Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Poesi og romaner’ Category

Livsmot

Å leike i snø,
rase ned fjellet på ski,
fange hverandre, sette fri.
Å leve modig, ikkje dø.

Å oppdage, ikkje jage,
holde eit menneske i age.
Å skape forholdet, det eine,
dele draumen, den reine.

Å dra dit sola varmer,
varsomt flette nakne armer,
bade vakkerville i blått hav,
drikke kroppens kåte rav.

Å fly heim, å flakse
rundt hverandre, krakse
fram eit frieri; Åh, kråka mi,
snille, ta meg, sett meg fri!

Å være kråker for hverandre,
i fjærfull glede, uten å klandre
at vi er grå, eller synger stygt.
Å bygge eit reir som er trygt.

Å sjå hvite glør i eit bål,
månen, stjernene, fjerne mål.
Å padle langsomt over livets vann,
inn i sjelespeilet, kvinne og mann.

Å kjenne lyst til å synge,
kjenne stormvinden gynge
hjertet og sjela, det vi er,
når vi er sammen her.

Å finne livsmot,
danse på versefot
i disse enkle orda,
på denne jorda.

 

– Dette diktet er veldig inspirert av Bonnie Rungarunga. Ho er eit godt hjerte, ei lys sjel!

Read Full Post »

Mann; dans som ein gud, med di gudinne

Vis henne ditt modige hjerte, mann, vis at du våger samliv og kjærleik.
Dra sverdet, sving det, med armen i fullt strekk, sverdspissen mot himmelen.
Våg å drømme, fortell hva du vil, hva du vil skape, hva du vil i hennes liv.
Styr skipet, styr deg, styr mot henne, velg åpent farvann,
vær ein kaptein ho kan stole på.

La sjela di lyse vegen, la sjela hennar stråle inn i di, åpne for lyset i dette forholdet.
Bry deg djupt om hvor dette går, hold ikkje tilbake, vær ærlig, du vil dette, vil henne.
Gi din kjærleik uten frykt, åpne hjertet, uten angsten for å miste det du ikkje har.
Erobre denne kvinna, ta henne inn i livet ditt, opp i senga di,
inn i dei mørke skogene.

Kommer gammel frykt tilbake, engster du deg; sett ord på det, og visk det vekk.
Dette er ei ny tid, for ho, for deg, for dere, dette er starten på det virkelige livet.
Du vil sette ditt merke på henne, ho vil merke deg, det samme bumerket.
Barna dine vil smile og barnebarna vil le, over di store evne til kjærleik,
over di og hennes vilje til å starte ei ny slekt.

Du velger Den Store Kjærleiken nå, akkurat nå, og den velger deg.
Elsk allereie nå, elsk muligheten, elsk åpninga ho har gitt deg.
Nå er ho den vakreste, sanneste, beste kvinna i ditt liv,
ho du holder hellig, di Gudinne.

Du er mannen som tilber henne.
Dans som ein gud, med di gudinne!
Dans, mann, dans!

Read Full Post »

Hei, humpdi-dei!

Nå har det skjedd store ting i heimen! Det vil si; i hagen! Jeg har i sommer brukt mye svette og slit på å bygge ei tribune i stein. Jepp, du leste riktig; ei tribune! Og ei tribune trenger selvsagt ei scene. Der for har jeg bestemt meg for å åpne ei miniscene for poesi, fortellerkunst og sang; Jolla scene! Hurra!

Åpningsforestillingen blir i morgen, lørdag, klokka 19.00. Da vil jeg fortelle min helt egne og spesielle historie om Pesta i Oslo i 1348. Den ble holdt fire ganger på Middelalderfestivalen i ruinparken i sommer, med mye skryt fra publikum etterpå. Det koster 50 kroner å komme inn. Dette er en forestilling for voksne mennesker. Du og dine venner er velkomne!

Husk å komme FØR klokka syv, for akkurat da starter forestillingen, og når den er startet er scena stengt for nye publikummere. Hagen er åpen fra klokka 18.30, så jeg foreslår at du tar sikte på å komme omtrent da.

