Dette er en støttepost for Idas mentale helse. Hun har skrevet et brev fra asylet på sin blogg, der hun forteller at hun er innlagt.
Jeg skulle gjerne hatt mot til å være like ærlig som Ida, og jeg setter pris på den ærligheten. Samtidig håper jeg den ikke koster for mye, og føler et behov for å gi noe tilbake. Jeg vil gjerne bidra litt for å hjelpe henne og kjæresten hennes, Mr. Jackson. Jeg kjenner dem bare gjennom bloggen, så derfor gir jeg min støtte gjennom bloggen.
Selv har jeg kjempet en ensom kamp, Ida, i hele mitt voksne liv. Det har vært en kamp for å lege skadene ni års mobbehelvete på skolen ga meg. En del av problemet mitt var at jeg mistet all tillit til mennesker rundt meg, etter å ha blitt sviktet fullstendig av skolens lærere. Så jeg kom aldri inn i noe behandlingsopplegg, fikk aldri noe hjelp, og har derfor brukt hele mitt voksne liv på å hjelpe meg selv. Men slik trenger det ikke være …
Jeg håper du klarer å ta imot den hjelpa du nå får tilbud om Ida. Tror det er en enorm styrke å ikke stå aleine i kampen mot en psykisk lidelse. Bruk dine gode hjelpere for alt de er verdt. Når du finner mennesker med innsikter du trenger, så lytt og lær og vær med på det opplegget de gir deg. Du må selvsagt stå fremst i kampen mot din sykdom, men du er heldig som får hjelp.
Hjelp er et redskap du kan bruke, Ida. Bruk det!
Jeg håper dette lille inspirativet også kan hjelpe litt:
Mr. Jackson, til deg vil jeg si at det er mange måter å løse ei slik nøtt på. En av de fineste måtene er å være tålmodig nok til å la nøtta åpne seg selv. Ikke glem deg selv mens du venter. Puss tennene, spis maten din og trekk på smilebåndet hver dag. Det hjelper!
___________________________________
Figuren Pigg kom og insisterte på å få være med i denne posten. Selv om han er en figur som nesten aldri går ut, har han faktisk vært på besøk i Ida sin virrvarr-blogg. Han har våget seg dit fordi hun er noe helt eget, et eksempel som har gjort Pigg til en bedre figur, og derfor våger han nå også å skrive noe helt på egen hånd:
Ida! Jeg er glad i deg! Hilsen Pigg!
De andre figurene ba ham hilse og si at selv om du er steike rar i hodet, Ida, så er du flott!
Poengene kommer som perler på ei snor, syns jeg. Det er kanskje ei sammenviklet snor, men uansett ser jeg perler der. 🙂
Vær åpen. Snakk ut. Ordene heler. Helheten er der uansett hvor stykkevis og delt vi ser verda. Ingen er bare syk. «Syk» er bare en liten bit av et «menneske». Ingen er syk i kroppen uten å bli påvirka i hodet, og omvendt.
Trett som ei strømpe nå, etter en lang arbeidsdag, men fint å lese dette innlegget ditt, og tenke litt mer. Takk!
Hei igjen Tomas,
Jeg fikk lyst å si noe om det du sa. Jeg tror også det er slik at det er lettere å føle at man ikke får aksept som syk. Men samtidig registrer jeg at man kan si, heldigvis var det «bare psykisk». Men det er for all del ikke bare bare liksom.
Jeg ønsker å være aksepterende selv i forhold til om en sykdom er psykisk eller fysisk (Og hvordan vet vi nå egentlig om det er så skarpt skille i grunn…? Med tanke på medisin i Kina osv. Der er det alltid mere helhetlig tilnærming på ting….Men dette var en skikkelig avsporing…) men er jeg flink eller blir jeg påvirket av samfunnet? Hvorfor er jeg feks så opptatt av at min sykdom er fysisk og kun det? Det har jo selvfølgelig med behandlingen å gjøre. Men likevel?
