til at vi ikke har opplevd noe slikt før. Åpenheten og nærheten har gitt oss et sunt samfunn, der mange er hjulpet ut av den håpløsheten og følelses-kulden som kan fange et slikt menneske. Vi klarer ikke å hjelpe alle som trenger det, men vi har tross alt et samfunn som forsøker å hjelpe de svakeste og mest forvirrede blant oss.

Dette er ikke ei tid for å føle stolthet over det norske samfunnet. Det er ei tid for å føle sorg og fortvilelse over at vi har mislyktes i å forsvare oss mot brutaliteten. Vårt forsvar har vært det beste, mener jeg, men det er ikke tilstrekkelig. Vi må akseptere at tragedien likevel kan ramme oss, og bære sorgen som følger.

Vi trenger alle en sterk og dyp sorgprosess nå, i kongeriket Norge.

*

HÅPET OG FREMTIDA

Samfunnet trenger å løfte blikket også, når sorgprosessen tillater det. Vi har ei fremtid å ta vare på, et land med mennesker av alle avstøpninger. Vi har et ansvar for å fortsette arbeidet med å skape et samfunn som er åpent, med en nærhet av samfølelse og medfølelse.

Vårt håp er å holde fast på åpenheten og nærheten. Vårt håp er å si at ungdommen som samlet seg på Utøya i sommer, for å snakke politikk, for å møtes i flørt og glede, de gjorde det riktige; de engasjerte seg i vårt politiske system, og var villige til å ta sin del av ansvaret i folkestyret. Det er håp i at unge mennesker samles for å utdanne seg til demokrati.

Vi må tro på at nærheten og åpenheten er riktig. Troen på nære mellom-menneskelige forhold, der vi ser og støtter hverandre, og hjelper hverandre i å forbli fungerende mennesker. Troen på at åpne samtaler og politiske diskusjoner er veien fremover for samfunnet vårt, en vei tuftet på frihet, likhet og samhold. en vei som lar oss søke fredelige løsninger på våre menings-forskjeller, innenfor et politisk system vi alle deler; folkestyret.

Vår ide om Norge som et åpent samfunn, med nærhet mellom menneskene, tror jeg uttrykker vår neste-kjærlighet; vår evne til å delta i hverandres liv, ta hensyn til hverandre både i hverdagens små konflikter, og i politiske avgjørelser. Slik opplever de fleste av oss at Norge er, og det er viktig. Det gjør en forskjell. Vi trenger denne kjærligheten. Det er den som gjør oss til deltagende i den sorgen de etterlatte nå opplever. Det er den som gjør at vi opplever sorg selv også. Den er en definerende egenskap i vårt samfunn. Vi deltar i denne tragedien, med sorg og tårer, og i det viser vår kjærlighet seg.

Vi trenger å håpe, slik de drepte ungdommene på Utøya håpte. Vi trenger å holde på troen om at fri og fredelig menings-utveksling er samfunnets beste vei fremover. Vi trenger å holde fast på neste-kjærligheten.

Denne tragedien er noe vi må gjennomleve, og gråte våre bitre tårer over, men vi kan søke sammen og styrke hverandre i den. La oss gå gjennom den med en styrket tro på hva kongeriket Norge skal være. Tro, håp og kjærlighet er sterke pillarer i samfunnet vårt. La oss styrke de pillarene nå, når vi trenger dem som mest.

La oss ta hverandres hender og gi hverandre styrke til å takle denne tragedien.

*

En sang som uttrykker noe av  det jeg føler:

*

(bildene i denne posten er lånt fra Dagbladets nettsider)

Han finner spillet, og spør om ikke mamma kan spørre om fotogreia, men mamma vil gjerne at gutten skal lære seg slike enkle ting selv, så hun ber ham gå til disken og snakke med en ekspeditør.

Han går til disken, og viser frem spillet, og spør om han kan få kjøpe “eye-candy’en” også. Den unge ekspeditøren bak disken sier at nei, det går ikke; “For du må kjøpe et spill med eye-candy’en. Vi selger den bare sammen med et spill, ikke for seg”. Og så snur han seg vekk, som om saken er avgjort.

