Den lille gledens dag mandag, mai 19 2008

Dette er den lille gledens dag.

Ikke spør meg hvorfor. Glede trenger ingen grunn. Den kan bare komme og fylle deg. Brått kan den være der, eller langsomt sige inn, innenfor det du ellers går rundt med av følelser. Der kan den lille gleden vokse på måter du knapt registrerer, før den folder seg ut som en sjeleblomst, en kroppslig lykketilstand.

En gledens hverdag.

Ikke spør meg hvordan en hverdag kan føles slik. Hvordan du lager din glede? Med uvitenhet? Med en barnslig vilje til å overraskes? Med et ufrivillig hikst et sted i hugen? Den lille gleden kommer uten åpenbare årsaker. Langsomt som det meningsløse kan den fylle deg, og få deg til å smile slik alle enfoldige mennesker smiler; uten forbehold eller selvbevissthet. Det finnes ingen gode grunner til å leke, ingen grunner til å le. Leken og latteren er sin egen grunn. Og slik er gleden; det enkleste av alt, avslappende fin og følsom.

Så dette er en gledens dag. En smilelekelattreluskelate-lykkedag.

I dag.

Ja. Akkurat slik. Den lille gleden. Mmm …

_________________________________________

PS: mannen i rød t-skjorte på videoen er forresten Bobby McFerrin, et vokalt unikum og en gledesspreder av de sjeldne. Han opptrer i Konserthuset i Oslo i dag, tirsdag 20.mai klokka 19.30. Den konserten anbefales!

PPS: klarte du å høre sangen ferdig? Ikke? Ti minutter er lang tid når man venter, men det finnes en løsning. Om du har lyst til å lytte til slutten, men ikke får det til, så prøv å synge med! Disse to menneskene leker seg med lyd. Du kan være med å leke. Sitt bare foran datamaskina og syng i vei, eller nynn, eller humm. Det er bare deilig.

Ha en fin dag!

No Responses »

 

Ofring til yoghurtguden fredag, mai 16 2008

PAPPA!

Skriket er totalt, fullt av barnets desperasjon i en umulig situasjon. Pappa og Mamma spretter opp fra sine respektive sofaer og stormer opp trappa til andre etasje. Pappa har lange bein og bryter lydmuren først. Han kaster seg inn som en reddende engel på barnerommet.

JEG ER KVALM!

Lesehesten sitter i overkøya og klager sin nød. Gutten er ikke lykkelig over å skulle kaste opp i si eiga seng. Pappa stopper ikke, selv om han hadde sett for seg verre ting, men skrider resolutt bort til senga, tar gutten, løfter ham ned og bærer ham mot badet. Mamma, like resolutt, finner ei skål og holder under, og på gangen kommer det!

Buwæææ! Klæsj!

Phu! Heldigvis for skåla! Mamma og Pappa puster lettet ut. Oppkast på gulvet og i senga en sein kveld, når de aller helst vil dovne hen foran TV’en, det er langt fra drømmescenariet. Men nå slipper de det; oppkastet er møtt med faglig styrke og handlekraft fra erfarne småbarnsforeldre. Alt er i skåla, ingenting på gulvet.

Neste morgen: yoghurt til Poden, og risbrød med forsiktig pålegg til Lesehesten. Han surner: “Jeg vil også ha yoghurt”! Pappa forklarer at yoghurt er som å mate oppkastet, og holder på sitt. Lesehesten er småsjuk, skal være hjemme, og liker ikke Pappa sin fornuftsbaserte forbudspolitikk. Han marsjerer ut på stua og vil ikke snakke med tyrannen. Gremme-gremme-gremme!

Ettermiddag: Mamma kommer hjem og endelig får Lesehesten spise yoghurt igjen. Ah, yoghurt! Himmelske føde! Kaukasiske mesterstykke! Lesehesten spiser fornøyd og intetanende om hva som skal komme.