Man får oppfattninger av mennesker rundt seg, som kan endres ved mere kunnskap, Men jeg tror nok fortsatt at det er litt tabu, Selv om man ønsker at det ikke er det! Som feks skrevet om i «fra asylet» delen på roteloftet. Hvorfor ble alle så rare da hun sa rett ut at hun var innlagt. Til og med pleieren «så ned». Hvorfor kan man ikke være stolt av at man mottar hjelp til å bli frisk. Hvorfor oppmuntrer ikke pleiere til åpenhet? (jeg har ikke altfor mye erfaring altså, kun tanker om saken…så rett meg gjerne! :o)
MEN når det er sagt, så tror jeg den nye generasjonen…»vår generasjon» og de som kommer etter, har mindre tabuer og lettere for å akseptere mennesker som de er…Det er ikke så flaut lenger. Alle kjenner noen som er Homo eller har vært/er psykisk syk. (Forøvrig uten sammenligning…) Man er jo like glad i folk uansett vel?
Nå vet jeg ikke engang om jeg hadde noe poeng lengere…
Takk, engelen!
Jeg håper aksepten for mentale sykdommer er større enn vi ofte tror den er. Det er kanskje vanskeligere for den mentalt syke å tro på denne aksepten, enn det er for mennesker å vise sin omsorg når de får vite at du er syk.
Jeg håper og tror det.
For en FLOTT post, som inspirerte meg til å lese på roteloftet også. Så godt av alle som har skrevet at dere «ufarliggjør» dette med depresjon/angst og annen psykisk sykdom. :o)
Det trengs virkelig mye mere aksept for hvor alvorlig slik sykdom kan være og for å tolerere/akseptere at det tar tid og er vanskelig. Og det må bli mere greit i hele samfunnet og ikke minst bli mere akseptert som sykdom. Det er liksom ikke «bare psykisk» liksom. (liksom liksom…:p) Tusen takk for tankene disse bloggene gir! :o)
Snålt, ja! Her i bloggland møter du folk som bruker helt utdaterte ord, slike ord som «snålt» 😀
Liker at det er åpent jeg. Åpenheten eksisterer på en måte bare for de som bryr seg om slikt, og de finner hverandre på en måte. Men det er likevel en distanse, noe som skiller dette fra relasjoner ansikt til ansikt. Jeg, foreksempel, har i løpet av mitt voksne liv mistet/kuttet ut mesteparten av vennene mine. Nå sitter jeg igjen med et veldig rolig liv, nesten ingen sosiale relasjoner utenom familien, og jeg liker det.
Og så begynner jeg å blogge, og ser at jeg kanskje har noe å gi likevel, men på en annen måte. Det er en ærlighet, men denne ærligheten eksisterer på et annet plan enn den muntlige betroelsen til en venn.
Jeg tror ikke denne åpenheten i bloggeland er uvesentlig, men den er noe annet …
Det er utrolig viktig å bry seg. Man får på en måte et innblikk i andres liv her inne på nettet. Det er snålt, egentlig. Folk man aldri noen sinne har møtt, men vi blir delaktig. virrvarr smiler midt i alvoret. Jeg tror hun er en sånn person man blir glad i. Det er lurt av oss å støtte hverandre.
Vet det er litt voldsom å si slikt, men vil gjerne si det så sterkt at det ikke er noen tvil. Strever man mentalt er det lett å føle seg som en sviker i forhold til venner, familie og andre gode mennesker.
Ida: vær glad, ta deg tid, bli frisk!
‘Samtidig håper jeg at Ida ikke skal føle seg forpliktet av det på noen måte. Drit i alle som vil deg vel, Ida, om du må isolere deg for å finne deg selv’.
Veldig viktig! Men ‘drit i’ var litt voldsomt? Selv pleier jeg takke dem som bryr seg, og sier at jeg trenger ro. De fleste respekterer det. Og da bidrar enhver hilsen til at en holder ut.
God psykiatrisk bistand består for mitt vedkommende i trygghet for å få mat, hvile og så de fire viktige elementene ‘tid’ ’tillit’ ‘sympati’ og ‘støtte’
Nå ble jeg glad-gråte-blid-syngende, Tomas. Og Mr. Jackson gliste i skjegget. Tusen tusen takk!
