Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Seriøse greier’ Category

Livsmot

Å leike i snø,
rase ned fjellet på ski,
fange hverandre, sette fri.
Å leve modig, ikkje dø.

Å oppdage, ikkje jage,
holde eit menneske i age.
Å skape forholdet, det eine,
dele draumen, den reine.

Å dra dit sola varmer,
varsomt flette nakne armer,
bade vakkerville i blått hav,
drikke kroppens kåte rav.

Å fly heim, å flakse
rundt hverandre, krakse
fram eit frieri; Åh, kråka mi,
snille, ta meg, sett meg fri!

Å være kråker for hverandre,
i fjærfull glede, uten å klandre
at vi er grå, eller synger stygt.
Å bygge eit reir som er trygt.

Å sjå hvite glør i eit bål,
månen, stjernene, fjerne mål.
Å padle langsomt over livets vann,
inn i sjelespeilet, kvinne og mann.

Å kjenne lyst til å synge,
kjenne stormvinden gynge
hjertet og sjela, det vi er,
når vi er sammen her.

Å finne livsmot,
danse på versefot
i disse enkle orda,
på denne jorda.

 

– Dette diktet er veldig inspirert av Bonnie Rungarunga. Ho er eit godt hjerte, ei lys sjel!

Read Full Post »

Eg vil gjerne invitere meir takksemd inn i livet mitt.

Det er på tide. Eg har levd over eit halvt århundre. Eg er frisk. Eg er glad i livet. Det er på tide å kjenne takksemd over det eg har fått oppleve, det eg har nå, og det eg får hver dag. Livet er ei gave.

Eg vil gjerne takke for maten. Hver gang eg spis, vil eg takke for den maten eg får. Ein enkel takk er nok, tror eg. Det treng ikkje være ei bordbønn. Eller; det kan være den enkleste bordbønna av alle: «takk».

Eg vil gjerne takke for drikkevatnet. Å ha reint vatn i springen er ei velsigning! Å kunne drikke seg utørst hver dag er eit gode vi sjelden tenker på. Eg vil gjerne takke for dette.

Eg vil takke for det fredelige nabolaget eg lever i. Dei smilende menneskene eg møter hver dag. Dei som møter meg uten angst eller aggresjon, fordi vi lever i eit trygt land, eit trygt nabolag, eit trygt fellesskap. Eg vil gjerne takke for dette.

Eg vil takke for den kjærleiken eg får. Eg vil takke venner for deira omtanke, gode samtaler og glede. Kjærester for intimt samvær i tryggleik, sensualitet og glede. Barn for spontanitet, tillit og glede. Medreisende på trikken for deira omtanke når vi står tett sammen, når vi sit overfor hverandre og utveksler enkle smil, når dei slipp meg ut fra ei vanskelig utkøyring. Jentene på kaffebaren eg går, for deira smil, gjenkjenning, vennlige hjelpsemd, hyggelige hilsener når eg går. Fastlegen min, for å være ein rolig og stødig kar, med kunnskap, som lytter og tar meg på alvor, og snakker åpent med meg om hva han tror eg bør gjøre når eg er sjuk. Eg vil gjerne takke for dette.

Eg vil takke livet. Tida eg har hatt, dagen i dag, dette øyeblikket, og tida eg får. Eg vil takke mor og far for å ha gitt meg dette livet, og for å ha verga meg den første tida, så eg kunne vokse opp. Eg vil takke fjellene for at dei står der, og for gavene dei gir oss; leire, stein og metaller. Takk.

Eg vil takke livet som gir av seg sjøl for mi skuld;
– jorda som gir korn og grønnsaker og frukt og lin og bomull og strå og trevirke
– dyr som gir egg og mjølk og kjøtt og ull og skinn og bein og pels (og innmat; mmm!)
– mennesker som sår og høster og skaper ting for at eg skal kunne leve, eg og milliarder av andre mennesker. Eg vil takke bonden og fiskeren,  håndtverkeren, syerska, tømreren og industriarbeideren.
Eg vil gjerne takke for det dei gjør.

Eg vil gjerne takke for det enkle ordet «takk». Det gjør store ting enkle; som kjærleik, liv, mat, drikke. Det gjør hverdagen bedre. Det styrker forholdene mellom oss. Det er eit godt ord, eitt av dei beste! Takk.

Eg vil gjerne takke for det sanne, det vakre og det gode.

Eg vil takke livet. Livet er ei gave.

Takk

eggNavnl

Read Full Post »

Du kan kanskje ha glede av å høyre på denne mens du leser:

ikon

Det er ikkje lett å miste noen, ikkje lett å vere igjen, aleine.

Sorga kan være vanskelig å finne, vanskelig å leve med. Livet uten ein av våre nærmeste kan være så skremmende at vi ikkje makter å la sorga fylle oss. Vi velger ho bort, bevisst eller ubevisst.

Men kjærleik er ein del av livet. Å miste noen vi elsker er ein del av livet, og da kommer sorga, som den tunge sida av kjærleiken. Ho kommer når det skjer, eller seinere.

Sorg høyrer heime i eit liv med kjærleik.

ikon

Eg mista far min i 1979. Eg var 17 år gammel og forstod ikkje hva som skjedde med meg. Han døydde av kreft i magen. Det ringte ein lege fra sjukehuset i Lærdal og fortalde meg at far min kunne leve ei veke, eller høgst eit par måneder. Eg forstod det ikkje. Eg var ung og dum, og visste ikkje da hvor høgt eg elska pappa.

Han døydde to uker etterpå. Eg var på visitt ein gang, og såg pappa innskrumpa og rar, med tenna i eit glas på nattbordet. Han var framand for meg. Visste ikkje hva eg skulle seie, så han gjorde pinen kort for meg og bad meg vente på gangen mens han snakka med mamma. Det var siste gang eg såg han. Eg fekk aldri sagt farvel. Eg fekk aldri sagt at eg elska han.

Eg gråt ikkje over pappa når han døydde. Eg gråt ikkje når eldste søstra mi kom og holdt rundt meg, og fortalte at pappa var dau. Eg gråt ikkje ved grava eller i gravølet.

Eitt år seinere mista eg bikkja mi; Fant. Han var blitt galen, etter at pappa døydde og eg hadde dratt på folkehøgskule. Det var oss to Fant hadde knytta seg mest til i familien, så han vart farlig etter at vi forsvann. Eg ringte dyrlegen, som kom og satte ei sprøyte. Fant låg på sofaen og døydde, på ein plastsekk. Eg sat på kne ved sida av. Han sovna inn mens eg sat og holdt på han.

Der kom tårene. Eg sat der i fleire timer og skreik, over Fant og over pappa, og over det livet vi tre hadde hatt aleine året før, da pappa var separert fra mamma, før han døydde.

Eg hadde nydt det livet til fulle, i pappa sin rolige omsorg. Og no var han borte, og Fant var borte. Nå var heile det livet tapt. Sorga som kom var så sterk at eg vræla av smerte!

ikon

Ein sommer i livet traff eg ei ung og vakker kvinne. Eg var fullstendig åpen og vergelaus, uten stengsler for det som kom; denne vakre kvinna! Hjertet mitt låg åpent, og eg var i ei livskjensle som best kan sammenlignes med ein sjuåring. Ho steig inn i mitt liv så lett og sjølsagt at eg knapt forstod hva som skjedde, eller hvordan det kunne skje.

