Det skjedde her en dagen at jeg trengte ei klesklype for å lukke en pose havregryn, og så fomlet jeg i kjøkkenskuffen til jeg fant ei. Men den viste seg å være mye mørkere enn de vanlige klesklypene … og så skjønte jeg at dette var ei av de klesklypene jeg berget inn fra tørkestativet i hagen i høst. Disse treklypene var nemlig blitt mye mørkere i treverket av å henge ute så lenge.
Jeg la dem i trappa inne, og det ble påtalt av kona. Hun ga uttrykk for at disse klesklypene ikke var noe særlig verdt, og jeg reagerte med umiddelbar beskyttelsestrang overfor klypene JEG hadde reddet. Så hun fikk beskjed om at disse klesklypene var gode som noen, og skulle tas vare på.
Dette var nok grunnen til at jeg reagerte med en følelse av GLEDE når jeg stod der, på kjøkkenet, en vinterdag, og hadde fått ei litt ekstra mørk klesklype i hånda. Det var rett og slett ei sentimental klesklype jeg stod med der, som minnet om tidligere heltebedrifter (rett nok i svært beskjeden skala).
Hverdagen er full av slike «sentimentale klesklyper», tror jeg. Jeg håper du også har denne typen «klesklyper» (skjeer, sokker, tekopper), og at vi er sammen om å ha et rikt indre liv …
Spill levende 
Søt!? Hmpfh!
Men heh-heh; pappesker som ikke kan kastes! Tenker kjæresten himla litt med øya der, ja. 🙂
Jeg har også en kjæreste (kone) som er steike rar! Har sine egne meninger om alt mulig, inkludert hvor lenge jeg skal bruke buksene mine, eller hva slags bestikk som er pent, eller min evne til å ta (eller ikke ta) oppvasken! Det er hva du får igjen for å engasjere deg i noen! Sukk! 🙂
Og tusen, tusen takk for utmerkelse! Det var fint å få! 🙂
Du er søt da… og jeg har også mange slike sentimentale «klesklyper»… sist gang var det faktisk en sentimental pappeske som julepynten hadde bodd i hele sitt liv. Den skulle kjæresten IKKE kaste nei!!! At esken burde kanskje vært pensjonert snart…joda.. men julepynten har ALLTID bodd i DEN esken…
..og forøvrig, jeg har noe til deg…: http://www.serendipitycat.no/?p=977