Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Hverdag’ Category

Mobbing er fælt. Det gir skader som er så stygge, og som tar så lang tid å hele. I noen tilfeller blir eit menneske aldri bra igjen fra mobbinga; det sit med angst og ensomhet og jobbvansker heile livet. Dette er noe vi veit. Så eg tror vi er enige om at mobbing er eit problem som må møtes med gode tiltak, så vi begrenser skadene, og kanskje redder noen mennesker som ellers mister store deler av livskvaliteten, eller som kanskje går hen og tar livet av seg.
Men hva gjør vi? Eitt åpenbart tiltak er å ta barnet bort fra mobbe-situasjonen …
– men hvilket barn? Offeret? Mobberen?
– Hvem takler lettest å bli tatt vekk fra det kjente?
– Hvem blir sittende igjen som taper, om han/hun får straffen det er å måtte bytte skole, og gå til ein hverdag med heilt fremmede unger?
eggnavnlEg har tenkt ein del på disse tingene, og har kommet til at offeret må bli der, om ikkje foreldrene velger å flytte. Men velger dei å flytte er sannsynligvis mobbinga grov, og skadene store, så da må hjelpa følge etter det skada barnet, med ekstra ressurser og oppmerksomhet. Det er nødvendig. Nok av mobbeofre som har flytta … inn i ny mobbing på ein ny skole.
At akkurat det skjer er eit hint om hva som skjer her: barn tester hverandre. Denne testinga er naturlig. Den hjelper barn å finne ut hvem andre unger er, og hva dei står for. Men det kan bli eit problem for den som reagerer for sterkt; ungen som mangler sosiale ferdigheter og sjølregulerende redskaper; han/ho blir lett eit offer for denne testinga; ved at testinga fortsetter, fordi reaksjonene er «morsomme», og så utvikler det seg til hakking, eller til daglig og vedvarende mobbing. Det er viktig å forstå at ungene ikkje forstår hva som skjer her. Dei har problemer med å innse omfanget og skadevirkningene av sine eigne handlinger. Om testing mellom unger «tar av», må voksne inn og regulere adferda. Denne voksen-reguleringa er viktig, for den kan lære ungene hvordan dei sjøl regulerer si adferd i forhold til dette, og den kan lære ungene meir om konsekvensene av sosiale handlinger. Viktig læring!
ikonikon      Min bakgrunn for å snakke om dette er todelt …
      – eg har jobba med unger og ungdom i over tredve år
      – eg var sjøl eit mobbeoffer.
Dei siste tjue åra har eg jobba med små grupper unger og ungdom i rollespill. Da ser eg stadig denne typen testing, og eg ser stadig hvordan enkelte unger blir satt utafor. For ein som meg, som har opplevd grov mobbing på kropp og sinn, gjennom barndom og ungdomstid, og som veit hvor tøft det er å komme ut i voksenlivet uten venner eller sosiale ferdigheter …
– er det trist å sjå, sjølsagt.
Men sånn er det; unger reagerer instinktivt og brutalt på andre unger som ikkje er «på plass», på ein eller anna måte. Da er det mi oppgave som voksen å hjelpe dei med å regulere denne adferda, i mine grupper. Og det gjør eg ved å rolig insistere på at alle skal inkluderes i samspillet, på at ingen skal gis bannord over valg dei gjør i spillet, bidrag dei kommer med. Eg insisterer rolig på at ingen kan styre andre sine roller, og gir gruppa med roller utfordringer dei må stå sammen mot, at det blir imperativt for dei å nettopp å stå sammen.
I dette samspillet ligger det ein tosidig liten menneskemagi:
  1. det gir dei som står utenfor ei blankofullmakt til å utforske valg og konsekvenser, og dei får lov til å delta i samspillet på like fot med dei som er innafor. Dei har masse å lære av dette.
  2. det gir dei som er innafor muligheten til å utvikle større menneskekunnskap, ved at dei får øve seg i samspill med unger som ikkje fungerer så godt sosialt. Dei får utvikle høyere toleranse, og lærer seg å fokusere på positive muligheter i samspillet med «problematiske mennesker». Og så får dei sjå, ved sjølsyn, hvordan dette gjør at «problemene» blir mindre. Dei har masse å lære av dette.
egg
Denne formen for rolig insistering virker. Det kan ta noen år, men etter eitt eller to eller tre år kan eg oppleve at den utstøtte ungen ein dag står på trappa etter spillinga, sammen med dei andre, og snakker om hva som skjedde, og hva som kan komme til å skje neste gang …
– han/ho er med; er kommen innenfor.
Det er små suksesser, men eg veit at dette kan være avgjørende for ungen det gjelder. Det gir han/ho muligheten til å suge til seg sosiale ferdigheter i fritt samspill med andre, og på den måten lære seg noe alle mennesker desperat trenger i voksenlivet; aktiv sjølregulering og sosiale ferdigheter.
Så dette er hva eg tror vi trenger å gjøre i ein mobbesituasjon:
Vi trenger:
– å sjå til at voksne si regulering av ungenes adferd blir fiksa; mobbing blir til fordi voksne ikkje ser si oppgave som oppdragere, og feiler i å ta sitt ansvar for å regulere ungenes adferd. Om det er mobbing på ein skole, er det eit signal om at skolen (og muligens lokalsamfunnet) er eit dårlig oppvekstmiljø. Stort sett er det snakk om manglende voksenengasjement. Det må endres; lærere og andre voksne må engasjere seg positivt. Voksne kan skape positive ringvirkninger, som endrer oppvekstmiljøet.
Vi trenger:
– å sjå på hvem dei ressurs-sterke elevene er; hva slags utfordringer får dei i skolehverdagen? Har dei sosiale rollemodeller som trekker dei i positive retninger? Blir dei utfordra på oppførsel og ansvar for andre? Har dei god retning på livet, eller er dei tøffinger som utvikler eigne interne koder for å være vellykka (helgefyll, knulle først, råkøyre, osv.)? Her er er det plenty av signaler å lese, om du faktisk bryr deg om disse unge menneskene, og hva slags holdninger dei tar med seg ut i voksenlivet.
Vi trenger:
– å skape ei ressursgruppe rundt mobbeofferet/ofrene, der den mobba blir fulgt rundt av positive voksne, og etterhvert; barn, i eit samspill som er trygt og morsomt. Så vi oppretter rett og slett ei aktivitetsgruppe med spennende og morsomme ting å gjøre, som foregår i friminutter og til/fra skolen, hver dag i ein lang periode. Det gir offeret mulighet for å utfolde seg, og inngå i sosialt samspill, og det plasserer voksne som buffere mot mobbinga, der den er verst.

