
En mann på butikken med matseddel fra sosialkontoret. Kassadama diskuterer det høylydt med sjefen. Både han og vi andre i køa syns det er flaut: det er flaut å være fattig.
Men det er feil; en fattig mann kan stå rakrygget. Vi andre burde skamme oss:
Det er ei skam at VI holder så mange i fattigdom!
For ei stund siden leste jeg en uttalelse av en europeisk kulturperson (husker ikke navnet). Vedkommende sa at folk trenger filmstjerner og milliardærer fordi de trenger noen å se opp til. Jeg trakk på skuldrene over uttalelsen der og da, men klarte ikke å slippe den. Ettersom jeg tenkte på den, blei jeg egentlig ganske bekymra. Kanskje mest over at intervjueren ikke stilte kritiske spørsmål til dette tankegodset.
For dette er jo gamle føydaltanker i ny forkledning! Noblesse obligé i moderne utgave: den rike/noble/berømte/opphøyde får enorme privilegier i samfunnet, og «betaler» ved å sørge for sine undersåtter (veldedighet, å tale de svakes sak, etc.). Det fungerte ikke den gangen, for adelen brydde seg for lite om undersåttene, og glemte for ofte sine egne «ridderidealer».
Det fungerer ikke i dag heller, fordi de privilegerte lever på bekostning av de mange. «Eliten» av nyrike stjerner går i stadig større grad inn i en egen «stjernesfære», og forlater den alminnelige samfunns-sfæren. Den sfæren som satt på spissen består av frihet, likhet og brorskap i god balanse (se: Den Franske Revolusjon).
Vi har beklageligvis latt friheten spise sine brødre. Likheten og brorskapet er undergravd og devaluert. Samfunnet dyrker friheten til å drømme og tjene penger, eller i hvert fall frihet til å drømme om å tjene penger (sukk).
På skuldrene til det drømmende folket står en opphøyd samfunnsklasse av nyrike. De lever i «det forjettede land»: i blitzregnets stråleglans, i limousiner og designerkjoler, og i egne slott med fontener i hagen. Privilegiene gjør dem spesielle på alle mulige måter.
Reklame og ublu selvpromotering skaper et hyllningskor for den nyrike eliten. Deres forretnings-sans, karisma og sterke ego-driv gjør dem til strålende forbilder for alle mennesker! Det er fantastisk, og vi kan også bli slik! I reklamen blir vi fortalt at alle er fri og lykkelige og kjøpekraftige! Vi er alle arvinger av elitens privilegier, om vi bare kan legge gullegget/kjøpe gulloddet/finne gullstemma …
– Det første problemet med greia er at de færreste arver noe som helst. Det store flertallet blir aldri annet enn konsumenter av reklamemyten, og ikke innehavere av reelle privilegier. Reklamen er løgn og drømmerier og eventyr! Men dette har vi selvsagt gjennomskuet, så «det virker ikke på oss». Beklager, men det er nok ei myte. Vi er fri til å kaste av oss reklamens makt, ja, men likevel blir vi påvirket av reklame hver eneste dag. Reklamen virker, og den sier ikke bare noe om hva vi skal kjøpe, men også veldig mye om hvordan vi skal tenke.
– Det andre problemet er at de få som tar del i privilegiene, får så store fordeler at det står i skarp kontrast til levekårene for vanlige mennesker. Kontrasten er helt horribel i forhold til de mange fattige som skapes av turbokapitalismen. Folk er forskjellige, men når de materielle forskjellene blir så skrikende, ødelegger det tanken om likeverd mellom mennesker.
– Det tredje problemet er at de rike blir del av en elite, en opphøyd samfunnsklasse som helt naturlig får andre normer enn resten av folket. De sitter med enorme materielle verdier som de selvsagt forvalter så godt de kan. De bruker sine ressurser og sin innflytelse til å styre samfunnsutviklingen i visse retninger, retninger som gavner dem selv. Det er ikke rikmannens skyld at han blir del av en grådighetskultur. Han har like stor rett som andre til å kjempe for seg og sitt. Slik er demokratiet. Likevel er det et politisk problem, særlig i vår tid. Vi har ikke lenger råd til å holde oss med det forbruket denne kapitalismen bygger på. Så rikmannen må finne seg i å miste mer enn oss andre (og rike land må finne seg i å miste fordeler fattige land ikke har).