Ho var forlova, og når det viste seg at vi hadde noe spesielt, steig ho ut igjen fra livet mitt. Det var viktig, kjente eg. Fint at vi ikkje gjorde noe gale, men lot ting skje i rett rekkefølge. Eg håpte ho ville slå opp med forloveden, og det gjorde ho. Men ho kom ikkje tilbake til meg. Ho trengte å finne seg sjøl, og hadde skjønt at ho ikkje kunne gjøre det i samliv med han. Eg var ikkje viktig i det. Det var hardt å ta.

Så kom ho til meg likevel, den hausten, og eg gleda meg over det. Vi snuste på hverandre, og mitt hjerte stod like åpent som før. Eg håpte at dette ville gå bra, men var litt redd for at det ikkje skulle gå. Og rett nok; hennar hjerte var ikkje like åpent. Ho var varsom, ny i si sjølstende, og litt skremt av mine sterke kjensler; mi sterke vilje til å satse på henne.

Så ho går fra meg. Ho forteller meg det i ein telefonsamtale etter ei spesiell helg der ho var med på ei draumereise. Søndag kveld ringer ho og seier det. Eg høyrer det på stemma hennar før ho seier ordene; at ho vil gå fra meg. Ho forteller meg at ho har kjent sin eigen styrke denne helga, og at ho har kasta av seg frykta for å stå aleine. Det var ei «aha-oppleving» forteller ho.

Og da må ho gå fra meg også, sånn at ho virkelig kan stå aleine, være sterk aleine, lære seg hvem ho sjøl er, før ho inviterer andre inn i livet sitt. Ho treng fred til å gå i seg sjøl, og til å gå den bratte vegen som fører dit ho skal. Og min sterke kjærleik, mine draumer om oss, er i vegen for det.

Ho seier noe om å ikkje såre meg, men det bryr meg ikkje. Ho har jo rett til å velge seg sjøl og sitt liv foran meg. Sånn må det jo være! Eg blir avvist, sendt vekk, støtt ut, såra. Det smerter. Sjølsagt!

Eg grin. Eg kjenner ei djup smerte over avvisninga, og sørger over tapet av muligheter som ligger i forholdet vårt. Ho er ei vakker kvinne, sterk og vakker, og eg ville så gjerne skapt ein ny familie med henne, med ei blanding av nye og gamle unger. Eg ville så gjerne bygd eit hus til familien vår, med henne. Eg ville så gjerne utforska livet, og samlivet, med henne. Eg ville så gjerne …

Men sånn vart det ikkje. Så eg grin. Det varer ikkje så lenge. Under ein time grin eg, og så er eg ferdig med det. Smerta tar slutt. Kjensla av avvisning renn ut.

Når eg legg meg den kvelden, er det med ei sterk glede over at ei kvinne eg elsker har tatt eit viktig steg i livet. Ho er på veg mot noe godt for seg sjøl. Det vil eg så gjerne at ho skal oppleve, så eg kan ikkje anna enn å glede meg over det som skjer med henne.

Eg kjenner på sorga over det vi mista, og glede over henne eg elsker. Eg kjenner at dette er to sider av samme sak; ho står i hjertet mitt i sorg og glede, samtidig.

ikon

Eg mista mamma i 2009. Ti dager før ho fylte åtti år døydde ho, på Lovisenberg sjukehus her i Oslo. Vi var samla rundt henne dei siste to vekene; alle barna og barnebarna. Vi sang for henne, prata med henne, holdt henne, lo og hjalp henne med å møte dauden; den store uvissa.

Og vi grein. Eg grein. Eg var ein annan mann nå enn da eg mista far min. Tårene kom fritt. Sorga var der, for vi visste alle at det gjekk mot slutten. Ho visste det. Vi visste det. Dødsleiet var ei nådetid for oss, der vi fekk ta farvel og vise kjærleik, ein siste gang.

Vi brukte den tida godt. Så når mamma døydde, var det med eit letta sukk. Vi gret, men vi var også letta. Vi var faktisk glade i sorga, over at vi hadde fått tid til å seie farvel, tid til å vise all den kjærleiken vi kjente for henne. Det var kjærleik i tårene.

Og når ho døde stod vi der; ved fotenden av senga hennar. Den lille familien min og eg stod der, og vi sang den vakreste vuggevisa vår for henne, for bestemor som låg i senga og var død. Vi sang for henne sjøl om ho ikkje høyrde, fordi sangen er eit kjærleikens språk som ikkje bryr seg om døden. Tonene fra strupene våre vandra sammen med henne inn i det store mørket. Sånn tok vi farvel; to alvorlige barnebarn, ei blankøyd mor, og meg; pappa og sønn, som sang med gråt i halsen.

Det var to vakre veker, det dødsleiet. Og begravinga vart fin. Fine ord vart sagt, både av prest og av familie. Og gravølet hadde allslags folk fra livet til mamma. Det var godt, og rett, og vakkert.

ikon

Eg gifte meg i 1998, med den vakreste kvinna på jorda! Bryllaupet var ein fest, ei feiring av kjærleiken.

I våres mista eg henne, etter femten års ekteskap. Eg endra meg, vart frisk, og i dei voldsomme prosessene rundt dette klarte ikkje vi å holde ekteskapet levende. Eg hadde fått noen varsler om at det kunne skje, men eg hadde ikkje forstått varslene i det heile tatt.

Når bruddet kom var det ufattelig vondt! Eg hadde gråtetokter i fanget hennar, i sofaen for meg sjøl og med henne, i senga, ute i skogen … og ho grein også. Det var vondt for oss begge. Det var vondt fordi vi elska hverandre. Vi elsker hverandre ennå, sjøl om vi er einige om at samlivet er over.

For det var noe vi klarte å gjøre midt i den voldsomme endringa, og i konfliktene den skapte; vi klarte å holde på kjærleiken til hverandre. Vi klarte å la være å bebreide hverandre for at vi ikkje lenger passa til å leve sammen. Vi gjorde sjølsagt det, men vi vart ikkje værende i ei slik bebreiding. Vi raste også, og banna, men vi vart ikkje værende i sinnet. Vi lot kjærleiken gi oss retning gjennom bruddet.

Eg hata ikkje at ho ikkje ville endre seg, eller at ho ikkje ville endre forholdet for å redde det. Ho hata ikkje at eg endra meg, eller at eg ville endre forholdet vårt. Vi såg hvor nødvendig det var for oss begge å være den vi var; eg måtte endre meg, ho måtte holde på seg sjøl.

Denne innsikten i hverandres natur, og den kjærleiken vi kjente for hverandres forskjellige natur, gjorde sorga vår vakker. Vi skiltes som venner, i respekt og kjærleik. Eg er vanvittig glad for at vi makta å gjøre det, og stolt over måten vi gjorde det på.

Vi sørger nok ennå, men vi har kjærleiken som ei bru mellom oss, og den gjør både sorga og samarbeidet om barna våre lettere.

ikon

Sorga er ei tung, men vakker, side av kjærleiken. Sorg er vakkert.