Mobbing er eit alvorlig problem. Det finnes mange offer for mobbing, men det er eit større problem enn «bare» ofrenes tragedier. Mobberne blir ofte tapere i dette også. Og lokalsamfunnet taper på det.

I siste instans så taper vi alle; det er ikkje godt å leve i eit samfunn der unge mennesker tar livet av seg, fordi andre har behandla dei dårlig. Da har vi mislykkes i å skape det gode samfunnet vi alle trenger. Og vi har mislykkes der det trengst mest; blant dei minste av oss; barna.

Advertisements

Read Full Post »

Øl er godt.
Vin er godt.
Det finnes ein god del drikk med alkohol i som er gode på smak. Og smaken er forskjellig.

Samtidig er alkohol ei gift. Så vi treng å være varsomme med alkoholholdige drikker. Folk kan daue av alkoholforgifting, og dei kan bli avhengige av alkoholen. Det er ikkje vakkert. Det er stygt, for dei sjøl og familien deira. Vondt. Og det skaper ein god del problemer i samfunnet. Det koster oss mykje.

Så alkohol er noe vi TOLERERER, fordi mange liker drikk det finnes i.
Og det er noe vi KONTROLLERER, fordi det er farlig.

Ein del av kontrollen er at vi ved lov utsetter unge sin alkoholdebut, sånn at unge mennesker får ein større sjanse til å komme på plass i seg sjøl, som voksne mennesker, før dei eventuelt starter å utforske alkoholens gleder, og skyggesider. Dette syns dei fleste blant oss er klok politikk.

Vi gjør det fordi unge mennesker er sårbare, og lettere tar dumme valg for seg sjøl. Lover om aldersgrenser er ein måte å regulere adferd på som samfunnet er tjent med, og som gjør det lettere for foreldre å holde ungdommen i huset tilbake i forhold til utprøving av farlige substanser. Samfunnet setter rammer fleirtalet er einige om er gode, sånn at hver enkelt av oss lettere kan ta gode valg.

Men alt er likevel ikkje rosenrødt. Vi drikk. Vi blir brisne. Vi blir fulle. Mange blir skitfulle og støyende. Noen blir ubehagelige, aggressive, voldelige. Rusen får mange til å vise eit stygt ansikt.

Unger opplever foreldre som skifter personlighet, som blir irritable, sløve, rasende for ting dei ellers smiler av. Trygge foreldre blir uberegnelige. Mange voksne tek valg som fører dei ut i avhengighet. Det kan få både økonomisk, sosial og personlig ruin som resultat; hus må selges, familier går i oppløysing, viljestyrke og sjølkontroll svekkes, talenter sløses vekk.

