Ligger ein sti i dalsida,
eit tråkk du ofte går,
med kjente trær.
Har eit hvilested ved bekken,
sildringa av vann er velkjent,
strømmens regnbueklang.
Er eit utkikspunkt der oppe,
ein motbakke du legg bak deg,
eit utsyn du fortjener.
Åpner nista, spiser, stirrer, stilner.
Tømmer litt termosvarme i kroppen,
bruker lyng til å vaske koppen.
Heimvegen blir lang, men god.
Er støl i leggene, sveitt på ryggen,
men bærer litt fred i hjertet.
Spill levende 
Pjuskelogen gir oss ikkje så mykje krefter, veit du, men gir oss kanskje sterkere kontakt med alle svakhetene …
(eg veit ikkje; har aldri vært til ein ordentlig psykolog)
Noen psykologer er jo skikkelig flinke og fokuserer på å håndtere «her og nå». Jeg har vært til noen støttesamtaler hos en god person som ga meg en del lure livstips og tankerekker for å håndtere livet når det er vanskelig.
Men for oss naturelskere, så tror jeg likevel at det avbrekket man får både mentalt og fysisk når man sitter på kne i gresset og putter modne markjordbær i munnen er SÅ mye større og bedre. 🙂
Det er forskjell på folk der også, ja. Noen psykologer har nok havna på rett hylle i livet, og gjør mykje godt for folk som går til dei.
🙂
Men det er vanskelig å konkurrere med effekten av å putte markjordbær rett i munnen …
– eller å vandre i øseregn og bli suppe blaut i skogen, komme til ei koie der ein kan henge opp tøyet, tenne opp i ovnen, og sitte og tørke …
– eller sitte med nakne føtter på samme skammel og leike med tærne til den ein elsker …
🙂
Det gode livet i seg sjøl er den største helbrederen. Der ligger krafta og gleda.
Hei Catta! Hyggelig å sjå at du framleis føger med her! 🙂
Det å gå tur er vår form for meditasjon. 😉
Følger med vettu. 😉
Jeg føler jeg får mer sjelefred av å klare å gå en tur rundt Sognsvann enn å betale for å sitte tre kvarter hos en psykolog. 😉
God tur videre!
Ja! Naturen. ❤