Så eg sørger. Denne gangen lar eg den tunge kjensla av sorg vare, eg vil at ho skal vare. Eg skriv denne posten for å kjenne på gammel sorg også, og  tårene renn mens eg skriv, stille, her eg sit for meg sjøl. Hjertet er åpent, kjærleiken lever, eg grin over pappa og Fant, over den vakre kvinna eg aldri fikk, over mamma og eks-kona, over alle andre eg har mista; venner, kjærester, familie …

Eg vil kjenne på denne sida av kjærleiken, kjenne på sanninga som ligg i sorga, det vakre i henne, og kjenne hvor godt sorga gjør for hjertet.

Ja, for sorga gjør godt, når vi aksepterer henne som ein del av kjærleiken. Smertene vekker oss, om vi lar dei. Sorg åpner hjertet for meir kjærleik, både til den vi sørger over, dei vi framleis er sammen med, og dei vi ennå ikkje har møtt.

Eg sørger fordi eg elsker.

ikon

PS: her er ei av mine favoritt synge-damer; Sinead O’Connor. Ho synger vakkert om sorg og smerte i denne sangen; «Nothing Compares to You«, i ein video som er skjærende vakker fordi den lar henne stå så naken foran kamera.

Tårene i denne videoen er det vakreste eg noensinne har sett i ein musikkvideo.

Read Full Post »

Første del av denne forteljinga finner du HER.
Andre del finner du HER.

Dette er tredje del av forteljinga om meg sjøl, som voksen.
Og denne delen handler om …

DEN STORE KJÆRLEIKEN

01sleivEg skriv dette for å ære den kvinna som valgte å dele så mange av sine år med meg, for å ære hennar evne til kjærleik, i takksemd over gåva ho gav meg.

Denne kvinna kom inn i livet mitt som eit lys den første vårdagen 1997. Det var ein søndag, 2.mars, og sola skein i våre liv.

Vi flytta sammen to dager seinere, i eit samliv vi begge sa JA til. Året etter gifta vi oss, i eit fantastisk bryllup, der eg såg den vakreste kvinna i verda komme mot meg utenfor Tinghuset, smilende, lykkelig! Vi sa ja, og feira kjærleiken på plenen utenfor mormors hus. Mi nye kone heldt ei tale til meg fra terrasse-trappa der, som eg vil bære i hjertet til evig tid.

Vi fikk vårt første barn i 1999; ein gutt. Vi kjøpte hus, og feira eittårs-dagen hans på gulvet i stua til det nye huset.

Vi var lykkelige, men eg var ennå ikkje frisk, og dei første åra med sønnen vår var tøffe. Det begynte å gå galt for denne skamferte mannen. Vi skulle pusse opp huset sammen, men eg klarte ikkje å gjøre noe. Eg vart bare sittende og stirre i veggen. Kona var fortvila, men ho tok ansvar og gjorde det meste, så mykje ho kunne, og huset vart fint. Veldig fint!

I 2003 fikk vi vårt andre barn, ein ny gutt. Også han født på Aker Sjukehus, på ei fødeavdeling som nå er nedlagt, men som var fantastisk. Dei hadde svært god greie på hva ein fødsel er (ei utfordring kroppen er skapt for), og ga kona mi og meg to svært gode opplevinger. For meg, som hadde vært eit vrak av eit menneske, og som framleis var sjuk, var det utrolig sterkt å være med å sette liv til verda!

Vi var ein lykkelig familie på fire; lillebror, storebror, kona og eg. Innimellom var vi fleire, med storesøster, mormor og tante. Ja, vi var lykkelige, sjøl om eg var sjuk og kona var sliten av å ta ansvaret for økonomien. Vi dro til Kanariøyene, koste oss i sola. Vi dro til London, koste oss i Kew Gardens. Vi reiste med mormor til Danmark, og storkoste oss! Botaniska Trädgården i Gøteborg var også ein slager. Vi koste oss på hytteturer i Østmarka, med storesøster og tante. Koste oss heime i peiskroken. Lo og leika, og skapte ein familie full av glede.

Eg hadde alltid vært ein stormseiler, og var framleis ikkje ferdig med seilasen min, men i livet med denne kvinna fikk eg hvile, nesten hver dag. Ho ga meg ei havn som var så trygg, så god, så full av kjærleik at det var eit mirakel i livet mitt.

Mot alle odds levde eg eit godt liv.

Hvorfor?

Fordi vi begge tok med oss eit stort JA inn i samlivet. Vi ga hverandre tillit; om eg spurte om å dra nordover på festival, da sa ho JA. Om ho spurte om å dra til USA på sommerverksted, da sa eg JA. Om eg spurte om ho ville være med på hyttetur i vinterferien, da sa ho JA (sjøl om ho var ei sinke på ski). Om ho spurte om eg ville være med på teaterhelg i London, da sa eg JA (sjøl om eg syns klassisk teater kan være kjedelig). Vi sa JA, heile tida, og levde eit godt liv med det.

Men det var fleire grunner til at det fungerte ;
– vi var flinke til å seie dei gode orda; «Eg elsker deg!» Og vi var to sterke viljer, likeverdige i styrke og intelligens; vi brynte oss på hverandre, og hjalp hverandre. Også hadde vi godvilje for hverandre, så vi var i stand til å seie «Unnskyld» når det var naudsynt, og vi kunne seie «Eg tilgir deg».

Hverdager blir til mens vi går, og eg har erfart at det er fem ord som er ekstra viktige i eit samliv;
– elsker, takk, JA, unnskyld, tilgir.
På disse orda, og det dei står for, kan du bygge eit godt liv sammen med eit anna menneske.

Vi hadde altså eit godt samliv, og det var eit sterkt fundament i livet mitt, men så, ein ettermiddag i 2005, fikk eg ein ny klarhet; Tomas, nå skal du begynne å jobbe med deg sjøl igjen! Kanskje kom den beskjeden fordi eg hadde eit sterkt fundament i livet, og var klar for å takle nye utfordringer …

Eg visste at eg var sjuk. Og eg hadde aldri vært i tvil om at dette øyeblikket ville komme. Men likevel kom det kasta på meg, og eg ville ikkje! Eg hadde eit godt liv! Eg ville virkelig ikkje! Fan-fan-fan! Eg banna og svor, og stritta imot! NEI!!!

Det nytta ikkje, og eg visste det. Eg har hatt noen sånne klarheter opp gjennom livet mitt, og det har alltid vært valg som er tydelige, tatt av meg på eit høgare plan, og ikkje mulig å velge bort. Slik er det bare, når klarheten kommer. Så eg skulle, og måtte jobbe med meg sjøl.

Eg stupte ned i eit svart hull. Eg vart sjukere enn noensinne. Fra 1999 til da hadde eg reist landet rundt som forteller og foredragsholder, men det stoppa heilt opp. Eg vart fullstendig hjelpelaus. Lå på sofaen, i eit djupt indre mørke. Eg såg heil og frisk ut, ein voksen mann i sin beste alder, men på innsida strevde eg med å holde håpet oppe. Noen dager kjende eg meg fullstendig knust, ødelagt, verdilaus, på innsida.