Samfunnet kan hjelpe oss, men vi er mennesker med fri vilje, og må få lov til å ta våre eigne valg. Og som mennesker kommer vi med feil og svakheter. Vi tek dumme valg.

Veien til et godt liv må passe for mangt slags fottøy.

Veien til et godt liv må passe for mangt slags fottøy.

Som samfunn tar vi stadig politiske valg; vi beveger oss heile tida i spennet mellom forskjellige hensyn. Å ta vare på hverandre. Å gi hverandre rom til å velge. Å gi hverandre rom til personlig utvikling. Å skape gode arenaer for menneske-møter. Å lage samfunns-rammer som gir flest mulig gode liv. Inkludert det å hjelpe folk på beina igjen når dei har feila, snubla, opplevd ulykke.

Eg er takknemlig for at eg er født i Norge. Alt er ikkje rosenrødt her, men det er eit rikt og fredfullt land å bu i. Eg ser samfunnsutviklinga her i landet, og i andre land, og ser at valga vi tek har stor betydning for enkeltmennesker. Dei som trur at politikere ikkje gjør noen forskjell, tek fullstendig feil. Våre valg, og dei politikerne vi velger, er med på å skape livet og samfunnet vårt hver dag. Det er viktige valg.

Eg ønsker eit romslig samfunn, der vi har;

  • rom til å møtes
  • rom til å velge
  • rom til å vokse
  • tryggleik om at folk vil hjelpe når vi går på trynet

Eit romslig samfunn, der mennesker er likeverdige, støttende og frie.

Read Full Post »

Etter å ha lest dei altfor luftige ideene til ein populistisk framtidsforsker om hva vi mennesker treng av viktige eigenskaper i framtida, tok eg tastaturet fatt og skreiv mi eiga liste. Her er den. Den er ikkje nødvendigvis ordna i rekkefølge viktig til uviktig. Dette er viktige ting for oss nå, og dei vil kanskje være enda viktigere i framtida.

dingel61 Sosial intelligens

Dette har alltid vært vår framste eigenskap, og den vil fortsette å være det. Uansett hva slags samfunn du lever i, så er faktum at du er avhengig av fellesskapet. I ei framtid med større utfordringer enn dei siste generasjonene har sett, vil sosial intelligens være avgjørende for di evne til å klare deg i verda.

dingel712 Arbeidsglede

Hverdagen består av ei rekke små gjøremål, og vi slipp ikkje unna disse. Det finnes ingen roboter som tar seg av alt vi treng å gjøre for å få huset, hagen, bilen, hytta og kjøkkenet til å fungere. Og vi kommer til å ha eit arbeid, ei oppgave i samfunnet, som er med på å gi oss identitet. Oppgavene vi fyller gir oss verdi i fellesskapet.

dingel33 Lærelyst

I vår verd er det mykje å lære. Det vil ikkje endre seg i overskuelig framtid. Så det er viktig hvor lystne vi er på ny kunnskap, og hvor flinke vi er til å tilegne oss det vi treng. Det mases mykje om at skulen «dreper lærelysta». Eg meiner det er kunnskapslaus syting. Skulen vil alltid være avhengig av gode lærere, men når den gode læreren står der, foran ungen din, er sjansen stor for at din unge vil oppleve magien i å utforske eit fag, tilegne seg ferdigheter, og sjå sammenhenger som før var skjulte. Læreren er ein god hjelper for vår lærelyst. Den beste vi har, faktisk.

dingel84 Helse

Vel, vi skal alle leve til vi blir 100, i framtida. Det er i hvertfall hva framtidsforskere tror. Men sånn er det dessverre ikkje; noen vil dø før tida, av den enkle grunn at det krever noe ekstra å ta vare på helsa så lenge. Vi treng å spise sunt, trene kropp og sinn, og tenke sunt. For å ha noen glede av eit langt liv, må vi rett og slett leve sunt. I framtida vil helse i langt større grad være ein eigenskap som definerer oss som mennesker. Vi har kunnskapen nå, til å gjøre gode valg for helsa vår, med dei muligheitene som ligg i det.

dingel15 Formuleringsevne

Vår evne til å formulere oss, skriftlig og muntlig, har alltid vært avgjørende for mennesket, og vil være det i framtida også. Dette gjeld også vår evne til å bruke det digitaliserte nettverket dei fleste er del av, med det «skjermspråket» som gjeld der. Og det gjeld vår evne til å mestre fleire språk, med den ekstra innsikten som kommer med det. Dette handler om sjølinnsikt. Det handler om kunnskapsoverføring, og kunnskapsinnhenting (ja; å lese er del av dette). Det handler om vår evne til å skape meining i det vi er og holder på med; å stave vårt liv med dei begrepa vi har. Og det handler om sosial interaksjon; vi er sosiale vesener, og språket er sentralt i dette. Skriftlig og muntlig formuleringsevne vil være avgjørende for livskvaliteten vår i framtida, som i dag.

