Rett foran øynene mine skjer det. Mirakelet. Gutten min vokser opp. Han lærer å lese. Han lærer vitser som han forteller, litt klønete, ved middagsbordet. Han lærer å stille lurespørsmål til foreldre og søsken. Han hjelper lillebroren sin, og lekeslåss med ham. Han sier «I love you» om morgenen når han går på skolen, og klemmer Mamma lenge hver kveld. Han kommer med åpenbare provokasjoner mot pappaen sin, så jeg skal løfte ham opp eller kile ham, eller gjøre noe annet «fælt» noe.
Det er et mirakel.
Men det største mirakelet er det jeg bare kan ane bak alle disse hverdagshendelsene. Det største mirakelet er at gutten min skaper seg selv. Han vokser inn i seg selv, og tar valg, og blir et menneske med vilje og følelser. Og det er ham selv som gjør det. Jeg kan ikke fortelle ham hva han skal føle eller tenke, eller hvordan han skal snakke. Det er ham selv som finner ut hva han liker og misliker. Det er ham selv som skaper sin personlighet.
Jeg er bare en heldig tilskuer til dette fantastiske skaperverket, og det går så langsomt at jeg bare har en vag anelse om dybden og rekkevidden i det. Det er et mirakel over min fatteevne. Jeg er heldig som i det hele tatt merker at dette faktisk skjer rett foran øynene mine.
Slik er det å være far. Jeg er hjelperen, men også den hjelpeløse, og den som får se min sønn utrette et mirakel.
Spill levende 
«Bare fine ting her» … mmm …
«Awww!» betyr bare fine ting her, Tomas!
Oi-oi-oi! Tusen perlende takk! 😀
Du sier det så fint, du Tomas. Barn er mirakler på livets vei.
Det jeg liker med denne bloggen og dens eier, er undringen over livet. Det at intet blir tatt for gitt. Bloggpostene er forunderlige skjønne perler som danner et fargerikt kjede.
Hei! Hva betyr «Awww» egentlig? Noe fint, antar jeg, så jeg sier takk! 🙂
Awww!
A miracle in making…Veldig fin tekst, godt å bli minnet på hva som virkelig er viktig! Det å virkelig se noen, om det er et barn eller en voksen, og i tillegg kunne beundre det fine i det menneske, det er en gave til de rundt synes jeg! KleM :o)
Awww. ❤ Så koselig skrevet. Jeg kjenner meg litt igjen i det. Jeg bor sammen med niesen min på seks år, og hun utvikler seg så mye for tida at det er helt rart. Og det er veldig fint å være vitne til det. 🙂
Ah. Inspirerende! Det er ikke så ofte man hører sånt som dette som man kanskje skulle tro. Jeg tror jeg må gå og lese noe, for å skape meg selv litt mer.
Wow! Dette er to av de beste kommentarene jeg har fått i denne bloggen til nå, og det på en vanlig onsdag formiddag! Dere gjør onsdagen min perfekt! Tusen takk!
Utrolig koselig og godt skrevet om noe som jeg kjenner meg alt for godt igjen i. Det å få stå på sidelinjen og observere de små i utviklingen deres, se de tar valg, ser an reaksjoner og fortsetter sin læring, se at de former en egen identitet, se at hjernen deres fungerer som en svamp hvor kunnskap er vannet som suges inn – det er rett og slett et mirakel, akkurat som du sier. Heldige gutten din som har en så reflektert pappa!
Det er sånne innlegg som får meg til å tenke at de som sier at å ha barn bare er stress og mas og fælt er helt tullete i hodet. Tenk å oppleve det du forteller om! Kjempespennende!
Jeg hadde en foreleser i filosofi som fortalte at hun hadde fått masse nye spennende tanker om epistemologi og språkfilosofi av å observere hvordan datteren hennes lærte ting og utviklet språket sitt. Barn som vokser opp er litt filosofi i praksis 🙂