I dette mørket var det lyspunkter, sjølsagt. Eg fann det vanskeligere å være pappa for ungene mine, men likevel ga dei meg stor glede. Storesøster kom nærmere med i denne tida, og det ga glede. Det var vanskeligere å være mann til kona mi, men likevel var det lite anna som gleda meg meir enn henne. Og ho var fantastisk! Den evna til kjærleik ho viste i dette var heilt utrolig! Ho tok ansvar for meg, for seg sjøl, for ungene, for huset og livet vårt …
– og samtidig evna ho å møte meg med øyne så fulle av kjærleik at det knapt var til å fatte! Det er den største opplevinga av kjærleik eg noensinne har hatt. Ho var mi største støtte i den prosessen eg gjekk gjennom.

Hennar kjærleik var Den Store Kjærleiken!

Eg var forvirra og motlaus. Eg skulle liksom jobbe med meg sjøl, men eg visste ikkje hva eg skulle gjøre, eller hvordan, og trodde at eg ikkje gjorde noenting. Alt stod stille og var jævlig, trodde eg …
– men eg var i prosess; dette ufattelige mørket, denne tomheten, var ei åpning. Det åpna kroppen min for den angsten som lå djupest inne! Eg drukna nærmest i ein altomfattende angst. Det verste var ein ettermiddag våren 2007, når eg var aleine heime, og skulle gå opp trappa til andre etasje. Det gikk ikkje. Eg kunne ikkje gå opp den trappa. Eg visste at det var heilt tåpelig, men eg kunne ikkje! Eg seig sammen på gulvet foran trappa, krøka meg sammen i fosterstilling,  låg der og knuga meg sjøl. Eg veit ikkje hvor lenge eg låg sånn, men eg var aleine, full av angst, og fullstendig prisgitt dei kreftene som hadde herja med livet mitt sida barndommen.

Det var bunnen. Det var jææævlig, men nødvendig å falle så djupt inn i mørket. Det ser eg nå.

Året etter vart eg anbefalt å gå til ein terapeut på Hamar. Det var ei veldig god venninne som anbefalte denne terapeuten, så eg gjorde det. Der fikk eg to behandlinger med ei terapiform som heiter «Reisen». Det er ei form for indre emosjonell reise utvikla av Brandon Bays. Den gjorde heile forskjellen for meg. Vi gjekk gjennom alle negative kjensler eg bar på, lot dei ta over og undersøkte hva dei inneholdt. Det var tøft; eg skalv og skreik, banna og freste …
– men terapeuten satt der med meg, holdt meg i situasjonen og gjorde meg trygg. Vi tok kjenslene ei for ei, eg fylte kroppen min med hver kjensle, og vi lot det ta den tida det trengte. Til sist var det ingen negative kjensler igjen. Eg havna i ein stor indre tomhet. Det var ingenting der. Det var skremmende. Og så sank eg ned i denne tomheten …
– og der fann eg mi opprinnelige, reine livskjensle igjen; ro, kjærleik, glede!

Eg fikk ein redskap å jobbe med i forhold til raseri, motløyse og angst. Eg kunne bruke Reisen på meg sjøl, til å jobbe med dei gamle greiene. Den hadde vist meg hva eg bar på, hva eg var slags menneske, djupt der inne. Den lot meg hente fram denne vakre livskjensla igjen, og bruke henne til å vaske meg sjøl rein for negative kjensler. Det tok tid, men eg hadde endelig eit redskap å jobbe med, og opplevde at eg var i ein positiv prosess som brakte meg framover.

Det var vanskelig i ekteskapet. Det vart stadig vanskeligere. Kona mi stod på for oss begge, men ho kjente seg einsam i det heile. Ho vart sliten av ansvar, konflikter, mørke og sjukdom. Det er ikkje lett å stå ved sida av ein partner som lener seg på deg heile tida. Og det blir ikkje lettere av at partneren bruker all tid i verda på å hele seg sjøl, i stedet for å ta imot hjelp. Det var vanskelig for henne.

02gjemt

Og så, ein mandag ettermiddag tidlig i februar 2013, gjekk sola opp for meg. Eg køyrde inn i ein solnedgang, men i meg stod sola opp når lyset strålte inn gjennom frontruta på bilen. Eg visste brått at nå skulle eg heles; nå skulle dei siste endringene i meg komme; eg skulle bli frisk! Og mi oppgave var å ta imot alle gode endringer med åpne armer.

Det var ei fantastisk kjensle!

Men akk; endringer er utfordrende. Dei skulle komme til å koste meg ekteskapet. Den kvinna eg hadde vært gift med i femten år, det mirakelet eg hadde levd med i seksten år, dette nydelige samlivet skulle ta slutt.

Ho og eg klarte ikkje å gå den siste biten av vegen sammen. Endringene som kom i meg den våren, krevde også endringer i vårt samliv, og det makta vi ikkje å få til. Det vart for vanskelig. Eg ville ting som ho slett ikkje ville, og ho kunne ikkje forstå hvorfor eg måtte endre noe som var så godt. Vi hadde problemer med å snakke om det. Ho var for sliten etter år med oppofringer, eg var for forvirra av alt som endra seg.

Så i juni 2013, på måneden 15 år etter at vi gifta oss, tok det slutt. Vi gjekk fra hverandre, i vennskap, men med ei stor sorg over det vi begge tapte. Eg flytta ut, og etterlot henne i huset med dei to sønnene våre. Vi blei enige om at det skulle være sånn, så dei to kunne fortsette på samme skule med samme venner. Det var hardt, men av og til må ein gjøre offer for andre, særlig om ein har unger og skal skilles. Eg sørger over ungene som ikkje er tilstede i hverdagene mine lenger. Eg sørger over eit tapt samliv, så rikt og godt at det lyser i livet mitt.

Eg sørger over det eg har tapt.

Men eg kjenner takksemd for det ho ga meg. Ho stod i forholdet vårt gjennom så mykje mørke og vansker, stod som ei klok og trygg støtte for meg, og for gutta våre. Ho ga av seg sjøl i kjærleik, tok imot all den kjærleik eg kunne gje, og var ei kvinne med eit åpent hjerte. Gang på gang åpna ho hjertet sitt for meg, og overraska med si evne til å elske. Eg fikk kjærleik så djup og vakker som noe du finn i film eller litteratur, men dette var virkelig; ein kjærleik som fylte hverdagene våre, som eg og ungene mine fikk leve i. Det var eit privilegium å bli elska av ei sånn kvinne.

Ho gav meg Den Store Kjærleiken!

Takk!

19bommen

Read Full Post »

anheng1Hei du!
Har du kjensler? Elsker du noen? Lidenskapelig? Vennskapelig? Med ei godvilje som vil deira beste, uansett hva det har å seie for deg?

Kjenner du deg einsam? Misforstått? Skremt ved tanken på å slippe folk innpå deg? Usikker på andre mennesker, og deira godvilje?

Du er ikkje aleine. Alle mennesker har kjensler, men vi BRUKER dei på forskjellig måte. Prøv å bruke dei rett, sånn naturen har meint det, så vil du sjå at kjenslene er redskaper du kan bruke til å skape eit godt liv, for deg og andre.

Kjensler er ikkje noe nytt. Vi mennesker har hatt kjenslene med oss i titusener av år. Dei er eit signalsystem vi har utvikla gjennom generasjoner, knytta til eit sanseapparat som er langt meir nyansert og avansert enn vi vanligvis forestiller oss. Kjenslene er gode tilstander for oss, signaler vi trenger, også når dei varsler fare.

Derfor; lær å lytte til kjenslene dine!