dingel46 Åndeligheit

Ja, det lyder rart for dei fleste, men verda vil endre seg når det gjeld dette også. Endringa er i ferd med å skje. Det er ikkje religion, i hvert fall ikkje på den måten vi forstår religion i dag. Det er snakk om å forstå oss sjøl som del av noe større, og å ta dette innover oss på positive måter, som gir større muligheter for både individ og felleskap. Det vil være klart for mennesker i framtida at vi har ei sjel, og at denne sjela er nyttig for oss. Mennesker som spiller på lag med si eiga sjel har ein fordel framfor andre. Dei vil agere som heile mennesker, og kjenne seg heile, og det gir kraft.

dingel67 Styringsevne

Vår evne til å styre livet, hverdagen, fokuset, vil være avgjørende for mennesker i framtida. Livet kommer med utallige valg, og den nåtidige flommen av informasjon vil ikkje akkurat avta i overskuelig framtid. I denne flommen av info, og flommen av mennesker vi omgås, er det stadig viktigere å kunne styre seg sjøl. Vi må i stadig større grad ta bevisste valg om hva vi vil ha i livet vårt; «Hva er sant, skjønt, godt for meg? Hvem skal være mine venner?» Det er avgjørende for mennesker i framtida å kunne velge bort mesteparten av det som vil ha vår oppmerksomheit. For mykje info vil føre til ein nummen og lite fleksibel intelligens. Om du har for mange venner, vil det gi emosjonell utmatting og manglende dybderelasjoner. Slitne og forvirra mennesker er ulykkelige. Vår lykke avhenger av vår evne til å styre livet.

dingel18 Systemforståing

Dette handler om å forstå samfunnet rundt oss på fleire plan. Framtida vil være like krevende som nåtida, når det gjeld politisk og sosialt samspill. Det er avgjørende for vår utvikling som samfunn at vi forstår våre politiske systemer, og at vi kan påvirke beslutnings-prosessene. Det er avgjørende for vår utvikling som individer å forstå hvordan sosiale systemer virker, i familie-, forenings- og selskapslivet, og i digitale sosiale fora. Med den floraen av sosiale og politiske systemer det moderne mennesket tilhøyrer, er ei positiv systemforståing ein viktig eigenskap.

dingel39 Følsomheit

Å være trygg på eigne følelser, å kunne uttrykke følelser, og å sjå andres følelser, er stadig viktigere for mennesket. Moderne mennesker lever ikkje så mykje i ein teknologisk hverdag, som i ein emosjonell hverdag. Vi er mange milliarder mennesker på denne jorda. Vi bor tett. Vi har mange mennesker innpå oss. Vi kommuniserer heile tida. Det gir gnisninger, frustrasjoner, konflikter. Hver dag. Dei fleste av disse konfliktene er lada med følelser. Å kunne lese andre menneskers følelsesmessige uttrykk, og møte det på gode måter, er ei viktig evne i hverdagen. Jo fleire vi blir, jo viktigere blir denne eigenskapen.

dingel810 Fantasi

Ei verd i endring krev stadig nye løysinger. Dei med fantasi til å forstå hva folk faktisk strever med, og med fantasi til å finne gode løysinger, vil ha ein enorm fordel i framtidas samfunn. Fantasi handler også om å være fleksibel, å kunne improvisere, å kunne tilpasse seg livsforhold som endrer seg. Verda står framfor store endringer. Fantasien kommer til å skille mellom dei som makter å møte disse endringene, og dei som blir stående fast i eit gammelmodig bilde av verda.

Read Full Post »

Livsmot

Å leike i snø,
rase ned fjellet på ski,
fange hverandre, sette fri.
Å leve modig, ikkje dø.

Å oppdage, ikkje jage,
holde eit menneske i age.
Å skape forholdet, det eine,
dele draumen, den reine.

Å dra dit sola varmer,
varsomt flette nakne armer,
bade vakkerville i blått hav,
drikke kroppens kåte rav.

Å fly heim, å flakse
rundt hverandre, krakse
fram eit frieri; Åh, kråka mi,
snille, ta meg, sett meg fri!

Å være kråker for hverandre,
i fjærfull glede, uten å klandre
at vi er grå, eller synger stygt.
Å bygge eit reir som er trygt.

Å sjå hvite glør i eit bål,
månen, stjernene, fjerne mål.
Å padle langsomt over livets vann,
inn i sjelespeilet, kvinne og mann.

