Mamma døde i dag.
Hun er så liten og sliten på slutten. De rynkete hendene hennes ligger slappe på dyna. Blå blodårer snor seg rundt sener og bein. Huden er grå på steder, av lite blod. Hjertet orker ikke gi blod til hele kroppen, så det prioriterer de viktigste organene.
Vi synger for henne. Selv synger jeg meg gjennom to hele sangbøker, alle sanger jeg kan i dem, bortsett fra en håndfull som jeg ikke syns passer. Men noen sanger går igjen, flere ganger, med klump i halsen og tårer i øynene.
Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga.
…
Blåmann, blåmann, svar meg no, mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno bukken min, må du døy frå guten din.
…
Vinden rider høyt på sky, over hav og land og by, stormen raser tung og hvit, sorg og død kom ikke hit. Noen kommer noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite.
…
Vi synger for henne, for oss selv, for å finne ord, for å trette henne mindre med prat, for å gjøre ventetida mindre trettende. Og vi snakker med henne, spøker, får henne til å le, prøver å fortelle henne hvor glad vi er i henne, og hvor mye hun har gitt oss. Hun lytter, og hun svarer, og hun blir fort sliten. De tar henne ned på akutten, kobler henne til maskinene der. Men det er vondt med maskinene, og hun er så mentalt sliten. Mamma ber om å få slippe kampen, og legene kobler fra maskinene. De venter hun skal dø innen døgnet er over, men hun kjemper videre.
Hun blir flyttet opp på avdelingen igjen, på eget rom nå. Det ligger folk på gangen her, men hun skal dø, så hun får eget rom. Jeg tenker masse gode tanker om Lovisenberg sykehus for det, smiler så godt jeg kan til sykepleierskene, som er så flinke, lavmælte og oppmerksomme, og som hele tida sier vi må kalle på dem om det er noe. Sier takk til dem så mye jeg kan, og smiler.
Snur meg mot mamma igjen. Tar en våt svamp i munnen hennes. Tørker henne over panna. Holder henne i den magre hånda. Pust har hun nesten ikke, så ordene hennes blir uklare, men når jeg spør om hun er fornøyd med livet, kommer det gamle, harde draget rundt munnen hennes; Nei! Jeg vil leve mer! Jeg er ikke ferdig! Det er så mye kamp i de ordene, så mye av det mamma mi er; et iltert motstands-menneske.
Og hun holder fast på livet, i dagevis, over ei uke etter at legene har fortalt at hun vil dø snart nå. Hun får kramper, hun surkler og blir sprengrød, og så blir hun helt blågrå … men gang etter gang kommer hun seg igjen, litt, og fortsetter å trekke pust. Det smale brystet hennes går opp og ned, i ujevn rytme, opp og ned, opp og ned …
Og jeg finner ei vakker vise av Bjørn Eidsvåg. Jeg er ikke trygg på melodien, så jeg leser den for mamma;
Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl, men eg ve gå de med deg, eg ve gå de med deg.
Og det setter så godt ord på denne situasjonen, her og nå, ved mamma sitt dødsleie. Jeg leser videre:
Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl, men eg ve grina med deg, eg ve grina med deg.
Ho har det vondt innimellom, blir rød i ansiktet og kjenner pusten svikte. Og vi ser blikket hennes virre, og vet hun kjenner panikk over pusten som uteblir, og kaller på sykepleierne. Hun får morfin, og andre midler som hjelper henne med pust og kramper og vannsamling i lungene. Og jeg leser videre:
Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl, men eg ve leva med deg, eg ve leva med deg.
Det er faen så vanskelig å lese med tårene rennende fra øynene, gråten sprengende i halsen. Det er faen så vanskelig å «leva med deg», faen så vanskelig å be deg «leva det sjøl». Vi vil så gjerne puste for deg, leve for deg, gi deg lenger tid. Men slik er det. Tida nærmer seg slutten. Vi er her, men alt vi kan gjøre er å holde deg i hånda, synge, grine, og lese:
Eg ser at du er redd, men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smake han sjøl, men eg gjør død til liv for deg, eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.