Ta kjenslene på alvor, følg dei i hverdagen, i forholda dine, gjennom livet. Du vil snart finne ut at kjenslene fører deg både hit og dit. Det vil virke forvirrende i starten, men med den rette holdninga vil du snart lære at noen kjensler er signaler fra ein forvirra kropp, mens dei aller fleste er sannferdige signaler om verda og menneskene utenfor deg sjøl.

trompyytDei fleste kjenslene dine er gode signaler som er verdt å lytte til; dei forteller deg gode ting om mennesker du møter. Og dei tar sjelden feil! Svært sjeldent! Det heng sammen med at kjenslene skapes i kroppen, og den har over tredve forskjellige sanser vi oppfatter andre mennesker med. Så allereie i det første møtet kan vi sanse svært mykje om eit anna menneske. Du kan stole på disse signalene, og åpne hjertet ditt for mennesker som virker gode.

Det som skjer med deg, og med mennesker du møter, når du åpner hjertet ditt for dei … er at dei åpner seg for deg. Dei vil med stor sannsynlighet møte deg med det sanne, vakre og gode du ser i dei … fordi dei oppfatter hva du ser, på eit instinktivt nivå. Dei har det samme fininnstilte sanseapparatet som du har. Dei vil møte deg positivt, fordi du tør å vise hva du kjenner for dei. Og fordi du stoler på det du ser i dei, og viser det i ord eller handling, vil dei vise fram disse sidene i seg sjøl!

Alle møter deg ikkje på denne måten, og det er ikkje alltid det varer, men veldig ofte vil du sjå at kjenslene dine; det store sanseapparatets signalsystem, har rett om andre mennesker! Jo bedre du er til å følge kjenslene dine, jo oftere vi du sjå dei gode kvalitetene i andre mennesker.

Derfor; tren deg i å følge kjenslene!

Følg med på hva som skjer når du gjør det, og juster om det trengs. Om kroppen din er forvirra fordi du har oversett kjenslene lenge, trenger du kanskje ei tid på å venne deg til ein kjenslevar levemåte igjen, men når du har gjort det, vil du sjå at kropp og sinn fungerer i perfekt harmoni.

Da vil du kanskje merke at din omgang med kjenslene dine, og andres, ikkje lenger er prega av frykt, men av åpenhet, fleksibilitet, lyst. Det vil gje deg mykje glede, og vil faktisk redusere all sorg og smerte i livet ditt.

Redsel, sorg og anna psykisk smerte kommer fra tap/avvisning. Det er naturlig å kjenne sorg over noen som dør. Det er naturlig å kjenne smerte når du dumpes. Men dei som lever lenge i sorg, dei som velter seg i smerta etter eit samlivsbrudd, er hengt opp i ideen om at dette ikkje kan skje med dei. Det er ein urealistisk ide. Slik er ikkje livet. Så aksepter kjenselene dine; la sorga komme, kjenn på smerta; dei er signaler om naturlige reaksjoner på naturlige hendelser. Sjå på kjenslene som det. Når kjenslene har fortalt deg det du trenger vite, kan du la dei renne ut av kroppen, og gå videre i livet.

Reint fysisk tar det omtrent ein time
å la ei kjensle renne ut av kroppen.

Du kan velge å la kjensla skylle ut. Eller du kan velge å styrke kjensla, sånn at ho varer. Det er viktig; du kan få kjensler til å vare, sjølsagt! Så dei GODE kjenslene kan du godt styrke, sånn at dei stadig fornyes, og fyller dagene dine.

Ei kjensle kan styrkes med tanker og anna indre fokus, med sang eller dans, eller latter, med ei god bok og ein varm kopp …
– eller i samvær, samtale og samleie med vakre mennesker.

Derfor; vær sammen med gode mennesker!

***

La gode kjensler fylle dagene dine!
Fyll kroppen med velvære og glede!
La sinnet bade i gode kjensler!
Bruk kjenslene!
Kroppens indre fyrverkeri!

troptromp

Read Full Post »

Dette er andre del av historia om mitt voksenliv. Første del finner du HER.

Denne delen handler om hvordan eg fann den store kjærleiken.

Den største kjærleiken i livet mitt så langt fikk sitt forspill sommeren og hausten 1995.  Eg var 32 år gammel. Det starta klokka halv fire ein onsdag ettermiddag den sommeren. Da kjente eg brått ein klarhet i heile meg;
– Tomas, nå kan du slappe av! Nå kan du nyte fruktene av arbeidet du har gjort dei ti siste åra! Du er ferdig med det arbeidet! Du har vært flink, Tomas! Nyt det!

eggI det neste øyeblikket veit eg at NÅ kommer det til å skje ting i livet mitt! Masse! Eg kommer  til å møte nye, spennende mennesker! Det vil komme kjærleik! Livet mitt vil endre seg totalt!

Det var ein herlig tanke! Eg følte meg fri, og heil, og full av håp!

Men i neste øyeblikk kommer ein ny klarhet;
– Tomas, du er ikkje ferdig. Du har meir å gjøre med deg sjøl. Men du vil få vite når du skal starte på nytt, med det siste arbeidet, så ikkje tenk på det nå. Slapp av!

Det var ein litt skremmende klarhet å få, men den fortalte også at eg kunne slappe av akkurat nå, så det var greit. Eg var veldig klar for å slappe av, etter ti års knallhardt arbeid med meg sjøl!

Eg budde i Oslo den gangen. Det var lett å gå ut og oppleve verda. Den hausten skjedde det mykje, eg møtte både nye venner og fikk nye kjærester! Og mista noen kjærester. Eg vart tilogmed forlova, og blei vraka av forloveden to måneder seinere. Men det vakreste kom første vårdagen 1996. Søndag 2.mars satte eit mirakel av eit menneske seg tett inntil meg …

Eg hadde lagt merke til henne hausten før, da ho kom inn på ein fullsatt og bråkete cafe der eg satt. Når ho kom inn endra heile rommet seg. Det virka som ho hadde eit lys rundt seg, som gjorde alt bedre. Eg hadde aldri opplevd maken! Ho kom bort og satte seg sammen med oss tangodanserne, men vi var mange, så eg snakka ikkje med henne den gangen. Dette «lyset» var oppsiktsvekkende, men at det hadde noe med meg å gjøre skjønte eg ikkje.

Men søndag 2. mars 1996 starta det, med eit tangokurs, eit tangoball og ei misforståing …
– da starta det vakreste forholdet eg noensinne har opplevd med ei kvinne.

Det var tangokurs den helga. Deltagerne kom dit som par (eg sammen med ei venninne), og fikk instruksjon om å danse til musikken mens læreren gikk rundt og observerte hva slag nivå vi var på. Og allereie etter første dansen insisterte denne merkelige kvinna om å få danse med meg, under påskudd av at vi burde bytte partnere ofte, så vi lærte dansen og ikkje partneren …

Eg misforstod (heldigvis), og trodde ho var interessert i MEG! Så når kurset var over den dagen, sverga eg for meg sjøl at om ho dukka opp på tangoballet den kvelden, skulle eg by henne opp.

Ho dukka ikkje opp …
–  før det var veldig seint den kvelden. Eg hadde gitt opp håpet når ho brått var der, og for eit sjokk ho var! Ho gjekk i ein svart kjole som smaug seg inntil kroppen, som lot dei mjuke skuldrene være bare, og som glitra om kapp med stjernenatta. Ho hadde på røde pumps, og såg rett og slett ut som ei femme fatale!