Å kjenne lyst til å synge,
kjenne stormvinden gynge
hjertet og sjela, det vi er,
når vi er sammen her.

Å finne livsmot,
danse på versefot
i disse enkle orda,
på denne jorda.

 

– Dette diktet er veldig inspirert av Bonnie Rungarunga. Ho er eit godt hjerte, ei lys sjel!

Read Full Post »

Lillebror står i skogen ein haustdag med ansiktet oppovervendt, i eit regn av gule bjørkeblader, og seier; «Pappa! Dette ønsker jeg at alle mennesker får oppleve!»

Pappa står like bortafor, ser sønnen stå i det gyldne regnet. Høyrer dei gyldne ordene. Blir så rørt at han slett ikkje tenker på å ta bilde av det.

Seinere tar pappa bilde av skogen. Og gjør Lillebror sine ord til sine: Dette ønsker eg alle mennesker får oppleve!

Skogen ved Røyrivann, fra kano ein formiddag hausten 2013.

Skogen ved Røyrivann, fra kano ein formiddag hausten 2013.

Read Full Post »

Første del av denne forteljinga finner du HER.
Andre del finner du HER.

Dette er tredje del av forteljinga om meg sjøl, som voksen.
Og denne delen handler om …

DEN STORE KJÆRLEIKEN

01sleivEg skriv dette for å ære den kvinna som valgte å dele så mange av sine år med meg, for å ære hennar evne til kjærleik, i takksemd over gåva ho gav meg.

Denne kvinna kom inn i livet mitt som eit lys den første vårdagen 1997. Det var ein søndag, 2.mars, og sola skein i våre liv.

Vi flytta sammen to dager seinere, i eit samliv vi begge sa JA til. Året etter gifta vi oss, i eit fantastisk bryllup, der eg såg den vakreste kvinna i verda komme mot meg utenfor Tinghuset, smilende, lykkelig! Vi sa ja, og feira kjærleiken på plenen utenfor mormors hus. Mi nye kone heldt ei tale til meg fra terrasse-trappa der, som eg vil bære i hjertet til evig tid.

Vi fikk vårt første barn i 1999; ein gutt. Vi kjøpte hus, og feira eittårs-dagen hans på gulvet i stua til det nye huset.

Vi var lykkelige, men eg var ennå ikkje frisk, og dei første åra med sønnen vår var tøffe. Det begynte å gå galt for denne skamferte mannen. Vi skulle pusse opp huset sammen, men eg klarte ikkje å gjøre noe. Eg vart bare sittende og stirre i veggen. Kona var fortvila, men ho tok ansvar og gjorde det meste, så mykje ho kunne, og huset vart fint. Veldig fint!

I 2003 fikk vi vårt andre barn, ein ny gutt. Også han født på Aker Sjukehus, på ei fødeavdeling som nå er nedlagt, men som var fantastisk. Dei hadde svært god greie på hva ein fødsel er (ei utfordring kroppen er skapt for), og ga kona mi og meg to svært gode opplevinger. For meg, som hadde vært eit vrak av eit menneske, og som framleis var sjuk, var det utrolig sterkt å være med å sette liv til verda!

Vi var ein lykkelig familie på fire; lillebror, storebror, kona og eg. Innimellom var vi fleire, med storesøster, mormor og tante. Ja, vi var lykkelige, sjøl om eg var sjuk og kona var sliten av å ta ansvaret for økonomien. Vi dro til Kanariøyene, koste oss i sola. Vi dro til London, koste oss i Kew Gardens. Vi reiste med mormor til Danmark, og storkoste oss! Botaniska Trädgården i Gøteborg var også ein slager. Vi koste oss på hytteturer i Østmarka, med storesøster og tante. Koste oss heime i peiskroken. Lo og leika, og skapte ein familie full av glede.

Eg hadde alltid vært ein stormseiler, og var framleis ikkje ferdig med seilasen min, men i livet med denne kvinna fikk eg hvile, nesten hver dag. Ho ga meg ei havn som var så trygg, så god, så full av kjærleik at det var eit mirakel i livet mitt.

Mot alle odds levde eg eit godt liv.

Hvorfor?

Fordi vi begge tok med oss eit stort JA inn i samlivet. Vi ga hverandre tillit; om eg spurte om å dra nordover på festival, da sa ho JA. Om ho spurte om å dra til USA på sommerverksted, da sa eg JA. Om eg spurte om ho ville være med på hyttetur i vinterferien, da sa ho JA (sjøl om ho var ei sinke på ski). Om ho spurte om eg ville være med på teaterhelg i London, da sa eg JA (sjøl om eg syns klassisk teater kan være kjedelig). Vi sa JA, heile tida, og levde eit godt liv med det.

