Et lite punktum

Pappa sitter i lenestolen på stua og ser ut av vinduet. Det er mørkt ute, midt på natta. I etasjen over ligger Mamma og sover. Det samme gjør Poden og Skolegutt. Det er stille i huset denne siste natta i året.

Pappa har tatt på seg strikkejakka han ga seg sjøl til jul. Den er mjuk og varm. Han trives allerede i den. Ei god gave. Ermene er litt lange, så han kjenner ermekanten stryke mot tommelsida og over håndbaken. Det gjør ham rolig.

Han smiler mot mørket, mot lysene fra husene i åssida og stjernene på himmelen. Det finnes liv der ute, mennesker han ikke kjenner, galakser der helt andre planeter svever gjennom rommet. Her inne finnes det ei ro, ei stue med en lenestol i, og soverom der familien hans sover.

Det verker litt i ryggen når Pappa reiser seg. Ene kneet stikker når han skritter opp trappa. Han drar dørklinka forsiktig ned og går inn i rommet til guttene. Drar dyna over Poden og stryker Skolegutt over håret. Lukker døra etter seg.

Går stille inn til Mamma. Leselampa står på. Hun har glemt å slukke den. Pappa tar boka hennes og legger den på nattbordet. Så setter han seg på sengekanten og ser på henne. Hun ligger på sida med hodet nedi puta og dyna dratt opp under haka. Den ene hånda holder i dyna fra innsida, og i fotenden stikker en ullkledd fot ut. Røde ullsokker.

Mamma er en frossen dynesel som ligger stille under snøen. Hun venter på våren, venter på sangen av dryppende vann, fargeblaffet fra tusen blomster og den deilige duften av nyvekket liv. Hun drømmer sikkert om sol og varme, og latter på ei strand. Kanskje er hun naken i drømmen, men her er hun pakket inn i dyne og pysj og røde ullsokker.

Pappa har lyst til å forklare henne at vinteren har sine mørke sider, det gode mørket fullt av ro og peisvarme, og at den varmen vi har her inne er mer enn nok for fire. Men hun sover, og han tror uansett ikke at Mamma vil forstå vinteren, i hvert fall ikke slik han forstår den. Han bøyer seg forsiktig frem og kysser henne i tinningen. Hun snur seg under dyna. Et halvvåkent smil smyger frem fra dynekanten. Lyden av hennes «mmm» får det til å klumpe seg i brystet hans. Hørte hun ham tenke?

Mamma blir stille igjen. Våkner ikke. Pappa dytter dyna tettere rundt henne, sitter ei stund på sengekanten, puster rolig. Kjenner på den myke klumpen av kjærlighet han har i brystet, de varme følelsene han bærer for dette frosne mennesket.

Han slukker leselampa og går ut. Finner maskinen og setter seg for å skrive et dikt til henne, nå, den siste natta i det gamle året.

DU

Du har danset livet mitt fullt
av små nykker, små smykker,
irriterende glede, frustrert velbehag.

Selv kranglene med deg
er så fulle av kjærlighet at jeg
ikke får fortalt hvor fæl du er.

Du er fryktelig
og forferdelig
fin, du.

Når han er ferdig smiler han litt. Tenker at det blei et enkelt dikt, ingen stor poesi, men det trengs egentlig ikke noe mer. Natta er god nok som den er. Og så lar han det gamle året ende med et lite punktum.