Eg ba henne opp til dans, og gjekk bak henne ut på dansegulvet. Utringingen nedover den nakne ryggen var som ein isbre, hoftene vugga meg svimmel, og dei røde skoene var som glimt av lava mot gulvet. Det var eit syyyyn! Eg svalgte djupt og tok denne kjolekledde kvinna i armene mine, skremmende klar over at dette var den viktigste dansen i mitt liv!

Det gjekk tålig bra.

Vi dansa, eg gjorde det enkelt, og sa høflig takk for dansen etter ein håndfull argentinske tangoer. Eg var skjelven.

Seinere dansa vi meir, men eg var nøye med å ikkje legge beslag på henne. Det var fleire som ville danse med denne nydelige kvinna, sjølsagt!

eggNavnlMen så; på slutten, når alle andre var for slitne til å danse; da var det ho og eg som var igjen på gulvet, og vi virvla rundt, svevde avgårde, fulgte hverandre i stille tranedans. Vi dansa oss inn i ei stemning og ein tiltrekning som var synlig i blikk og smil, og i måten vi trykka oss mot hverandre på. Vi leika oss inn eit spirende erotisk og åndelig fellesskap. Ein vakker kjærleik  vart vekka til live mellom oss den natta, på dansegulvet.

Og så vart musikken slått av. Dansen var over. Vi satte oss ved eit bord. Vi satt stille. Eg sansa at her måtte eg være varsom, og med vissa om at det var kurs dagen etter, sa eg takk for dansen. Eg reiste meg, smilte, og sa at dette hadde vært ei fin natt, med fin dansing; Eg vil gjerne utforske det videre ein dag, om du kan tenke deg det?

Ho smilte og og var enig, og sa at ho kunne tenke seg det. Med flimrende hjerte fann eg frakken min og gjekk ut i ein hustrig morgen …

Sukk!

Dagen etter møttes vi på kurs. Vi dansa ikkje sammen der, men var klar over hverandre, og sendte hverandre noen blikk. Og vi brukte begge lang tid på å skifte etter kurset, sånn at det bare var oss to bergtatte mennesker igjen når vi skulle gå. Så vi tok følge, nyfikne på hverandre etter å ha dansa til tidlig morgen den natta.

Sola skinte, så det virka naturlig å sette seg på ein benk i Tøyenparken.  Men sola ga ikkje så mykje varme, så eg måtte tilby henne å låne frakken min. Eg fikk legge frakken min rundt skuldrene på denne litt frosne kvinna. Men uff; da var eg uten frakk i vårkulda, så ho tilbød meg å sitte inntil henne, slik at vi kunne dele frakken. Og når ein sitter sånn, tett sammen, og holder rundt hverandre, da er det lett å la munnene søke sammen, veldig mjukt og forsiktig, i det første kysset …

Eg kan ikkje beskrive det første kysset vårt. Men det var vår. Fuglene sang. Sola skinte. Hjertet mitt hamra. Leppene våre var så mjuke …

Vi flytta sammen to dager seinere. Natt til 1.mai fridde eg, og ho sa ja!
JA!!!
Eit ekte ja, fra eit åpent hjerte, fritt og utvungent! Vi elska hverandre, og var sammen i ønsket om å gifte oss og stifte familie.

Og det gjorde vi!

ikon

Eg unner alle mennesker, deg,
å møte ei sjel som er klar for kjærleik,
som vil dele livet sitt med deg,
som vil DEG.

Eg unner deg å møte eit menneske
med sterk evne til å elske og bli elska!
Sånne mennesker er livets mirakler!

ikon

Read Full Post »

Hmmm …
– dette skal handle om kjønnsroller, mannsidentitet og likestilling. Det er skrevet til alle voksne menn, først og framst; vi har ein viktig jobb å gjøre!

Grunnen til at eg skriver dette, er at eg har lest veldig mange triste beretninger om kjønnsdiskriminering blant ungdom i USA, og eg ser at det er eit voksende problem her også. Det liker eg ikkje.

Kamerater! Ta på joggeskoene og spring ut i verda! Vi har ein viktig jobb å gjøre!

Kamerater! Ta på joggeskoene og spring ut i verda! Vi har ein viktig jobb å gjøre!

Ein god del gutter har veldig dårlige holdninger til kvinner. Dei diskriminerer jenter aktivt, og slipper unna med det. Jentene står igjen som tapere, om dei protesterer eller «lar det passere». Det er eit stort problem i USA.

Og det som er eit stort problem der, kan lett bli det her. Vi har tross alt svært tette kulturelle bånd over Dammen, særlig i disse nettspill-tider (der praten går løst mens sverdene hakker).

Eg tror vi voksne kan være med å sette tonen i forhold til dette. Ikkje minst gjelder det VOKSNE MENN. Så om du er ein voksen mann, det vil seie 21 år eller meir, har du eit ansvar her. Vi trenger å være veldig tydelige på hva EIN GOD MANN er. Vi trenger å oppføre oss på måter som gir gode rollemodeller, slik at gutta får hjelp til å skape seg ein trygg og skvær manneidentitet. Ein identitet som ikkje trenger hevde seg ved å trykke ned andre.

Det er viktig å vise respekt for det andre kjønn som MENNESKER, og ikkje bare sjå kvinner som kjønnsobjekter. Det er viktig å avvise kjønns-klisjeer som ender i båstenkning, fordi sånn båstenkning lett glir over i aktiv diskriminering. Det er usunt tankegods, som flyter rundt i fellesskapet, i form av sexy reklame, stereotypier og slengbemerkninger som setter seg i bevisstheten til gutter med litt for mye hormoner og litt for lite erfaring til å forstå konsekvensene av den intellektuelle utviklingen dei slår inn på, når dei aksepterer kjønns-stereotypiene. Dei ender opp som mannsgriser. Det er  tragisk for dei sjøl, trist for kvinnene som blir utsatt for dei, og eit tap for samfunnet.

Søstre! Vi har rett til dei samme mulighetene som våre brødre!

Søstre! Vi har rett til dei samme mulighetene som våre brødre!

Både menn og kvinner trenger likestilling. Den er avgjørende for eit menneske sin mulighet til å utvikle seg på gode måter. Alle mennesker fortjener den muligheten, uansett kjønn. Eit godt samfunn gir mennesker like muligheter til å skape seg gode liv.

Fra naturens side er vi skapt som kvinner og menn, men først og framst er vi skapt som MENNESKER; den samme rasen.

Det er vesentlig at vi ser hverandre som mennesker, at vi lar det være sentralt i vår betraktning av hverandre, uansett kjønn.

Så husk det; gutt og mann, jente og kvinne; vi er mennesker alle sammen. Kvinner og menn er knytta sammen med bånd naturen har skapt. Det er meningen at vi skal være nyfikne på hverandre, og at vi skal sjå hverandre som kjønnsobjekter …
– men ikkje bare det!
Livet handler også om alle dei andre sakene; hvordan vi får mat på bordet, hvordan vi snakker sammen, hvordan vi viser omtanke, hvordan vi skaper gode familier og oppdrar sunne barn. Alt dette er viktig for menn også. Det handler om å være eit godt menneske, og det handler om å skape seg eit godt liv.