Vi kan ikke gå i døden for deg, mamma. Det er din død, din veg som er til endes, og vi som blir tilbake for å stelle kroppen din, legge deg i ei kiste, senke deg ned i ei grav, synge over deg, minnes.
Du dør til slutt mamma, og akkurat da er jeg hjemme. Så de ringer meg og forteller at mamma døde i dag. Og jeg kaster meg i bilen, og kjører som en villmann gjennom byen, som om det var mulig å kjøre tilbake til minuttet før hun døde, mulig å kjøre tilbake til den tida mamma levde.
Men jeg kommer for sent. Hun er død. Kroppen og ansiktet hennes er så voldsomt og ugjenkallelig stille, så fullstendig fjernt fra livet. Det er en avgrunn mellom liv og død. Men vi samler oss rundt henne, jeg og kona mi og barna våre. Og så synger vi voggevisa vår for henne, som en avskjed.
Slik døde mamma; niesa mi, som var der akkurat da, skulle akkurat hjelpe henne over på sida, og så hikstet mamma til, tre ganger, og sluttet å puste. Og det var det.
Jeg håper de hikstene var av lettelse, lettelse over at noe hadde sluppet taket i henne, og lettelse over at hun selv endelig kunne slippe taket, og dø.
Hvil i fred, mamma.
Spill levende 
Det er uendelig trist å ta et endelig farvel med sine kjæreste, men minnene begraves ikke og kan gi mye trøst. Jeg forstår at det var mye liv i din mamma, og hun har nok gitt mye fantasi til deg – og jeg er takknemlig for din mamma, for verdiene hun har delt med deg, og for de nydelige historiene og verdiene du deler med dine lesere. Ta vare på hverandre i sorgen, mine tanker går til deg og din familie.
Takk! Vi spilte «Eg ser» i starten av gravferda til mamma. Det var sterkt. Da kom tårene.
Vi lever hver dag. Livet er en forunderlig gave, gitt til oss av en verden som har brukt millioner av år på å skape liv, liv som oss og liv som trær og fisk og fluer. Alt liv er i slekt med oss, og like forunderlig som vårt eget.
Vi lever hver dag. Hver dag er en del av livets gave.
Fuglene synger utenfor vinduet mitt. Det er morgen.
Hører «Eg ser» mens jeg leser innlegget ditt.
Døden er en tankevekker for oss alle. Vi må leve HVER DAG!
Kondolerer!
Takk, Anette! Nå er hun stedt til hvile.
Så forferdelig trist, Tomas. Det gjør alltid vondt når noen som står en nær forsvinner, selv om man har fått tid til å forberede seg. Jeg kjente ikke moren din, men nå kjenner jeg henne litt. Det er mye av henne som lever videre, tror jeg.
Fint å høre at dere er med oss i tankene! Tusen takk!
Tomas. Jeg har aldri helt ord for sånt som dette, men tanker har jeg for deg og familien din. -Martin
Vakkert. Så tilstede, melankolsk og vakkert. Takk for at du deler dette her på bloggen.
Kondolerer for tapet av mammaen din og gratulerer med å ha hatt en mor som henne.
Takk!
Nå er begravelsen i orden, med minnestund, seremoni, kistesenkning og gravøl etterpå. Gravølet blir på Oslo spiseforretning, som er en restaurant i Gamlebyen, der mamma bodde. Har ikke vært der selv, men det ser veldig fint ut, og de var veldig hyggelige å gjøre forretning med.
Så leit å lese at du har mistet din kjære mor, kondolerer.
Takk for at du deler med oss. Dette var varmt og vakkert.
så bra skrevet 🙂
Kondolerer, Tomas.
arnfinn
Klem herfra. Ingen ord, bare aarntli stor klem.
Takk!
Dette var nydelig. Har selv sittet ved sykesenga og sett livet forsvinne ut av mamma. Flotte mammaen min var bare var halvveis til 100.
Husk at et menneske aldri forsvinner så lenge vi fortsetter å snakke om det.
Kjenner deg ikke, men jeg håper det blir en verdig begravelse og at du har mange rundt deg.
