Mamma ringer og Pappa er veldig, veldig kort i telefonen. Han legger på før Mamma får sjansen til å si «ha det» og «elsker deg». Han vil ikke si slikt. Føler det ikke nå.
Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!
Men så, litt seinere samme dag, da elsker han Mamma igjen. Hun er ikke der akkurat da, og han har ikke lyst til å ringe, men han elsker henne plutselig igjen. Muligens fordi han kom på noe fint de gjorde en gang, eller fordi han bare husket følelsen, og liker den.
Men når han kommer hjem etter jobben, og Mamma sitter ved bordet med laptopen, og ungene ikke er i seng og heller ikke har spist … da elsker han slett ikke Mamma. Hun er ei teit og egoistisk Mamma som bryr seg mer om jobben sin enn om mann og barn. Nemlig! Og så tramper han rundt og er sur og bruker lang tid på å stappe mat i ungene og å stappe ungene ned i senga, og han roper ikke Mamma opp til nattasangen, selv om ungene spør. For Pappa elsker ikke Mamma!
Gir nattaklem til ungene og går på kontoret. Mamma kommer inn litt seinere og spør om det er noe. Han sier: «Neida, det er da slett ingenting!» Hun beklager at hun ikke hadde lagd mat til ungene, men … (hun forklarer noe, men Pappa snur seg mot spillet sitt og hører bare på med et halvt øre). Og når hun er ferdig sier han: «Bra! Jeg er opptatt.»
Neste dag står Pappa tidlig opp, får ungene avgårde og kjører til byen for å kose seg på en kafe. Har en fin dag, koser seg, jobber bra, slapper av. Mamma ringer og spør hvordan det går, og takker for at han tok ungene i morres. Pappa kjenner en voldsom kjærlighet flomme opp i seg bare fordi det er stemma hennes, så han sier at han elsker henne. Lavt og inderlig sier han det.
Og den kvelden, helt av seg selv, snakker de sammen når ungene har lagt seg, og det er en samtale så full av underforstått kjærlighet at Pappa kan slappe helt av. Det er ingen fare! Pappa elsker Mamma, og den kjærligheten vil han bære med seg hele livet, selv om han noen ganger ikke kan kjenne den. Det er jo ikke bare kjærlighet i et forhold. Det er irritasjon også, sinne og sorg, glede og frustrasjoner, sårbarhet og stivnakkethet.
Samlivet er fullt av merkelige tilstander vi setter hverandre i, når vi kommer så tett på. Det er ikke rart at kjærligheten blir overskygget en gang imellom. Det gjelder bare å være tålmodig, å ikke få panikk. La kjærligheten få lov til å ha sine sykluser.
Det tenker Pappa i senga den kvelden, og så snur han seg mot Mamma og tar hånda hennes. Og hun sier «god natt» på den halvsøvnige, deilige måten sin. Det er slik hun tar farvel når søvntoget bærer henne ut i natta. Pappa ligger igjen på sin myke perrong, merker at hun blir fjern, at hun sovner.
Og han begynner å grine, stille, for seg selv, med kjærligheten som en verkebyll i brystet.
Takk! Hyggelig å høre! Gammel post dette. Jeg liker den også. Det fine med folk som leiter seg frem til de gamle greiene her, er at jeg også får lese dem igjen, og minnes det som ligger bak … 🙂
Du kan skrive du… Vakkert og poestisk om alvorlige og fine ting. Er glad for at jeg fant bloggen din. Jeg kommer tilbake hit.
Wow! Så flott da! Takk for den! Veldig fint å kunne gjøre inntrykk.
Alltid morsomt når gamle poster får nytt liv. Dette er den posten jeg har likt aller best her på Spill levende, i en slik grad at jeg av og til plukker den frem fra bakhodet og tenker på den i noen sekunder.
Det er neigu ikke mange bloggposter som gjør et slikt inntrykk skal jeg si deg. Vanligvis husker jeg knapt mine egne en gang, to dager etter at de er lest.
Hei Valk! Velkommen hit! Og takk for fine ord om bloggen min!
Så fint at du fant denne! Den har jeg ikke lest på ei stund, og den er ei av tekstene her jeg liker best, fordi den sier noe som sjelden blir sagt. Livet er godvondt, og kjærligheten er ei berg og dalbane. Hui hvor det går!