Gjør det! Ta ansvar for livet ditt. Ta ansvar for alle mennesker rundt deg. Ta ansvar for deg sjøl og di eiga utvikling som menneske. Ikkje finn på veike unnskyldninger for å være ein drittsekk, ein feiging som driter i ansvaret.

Vær ein ekte mann!

____________________________________________

PS:
– her er blog-innlegget som fikk meg til å skrive dette:
https://www.usenix.org/blog/my-daughters-high-school-programming-teacher
Det er forma som eit brev fra ei mor, til data-læreren dattera hennes hadde på «high school». Verdt å lese, ikkje bare for den triste historien om gutter som diskriminerer ei jente, men for dei gode råda læreren får på slutten av brevet.

Read Full Post »

unavn021Det har vært ein stygg seilas, dette livet mitt. Mykje vondt har eg holdt ut, og båret på. Alle såra blei gitt meg av andre, men dei var mine sår å lege, mine sår å bli frisk fra.

Det starta for 44 år sida. Eg var sju år, på veg til skulen første skuledag. Eg var lett til sinns, forventningsfull, glad for den nye ranselen, glad i livet, full av bobler over hvor godt det var å være til. Eg hadde eit lys i meg, og eit lys rundt meg! Sånn var eg den dagen, på veg til skulen …

Eg gikk ni års helvete i møte. Mobbehelvete. Dette var slutten av sekstitallet. Det var ikkje mykje fokus på mobbing den gangen. Folk visste at unger var stygge med hverandre, men det blei regna som normalt. Sånn var det bare.

Eg gikk på Farnes Grunnskule, og seinere på Øvre Årdal Ungdomskule. Eg var forfulgt gjennom heile skuletida, på veg til og fra skulen også. I hvert friminutt var det ein gjeng som hersa med meg, la meg i bakken, sparka og slo. Dei lo og mora seg over mine fåfengte forsøk på forsvar. Dei ga meg kallenamn, stygge namn som gjorde meg skamfull. Dei erta meg for alle kjensler eg viste. Alle forsøk på å ta igjen blei latterliggjort, eller førte til meir juling. Eg blei prylt til å akseptere alt dei sa om meg, uten å mukke. Hver dag var det juling. Juling. Juling. Juling.

Eg lyktes i å rømme til lærerrommet noen ganger, og sa fra til lærerne hvor stygge dei andre ungene var. Dei fortalte meg at det bare var leik, og ba meg gå ut i friminuttet igjen og leike. DEI  hadde friminutt, skjønner du, men EG var alt anna enn fri. Ikkje eitt eineste jævlig minutt hadde eg fri. Eg var fanga på ein skule der alle utganger var vokta, der alle uteområder var jaktmarker for gjengen som ville ta meg. Det var deira leik, ikkje min.

Eg dro fra bygda når far min døydde, i 1979. Da var eg sytten år gammel, og braut av skulegangen for å rømme fra ei rolle eg ikkje lenger holdt ut. Eg var klovnen, den tragiske figuren som alltid sa eller gjorde noe dumt, slik at alle skulle le i stedet for å slå og plage. Far min døydde av kreft, og eg dro austover.

Eg var ein skada mann. Eg hata meg sjøl, eg hata og mistrodde alle andre, og alle mislikte meg. Eg dro til Elverum, og begynte på ein folkehøgskule der. Eg fekk ikkje venner på skulen. Elverum folkehøgskule var ikkje ein plass eg trivdes; eg krangla med rektor, var redd for dei andre gutta, og var håplaus i mine forsøk på å snakke med jenter. Eg var i opposisjon til alt og alle, og gjekk ut fra skulen etter eit år med «Underkjent» stempla på vitnemålet, i litteratur valgfag; det faget eg burde likt mest av alle.

Men det var rektor som hadde oss i norsk, og eg hata han inderlig for alt han stod for. Han stod for alle arrogante lærere eg noensinne hadde bedt om hjelp fra. Rektor det året var Sigmund Moren, som hadde sitt siste år som rektor før pensjonen. Han klarte dessverre ikkje å fange opp denne skakk-køyrde unge mannen. Eg boikotta han til slutt, og dreit i alt han sa.

Noen år seinere var eg nyskilt, ein 22 år gammel mann, med ansvaret for ei jente på fire. Eg hadde prøvd å gå til psykolog, men legen min høyrde ikkje på meg, og sendte meg feil. Det skjønte eg ikkje før eg kom til terapi; eg la ut om problemene min i nesten ein halv time, før han avbraut meg og fortalte at han slett ikkje var psykolog! Så han kunne ikkje hjelpe meg! Legen hadde sendt meg feil, sjøl om eg hadde sagt VELDIG TYDELIG at eg trengte ein psykolog!!! Det var eit svik mot ein mann som alltid hadde opplevd svik; at ingen noensinne høyrde på hva eg sa. Eg gjekk heim og grein!

Eg budde i eit hus i skogen på Stange. Eg var aleine. Ingen ville hjelpe. Eg gjorde opp status. Dette er hva eg summerte opp for meg sjøl den gangen:

Unavn01Eg hater meg sjøl! Er redd for einsemda, så når eg er aleine og kvelden kommer, da blir eg rastlaus og flykter ut på byen. Oftest går eg aleine i bygatene og slenger, ser på folk som er sammen med venner, høyrer dei ler, og går ein annan veg. Aleine. I mørket. Full av mørke. Det mørket som var innprenta meg hver eineste dag i ni år;
– Så dum du er, Tomas!
– Hei Tomata, er du råtten!?
– Pell deg vekk, du får ikkje være med!
– Hei gutter, der er Tomas-tosken, vi tar han!

Alle andre hater meg! Eg er ein sosial bulldoser uten sosiale antenner. Det blir alltid feil når eg prøver å snakke med folk. Det er noe eg ikkje forstår, noe alle andre klarer å manøvrere i, som eg går på grunn i, på hver fest, i hver samtale med folk, i alle vennskap eg tror skal bli til noe. Eg har aldri lært det, for eg fikk aldri være med, fikk aldri lære det dei andre lærte om hvordan man snakker sammen, leiker sammen, ER sammen. Mobbinga har gjort meg til ein sosial krøpling!

Eg klarer ikkje å gjøre jobben min! Det har aldri fungert. Eg kommer i klammeri med sjefen, og med kollegene. Eg kommer ofte for seint, legger meg sjuk og blir heime, lusker unna arbeidsoppgaver, og er generelt dårlig til å jobbe og dårlig likt av alle. Eg er lat! Eg har for mykje mørke i meg, og det tar for mykje krefter, så eg klarer bare ikkje stille opp og jobbe like hardt som alle andre! Eg klarer ikkje møte kravene på jobben med eit smil, for eg er usikker på alt, og alt eg prøver å gjøre er eit stort slit. Eg har ikkje krefter til å jobbe, for eg bruker alle kreftene på å holde mørket, angsten, i sjakk!

Det var oppsummeringen. Dønn ærlig, og grusomt. Eg var ein fullstendig ødelagt mann som ikkje fungerte i noen av livets viktige deler. Det var resultatet av ni års mobbehelvete.