Utfordringen er å få forbruket ned,
samtidig som vi tar vare på hverandre!
De nordiske landene har klart å skape en praktisk balanse mellom idealene frihet, likhet og brorskap. Vi har et velferdssamfunn med bedre fordeling mellom samfunnsmedlemmene. De svake blant oss blir tatt vare på av de sterke. Det er bra for både svake og sterke at dette skjer, og at det skjer på en måte som ikke gjør den sterke til giver og den svake til mottager. Det vi har lykkes med er å skape samfunn der de sterke er garantister for de svakes livsvilkår.
Det er jeg glad for. Jeg føler at det har gitt meg en motgift mot en reindyrka kapitalisme som vil at markedet skal styre alt. Det er virkelig både urealistisk å tro at verden blir bedre av å sette menneskelige hensyn tilside for et markedsideal. Det er ikke annet enn blind idealisme, og det oppløfter grådigheten til styrende prinsipp. I min verden blir de færreste lykkelige når grådigheten får rå.
Politisk pragmatisme med menneskelig ansikt
Norden har klart å styre unna flertallets diktatur, slik det utviklet seg i Sovjetstaten. Samtidig har vi styrt unna den reindyrka kapitalismen, slik den har utviklet seg i USA. Vi har praktisert en politisk pragmatisme med menneskelig ansikt, og det har gitt oss stabile samfunn med omsorg og industri i god balanse. Vi er ikke perfekte, og det er en evig kamp, men vi har en god grunnholdning. Vår politiske kapital er fremdeles sterk.
Når vi nå står overfor en av vår tids største utfordringer; en overhengede miljøkatastrofe, blir det enda klarere for meg at den reindyrka kapitalismen må kastes på historiens skraphaug, sammen med den grådighetskulturen den fører til. Vi kan ikke fortsette å forbruke i samme tempo. Vi kan faktisk ikke holde oss med milliardærer. Vi trenger å endre måten samfunnet fungerer på, slik at milliardformuer ikke lenger er mulig å bygge opp. Slike formuer er et symptom på hva vi alle bedriver: et ubetenksomt og farlig forbruk!
Et annet symptom er den økende fattigdommen. Den henger nøye sammen med fremveksten av en nyrik elite.
En kursendring er positivt, men utfordrende
For å lykkes med en virkelig endring må vi velge politikere som er klartenkte og modige. Og vi må selv følge opp; engasjere oss, diskutere, tenke og gå til aksjon i vår egen hverdag. Det handler ikke bare om å resirkulere og spare strøm, men også om å bidra til en bedre fordeling.
I dette perspektivet er de fattige i vårt eget samfunn kanskje den første prøvesteinen. Når godene er knappe, må de fordeles rettferdig. Miljøsaken er et omfattende dugnadsverk der alle må inkluderes og hjelpe til. Vi må stå last og brast med hverandre. Sørger vi ikke for hverandre, men tenker mest på å trygge oss selv (holde på egne goder, forlange ofre av andre), går vi alle under. De fattige i vårt samfunn er den første prøvesteinen, men dette gjelder jo resten av verda også: vi må sørge for en fordeling der fattige land også får del i de knappe godene.
Dette er den store utfordringen for vår generasjon. Ikke bare må vi få ned forbruket, men vi må samtidig sørge for at verda kan fordele de knappe godene på en rettferdig måte. Vi har fremdeles friheten til å handle, slik at vi kan klare dette, men uten likhet og brorskap går ikke regnestykket opp!
Capri: fine tanker dette, og tanker som jeg syns trenger mer enn et kommentarsvar. Tar tankene dine med meg inn i smia mi, og ser om det kommer ut en skikkelig bloggpost om det snart, så kan vi snakke videre om frihet, likhet og brorskap der.
Ha en fin kveld!
Fine tankeforsøk!