Read Full Post »

Har ei bok inne til vurdering, men verden kan ikke vente på lesende og ferierende redaktører, så jeg starter på ei ny bok, men den viser seg å ikke være klar til å skrives enda, så jeg hopper over på et helt annet prosjekt, og det får meg til å glemme å spise og trene idag, men det gjør ingenting når man er full av poesi …

Smakebiten her er fra «Hestehåndens innside», en del av den boka jeg nå skriver på.

____________________________

Elskov

Sengestille.
Fliken av ei dyne
klamrer seg til huden.
To ben i vinklet parallell,
en mage med rester av natt.

Munnfullfine
ordfnugg virvler i solen:
God morgen, Mari.

Mari strekker leppene
til smilet fyller rommet.
Han reiser seg på hennes
leppemyke surfebrett
i demringsbølgen.

Hun slynger halen
rundt hans voksne lem,
myrgyngende.

Huldrevrinsk.

*

Read Full Post »

Jadda! Da var boka vår ferdigskrevet og levert til forlag! Hurra!

Anne og jeg har jobba med denne boka ei stund, og så virkelig frem til denne dagen. Nå får vi vente noen uker, sikkert til etter nyttår, før vi vet hva forlaget sier.

Håper de tar den, og at vi slipper å flikke for mye.
___________________

For dere som ikke vet det; «LEVE med barn» er ei bok Anne Nielsen og jeg har skrevet, om familieliv og barneoppdragelse. Ideen til boka ble til utfra at Anne brukte noen fortellinger fra denne bloggen i sine foredrag om oppdragelse rundt om i landet, og fikk veldig god respons på det. Så jeg har skrevet de 55 fortellingene i boka, om smått og stort i en familiehverdag, og Anne har supplert med fagkommentarer. Til sammen tror jeg dette er blitt ei bok som både viser og forteller hvordan man bygger en positiv hverdag med unger i alle aldre. Ei praktisk bok for alle foreldre og pedagoger, med andre ord.

Read Full Post »

Igjennom alle menneskesinn; en horisont,
en solnedgang vi aner over knivseggen
der barndommens land ble skåret
mot voksenlivets krav om flukt …

– fra den riktige verden
og inn i nabolagene der galskapen,
der ensomheten, der frykt og
fortvilelse bor, der frådende raseri
åpner sine avgrunner i oss.

Flyktninger med kniver var vi,
men nå er vi vendt tilbake
til barndommens ekte landskap,
og vi bærer nysmidde døpeskjeer
i landet der alle sjeler bor.

– Hattfjelldal 6.november 2009
(til Cecilia og Heikka)

Read Full Post »

unavn021Det fødes ingen unger med skyld
i Gaza-stripens flyktningeleire.
Selv om foreldre valgte galt,
selv om fortida stjal deres
nåtid og nestekjærlighet.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

La meg slippe å oppdra unger
der steinkasting er pensum.
Gi meg makt til å gi nyfødte
noe bedre enn bomber,
noe enklere enn krig.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

Vi velger galt hver gang vi bomber,
hver gang vi hevner vår utrygghet,
hver gang vi gir etter for hatet.
Krigens kalde logikk er vårt eget
blindt bankende hjerte.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

Logikken er at flyktningen
skal se sitt hus bli knust,
sine barn bli gjennomhullet,
sine ungdommer bli steingale,
sitt folk miste drømmene.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

Israels unge soldater
læres opp i krigens logikk,
i makta sitt opprivende språk.
En generasjon av skytegale
forsvarer sitt Holocaust.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

La oss gi Israel ansvar
for de bomber hun velger.
La oss gi Palestina rett til forsvar,
men ingen rett til hat. La ingen
velge hat og frykt for sine barn.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.
La oss fyre mot hat og frykt.
Kun nestekjærligheten kan sikre
liv i dette kalde klimaet.