Kveld: Pappa! Ropet er ikke fullt så desperat, men Pappa vet umiddelbart hva det dreier seg om. Han løper, men stikker innom kjøkkenet og tar med ei bøtte, og kommer frem i tide til å stikke bøtta under haka på Lesehesten.

Buwæææ! Klæsj!

Pappa hjelper Lesehesten ned på gulvet, og lar ham sitte over bøtta til magen er tom. Hnng! Hnng! Hnng! Det kommer mistenkelig hvitt oppkast i bøtta …

Oppkast er vondt, men det går over, og etterpå føler man seg bedre igjen. Pappa sier at nå må Lesehesten unngå yoghurt i fire dager! Han sier det mest på spøk, men Lesehesten er så klok av nylig erfart skade at han nikker megetsigende; dette er han enig i! Ikke mer yoghurt i dag eller de neste dagene! Pappa ser fortørnet på gutten: er det virkelig hans sønn som sier seg enig i å IKKE innta yoghurt, den hellige yoghurt, på FIRE HELE DAGER???

Joda, det var det, men neste morgen er alt glemt! Lesehesten vil ha yoghurt til frokost. Pappa minner ham på enigheten om å ligge unna yoghurt i fire dager. Lesehesten lager ei grimase, som om akkurat DET er det dummeste han noensinne har hørt, og sier: Nå er jeg frisk! Jeg vil ha yoghurt! Det er nesten som om gutten på ett eller annet plan har oppfattet Pappas utfall som en spøk likevel. Doh!

Så det blir yoghurt til frokost. Heldigvis viser det seg at Lesehesten ER frisk. Yoghurten går ned og intet oppkast kommer opp. Tilbake til normalen. Den hellige morgenstunda med yoghurt er trygg og uendret!

To dager seinere: alt vel, trodde alle. Alle gjør seg klar til den store feiringen. Lesehesten dresses opp i finklær og flagg, og skippes tidlig ut av huset. Flaggheising på skolen, og buss til byen for å gå i tog forbi slottet. Vinking til kongen på balkongen, hilsing på ordførereren i Rådhuset og familiesamling på ettermiddagen. Lesehesten har et heseblesende program, og kommer til tante ganske blek om nebbet.

Er det bra med deg, spør Pappa. Nei, sier Lesehesten, jeg er kvalm. Han får legge seg ned i et rom for seg selv, med ei bøtte på gulvet for sikkerhets skyld. Feiringen fortsetter, men litt seinere skjer det fatale tilbakefallet.

Buwæææ! Klæsj!

Yoghurtguden krever stadige ofre av sine tilbedere.

2 Responses »

 

Love on the rocks (Neil Diamond) onsdag, mai 14 2008

MIn lille serie med Neil Diamond fortsetter. Det er ikke kun en serie til din opplysning, kjære leser, men også en serie som lar meg gjenoppdage og nyoppdage sangeren Neil Diamond. Og det er ei fantastisk reise for min del, et dypdykk inn i en musikalsk genialitet som har overlevd årtiene.

Denne gangen en sang jeg ikke kjente fra før; Love on the Rocks, fra filmen “The Jazz Singer”. Nok en gang har jeg funnet en ikke-video, en del av filmen der Neil leverer en sterk vokalprestasjon.

“Ikke-video” = en video som ikke er kul eller effektfull, gjerne bare stillbilde(r), eller som her; sangeren sitter med en gigantmikrofon midt i fjeset mesteparten av “videoen”. Det fine med ikke-videoen er at musikken får stå aleine. For min del, som syns mange musikkvideoer er pretensiøst tull, er det et pluss.

Det er noe med denne stemma; ei spennvidde som favner fra det lavmælt myke til det overveldende sterke, uten en eneste falsk eller anstrengt tone. Dette er gull, vet du, smeltet gull i øregangene; vondt og vakkert på én gang. Nyt, kjære lytter, nyt …

(og spill den igjen, mens du ser på ingenting)

One Response »

 

Mamma blir en virvelvind! onsdag, mai 7 2008

Mamma er sliten, veldig, veldig sliten. Det er nesten så Mamma ikke klarer slepe seg opp trappa til andre etasje, for å legge seg, så sliten er Mamma.

Huff-og-huff, hvordan skal det gå?

Åh-pytt, intet slit varer evig!

Og riktig nok; ikke før har Mamma fått seg et par dager i krabbegir, så freser hun til igjen og blir ei vrinskende arbeidsmerr! Det er vår! Vi må rydde i garasjen! Mamma roper det ut, spretter ned trappene og kaster seg inn i garasjekaoset som en rasende tornado!

Vroom-vroom!

VROOOM!

VABLAMM!!!

Det er fantastisk hvor raskt det kan gå når Mamma er en virvelvind! Klok av erfaring (og litt skade) begrenser Pappa seg til å være bærehjelp, og ellers nikke medgjørlig til alle Mammas forslag. Ingenting irriterer virvelvinder mer enn sendrektige menn som holder igjen. Pappa nikker og smiler og er så glad, mens Mamma virvler inn og ut av synsfeltet.

Livet blir ei slagmark av gamle støvler, stygge hagebord, fravokste leker og merkelige dippedutter noen en gang trodde de kunne få bruk for. En stor haug går til loppa, en like stor en går til fyllinga, og det som er igjen suges inn i et himmelsk hyllesystem som virvelvinden Mamma oppfinner der og da! Rotet blåses inn i hyllene, og ligger sjokkskadd og skjelvende på rad, i håp om at virvelvinden har blåst forbi for denne gangen.

Og Pappa ordner håret, stikker hodet inn, og sier: Nei se; her var det blitt fint! Så ryddig! Du er en veldig flink virvelvind, Mamma!

Jeg er sliten, sier Mamma, og sukker tungt.

6 Responses »

 

Pappa elsker ikke Mamma tirsdag, Apr 29 2008

Mamma ringer og Pappa er veldig, veldig kort i telefonen. Han legger på før Mamma får sjansen til å si “ha det” og “elsker deg”. Han vil ikke si slikt. Føler det ikke nå.

Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!

Men så, litt seinere samme dag, da elsker han Mamma igjen. Hun er ikke der akkurat da, og han har ikke lyst til å ringe, men han elsker henne plutselig igjen. Muligens fordi han kom på noe fint de gjorde en gang, eller fordi han bare husket følelsen, og liker den.

Men når han kommer hjem etter jobben, og Mamma sitter ved bordet med laptopen, og ungene ikke er i seng og heller ikke har spist … da elsker han slett ikke Mamma. Hun er ei teit og egoistisk Mamma som bryr seg mer om jobben sin enn om mann og barn. Nemlig! Og så tramper han rundt og er sur og bruker lang tid på å stappe mat i ungene og å stappe ungene ned i senga, og han roper ikke Mamma opp til nattasangen, selv om ungene spør. For Pappa elsker ikke Mamma!

Gir nattaklem til ungene og går på kontoret. Mamma kommer inn litt seinere og spør om det er noe. Han sier: “Neida, det er da slett ingenting!” Hun beklager at hun ikke hadde lagd mat til ungene, men … (hun forklarer noe, men Pappa snur seg mot spillet sitt og hører bare på med et halvt øre). Og når hun er ferdig sier han: “Bra! Jeg er opptatt.”

Neste dag står Pappa tidlig opp, får ungene avgårde og kjører til byen for å kose seg på en kafe. Har en fin dag, koser seg, jobber bra, slapper av. Mamma ringer og spør hvordan det går, og takker for at han tok ungene i morres. Pappa kjenner en voldsom kjærlighet flomme opp i seg bare fordi det er stemma hennes, så han sier at han elsker henne. Lavt og inderlig sier han det.

Og den kvelden, helt av seg selv, snakker de sammen når ungene har lagt seg, og det er en samtale så full av underforstått kjærlighet at Pappa kan slappe helt av. Det er ingen fare! Pappa elsker Mamma, og den kjærligheten vil han bære med seg hele livet, selv om han noen ganger ikke kan kjenne den. Det er jo ikke bare kjærlighet i et forhold. Det er irritasjon også, sinne og sorg, glede og frustrasjoner, sårbarhet og stivnakkethet.

Samlivet er fullt av merkelige tilstander vi setter hverandre i, når vi kommer så tett på. Det er ikke rart at kjærligheten blir overskygget en gang imellom. Det gjelder bare å være tålmodig, å ikke få panikk. La kjærligheten få lov til å ha sine sykluser.

Det tenker Pappa i senga den kvelden, og så snur han seg mot Mamma og tar hånda hennes. Og hun sier “god natt” på den halvsøvnige, deilige måten sin. Det er slik hun tar farvel når søvntoget bærer henne ut i natta. Pappa ligger igjen på sin myke perrong, merker at hun blir fjern, at hun sovner.

Og han begynner å grine, stille, for seg selv, med kjærligheten som en verkebyll i brystet.

16 Responses »

 

Det er godt å grine (Neil Diamond) søndag, Apr 27 2008

Ah, mens jeg har så veldig mye annet å gjøre, kan jeg likevel ta et lite skritt videre i min lille serie med Neil Diamond, min barndoms helt og store stemme. Her kommer han i en “video” fra før musikkvideoen egentlig oppstod. Det er svart/hvitt og enkelt, og det ender på en litt abrupt måte. Og det er en av hans store slagere: Song Sung Blue, en nydelig sang.

De av dere som har fulgt denne serien, vet at det er slik jeg liker det: at musikken får stå i sentrum. Jeg må faktisk beklage at jeg ikke fant en genuin “ikke-video” denne gangen.

Denne sangen går til alle dere som har lyst til å grine litt. Det er godt å grine. Grin om du er ulykkelig og trenger å få det frem. Grin om du er lykkelig og trenger å flomme over litt. Grin om du er litt sentimental og nostalgisk, slik denne sangen gjør meg, og trenger å hulke litt over hvordan verden var og har forandret seg.

Ja, dette er en typisk hulkesang, en slik en vi liker å høre seint en kveld, eller muligens: tidlig en søndag morgen, i senga, dovne og deilige, mens vi reflekterer over livet.

Ha en fin dag!

One Response »

 

Tanker om spådomskunst onsdag, Apr 23 2008

Blir lokket ut på glattisen her, av Virrvarr, som sier hun tror på kunstene til Spåmannen i bloggen her, men ikke på andre spåkjerringer. Og så avslører hun hvordan hun selv spår folk og advarer mot denne sjarlatanske praksisen. Kan ikke snakke for Spåmannen, selvsagt, men tror han ville smile litt over “avsløringen” til Virrvarr.

Skulle egentlig jobbe hardt med andre ting, men jeg får tillate meg et lite svar til hennes åpne og ærlige post (ah, Tomas, klarer ikke holde deg unna manesjen, uff-uff).

Here goes!

Klarsynte spekulasjoner

Selv har jeg familie som ser og gjør både det ene og det andre, og det har jeg aldri hatt problemer med å akseptere. Det finnes mer mellom himmel og jord enn noen av oss vet, og det finnes mer mellom øra våre enn vi har oversikt over. Vi kjenner ikke alle måtene vi påvirker hverandre på. Det jeg derimot har vansker med å akseptere er vidløftige “forklaringer” av okkulte fenomener. Dette feltet svirrer med begreper som folk bruker uten tanke for innhold og sammenheng. Det konstrueres verdensbilder med antagelser som er ganske drøye, og med en fantasifullhet som enhver fantasy-forfatter kan misunne. For meg er det stor forskjell på faktiske, okkulte fenomener, og den fanatiske iver mange viser i sin tolkning av dem.

Spådomskunst er helt greit for meg. At noen kan åpne seg for de strømningene eller det tankegodset eller de underliggende sammenhengene et annet menneske svømmer i, som gir det en “skjebne”, syns jeg virker ganske rimelig. At slik klarsynthet har en positiv funksjon er jeg ikke i tvil om. Selv åpenbart “tullete” spådomstjenester har en fin og nyttig funksjon, mener jeg.

Det fine med tullespådommer er at folk stort sett bare forsyner seg med visdom fra dem som det passer dem selv. Det blir en ufarlig lek, med alvor i. Bra! Men det bringer meg til det som kan være negativt med spådommer: at klarsynte kan bruke sine kunster til å tegne fremtidsvisjoner som bryter ned folk, snarere enn å bygge dem opp, og dermed tvinge dem inn i en ond “skjebne”. Det har jeg lite til overs for. Men det påligger ethvert menneske å virke positivt i andres liv, ikke bare spåkjerringer, så dette er en problemstilling som går utover spådomskunsten.

Virrvarr har tydeligvis gjort andre glade med sin spennende spådomskunst. I tillegg tror jeg hun har hjulpet mange med å tenke gjennom problemstillinger i sitt liv også, på en grunnleggende sunn måte. Ritualene hun bruker i sin “lek med skjebnen”, setter faktisk deltageren i en spesiell sinnsstemning. Dette åpner for nye tankemønstre og innsikt hos den som deltar. Denne effekten opptrer i “spådommene” hennes helt uavhengig av om Virrvarr selv tror på dem.

Og jeg syns det er bare bra jeg, at folk åpner seg for det store mørket som omgir oss og får uventede innsikter.

No Responses »

 

Spåmannen hjelper Savannah Marie Frenning onsdag, Apr 16 2008

Savannah Marie har gitt Spåmannen en liten bit av sin sjel. Hun forklarer sin mor som et menneske som aldri elsket seg selv, som hun nå har en positiv prosess med. Barndommen hennes lå i spennet mellom virkelighetens kjedelige betong og fantasiens fargerike flyveanordninger. Hun beskriver seg selv som hensynsløst søkende etter sannhet og Gud, og hun vil gjerne ha et spørsmål av Spåmannen som kan åpne for svar i henne selv.

Spåmannen svarer

Ditt ønske om det forløsende spørsmålet er stort og utfordrende, men samtidig er det også det eneste riktige ønsket en figur av ditt format kunne fremme til en spåmann: du trenger å være delaktig i de svarene livet gir deg. Ditt interaktive forhold til omverdenen, og til egen skjebne, er typisk for det fargerike og sjelelig åpne skjebnetegnet Spirrevippen.

Dette er et forhold som gjelder for alle sjeler, selvsagt, men hos Spirrevippen er det typisk at denne interaksjonen uttrykkes, og at den gjøres til et dominerende mantra.

Spirrevippen er en person med et enormt potensiale for lykke, og for gråt. Den har en evne til å drømme som knapt overgås av noen, og evner å få andre med i sine drømmerier på måter som kan åpne for fantastiske fellesreiser. Det sies at den som stirrer dypt nok inn i øynene på en spirrevipp, vil se hele verda før natta er omme.

Personer av skjebnetegnet Spirrevippen kan beskrives som livsdansens sjelelige vadefugler, men deri ligger også deres store sorg: de kysser sjelden uten å føle en viss distanse, de mangler vingene som kunne gjort dem fullkomne i eget bilde, og de er veldig utsatt for beinbrudd.

Og veldig ofte mangler de styrefjær. Så mange av spirrevippene roter så mye rundt i livet og verden, at de like gjerne kunne kalles spirrevirrer. De roter det til for seg i yrkeslivet, de roter det til i familielivet, de roter med kjærligheten og de har så mye rot i hodet at det er et under ørene ikke faller av! Løsningen på alt dette er selvsagt mekanisk: hver eneste spirrevipp i verdens historie har hatt behov for å finne opp egne styrefjær, med intrikate springfjærsystemer som tillater både vertikal og horisontal navigasjon, slik at de har kunnet mestre sitt eget livsløp.