Noen innspill fra en annen bane (???):
1. Frihet, likhet og brorskap er innbyrdes motsetningsfylte, hvis en ikke lar dem gjelde på ulike områder: Frihet er en typisk tenke/ytrings/informasjons/kunnskapssak for meg («åndslivet»). Likhet er faktisk ikke en økonomisk sak (sjøl om jeg er innbitt sosialist), men en mulighets/rettighets/livsverdi-sak. Altså typisk politisk utfordring å muliggjøre/garantere/realisere. Brorskap derimot, er økonomi, næringsliv, samvirke, konkurranse, ressursbruk og -allokering for meg.
Virker dette sprøtt?
2. Jeg ser formuesopphopningene mer som et symptom enn som et hovedproblem i og for seg. De rikestes luksusforbruk KAN bli et kjempeproblem, men akkurat nå er det alle de (vi) som er mindre rike og som foretrekker å bruke opp framfor å bruke forsvarlig, guffe på med eget forbruk framfor fellesforbruk og investeringer i infrastruktur osv.
Muligens har jeg veldig dårlig syn…
3. Mye av kampen går faktisk, mener jeg, på definisjonmakt, regler, virkelighetsoppfatning. Jeg tror redslene for omstillinger er blåst opp enormt, ikke minst fordi en ikke skal få lov til å stille enkle, klare krav på vegne av menneskeheten og framtida.
Men jeg har jo aldri hatt mye å forsvare da…:-)
Sonja: jeg godkjenner kommentaren din fordi jeg tror på utveksling av tanker, kunnskaper og erfaringer. Likevel: formen på den virker som en angstbitersk reaksjon mot «noe truende». Å snakke om en konspiratorisk «verdslig religion», er så mye mer «galskap» enn å advare mot negative effekter av et vekst- og forbrukerbasert levesett. Hva det er ved en våken miljøbevissthet av globalt omfang som «truer» får du selv avgjøre.
De pekerne du gir er ikke overbevisende. De lykkes ikke i å få meg til å se bort fra øyer som drukner i Stillehavet, isen som smelter rundt polene, og forurensingen som er med på å skape disse effektene. At forurensingen virker sammen med andre faktorer gjør ikke situasjonen mindre alvorlig for oss mennesker. Vi har liksom bare denne ene jorda å leve på. Jorda vil overleve en miljøkatastrofe, men vi mennesker kan komme til å dø i hopetall.
Jeg anbefaler deg å ta dette inn over deg, Sonja, og å bruke kreftene dine på å skape grunnlag for et bærekraftig levesett. Du har faktisk alt å vinne på en konstruktiv stillingstagen til de endringene som nå finner sted over hele jorda. Klimaet er i endring, og vi mennesker er en del av det. Det vi kan gjøre noe med, er den delen av vår egen adferd som skader miljøet.
Der er ingen overhængende miljøkatastrofe. De som tror det vil snart blive helt til grin. Miljøgalskaben er en indført verdslig religion for at samle magten yderligere og intet andet.
Alt det andet er jeg enig i.
Vi ved sågar hvordan og hvornår det startede:
http://danmark.wordpress.com/2007/02/03/co2-rapport/
http://danmark.wordpress.com/2007/03/31/global-opvarmnings-svindelen-2007-paa-dokumentar-video-1time-15min/
Sonia
Takk for godt innspill, Trausk!
Ja, det er mulig å ta grep som gir vonde effekter, og det er sannsynlig at vi må ta noen slike grep. Det betyr at noen blir skadelidende, foreksempel ved at de mister jobben. Derfor prøver jeg understreke at dette må være en fellesdugnad, og at vi hjelper hverandre i prosessen. Vi må starte nå, etter evne (se GNÅ-bevegelsen), og endre tankesett samtidig som vi endrer oppførsel.