Tomas: Det siste du sier der, har jeg også tenkt på. Det er viktig. At hun ikke føler noen form for press av at så mange tenker på henne og er bekymret. TA DEG TID, VIRRVARR! Jeg tror du inderlig trengte denne time-outen.
Mange fine ord her nå. Takk!
Jeg håper at denne posten, og alle de andre hilsnene, skal komme frem til Ida på en eller annen måte, og kanskje gi et smil, en god følelse en form for hjelp.
Samtidig håper jeg at Ida ikke skal føle seg forpliktet av det på noen måte. Drit i alle som vil deg vel, Ida, om du må isolere deg for å finne deg selv.
Så glad jeg ble når jeg leste denne støtteposten din 🙂 Det er så mange flotte, sympatiske, medmenneskelige, gode mennesker i denne bloggverden som jeg har «møtt» så langt, og du er én av dem!!
Vi er mange som savner og støtter Ida som en virtuell heiagjeng i denne tida, og hvem vet.. kanskje det hjelper litt det også?
For meg handler det også om at her tør man ta tak i og dele det som er kjipt og vondt også, og få aksept for at det _er_ nettopp det og kan få lov til å være det.
Flott post!! Ønsker deg og dine en god helg 🙂
Så hyggelig å høre at jeg er fin. Takk!
Du har rett Minnea. Jeg håper at det er blitt bedre siden jeg gikk i skolen, med alt fokus på mobbing og kampanjer mot det, men det henger jo likevel på lærere og andre voksnes evne til å SE barna og ta deres situasjon på alvor.
Pigg smiler sjelden, men jeg tror han liker det som blir sagt om ham i kommentarene her. 🙂
Det er lite forståelse i samfunnet for hvor mye det som skjer på grunnskolen kan påvirke resten av livet til folk, det irriterer meg. Jeg har også opplevd mye rart gjennom årene, og jeg er sjokkert over hvor feige de fleste lærere er. Om man som voksen er redd for situasjonen kan man jo tenke seg hvordan det er å være barn.
Jeg stiller meg bak Heidis kommentar, hun sier det så fint.
Og så vinker jeg litt forsiktig til Pigg, uten å skremme ham bort forhåpentligvis 🙂
Så veldig fin post :-). Den var det massevis med mental helse i, den. Jeg må si meg enig med Heidi Fleiss i at Ida er fin, men at du er en fin en, du også. Jeg er så glad for at jeg har funnet bloggen din!
Fin støtte erklæring og en fin og veldig viktig kommentar til hjemmebasen også! Det er lett å glemme dem, men det er viktig at de som er der nå og skal være der etterpå tar vare på seg selv, spiser maten sin og sånt ja…
Ja, det er stemning for å holde hender og være stille. Det er slik stemningen blir når vi bryr oss litt om hverandre, og er litt redd for en blant oss. En fin stemning, og en stemning som vokser ut av omtanken vi har og det hun betyr for oss.
Spåmannen skrev det slik i sin spådom av Ida:
Det er rett og slett veldig mye LIV i en fusentast, så mye at det knapt får plass i ett menneske. Det skvalper stadig over, og fører til mye søl.
Det fører til at fusentasten ofte blir behandlet med en form for oppgitt sympati vi kan kalle … kjærlighet.
.
Kjærlighet er det.
Åh, det skal ikke være lett. Jeg har også skrevet noe til henne.
Nå er det litt sånn stemning for å holde hender og være stille.
Ida er fin, men du er nå en fin en du også!
Så flott! Fin støttepost!
Det var forresten ganske sterkt å lese det du skriver selv også, Tomas. Jeg gikk gjennom en del år med mobbing jeg også, før jeg kom meg fri… og ja, det påvirker tilliten til andre. Heldigvis blir det bedre med årene! 🙂
Fin post! Fint og samtidig vemodig å se hvor mange som blir berørt av dette og lager sine personlige hilsninger.
Jeg likte figuren Pigg:-)