Men det var fleire grunner til at det fungerte ;
– vi var flinke til å seie dei gode orda; «Eg elsker deg!» Og vi var to sterke viljer, likeverdige i styrke og intelligens; vi brynte oss på hverandre, og hjalp hverandre. Også hadde vi godvilje for hverandre, så vi var i stand til å seie «Unnskyld» når det var naudsynt, og vi kunne seie «Eg tilgir deg».

Hverdager blir til mens vi går, og eg har erfart at det er fem ord som er ekstra viktige i eit samliv;
– elsker, takk, JA, unnskyld, tilgir.
På disse orda, og det dei står for, kan du bygge eit godt liv sammen med eit anna menneske.

Vi hadde altså eit godt samliv, og det var eit sterkt fundament i livet mitt, men så, ein ettermiddag i 2005, fikk eg ein ny klarhet; Tomas, nå skal du begynne å jobbe med deg sjøl igjen! Kanskje kom den beskjeden fordi eg hadde eit sterkt fundament i livet, og var klar for å takle nye utfordringer …

Eg visste at eg var sjuk. Og eg hadde aldri vært i tvil om at dette øyeblikket ville komme. Men likevel kom det kasta på meg, og eg ville ikkje! Eg hadde eit godt liv! Eg ville virkelig ikkje! Fan-fan-fan! Eg banna og svor, og stritta imot! NEI!!!

Det nytta ikkje, og eg visste det. Eg har hatt noen sånne klarheter opp gjennom livet mitt, og det har alltid vært valg som er tydelige, tatt av meg på eit høgare plan, og ikkje mulig å velge bort. Slik er det bare, når klarheten kommer. Så eg skulle, og måtte jobbe med meg sjøl.

Eg stupte ned i eit svart hull. Eg vart sjukere enn noensinne. Fra 1999 til da hadde eg reist landet rundt som forteller og foredragsholder, men det stoppa heilt opp. Eg vart fullstendig hjelpelaus. Lå på sofaen, i eit djupt indre mørke. Eg såg heil og frisk ut, ein voksen mann i sin beste alder, men på innsida strevde eg med å holde håpet oppe. Noen dager kjende eg meg fullstendig knust, ødelagt, verdilaus, på innsida.

I dette mørket var det lyspunkter, sjølsagt. Eg fann det vanskeligere å være pappa for ungene mine, men likevel ga dei meg stor glede. Storesøster kom nærmere med i denne tida, og det ga glede. Det var vanskeligere å være mann til kona mi, men likevel var det lite anna som gleda meg meir enn henne. Og ho var fantastisk! Den evna til kjærleik ho viste i dette var heilt utrolig! Ho tok ansvar for meg, for seg sjøl, for ungene, for huset og livet vårt …
– og samtidig evna ho å møte meg med øyne så fulle av kjærleik at det knapt var til å fatte! Det er den største opplevinga av kjærleik eg noensinne har hatt. Ho var mi største støtte i den prosessen eg gjekk gjennom.

Hennar kjærleik var Den Store Kjærleiken!

Eg var forvirra og motlaus. Eg skulle liksom jobbe med meg sjøl, men eg visste ikkje hva eg skulle gjøre, eller hvordan, og trodde at eg ikkje gjorde noenting. Alt stod stille og var jævlig, trodde eg …
– men eg var i prosess; dette ufattelige mørket, denne tomheten, var ei åpning. Det åpna kroppen min for den angsten som lå djupest inne! Eg drukna nærmest i ein altomfattende angst. Det verste var ein ettermiddag våren 2007, når eg var aleine heime, og skulle gå opp trappa til andre etasje. Det gikk ikkje. Eg kunne ikkje gå opp den trappa. Eg visste at det var heilt tåpelig, men eg kunne ikkje! Eg seig sammen på gulvet foran trappa, krøka meg sammen i fosterstilling,  låg der og knuga meg sjøl. Eg veit ikkje hvor lenge eg låg sånn, men eg var aleine, full av angst, og fullstendig prisgitt dei kreftene som hadde herja med livet mitt sida barndommen.

Det var bunnen. Det var jææævlig, men nødvendig å falle så djupt inn i mørket. Det ser eg nå.

Året etter vart eg anbefalt å gå til ein terapeut på Hamar. Det var ei veldig god venninne som anbefalte denne terapeuten, så eg gjorde det. Der fikk eg to behandlinger med ei terapiform som heiter «Reisen». Det er ei form for indre emosjonell reise utvikla av Brandon Bays. Den gjorde heile forskjellen for meg. Vi gjekk gjennom alle negative kjensler eg bar på, lot dei ta over og undersøkte hva dei inneholdt. Det var tøft; eg skalv og skreik, banna og freste …
– men terapeuten satt der med meg, holdt meg i situasjonen og gjorde meg trygg. Vi tok kjenslene ei for ei, eg fylte kroppen min med hver kjensle, og vi lot det ta den tida det trengte. Til sist var det ingen negative kjensler igjen. Eg havna i ein stor indre tomhet. Det var ingenting der. Det var skremmende. Og så sank eg ned i denne tomheten …
– og der fann eg mi opprinnelige, reine livskjensle igjen; ro, kjærleik, glede!

Eg fikk ein redskap å jobbe med i forhold til raseri, motløyse og angst. Eg kunne bruke Reisen på meg sjøl, til å jobbe med dei gamle greiene. Den hadde vist meg hva eg bar på, hva eg var slags menneske, djupt der inne. Den lot meg hente fram denne vakre livskjensla igjen, og bruke henne til å vaske meg sjøl rein for negative kjensler. Det tok tid, men eg hadde endelig eit redskap å jobbe med, og opplevde at eg var i ein positiv prosess som brakte meg framover.

Det var vanskelig i ekteskapet. Det vart stadig vanskeligere. Kona mi stod på for oss begge, men ho kjente seg einsam i det heile. Ho vart sliten av ansvar, konflikter, mørke og sjukdom. Det er ikkje lett å stå ved sida av ein partner som lener seg på deg heile tida. Og det blir ikkje lettere av at partneren bruker all tid i verda på å hele seg sjøl, i stedet for å ta imot hjelp. Det var vanskelig for henne.

02gjemt

Og så, ein mandag ettermiddag tidlig i februar 2013, gjekk sola opp for meg. Eg køyrde inn i ein solnedgang, men i meg stod sola opp når lyset strålte inn gjennom frontruta på bilen. Eg visste brått at nå skulle eg heles; nå skulle dei siste endringene i meg komme; eg skulle bli frisk! Og mi oppgave var å ta imot alle gode endringer med åpne armer.

Det var ei fantastisk kjensle!

Men akk; endringer er utfordrende. Dei skulle komme til å koste meg ekteskapet. Den kvinna eg hadde vært gift med i femten år, det mirakelet eg hadde levd med i seksten år, dette nydelige samlivet skulle ta slutt.

Ho og eg klarte ikkje å gå den siste biten av vegen sammen. Endringene som kom i meg den våren, krevde også endringer i vårt samliv, og det makta vi ikkje å få til. Det vart for vanskelig. Eg ville ting som ho slett ikkje ville, og ho kunne ikkje forstå hvorfor eg måtte endre noe som var så godt. Vi hadde problemer med å snakke om det. Ho var for sliten etter år med oppofringer, eg var for forvirra av alt som endra seg.

Så i juni 2013, på måneden 15 år etter at vi gifta oss, tok det slutt. Vi gjekk fra hverandre, i vennskap, men med ei stor sorg over det vi begge tapte. Eg flytta ut, og etterlot henne i huset med dei to sønnene våre. Vi blei enige om at det skulle være sånn, så dei to kunne fortsette på samme skule med samme venner. Det var hardt, men av og til må ein gjøre offer for andre, særlig om ein har unger og skal skilles. Eg sørger over ungene som ikkje er tilstede i hverdagene mine lenger. Eg sørger over eit tapt samliv, så rikt og godt at det lyser i livet mitt.

Eg sørger over det eg har tapt.

Men eg kjenner takksemd for det ho ga meg. Ho stod i forholdet vårt gjennom så mykje mørke og vansker, stod som ei klok og trygg støtte for meg, og for gutta våre. Ho ga av seg sjøl i kjærleik, tok imot all den kjærleik eg kunne gje, og var ei kvinne med eit åpent hjerte. Gang på gang åpna ho hjertet sitt for meg, og overraska med si evne til å elske. Eg fikk kjærleik så djup og vakker som noe du finn i film eller litteratur, men dette var virkelig; ein kjærleik som fylte hverdagene våre, som eg og ungene mine fikk leve i. Det var eit privilegium å bli elska av ei sånn kvinne.

Ho gav meg Den Store Kjærleiken!

Takk!

19bommen

Read Full Post »

anheng1Hei du!
Har du kjensler? Elsker du noen? Lidenskapelig? Vennskapelig? Med ei godvilje som vil deira beste, uansett hva det har å seie for deg?

Kjenner du deg einsam? Misforstått? Skremt ved tanken på å slippe folk innpå deg? Usikker på andre mennesker, og deira godvilje?