Read Full Post »

– Du krysser Akerselva

Du vandrer i Oslo nattestid, i de stille gatene, der snøen dør i møtet med byens varme. Selv fryser du, og har med deg ei personlig sky som stadig blir ny. Den vokser ut av den åpne kjeften din. Er det den som skaper tåka du nå går inn i? Er det din frostrøyk som legger seg over Akerselva og gjør byen til en blanding av virkelighet og skyggebilde? Bærer du din egen skygge med deg, i deg, som en dom du må sone innen natta er over?

– Schous plass

Du ser en skygge ved Deichmanske. Den gamle murbygningen til biblioteket ligger som en straffeanstalt i mørket. Snøen er begynt å legge seg, men sporene dine er svarte hull i det hvite, bevis for og varsel om en forbrytelse. Du blir plutselig redd for at Skyggen skal gli inn i sporene dine, og følge dem mot din rygg. Ryggen din blir stivere ved tanken, og hånda di knytter seg. Du skynder deg videre. Må komme deg hjem før tanken tar deg!

skyggen– 7-eleven ved Olav Ryes plass

Full og sliten snubler du inn på 7-eleven, møter blikket til en skeptisk nattekspeditør og later som du leter etter noe i hyllene ved vinduet. Gjennom vinduet ser du den: Skyggen. Det er ingen tvil nå, Skyggen har fulgt sporene dine hit. Den venter på deg under det skitne lyset fra ei lampe øverst på Olav Ryes plass. Du snur deg vekk, og ekspeditøren snur seg mot deg, spør om du skal ha noe. Du vet plutselig ikke hva du gjør i denne butikken. Du får panikk og flykter, ut i snøen og natta.

– Helgesens gate

Snøen legger seg over alt og alle. Det laver ned. Natta blir hvit under fallende flak, hvit og stille. Du lager ikke lyd når du subber oppover Thorvald Meyers gate. En gjeng kalde festdeltagere velter ut av Helgesens gate. De går med hvite snøkalotter på hodene, som om de bærer på hver sin personlige nordpol. Selv bærer du en kulde i ryggen, for du vet at om du snur deg er Skyggen der, som et sort hull i det hvite. Den følger deg like sikkert som døden.

– Birkelunden

Du ser inn i snøkavet over Birkelunden. Tårnet på Paulus kirke forsvinner i det hvite. Trærne står som hvite voktere over deg. Du hufser deg sammen om din egen litenhet og subber videre i den ubrutte dynen av kulde. Føttene dine er kalde. Kinnene dine er stive. Fingrene graver seg inn i brystet ditt, holder jakka sammen, stenger Skyggen og døden og angsten ute. Du er arvingen etter gamle polfarere, og krysser denne plassen som om den var innlandsisen på Grønnland.

– Waldemar Thranes gate / Sannergata

Du stopper. Du snur deg brått. Du stirrer rett på den: Skyggen. Den står der, svart og svær, full av natt. Du tar et skritt mot den, puster tungt, knytter hendene, tenker at nå er det nok! Den har drept gleden du gikk hjem med. Dansen og latteren med dine venner er visket vekk av dette mørket. Men den står like taus, ubeveget, som om den var en upersonlig skjebne du ikke kan rikke ved. Gleden er død, men raseriet lever, og nå skriker du det mot denne skikkelsen: Dra til helvete! Dette er Oslo, Grünerløkka! Her har du ingen makt!

Frontlyktene fra en bil skjærer gjennom snøkavet og nattemørket. Du ser skyggen løse seg opp i intet når lyset treffer den. Bilen farer forbi, snøen virvler, du står igjen med bankende hjerte. Faen heller, tenker du: Jeg er altfor skvetten! Det var jo ingenting! Du ler av deg selv, og så går du videre. Det blir deilig å komme hjem, ta en kopp te, slappe av med litt nattradio og et teppe over beina. Og så senga …

Bak deg samler Skyggen seg igjen, men den lar deg gå. Driver ned mot byen nå. Skyggen trenger en ny redsel å leve på …

Read Full Post »

Til dere som har lurt på hvor jeg ble av: jeg tok ferie, og nå, etter en fantastisk ferie og mange ukers hard jobbing, er den første romanen min endelig ferdig!

Det er første del i en serie på fem bøker som heter Fabula Vortex. Denne boka heter Trolsk triumf. Den er nå sendt til min redaktør på forlaget. Ønsk den lykke til!