Prinsen står der med spillet han vil kjøpe, og forstår ikke et spøtt av hva ekspeditøren mener. Har han ikke nettopp sagt at han vil kjøpe et spill da???

En annen, tydeligvis mer erfaren, ekspeditør har imidlertid oppfattet situasjonen, og kommer med det gutten trenger. Han selger både “eye-candy” og spill til den spillsugne Prinsen, og alle parter er fornøyde …

- muligens bortsett fra den absurde ekspeditøren, som har fått ødelagt den surrrealistiske bobla han skapte over disken sin.

___________________________

Og mamma? Hun smiler, og forklarer sønnen  at noen folk er rare. “Noen folk er bare rare”, sier hun. Og så ler hun sammen med Prinsen, og tenker at han sikkert har godt av slike små surrealismer i hverdagen.

“God øvelse i hvor merksnodige mennesker kan være”, tenker hun.

Tusen takk! Og HURRA for dere!

Denne bloggen handler om livet, og om hvor forunderlige vi kan være, ikke minst i vår egen fantasi. Så den spenner fra politiske kommentarer til figurfjas, og finner det aldeles naturlig å gjøre akkurat det. Livet er kronglete, så en blogg med et navn som denne, må nesten være litt kronglete og rar den også.

Jeg skriver denne posten for å fortelle deg, kjære leser, at her kan du være så kronglete og rar du bare vil. Du kan tenke hva du vil, og gjerne bidra med dine rariteter i kommentarfeltene. Jeg håper du skal føle at denne bloggen har et stort og varmt romjuls-hjerte, hele året gjennom.

Dette gjelder for livet ditt også, kjære leser; du er rar, og det er ingen som egentlig forventer noe annet. Vi mennesker er skapt litt rare, med hoder og tanker og kroppslige fornemmelser som forvirrer og fortviler oss. Men fortvil ikke; slik er vi, og det ligger en stor rikdom og glede i nettopp dette faktum. Vi er sammensatte og unike vesener som har masse å gi hverandre! Hvert menneske er som en forundringsgave!

Av den grunn vil jeg gjerne vite mer om deg, kjære leser. Jeg vil gjerne vite om én spesiell gave du har, én av dine rariteter. Om den er viktig for deg, eller ikke, er det samme, så lenge du er villig til å dele den med oss; å gi den bort som en gave, så og si. Ei lita forundringspakke håper jeg du vil gi meg, og de andre leserne her.

Så om du har noe rart å si om deg selv, gjør det som en kommentar til denne posten. Vær ærlig, og ikke vær blyg. Hva som helst passer; smått og stort. For hver av dere som poster en personlig kommentar om sin egen forunderlighet, vil jeg selv bidra med en merkelighet om meg selv og mitt liv.

Og når vi har gjort det, er jeg sikker på at vi vil føle oss enda rarere, og kanskje en liten tanke lykkeligere, fordi vi har gitt hverandre slike forundringspakker, og fordi vi er så inderlig rare sammen, med våre romjuls-hjerter.

Gledelig jul til deg!

- Hallo?

- JABBA-DABBA-DUU!

- Hallo!

- HABBA-DABLI-DABBA- DAaaa …

- Sånn, ja, litt stillhet! Nå, hva er det som foregår her!?

- Julefeiring?

- Ikke prøv dere! Julaften er i morgen!

- Ja, men i Amerika feirer de én dag før oss, så vi feirer amerikansk jul! Nemlig! JAAA! JIPPIII!!!

- Nei! Det er en dag seinere, ikke før. Og de feirer ikke med nakendans og fyllekalas!

- Ikke?

- Nei, slett ikke!

(kjære leser av denne bloggen: jeg beklager at du måtte se dette. Det virker som om figurene er tilbake i bloggen, og at de viser seg fra si verste side umiddelbart! Men jeg lover å jage dem ut før et snøfnugg smelter et visst sted)

- Dere må ut! Dere har ingen rett til å være her! Dra tilbake til deres egen blogg!

- Men … vi er kasta ut.