Det er først etter graferda det blir verkeleg stille, der røysta og blikka til den ein elska skulle vore.
Fint å vite det er så mykje liv rundt deg, Tomas.
Takk!
Onsdag begraves mamma. Vi krangler litt om hvordan seremonien skal være. Vi er fire søsken med forskjellig tro og forskjellige ideer om hva som er rette måten å ta farvel på.
Det blir en seremoni til slutt, som ingen enkelt av oss har satt sammen, men som hver enkelt av oss kan bruke for å si farvel til mamma.
Kondolerer.
[…] Tomas fikk meg til å gråte stille. Les, og gi ham en bloggklem. […]
Kondolerer, og varme tanker og store klemmer fra meg.
En nær og sterk beskrivelse av den siste tiden har jeg lest i de siste innleggene om moren din, og jeg tenker at det er flott og godt å høre at dere stod så nære at det å være hos henne, det å synge alle disse sangene og kjenne denne sterke sorgen var det riktige. Det er hardt å ta farvel, det føles så urettferdig, men du gjør det veldig verdig i det du skriver. Takk for at du deler av deg selv.
[…] Sissel har også vært på konsert med Eidsvåg, om enn for en stund siden, kan være verdt å lese uansett. Og Tomas gir et fint bevis på at Eidsvåg har gjort sanger som er til hjelp og trøst for mange i v… […]
Tomas, for en fantastisk gripende måte å bli kjent med bloggen din på. Det er vanskelig å forlate den uten å skrive noen ord og samtidig vanskelig å finne ord som kan passe. Jeg vet jeg kommer tilbake for å lese mer.
Imens; gode tanker sendes din vei, med takk for at du deler slike tanker.
Jo takk! Blir slett ikke støtt av dette. Selv forteller jeg historier hele landet rundt, og en av mine favoritter å fortelle for ungdom/voksne er eposet om Gilgamesj (vår eldste nedskrevne fortelling), som blant annet er ei sterk fortelling om døden.
Jeg blir glad og trist på samme tid av teksten din. Glad fordi døden ikke bare er et tabu, at vi får lov til å se det og snakke om det også i vår sterile «vi dør ikke»-tid, glad for at du vil og kan og viser at det er en ende på alt.
Buddhistmunker har en periode hvor de mediterer over døden og sitter ved lik i ulike perioder av forråtnelsesprosessen for å forstå at alt er forgjengelig. Det er drøyt og jeg håper ikke jeg støter deg med denne opplysningen, men jeg syns vi burde kunne komme nærmere døden igjen i vårt moderne samfunn. Du har bragt den litt nærmere. Takk.
Men jeg blir først og fremst rørt og trist på dine vegne, over tapet ditt og over å vite at folk man er glad i engang forsvinner.
Takk O!
Nydelig tekst, Christin!
Takk Victoria!
En sånn nydelig tekst, Tomas. Og så trist. Jeg likte henne godt, moren din. Det var driv i henne. Jeg kjenner henne igjen når du skriver.
Gje meg handa di, ven, når det kveldar
Det blir mørkt og me treng ei hand
La dei ljose og venlege tankar
fylgje oss inn i draumars land
Lat varmen frå ein som er glad i deg
Tenne stjerner i mørkaste natt
Gje meg handa vi, ven, når det kveldar
Det blir mørkt og me treng ei hand
Varme tankar og hender som trøystar
Er som sol over frosen jord
Kjenne varmen frå ein som er nær deg
Gjev langt meire enn store ord
Ta vare på deg selv og la de rundt ta vare på deg som du tar vare på dem i denne stunden og i tiden som kommer.
mvh. Christin
Jeg gråter, det er en så utrolig sterk tekst. Å måten du beskriver følelsene dine på er helt utrolig. Jeg klarer ikke å få fingrene mine til å skrive hvor fantastisk denne teksten er, for det er den! Ble helt fri for tanker nå jeg.. Døden er en tung ting, men hun må ha hatt det vondt, å da er det vel kanskje godt å tenke på at hun har det sikkert bedre der hun er nå. Dette var vakkert skrevet, og din mor må ha vært så veldig veldig takknemlig for å ha deg som sin sønn.