*

Hva gjør ein mann i ein sånn situasjon?
Hva ville du gjort?
Hva faen ville DU gjort!?
Hengt deg?
Kasta deg i fossen?

Andre ungdommer i heimbygda mi gjorde det. Nabojenta kasta seg i fossen. Ein anna mann fra bygda dro til byen, tok inn på hotell, og skaut seg sjøl. Hotellfolka sprang til, og fann han i ein blodpøl. Han hadde funne ei kjapp løysing, og flykta fra eit liv som ikkje var til å holde ut!

*

unavn07Eg flykta ikkje. Eg prøvde ikkje å ta livet mitt, sjøl om eg ofte tenkte på det.

Eg gjorde det mest heltemodige eg noensinne har gjort i heile mitt liv;
– eg tok eit valg om å endre meg!
I den jææævlige situasjonen valgte eg å drite i det sosiale, og å drite i jobben. Eg fortalte meg sjøl at eg aldri ville klare å fikse det sosiale eller jobben likevel, så eg skulle prøve å fikse einsemda. Eg skulle bare bli værende i huset i skogen,  i hvert fall PRØVE å holde meg der, og stille meg sjøl ansikt til ansikt med einsemda. Det var det eine problemet i livet mitt, som eg vågde å sjå i augene. Det var det eine problemet eg trodde eg hadde ein liten,  bitteliten, sjanse til å gjøre noe med.

Så starta eg kampen mot einsemda. Eg holdt meg heime. Eg grein. Eg flykta ut gang på gang, men tok opp kampen igjen hver gang. Satte meg ned heime, såg meg i speilet og banna, vandra fra rom til rom, gjekk ut til bilen, satte nøkkelen i låsen, tok han ut igjen, og gjekk opp i stua igjen. Satt der og grein, skalv, banna.

Låg i senga og lengta etter eit anna liv. Savna far min. Søstra mi. Den einaste kameraten eg noensinne hadde hatt; Rikard. Vi som spilte brettspill sammen, men som sjelden snakka sammen. Eg låg der, stod opp, gjekk ut i skogen, lot regnet gjøre meg gjennomblaut, gjekk inn igjen, tørka meg, kjente meg like ille som før.

Einsam.

Etter mange, mange år, begynte ting  å endre seg. Eg hadde flytta til Oslo. Eg hadde mista jobb etter jobb, flytta rundt omkring og vært så rastlaus som noensinne, men så;
– eg gjekk til banken i byen ein dag, og fortalte dei at eg trengte lån for kjøpe ein fast plass å bu. Dei sa at eg ikkje hadde lønn å låne på. Eg sa at eg var ein ærlig mann som alltid betalte det eg skulda. Eg sa at eg hadde vært kunde hos dei alle år, og alltid betalt alle smålån og regninger og alt. Og det var ikkje noe stort lån eg ba om; 120.000 kroner til å kjøpe ein hybel på 17,6 kvadratmeter på Bjølsen i Oslo. Dei dreit i dei vanlige låne-reglene sine, og ga meg pengene!

Der, på det lille krypinnet, roa eg meg. Der trivdes eg. Der begynte eg å invitere folk på middag. Folk eg møtte i byen. Folk eg dansa med, spilte fotball med, spilte brettspill med, rollespill. Eg hata ikkje meg sjøl lenger, og det gjorde at eg var roligere sammen med andre. Så dei hata ikkje meg lenger heller. Eg fikk venner!

Ein sommerdag i 1994, når eg var 32 år gammel, klokka halv fire ein onsdag, kjente eg plutselig ein klarhet i heile meg; Tomas, nå kan du slappe av! Nå kan du nyte fruktene av arbeidet du har gjort dei ti siste åra! Du er ferdig med det arbeidet! Du har vært flink, Tomas! Nyt det!

tromp2

Dette var første del av fortellinga om min kamp mot traumene
som ni års mobbehelvete ga meg.

Andre del finner du HER.

Read Full Post »

Kontaktimpro

SlangelEg prøvde KONTAKTIMPRO for første gang i går.
Det var heilt herlig!
Magisk!

Ama og Kristine er to nydelige kvinnemennesker, som på sitt rolige vis fortalte  ei gruppe voksne mennesker om prinsippene i kontaktimpro, og leda oss gjennom mange oppvarmingsøvelser. Først som eit kurs før middag, og så som inngangen på ein dansekveld seinere på kvelden. Tusen takk til dei for god veiledning! Det strålte harmoni, kjærleik og glede fra dere!

Kontaktimpro er magisk! Magien er av det fysiske slaget; vi dytta og seig og vrei og rulla mot hverandre, tråkka på hverandre som katter med hendene, og som tunge tigre, strauk hverandre, dissa og løfta, overga oss fullstendig til hverandres hender og blei bevega  i ro og harmoni.

Og så dansa vi! Ei dansing som var full av frie bevegelser, møtepunkter og bølger som tok oss opp fra gulvet og ned igjen, i spiraler og glidninger, i rytmene til hverandre, til musikken, til hjertene som banket under det heile.

Mmm …

For meg, som for lenge sida begynte å jobbe med positiv kroppskontakt med unger, er kontaktimproen som svaret på det eg alltid har leitt etter. For det er ikkje berre positiv kroppskontakt; det er positive utforskninger og kreativt samspill i det fysiske. Det er å ta kroppen på alvor, bruke den, og glede seg over alle dei nye mulighetene som ligger i å bruke den i møte med eitt eller fleire andre mennesker i ein slags urdans. Vi skyter knopper i denne dansen, og fornyer vår ide av hva kroppene våre er! Kontaktimpro er kropps-vekst!

I alle mine intime forhold har eg hatt  ei sterk oppleving av at partneren  blir «min andre kropp». Partnerens kropp kommer så nær at den blir «min», eit fysisk og sjelelig nærvær så sterkt at eg deler nesten alt i det. Men samtidig er denne andre kroppen ikkje-min på samme tid, noe som skaper masse spenning og glede. Det er eit sterkt uttrykk for fysisk, erotisk kjærleik, samtidig som det er ei form for sjeledeling.

I kontaktimproen møtte eg «den andre kroppen» i VENNSKAP med andre mennesker, fysiske forhold fyllt av harmoni og nyfikenhet og fysisk glede. Det er fysisk og det er sjelelig, ein leik i harmoni og glede.

Kontaktimpro er håp i praksis!
Fysisk fredsarbeid!

Read Full Post »

Du er alltid deg sjøl.
Du eig alltid deg sjøl.
Valga du tar er dine.
Velger du kjærleiken er det din kjærleik, som møter kjærleiken til ein annen.
Den andre er alltid seg sjøl.
Den andre eig alltid seg sjøl.
Den andre tar eigne valg.
*

Velger du den andre, og den andre deg, vokser det noe vakkert mellom og rundt dere; eit kroppslig og sosialt fellesskap. Det oppstår ein unik sjelekontakt; ei felles åndelig sfære. Kjernen i dette åndelige fellesskapet er kjærleiken.

*
Kjernen i alle fellesskap er kjærleik.
Kjærleik er alltid åndelig.

Din indre skjønnhet lyser som ei fiks-stjerne på min indre himmel! Vår felles bling-faktor er sterkere enn diamant!

Din indre skjønnhet lyser som ei fiks-stjerne på min indre himmel! Vår felles bling-faktor er sterkere enn diamant!

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »