Poden vil lage spill. Han får et A3-ark av pappa, og tegner noen streker og tall der, og vips er spillet ferdig.
Pappa er den heldige prøveklut for podens spill. De tar noen legomenn som brikker, og poden erklærer at i dette spillet trengs det ikke terninger. Pappa spør hva spillet handler om, og blir oversett.
Poden starter og flytter ut på brettet med sin legomann, i en flott bue fra startfeltet til et «felt» midt på arket. Pappa spør om hvordan man vinner spillet, men blir oversett. Slike spørsmål er ikke interessante for en fireårig spillskaper. Da tar pappa sin legomann og flytter den i en bue ut på brettet, i håp om at det er et bra trekk (bra utført, i hvert fall). Men poden tar pappas legomann og flytter den tilbake til start. «Hvorfor gjør du det», spør pappa. «Fordi når du flytter dit må du tilbake til start», sier poden. Nemlig! Og så flytter poden til et nytt felt. Pappa prøver å flytte til et annet felt, men nok en gang blir han flyttet tilbake til start. Pappa protesterer, men poden forklarer at de to feltene han flyttet til var slik, men at det svarte feltet er slik at man kommer rett til mål, som er i midtfeltet. Nemlig! Og så flytter poden inn i midtfeltet, der det nettopp er blitt avslørt at målet er, så poden vinner. 1-0 til poden.
I det andre spillet er det også poden som starter. Han flytter til det svarte feltet (som jo gjør at man kommer rett til mål), og hopper straks videre til målfeltet, og vinner. Pappa rakk ikke en gang å flytte! 2-0 til poden.
I det tredje spillet vil pappa starte, og det får han lov til. Han flytter straks til det svarte feltet, og vil hoppe videre til mål. «Men det kan du ikke», sier poden. «Hvorfor ikke det», spør pappa. «Fordi det svarte feltet er stengt», svarer poden. Så da er det hans tur. Han flytter ut på brettet og det er pappa sin tur. Pappa flytter til målfeltet, og sier han har vunnet, men poden sier at målfeltet også er stengt. Da setter pappa legomannen sin ved siden av målfeltet, og sier: «Da venter jeg her til det åpner igjen». Poden setter sin legomann på andre siden av målfeltet og venter. Plutselig sier poden: «Nå er det åpent»! – og flytter straks sin legomann inn i mål og vinner! 3-0 til poden!
Ja, slik gikk det. Pappa er en meget furten taper som roper høyt om at dette var URETTFERDIG! Og det syns poden er veldig, veldig morsomt! «Rettferdighet» er nemlig et begrep som ikke gjelder for pappa, bare for en liten pode når noe går ham imot. Og når poden er regeldiktator trengs ikke rettferdighet, for da er alltid verden perfekt!
______________________________________
Vite mer om hvorfor fireåringen er slik? Jean Piaget sin kognitive utviklingsteori er fin lesning. Han deler barn kognitive utvikling inn i fire hovedfaser. Den preoperasjonelle fasen, som omhandler årene 2-7 (grovt sett), kaster et visst lys over oppførselen til poden i denne teksten.
Spill levende 
Du verden… så mye fint man får vite når man blogger.
Vi har så vidt sett på RISK og skjønte null av reglene. Hmm, jeg må nok kalle inn eksperthjelp til helga. 🙂
Hver mandag på HiO, hver tirsdag på UiO og hver onsdag i et lite murhus på Bjølsen. Spillklubben heter Ares og har ei eiga nettside (husker ikke url’en nå).
He he, moro å lese samtalen her. Jeg er også en dårlig taper, om enn ikke fullt så dårlig som det Avil beskriver. Sønnen har nettopp fått RISK til jul, så jeg gleder meg. 🙂
Jeg bor i Oslo så jeg ble plutselig interessert… spillklubb? Hva? Hvor?
Eg trur eg går for den der skamklipping og hestehovud-løysinga. Framstår enklast nett no. Takk for råd!
Julehelsing frå Avil 🙂
Gå og gå, fru Blom … det finnes flere muligheter:
– du kan krype til korset (ydmykhet, total underkastelse, anerkjennelse av familiens diktatur, mulig belønning etter syv år i ødemarken)
– du kan gå amok (mat- og sexnekt, gavenekt, skamklipping av sovende familiemedlemmer, male røde kors på dørene og legge hestehoder i tursekken til bestefar)
– du kan finne andre sysler (syklubb, fluefiske, skateboarding, basejumping, tatovering og annet snacksy fra den moderne hobby-kulturen. Noen hobbyer kan jo få familien på bedre tanker …)
– eller du KAN gå i deg selv (forvirrende, klaustrofobisk, skjellsettende og skremmende lite effektivt)
Håp er det vel ikke særlig mye av i en slik situasjon, men vit at vi (jeg) føler med deg. Vi vil prøve å tenke på deg i jula (når du har den konfliktfiendlige familien som tettest på deg) og vi vil – ikke be – men la fornuftens stemme runge i våre tanker:
SLIPP HENNE FRI!
LA HENNE TAPE OG VINNE
MED SITT ELENDIGE SINNE!
Julehilsen fra Tomas 🙂
Syns du eg skal gå i meg sjølv? *veldig skeptisk*
Men … eh … det er muuulig at surmuling og nedsettende svartmaling av ektefeller kan tolkes å stå for noe annet enn rein entusiasme … kanskje 😉
Her i Oslo er alt mye lettere: jeg kan dra på spillklubb, og la kona i fred med sitt dårlige tapshumør.
Ha en fin dag!
Nettopp. Entusiasme er nøkkelordet.
Ah, da forstår jeg: de er noen konfliktsky feiginger som ikke unner deg gleda over å vinne et enkelt lite spill! Så SMÅLIG av dem!!!
Jeg er fullstendig på di side! Helt fullstendig!
Selv er jeg en god taper, men en GRUSOM vinner. I går spilte jeg med noen jeg aldri har spilt med før, og jeg vant det første spillet så grusomt at når vi startet på det andre spillet, erklærte en av de jeg aldri hadde spilt med før gårskvelden at han heretter FOR EVIG ville ha som mål å slå meg i alle spill vi spilte sammen.
Et utrolig bra kompliment for en entusiastisk spiller som meg, egentlig 😉
Dei var jo veldig teite då. Særleg fordi eg fekk beskjeden mens eg mulka over eit tapt spel. Ja, det var denne mulkinga og nokre fyndige kommentarar mot slutten av spelet (og kanskje ei skildring av mannen min sin snikaktige måte å fortelle mor mi korleis ho skulle gjere alt for å knuse meg, samstundes som eg fekk forbod mot å råde far min) som førte til at eg blei utestengt. Eg syns det er trist og dystert, eg.
Men familien min påstår at det er bra for oss å ikkje ha konfliktar.
Hæ, liksom.
😦
Oioioi!
Avil: det ligger selvsagt en lang og tragisk historie bak dette, men la det ligge (i familiens dystre gjemmer). Det forbauser meg ikke at et spill (om enn aldri så simpelt) kan engasjere et ellers fornuftig menneske (muligens) så mye at familien griper inn med forbud. Hva mer de har gjort kan jeg bare gjette meg til (brenning av RISK på bål, grave ned terninger, tvangslobotomering av den spillfordervede og lignende).
Uansett: takk for at du deler dysterheten med oss 🙂
No føler eg meg moralsk forplikta til å informere om at mannen min og foreldra mine hadde familieråd jula for to år sidan, og konkluderte med at eg ikkje får spele RISK med dei meir.
RISK? Settlers, menneske, Settlers! Det er der de store bataljene finner sted her i huset! Et utmerket spill!
Og om du absolutt må spille i erobre-verden-sjangeren, syns jeg «History of the World» er mye, mye bedre. Seksåringen min er med på en forenklet versjon av det fra tid til annen, og er fullstendig oppslukt.
(men det har vært lite snakk om det siden han fikk playstation … hm … )
Uansett: jeg tar det som en utfordring, og tenker at når jeg neste gang streifer rundt på vestlandet (der jeg tror du sitter og netter deg) skal jeg ta deg på ordet og stille med terninger på trappa! 😉
Det har eg allereie rekna ut. Måtte våre vegar aldri møtast over eit slag RISK.
Avil: du og mamman her er nok to alen av samme stykke 😉
Eg er skikkeleg dreven. Eg har ein seksåring som var ein særdeles talefør jurist som fireåring, og ein vordande fireåring som kan sjarmere og kose seg frå alle forsøk på grensesetting (og om det ikkje vinn fram kan han skrike hjarteskjærande til berget rivnar).
Men når me spelar spel er eg framleis den dårlegaste taparen.
*stolt*
Fireåringer er herlige, ja. Toppen av egosentrisitet. Er ikke sikker på om en voksen er i stand til å stå imot trykket fra en slik en, Avil. 🙂
Haha, eg tåler jo ikkje å tape, så eg hadde krangla meg til 2-2.
Så fantastisk herlig! (Og noe gjenkjennende – selv om det var kortstokk vi spilte selvlagede spill med)