- Javel, og hvorfor det? Har det muligens noe med nakendans og knullefesting og alskens andre syndige aktiviteter å gjøre?

- Ja.

- Godt! Så har dere endelig lært, tenker jeg!

- Eh … lært? Ja, eh … vi har læ … ært? Kanskje? Får vi være i bloggen din da?

- Nei.

- Men, vi har ingen steder å være. Ingen andre steder enn her. Vær så snill!

- Snill? Skal jeg være snill, etter alt dere har stelt i stand!? Ikke tale om!!!

- Åh, nei, neivel. Da får vi bare stoppe å feire jul da, og heller bare slutte å være til …

- Ja! Vel … nei, jeg mente det ikke slik. Dere kan selvsagt lage en annen blogg å være på. Så, bare surf avgårde nå, og lag dere en ny blogg.

- Men vi er bannlyst.

- Bannlyst?

- Ja, vi får ikke ha bloggen vår noe sted.

- Ingen steder?

- Har prøvd overalt, men ingen vil ha oss.

…

- Ingen … hmm …

(kjære leser: jeg beklager, men jeg kan ikke bare la figurene dø heller. De får heller lov til å bli i bloggen her, men jeg lover at de skal få strenge regler for hvordan de kan oppføre seg. Jeg vil gjøre alt for å beskytte deg, kjære leser, mot dårlig innflytelse og sjokkerende scener fra figurene)

- Greit! Dere kan bli! Men da må dere love å føgle mine regler! Dette er en ordentlig blogg, som ikke skal ha nakendansing og fyllefigurer! Er det forstått? Gdotar dere det?

- Ja. Ja, selvsagt! Absolutt! Vi skal være så snille som bare det! Veldig-veldig-veldig snill! Snillere enn rompe og tissefant!

- Ja, takk, det holder lenge! Hold fred nå, og rydd opp dette rotet! Og julaften er i morgen, og den kan dere feire i stillhet. Det holder med den festen dere har hatt her i dag!

- JAA!!! HURRA FOR TOMAS OG SPILL LEVENDE!!!

- HIPP-HIPP-HIPP! HURRA! HURRA! HURRA!

- Hysj!

- 0 -

Kjære leser; jeg vil gjerne ønske deg ei god jul; ei jul fylt av glede, god mat og kjærlighet! Ei jul der du tenker litt på fremtida også.

Jeg håper du finner tid til å kjenne litt på troen du har til deg selv og ditt virke her i verden. Og jeg ønsker at du fylles med håp for deg selv, dine nærmeste og verden vi lever i.

Tro på deg selv, vekk håp for fremtida, og la kjærligheten fylle deg! God jul!

Er det flere enn meg som sitter med en nagende følelse av at de lederne vi har valgt, faktisk mislyktes i å møte vår tids største utfordring? At de ikke maktet å skape den enigheten alle vet at vi trenger?

Vi i vesten vant den kalde krigen, men er vi nå på vei inn i en langt farligere “kald krig”? Vi vant jo egentlig fordi vi produserte så mye-mye mer enn kommunistregimene klarte, fordi vi var så mye mer effektive til å utnytte jorda. Fordi vår økonomi vokste så mye raskere enn de kommunistiske økonomiene. Vil vi nå tape av akkurat samme grunn; fordi vi vokser for mye, og er så alt for effektive til å utnytte jorda?

Jeg mener vi har et ekstra ansvar her i vesten. Vi har stått i bresjen for en teknologisk utvikling som har gjort dette mulig, og vi har koblet denne teknologien med ideer om frihandel og (viktigere) fri utnyttelse av jordas ressurser. Vi har skapt den forurensningen som nå truer hele jordas befolkning. Så vi må gå foran, ta ansvar, og sørge for at utviklingen snur. Om vi ikke gjør det, sitter vi med hovedansvaret for all den lidelsen som følger. Vi kan faktisk bli sittende igjen med ansvaret for å ha ødelagt livet på jorda!

Er det mulig at vi alle har mislyktes i dette; å redde oss selv og vår planet?

Dinosaurene døde ut på grunn av en komet. Menneskene dør kanskje ut på grunn av dumskap … hvem skulle tro det?