De som mislykkes krasjlander ofte på verste måte, med fysiske, sosiale og mentale beinbrudd til følge. De som lykkes skaper ofte store fremskritt for menneskeheten. Alle store pionerer i flyvningens historie var spirrevipper, inkludert det tyske flyveresset; baron Manfred Albrecht von Richthofen, også kjent som «Der rote Kampfflieger» (Den Røde Baron). Ikke alle lykkes i å bli en berømt “kampfflieger”, men det er altså mulig. Det er mulig å manøvrere gjennom livets mørke skylag.

Med hjemmebygde styrefjær i rumpesprekken, Savannah, kan du logre tillitsfullt når morgenvinden tar deg.

Ditt liv trenger ikke domineres av tyngdekraftens undertrykkende tommel. Flukt er mulig! Flukt er ikke bare mulig, det er ønskelig også. Skjebnen har stygge beinbrudd på lager for den spirrevipp som ikke klarer å flykte fra virkelighetens begrensninger. Flykt, Savannah, men husk:

Det er ingen grunn til å erobre universet
om vi ikke tar gleden med oss. Vi har ingen grunn
bedre enn den rene, barnslige gleden over livet. Gleden
er vår beste rådgiver i livets mange krokveier.

Ta gleden og kjærligheten med deg. Ingenting er som å leke sammen mellom stjernetåkene, med mennesker du har valgt deg, mennesker som er villige til å følge deg i livets såreste stunts! Øv deg på å kysse til alle stjernetåker svinner hen i minnenes grumsete dyp. Det er i den vågale nærheten din egen stjerne fødes. Øv deg på å kysse til du en dag møter din elskede i et BIG BANG!

Det finnes ingen begrensninger for den oppfinnsomme sjel. Fantasiens himmelrom kan erobres. Drømmerienes verdensrom kan utforskes. Livet trenger ikke bygges av betong. Det kan være en fri og freidig dimensjonsreise! Jeg ser en strålende fremtid som stuntflyverske for deg, Savannah Marie! Du vil bli kjent som verdens første mentale stuntflyverske! Fantasifluktens gulgrønne baronesse!

Men i andre dimensjoner …

- vil du seile inn og ut av virkeligheter, som om fantasien slett ikke var oppspinn, men vindenes åndelige oppdrift og vingenes lykkebringende dirigentbevegelser. Du vil spille på multiversets dimensjonsmangfold som om det var et symfoniorkester, Savannah Marie. Dimensjonenes musikk vil følge deg gjennom alle stjernetåker, rundt alle spinnende galakser, inn og ut av våken tilstand. Og du vil aldri spørre deg selv hvorfor du våkner hver dag, Savannah Marie. Du vil aldri spørre deg selv hvorfor du våkner. Du vil aldri spørre.

Og derfor vil du heller aldri vite hvorfor du lever. I andre dimensjoner vil aldri døden bli en hvile for deg, Savannah. Du vil være for rastløs til å dø, og må flykte mellom stjernene til evig tid.

I andre dimensjoner vil du aldri stille det forløsende spørsmålet. Der vil du kun danse og synge, uten tanke på meningen med det hele. Det er i denne dimensjonen din sjanse ligger, Savannah. Her kan livet ditt virkelig få mening. I denne beskjedne lille dimensjonen finnes spørsmålet som kan forløse deg.

Hvordan kan jeg stirre døden i øynene?

_______________________________________________

For flyktig inspirasjon, les mer om Den Røde Baron.

Les mer om hvor vi alle er på vei i en artikkel om døden! (den er dessverre altfor kort og mangelfull)

Dypere lesning: “Veien til seier, - de fem ringers bok” (Gorin no sho) , skrevet av samuraien Miyamoto Musashi midt på sekstenhundretallet.