Vi starter ikke med alle løsningene, men beveger vi oss i riktig retning vil vi finne dem. 😉
Enig i at vi alle må gå i riktig retning,etter evne. Men hvis økonomiske og sosiale strukturer insisterer på andre retninger, er det bare de mest ressurssterke (da tenker jeg ikke bare penger) som vil klare det i vesentlig grad. Det norske samfunnet utenfor de store byene er f.eks. organisert slik at alle husholdninger ‘må’ ha minst en privatbil for at hverdagen skal gå i hop. Det gjelder til og med ihuga sykle-til-jobben-folk. Det må tas modige og lansiktige politiske grep, f.eks. mot privatbilisme. Det holder ikke med straffeavgifter i rush-tid og på bensinen dersom det ikke finnes gode alternativer. Hylende sosialt skjevtvirkende, er det også. Dersom de viktigste ‘reisemål’ for folk flest er overkommelige ved bruk av føtter, sykkel eller kollektivtransport, kan det gjøres slipp på at det å eie privatbil er en slags menneskerett.
Politisk komplisert er det for øvrig også at dersom en drastisk reduserer forbruket på et område, rakner det arbeidsplasser, både innenlandske og mer fjerntliggende. Hvis ren fornøyelsesreising med fly skulle reguleres strengt for å spare miljøet, hvor mange ville ikke da bli truet av arbeidsløshet?
Nei, det skal ikke være lett, sann. Men jo flere som føler og tenker som deg, jo nærmere kan vi håpe å fostre ledere og ekspertkorps som også føler og tenker slik, og som kan finne løsninger og ha makt til å sette dem ut i livet! For vi skylder våre barn (og barnebarn) å ha tro på fremtiden!
Froskehilsen
Ja, vi har tenkt kortsiktig. Nå er en endring i emning, og det er på tide.
Jeg skriver dette for mine unger, på 4 og 8, som jeg vil skal få ei god fremtid.
Jeg tror og vi tenker for kortsiktig – om det er et resultat av japptid og børs hvor alt går fort-fort vet jeg ikke. Men det er lite av den fasinerende langtds tanken de som plantet skog hadde,de kunne ikke høstie selv engang – de plantet for sine barnebarn/etterkommere. Om vi ikke skal plante skog, bør vi i alle fall se lengre enn egen levetid. Solidaritet med de som kommer etter oss…
Og som du sier: ikke vente til naboen eller alle tar det første skrittet, men bare begynne å gå (må til og med på tide å jogge;-) )
Takk, Randi!
Jeg tror kanskje det er lettere å dele når det ER knapphet på noe. Solidariteten mellom folk her i landet var aldri så høy som under krigen, for eksempel, da det var knapphet på det meste. At vi alle står overfor den samme trusselen hjelper også, tror jeg.
Slik jeg ser det kan miljøtrusselen vise seg å være en velsignelse i forkledning. Den kan hjelpe oss å skape lokale og globale politiske systemer som gir en bærekraftig levemåte.
Men vi må gjøre det sjøl. Nytter ikke å vente på naboen her. Alle må ta første skrittet. 😉
Enig med Lothiane, et flott innlegg Tomas!
Og en stor utfordring, sælig om en ser på det faktum at vi ikke engang klarer å dele det det ikke er knapphet på. Fordelingsnøkkelen må slipes om.
Og det trengs internationalt «brorskap» og «løft i flokk tanke» tror jeg, som bor her nede i «den reindyrka kapitalismen»…
Takk! Historien om mannen fra butikken er fritt gjengitt fra en post «Mjølkerister» skreiv i sin blogg.
Posten er ellers inspirert av mange diskusjoner om «elite» for tida. De virker noe fjerne for meg, de diskusonene, men de fikk meg til å tenke på hva begrepet «elite» virkelig står for, og da kom tankene om hvordan den nye eliten er en frukt av forbrukssamfunnet.
Så bra post, Tomas!
På den ene siden trenger vi de pengesterke som driver store bedrifter og skaper arbeidsplasser, men at vi skal se opp til dem som noe «bedre» enn oss, det er jeg helt uenig i. En merkelig uttalelse, men ikke sjokkerende.
Det du beskriver fra butikken (mannen med matlappen) er pinlig… Har hørt flere fortelle om lignende episoder og det er helt unødvendig av butikkpersonalet å behandle mennesker sånn. Blir helt trist av det, jeg.
Jeg håper den mellomveien blir det nye og riktige. En dag tvinger det seg nok frem, men jeg håper det kommer før det er for sent.