Her er bokas prolog:

Prolog

Dragen blåser glass,
ild i vann, vind i sand,

monstre og mennesker.

Livet er en flyktning,
døden en frihet.

– Pappa, hvorfor blåser Dragen glass?

– For å samle sjelene til de døde.

– Ååå, det er jo orntlig dumt da! Glass er jo skikkelig orntlig dyrt! Mamma sier at det koster mer enn en slaraff! Og så kan det knuse. Tenk om at Dragen mister et sånt glass da, sånn at det knuser! Da knuser jo sjelen også da!

– Det er ikke vanlig glass. Det er krystallkuler som er mektige gonduler. De knuser ikke selv om du slår dem med en hammer. De er skapt for å beskytte sjelen på veien gjennom Skyggeriket til Dødsmarkene.

– Åh … men hva er «gonduler» for noe da?

– Gonduler er ting som er skapt med trollkrefter.

– At … er det sånne krefter som mannene til pompaduren har?

– Manerne, ja.

– Jammen de er jo egentlig veldig, veldig slemme!

– Å?

– Ja, for det sier Fyrra. At mamma’n hennes har en gang møtt en slik manner, og han var skikkelig orntli slem altså!

– Du, vennen min, nå må du høre her.

– Ja?

– Du må ikke si at pompadurens manere er slemme. Manerne er venner av pompaduren, vet du, og han liker ikke at noen sier de er slemme. Han blir veldig sint på folk som sier det. Akkurat som du ville bli sint på meg om jeg sa at Fyrra var dum.

– At det er ikke sant! Fyrra er snill! Hun er…

– Jada! Jeg vet det! Fyrra er både snill og flink. Det jeg mener er at jeg ikke kan si slikt om Fyrra uten at du blir sint, fordi hun er venninna di. Slik er det med pompaduren også. Når du sier vennene hans er slemme kan pompaduren bli sint, og han kan drepe oss alle. Forstår du det? Han er så sterk at han kan drepe alle folk i hele land. Så du må ikke si at pompadurens manere er slemme. Forstår du det?

– Ja, pappa. Unnskyld.

– Pappa, kan du lage sånne gonduler?

– Nei, det er bare pompadurens manere som har slike krefter. Og Dragen, selvsagt.

– Jammen, er det mannere eller Dragen som har laget Krystallpalasset da?

– Det er et godt spørsmål, vennen min. Jeg tror ingen av dem har laget Krystallpalasset. Pompadurens palass er levende det, forstår du. Det vokser av seg selv, bestemmer over seg selv, og har … liksom skapt seg selv. Ja, jeg tror faktisk det har skapt seg selv.

– Oj! Har det skapt seg selv? Helt på orntli? Tøft!

– At pappa?

– Ja, vennen?

– Kan jeg skape meg selv?

Read Full Post »

Så er sommeren her, sommeren,
med regnet og vinden, og våre føtter
flappende mot svartjord på ukjente
stier, i kratt, i skog, i fjell

Aldri er vi så langt ute
fra hverdagen som de sommer-
dagene vi vandrer lenge under skyer
vi aldri før har gjettet formen på

Det er nå, nå er det vi er
hverandres første fremmede
merkelige bevegelser, berøringer
vi aldri fikk tid til før vi gikk

Da var vi stressede, strenge
med tida vi hadde, vi mistet
noe nærliggende i flukten
til møtet til møtet til

Og nå er sommeren her, føttene
peker oppover, og vi ser skyene
sitt langsomme sirkusopptog
fly over vår forstand

_____________________________________

Det blir litt stille i bloggeland under sommersola, tror jeg. Men det betyr ikke at du er glemt, min leser og kommentator. Jeg har hatt stor glede av denne bloggen og deres kommentarer her i våres, og vil gjerne ønske deg en god sommer!

_____________________________________

Og en spesiell hilsen går til de av våre lesere som er litt tykke og litt gærne:

Ella og Louis (fikk ikke fila inn her)

🙂

Read Full Post »

Older Posts »