Du er ikkje aleine. Alle mennesker har kjensler, men vi BRUKER dei på forskjellig måte. Prøv å bruke dei rett, sånn naturen har meint det, så vil du sjå at kjenslene er redskaper du kan bruke til å skape eit godt liv, for deg og andre.

Kjensler er ikkje noe nytt. Vi mennesker har hatt kjenslene med oss i titusener av år. Dei er eit signalsystem vi har utvikla gjennom generasjoner, knytta til eit sanseapparat som er langt meir nyansert og avansert enn vi vanligvis forestiller oss. Kjenslene er gode tilstander for oss, signaler vi trenger, også når dei varsler fare.

Derfor; lær å lytte til kjenslene dine!

Ta kjenslene på alvor, følg dei i hverdagen, i forholda dine, gjennom livet. Du vil snart finne ut at kjenslene fører deg både hit og dit. Det vil virke forvirrende i starten, men med den rette holdninga vil du snart lære at noen kjensler er signaler fra ein forvirra kropp, mens dei aller fleste er sannferdige signaler om verda og menneskene utenfor deg sjøl.

trompyytDei fleste kjenslene dine er gode signaler som er verdt å lytte til; dei forteller deg gode ting om mennesker du møter. Og dei tar sjelden feil! Svært sjeldent! Det heng sammen med at kjenslene skapes i kroppen, og den har over tredve forskjellige sanser vi oppfatter andre mennesker med. Så allereie i det første møtet kan vi sanse svært mykje om eit anna menneske. Du kan stole på disse signalene, og åpne hjertet ditt for mennesker som virker gode.

Det som skjer med deg, og med mennesker du møter, når du åpner hjertet ditt for dei … er at dei åpner seg for deg. Dei vil med stor sannsynlighet møte deg med det sanne, vakre og gode du ser i dei … fordi dei oppfatter hva du ser, på eit instinktivt nivå. Dei har det samme fininnstilte sanseapparatet som du har. Dei vil møte deg positivt, fordi du tør å vise hva du kjenner for dei. Og fordi du stoler på det du ser i dei, og viser det i ord eller handling, vil dei vise fram disse sidene i seg sjøl!

Alle møter deg ikkje på denne måten, og det er ikkje alltid det varer, men veldig ofte vil du sjå at kjenslene dine; det store sanseapparatets signalsystem, har rett om andre mennesker! Jo bedre du er til å følge kjenslene dine, jo oftere vi du sjå dei gode kvalitetene i andre mennesker.

Derfor; tren deg i å følge kjenslene!

Følg med på hva som skjer når du gjør det, og juster om det trengs. Om kroppen din er forvirra fordi du har oversett kjenslene lenge, trenger du kanskje ei tid på å venne deg til ein kjenslevar levemåte igjen, men når du har gjort det, vil du sjå at kropp og sinn fungerer i perfekt harmoni.

Da vil du kanskje merke at din omgang med kjenslene dine, og andres, ikkje lenger er prega av frykt, men av åpenhet, fleksibilitet, lyst. Det vil gje deg mykje glede, og vil faktisk redusere all sorg og smerte i livet ditt.

Redsel, sorg og anna psykisk smerte kommer fra tap/avvisning. Det er naturlig å kjenne sorg over noen som dør. Det er naturlig å kjenne smerte når du dumpes. Men dei som lever lenge i sorg, dei som velter seg i smerta etter eit samlivsbrudd, er hengt opp i ideen om at dette ikkje kan skje med dei. Det er ein urealistisk ide. Slik er ikkje livet. Så aksepter kjenselene dine; la sorga komme, kjenn på smerta; dei er signaler om naturlige reaksjoner på naturlige hendelser. Sjå på kjenslene som det. Når kjenslene har fortalt deg det du trenger vite, kan du la dei renne ut av kroppen, og gå videre i livet.

Reint fysisk tar det omtrent ein time
å la ei kjensle renne ut av kroppen.

Du kan velge å la kjensla skylle ut. Eller du kan velge å styrke kjensla, sånn at ho varer. Det er viktig; du kan få kjensler til å vare, sjølsagt! Så dei GODE kjenslene kan du godt styrke, sånn at dei stadig fornyes, og fyller dagene dine.

Ei kjensle kan styrkes med tanker og anna indre fokus, med sang eller dans, eller latter, med ei god bok og ein varm kopp …
– eller i samvær, samtale og samleie med vakre mennesker.

Derfor; vær sammen med gode mennesker!

***

La gode kjensler fylle dagene dine!
Fyll kroppen med velvære og glede!
La sinnet bade i gode kjensler!
Bruk kjenslene!
Kroppens indre fyrverkeri!

troptromp

Read Full Post »

Older Posts »