Hei alle lesere av Spill levende bloggen! Fint at dere tar turen innom! Takk for alle kommentarer, alle tanker og følelser dere har tatt med dere hit, og herifra, i løpet av det siste året
Tusen takk! Og HURRA for dere!
Denne bloggen handler om livet, og om hvor forunderlige vi kan være, ikke minst i vår egen fantasi. Så den spenner fra politiske kommentarer til figurfjas, og finner det aldeles naturlig å gjøre akkurat det. Livet er kronglete, så en blogg med et navn som denne, må nesten være litt kronglete og rar den også.
Jeg skriver denne posten for å fortelle deg, kjære leser, at her kan du være så kronglete og rar du bare vil. Du kan tenke hva du vil, og gjerne bidra med dine rariteter i kommentarfeltene. Jeg håper du skal føle at denne bloggen har et stort og varmt romjuls-hjerte, hele året gjennom.
Dette gjelder for livet ditt også, kjære leser; du er rar, og det er ingen som egentlig forventer noe annet. Vi mennesker er skapt litt rare, med hoder og tanker og kroppslige fornemmelser som forvirrer og fortviler oss. Men fortvil ikke; slik er vi, og det ligger en stor rikdom og glede i nettopp dette faktum. Vi er sammensatte og unike vesener som har masse å gi hverandre! Hvert menneske er som en forundringsgave!
Av den grunn vil jeg gjerne vite mer om deg, kjære leser. Jeg vil gjerne vite om én spesiell gave du har, én av dine rariteter. Om den er viktig for deg, eller ikke, er det samme, så lenge du er villig til å dele den med oss; å gi den bort som en gave, så og si. Ei lita forundringspakke håper jeg du vil gi meg, og de andre leserne her.
Så om du har noe rart å si om deg selv, gjør det som en kommentar til denne posten. Vær ærlig, og ikke vær blyg. Hva som helst passer; smått og stort. For hver av dere som poster en personlig kommentar om sin egen forunderlighet, vil jeg selv bidra med en merkelighet om meg selv og mitt liv.
Og når vi har gjort det, er jeg sikker på at vi vil føle oss enda rarere, og kanskje en liten tanke lykkeligere, fordi vi har gitt hverandre slike forundringspakker, og fordi vi er så inderlig rare sammen, med våre romjuls-hjerter.
Gledelig jul til deg!
Spill levende 
Vakreste bloggen.
Jeg tør ikke å sove med føttene utenfor dynen. Type redd-for-at-en-øksemorder-skal-komme-og-kappe-av-meg-føttene-redd. Og det er dumt, for jeg blir så varm på føttene.
Hei godt nytt år . Jeg mista linken til bloggen din men så plutselig dukka du opp under søking på noe helt annet . Jeg tror ikke jeg har noen snodige sider det et verd skrive om må være at jeg har sure agurker og majones og pepper på makrell i tomat men det går vel inn under sære smaksløker :)) og liker det kaldt på soverommet men skjønte jeg var på tynn is ( bokstavlig) da mannen la seg med skjerf tykke sokker og polvotter og selV katta ville ligge under dyna .nå må jeg innrømme at under dyna er det varmt :)) ingen koffert tanker 😉 takk, jeg har varmelaken . Men vindu var igjen noen dager da . Nå er det jo nærmest varmt ute igjen . Takk for hyggelig svar tilbake ( ja det var veldig klokt ) om mor , som fikk slippe til slutt i nov . ha en fornydelig helg videre . F ps eventuell merklig staving skyldes ipohne med eget liv og behov for briller hos skriver
Hei Sigrid Anny! Velkommen hit!
Hverdagslig småangst og overtro er verden full av. Jeg har en godt innarbeida angst for å fryse på beina, og den har sørget for at hele familien min etterhvert har begynt med ullsokker. Så vi tilhører ullfot-familien …
Hmm.. Rarieteter ved meg? Jeg tror på det gode i folk?
Hehe, hva med at jeg har tilnærmet angst for å slette bilder fra harddisken selv om jeg har tatt backup dobbelt på dvd og ekstern harddisk… 🙂
Eller at jeg må plassere alt på tallerkenen før jeg kan begynne å spise middagen ( dette har jeg skjønt etterhvert at vi er flere om og da ble det litt morsomt egentlig:) )
Så hyggelig at du liker bloggen min, LL! Takk!
Livet med høner kan sikkert på mange måter sammenlignes med bylivet; det har den samme kaklende kakefonien, men mangler ironien og drikkepresset.
Selv er jeg forelsket i potteplanter, og går gjennom regelmessige perioder hvor jeg forsøker å få dem til å leve i mitt nærvær. Det er perioder med en miks av angst og glede.
Jeg liker bloggen din, – enkelt og greit, men det er jo ingen raritet.
Jeg bor i en by, har alltid vært veldig, veldig sosial, liker folk og ståk og styr. Sånn har jeg alltid vært. Men når jeg er bekymret, – ekte bekymret, så blir alt det der som vanligvis er meg borte. Da vil jeg bo helt alene i ei hytte inne i skogen. Da vil jeg ikke snakke, ikke se folk, ikke ha lyder rundt meg. Jeg vil bare bo der inne i skogen sammen med en flokk høner som jeg kan mate hver dag, noen bøker, noen aviser, P2 – og så Internettet da, selvfølgelig.
Det kjære Internettet.
http://livetleker.wordpress.com/2008/07/08/lyden-av-bekymring/
Nydelig, Trylla! Jeg inviterte en gang to jenter jeg var interessert i på middag, samtidig, og når dagen opprant hadde jeg glemt det, så jeg skyndte meg i butikken …
– og kom hjem med syltelabber (griseføtter), som jeg kokte og serverte med poteter og kålrabi.
Eh … ingen av de to damene spiste noe særlig, og ingen av dem ble kjæresten min, merkelig nok …
Noe av det beste jeg vet er popkorn med melk til 🙂