Ah. Der falt eg pladask for bloggen din. Heilt nydeleg. Det er utruleg. Det er så godt å sjå at nokon kan sette ord på sånne kjensler, gjere det ok å ikkje vere «der» heile tida, og eg kjenner meg igjen.
Nydelige tekster, eg gler meg til eg får unger. Herleg blogg – eg skal gje deg ei lenke i morgon når eg sit på jobb. Ha god helg!
Fantastisk flott skrevet, vondt og godt på en gang….Akkurat sånn føles det av og til. 😉
Takk til alle dere som syns dette er et vakkert stykke. Det er selvsagt litt av meg selv i dette, og derfor var det ganske utfordrende å skrive.
Jeg tror det er noe de fleste opplever, og på en eller annen måte må lære seg å leve med. Men jeg tror noen ikke fikser slike svingninger, får panikk, og dreper det kjærlighetsforholdet de har skapt med et annet menneske. Akkurat det er en trist tanke.
Mirakel: for et flott nick!
Denne var nydelig… virker godt beskrevet. Og du bruker jo så vakkert språk!
Så fin denne posten var; jeg så den ikke før nå! «søvntoget bærer henne ut i natta.» Sukk.
*rørt*
Nydelig og ekte beskrivelse! det er noe annet enn det sukkersøte klisset man finner… andre steder. 🙂 Dette er jo akkurat som det er, og skal være. 🙂
Ja, -sånn er det, livet. Strålende formidlet 😀
fint…fint…fint…det er jo akkurat sånn det er til tider…
Dette var en av de mest realistiske beskrivelsene av kjærlighet jeg noen gang har lest. Kjærlighet i et langvarig forhold er jo ikke bare fantastisk eller bare vanskelig, det går opp og ned hele tiden, og pytt så er det ikke så farlig i grunn. Alt i alt er kjærligheten fin 🙂
Takk.
Nydelig!
Kjærlighet er ingen frøkensport, og det er godt å vite at et forhold inneholder masse rart, og ikke bare sukkertøy, men at det kan være et godt forhold med kjærlighet i allikevel.
Fin post, Tomas 🙂
Kjærligheten………
Flott stykke hverdagslitteratur!
Vi kan lese mange bøker om den…….
men bare leve ett liv med den………
Dine «mamma og pappa» er heldige/kloke, for de ser
den, kjærer om den fordi den er sart..
stoler på den fordi den er robust….
velger den og setter pris på den fordi den er lyset og varmen i livet…
Jeg satt med tårer i øynene fra før av, fordi jeg for tiden er full av følelser. Full av dritt og lort og ekle ting. Så har jeg hatt en samtale i dag som satte ord på en del ting. Så nå skrev jeg en mail for å takke for den samtalen, samtidig som tårene flommet, og så kom jeg hit, og nå både smiler og gråter jeg, fordi det var så fint. For det er akkurat slik livet er. Det er akkurat slik kjærligheten er. Og det får meg til å ønske meg langt inni en armkrok, og ikke noe mer enn det. Bare armkroken.
Kjempefint skrevet!
Åh herregud, nå fikk i alle fall jeg tårer i øynene! Så fantastisk sant og riktig beskrevet, det traff meg virkelig!
Dagene er ikke bare å vandre rundt på rosa skyer, og kanskje er det likså greit. For å kjenne litt på den «misfornøydheten» for så å bli overveldet av disse sterke følelsene – kan det egentlig bli noe herligere?
🙂
Så vakkert satt ord på!
Og han begynner å grine, stille, for seg selv, med kjærligheten som en verkebyll i brystet. Denne kjenner jeg godt til å bli overfalt av. Alt blir så stort og inderlig at tårene bare kommer av seg selv. Kjærlighet beskrevet som en verkebyll er flott beskrevet synes jeg.
Det går jammen opp og ned her i livet. Jeg misliker de dagene hvor man føler men ikke elsker. Men som du sier så gjør man jo det, det ligger bare litt lenger under en stund og følelsene er ikke alltid boblene, for så å blomstre til igjen.Og fytti å deilig det er da! Jeg tror iallfall det er viktig å si til seg selv at når det går opp og ned, man knapt føler noe, det er frustrasjon og stivnakkethet, at «dette er normalt». Så blir ikke alt så skummelt.Jeg må det, ellers kan jeg begynne å tenke litt for mye. For det er normalt med gode og dårlig dager også på kjærlighetsfronten- og de dårlige dagene gjør de gode så himmelsk deilig og store 🙂
Flott skrevet!