Joda, vi er tilbake med Neil Diamond, crooneren fra seksti-syttitallet. «I am, I said» er ei nydelig låt som fikk meg til å grine som ungdom.
En fin video denne gangen, rolig og mørk, med en nydelig fremføring av sangen.
Når han kommer til «I am, I cried! … And I am lost, and I can’t even say why», da kjenner jeg enda hulken i brystet. Fiin sang!
Sukk!
MEN …
Så kommer jeg over en like fin versjon, med en video-som-ikke-er-video (også kalt «ikkevideo»), og DET er jo midt i mi gate. Her kommer’n:
Flott, eller hva? Tenk det: at du kan gå på nettet og hente deg en gammel platespiller, med snurrende plate og lavmælt gnikking til slutt, og en fin gammel sang …
Spill levende 
Men det fine er at du har fått en ny snufsesang 😉
Og det fine for meg er at noen endelig har sett lyset (dvs: Neil Diamonds indre beauty) og har lagt igjen en positiv kommentar til en sangpostene i Diamond-serien min (dette var nummer 3 i serien).
Om ikke kommentarfeltets positivitetsgrad hever seg i løpet av de neste postingene i denne serien, blir jeg nødt til å skrive et dypt innlegg som avslutning på den, der jeg avslører hvordan Neil Diamond kan brukes som et baromenter på fallende musikksmak i den vestlige verden (nok et eksempel på at forfallet har satt inn). Vær så snill: spar meg for dette! Si noe pent om Neil!!!
hulk, denne var trist. Og det som er enda mer trist, er jo at jeg kan relatere meg til den, he he.