Jeg kondolerer så mye!
– Victoria
Kondolerer Hench. Trist å høre om faren din. Fint at du får noe godt utav denne posten.
Dere andre; takk! Det varmer!
Ja, jeg skriver dette for å la sorgen komme til uttrykk, og for å gi mi mor ei etterskrift som hun fortjener.
Ha ei god natt!
Jeg tenker at dette var en veldig trist og veldig vakker blogpost. Og jeg tenker at den som får noe sånt skrevet om seg, har satt spor her i livet. Sender varme tanker til deg og dine.
Flott tekst, Tomas. Føler med deg.
Mistet min far for få uker siden, kjenner meg derfor så godt igjen i det du skriver. Kjenner det er godt for meg å lese disse vakre ordene.
Jeg kondolerer og ønsker deg lykke til med tiden fremover.
Tårene renner her jeg sitter. Utrolig sterk tekst. Kondolerer så masse..
Jeg er ikke flau over å si at jeg felte en tåre nå. Vel, flere egentlig… Jeg kan si jeg føler med deg, men det er egentlig en løgn for jeg har fremdeles min mamma…
Uansett, du har min kondolanse og jeg skal be en bønn for deg og dine i kveld.
Kanskje en liten trøst, men hun har det i alle fall bedre nå.
Dette var sårt og vakkert, Tomas!
Føler så med deg, det er sterkt å se en man er glad i dø. Jeg satt ved senga til bestemoren min i tre dager – og opplevde en del av det du beskriver. Jeg er glad jeg var der, selv om det var vondt.
Jeg tenker at det må ha vært godt for moren din at dere var der, at dere sang for henne og snakket med henne. Så godt å slippe å være alene når man vet man skal dø.
Klem fra meg
Mammaer skulle vært av númenor-slekt og levd i 200 år…
Men jeg er takknemlig for at du orket å skrive dette, det var sterk og vakker lesing.
Jeg har nå sittet lenge og prøvd å finne ut hva man kan si til et sånt innlegg.
At det er vakkert.
At jeg gråt, og fremdeles gråter.
At jeg kondolerer?
Jeg klarer ikke bestemme meg, men det får bli dette:
Du er fantastisk.
Hvordan noen kan mobilisere kreftene til å faktisk kjenne på den sorgen lenge nok til å skrive et slikt innlegg, for så deretter å ha motet til å publisere det..
Sorg er så utrolig sårbart. Å vise det frem er utrolig flott gjort. Selv om det må gjøre vondt.
Dette var en virkelig vakker tekst. Den ga meg vondt i hjertet, men på en god måte. Det er dette det er å være menneske.
Det diktet var også utrolig fint, Hans, det likte jeg.
Klem og varme tankar frå meg også.
Det er godt å lese om folk som elskar kvarandre, til det siste.
Klem fra meg også.
Det er vondt å miste noen. Du er jammen heldig likevel, som har hatt en mor som du kunne avslutte sammen med slik som dette. Og hun var jammen heldig som hadde deg sittende der, syngende og lesende. Jeg er stum av beundring, i grunnen.
Eg posta dette diktet inne hos Virrvarr, men det passar ganske fint her hos deg i dag og, trur eg.
Døden
Døden er ikke slik:
En knokkelmann som kveler
ditt siste, ville skrik
med heslig hand.
Døden er ikke angst
og ljå og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.
Nei, døden er et fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var
Hans Børli
Å, Tomas.
*klemmerhardt*
ja, mine tårer renner også. Kjenner meg igjen i det du skriver, og du skriver så vakkert, om noe som også er vakkert, livet, et konkret liv, som må ende til slutt.
(har ikke sett bloggen din før, kommentaren din hos Glambibliotekaren førte meg hit)
Tårene renner! En flott post til mamman din, kanskje det var litt selvterrapi å skrive den også? Synes dere gjorde alt i deres makt i å gi henne en verdig og trygg avslutning. Men det tar ikke bort det faktum at det er tomt og trist etter henne. Kommer til å tenke på deg i dagene som kommer og kondolere så mye!
klem fra meg