2 Responses »

 

Smilende åtteåring mandag, Apr 14 2008

Lesehesten kommer hjem. Han vet at Pappa sitter på kontoret i tredje, så han ringer på dørklokka.

RING!

Det tar ei stund for Pappa å gå ned alle trappene, så Lesehesten trykker utålmodig noen ganger til på klokka.

RING! RING! RING!

Pappa åpner døra. Lesehesten står og smiler, og sier freidig at Pappa var sein. Pappa sier at om det haster slik, kan Lesehesten bruke nøkkelen han har i sekken. “Det er lettere å ringe på klokka”, sier Lesehesten. “Og få meg til å gå ned tre trapper”, svarer Pappa. Lesehesten ser opp på ham og smiler lurt: “Det er bare to trapper, såh!”

-o-

Det er noen dager seinere. Det ringer. Pappa blir revet ut av teksten han holder på med, skjønner at det ikke er telefonen, og løper ned trappene. Åpner døra, og blir møtt av et bredt smil: “Det var på tide! Jeg må tisse!” Lesehesten presser seg forbi Pappa i døra, slenger fra seg sekken og forsvinner inn på do. “Men du kunne jo låst opp selv”, roper Pappa gjennom dodøra. Det kommer ikke noe svar.

-o-

Neste dag ringer det på døra igjen. Pappa åpner. Lesehesten står der, smilende. Pappa smiler oppgitt, og kjefter på gutten som plager ham sånn hver ettermiddag. Og gutten bare smiler, for han vet at Pappa ikke mener noe med den kjeftingen. Pappa elsker gutten sin og liker å se ham komme hjem fra skolen, og derfor kan Lesehesten tillate seg å plage Pappa litt, og smile freidig når han gjør det.

Slik er det bare.

8 Responses »

 

GCI Communiques blogg, en avsmak lørdag, Apr 12 2008

Ser stadig vekk at GCI er på topp i bloggstatistikkene. Kikker innom der, og finner velformulerte artikler skrevet av oppegående mennesker. Det er ingenting å si på innholdet i selve artiklene.

Men jeg får likevel en avsmak, fordi rammen er noe underlig. Selvsagt jobber det fornuftige mennesker i et PR-byrå, så det skulle bare mangle at de hadde fornuftige ting å si, men hvorfor sier de det i denne bloggen? Bloggen er firmaets, så jeg går ut fra at det er en del av firmaets strategi, og at deres innlegg er en del av arbeidet de gjør. Bloggen er en del av firmaets “public relations”.

Så dette er en firmasponset talerstol.

Fint? Nei, tror ikke det. Det gir meg litt avsmak at firmaet bruker dette som del av sin mediestrategi, og at fornuftige mennesker lar seg bruke slik. Selv om det er moderne å kommersialisere alt mulig, er det hverken sunt eller fornuftig å la det gå så langt. Dette PR-byrået bruker sine ansatte til å blande kortene. Det gjør den bloggen til et tvilsomt talerør i den offentlige samtalen.

Jeg liker denne sammenblandingen av private meningsytringer og forretning veldig dårlig. Det undergraver premissene for en god og fri offentlig samtale.

Jeg forventer at folk skriver utfra rene motiver. Det er rent å skrive på vegne av firmaet sitt, for å forsvare en forretningspraksis eller for å informere om varer firmaet tilbyr. Det er rent å skrive på vegne av seg selv for å fremme en innsikt eller et standpunkt i en sak, eller for å bedre vilkårene til ei gruppe i samfunnet. Men motivene blir urene når man bedriver personlig meningsytring under firmaets fane.

Det ligger en snikende uredelighet i det, en gnaging på premissene for den frie, offentlige samtalen. GCI Communiques sin blogg er et arbeidsredskap for PR-byrået, og dermed noe jeg vil advare folk mot å akseptere som en redelig aktør i den offentlige samtalen.

3 Responses »