Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Spill’ Category

Fotograf: Eugenia Gaisina

Fotograf: Eugenia Gaisina

(Live Action Pocket-Play)

For litt over ei uke siden holdt jeg en «workshop» på den nordiske spillskaper-samlingen Knutepunkt. Verkstedet var et forsøk på å føre en gruppe designere inn i det nye formatet Live Action Pocket-Play (LAPP), som jeg har oppfunnet.

*

Ideen med LAPP er å lage sterke rollespill i et format som gjør dem lette  å selge og spille. Spillet lages på spillkort. Det selges som en kortstokk med alle kortene spillerne trenger for å spille. Man bruker spillet på stedet det er designet for, så jeg ser for meg slike spill satt til allslags alminnelige steder …

Designen av en LAPP har fire hovedpunkter:

  • Sted: spillet designes for et konkret sted; ei stue, en bussholdeplass, et skogholt, et soverom, ei hytte, en cafe, hvor-som-helst …
  • Tema: man velger et tema som passer til stedet, og utforsker det i spillet
  • Rolle: rolleskissene gis på egne kort; enkle punkter og relasjoner hjelper spillere å skape gode roller
  • Instruks: det gis en enkel metode, basert på folks alminnelige evne til innlevelse og improvisasjon

I tillegg har vi tre underpunkter som i varierende grad er viktige for en LAPP, avhengig av hva valgene spillskaperen tar. Ingen av disse tingene er nødvendige for å lage en LAPP, men i noen spill kan de være gode hjelpemidler for å fremme godt samspill:

  • Rekvisitter: kan brukes som fokus for dialog/handling (bør være lett tilgjengelig for ei spillgruppe)
  • Scenekort: kan brukes for å styre dialog/handling i spesielle retninger, om det er ønskelig
  • Matekort: kan brukes for å mate tilfeldige hendelser, vrier og/eller konsekvenser inn i samspillet

NÅTIDS-MILJØ
LAPP er tenkt som en type spill der kostymer er unødvendig. Med andre ord; vi designer en LAPP for spill i et nåtidig miljø (stedet vi velger), med roller som hører hjemme der.

Dette er en begrensning, men den er ikke veldig trang. Vi har enorme muligheter for spennende, morsomt, underfundig, tankevekkende drama i nåtidsmiljøer. Det viste verkstedet på Knutepunkt til fulle. De åtte spillene som ble påbegynt der var svært forskjellige, og alle var spennende ideer på hver sin måte.

Her er en rapport (oversatt fra italiensk) fra den italienske spillskaperen Raffaele Manzo (Rafu):

Fotograf: Eugenia Geisina

Fotograf: Eugenia Geisina

LIVE ACTION POCKET-PLAY
– write your own pocket-larp

Dette var en fantastisk workshop holdt av Tomas Mørkrid, veteran blant norske spillskapere (spesielt «tabletop») og sentral i  utviklingen av den norske spilltradisjonen.

Ideelt sett skulle vi  deltakerne, under veiledning av Tomas, jobbe i små grupper med å realisere våre egne lommelaiver på noen få timer, basert på formatet i hans siste spill: Autumn of Life, et spill i form av en liten kortstokk. Selvfølgelig klarer vi ikke egentlig å komme opp med ferdige spill, men (og dette er ikke overraskende) vi ender opp med et stort antall mulige prosjekter i ulike stadier av ferdigstillelse. Jeg har holdt kontakten med min lagkamerat, nordmannen Erlend Sand Bruer, fordi vi har alle intensjoner om å fullføre spillet vårt (arbeidstittel «The Garden Game»), som allerede har en detaljert spillmetode.

Verkstedet ga meg også interessant lærdom som jeg kan bruke i min design av tabletop rollespill, blant annet det utmerkede slagordet «Design for folk, ikke for spillere» (tenk på vanlige folk når du designer dine spill).

Tomas  gjorde mye for å lage et innbydende rom og en åpen innledning, som sammen med alle deltakerne gjorde opplevelsen morsom og givende fra et emosjonelt synspunkt. Jeg vil huske dette verkstedet i lang tid som min favoritt-hendelse på Knutepunkt 2013.

***

(Rafu sin fulle rapport fra Knutepunkt 2013, på italiensk, kan du lese HER)

Om du har spørsmål om LAPP eller andre ting Tomas driver med, er det bare å spørre. Han kommer til å arrangere en rekke verksteder i dette formatet i tida fremover, for å hjelpe nye designere i å se muligheten i å lage enkle og sterke spill for vanlige mennesker. 🙂

Read Full Post »

Forlagene er bekymret. Det er billigere å kjøpe engelske bøker enn norske. Mange ser kun på pris når de handler, og har ikke noe imot å lese på engelsk. Det er populært å si at man er like flink i engelsk som i norsk, blant unge nordmenn. Selv om det veldig sjelden stemmer, så får det en til å virke moderne og internasjonal.

Det er et problem for flere enn forlagene at folk heller kjøper engelske bøker enn norske. Man kan jo ikke bare se på prisen. Innholdet er langt viktigere. Innholdet i engelske bøker er gitt av engelske forfattere, som har en annen kultur enn vår. Til tross for at kulturene ligner, så er de ikke de samme.

GJENKJENNELSE OG IDENTITET

Alle kultur-uttrykk gir oss en slags «bokstaver» som vi staver livene våre med. De gir oss verktøy til forståelse av oss selv og vårt samfunn. Vår kultur er mer enn et produkt vi kjøper; det er noe vi utvikler hver dag, i samspill med hverandre, i private og offentlige samtaler. Våre kulturuttrykk er viktige premissleverandører for dette samspillet. Innspill utenfra er bra, men vi trenger alle en sterk kultur som springer ut av oss selv.

Vi har vår egen historie, våre egne helt spesielle skikker, tale- og tenkemåter, og en natur og et samfunn som vi er del av. Vår unike og sammensatte måte å være på finner du ikke i engelske bøker. Våre egne bøker, og spill, og filmer, og teaterstykker, er skrevet utfra vårt ståsted, med våre mentaliteter og aktuelle konflikter.

Dette er såpass viktig og verdifullt at vi burde alle være bekymret over det som ligner på en anglosaksisk kulturinvasjon. Populærkulturen er blitt en internasjonal uværs-sky som truer med å skylle vekk et viktig grunnlag for positiv selvforståelse i den oppvoksende generasjonen.

Jeg er spillskaper. Jeg lager rollespill. Å skrive og selge norske rollespill er en liten del av det som demmer opp for denne utviklingen. Jeg syns det er viktig at alle bidrar til å holde vår egen kultur levende. Språket er en enormt viktig del av dette. Å kjøpe norske bøker og spill er en kulturell handling med langt større rekkevidde enn at norske forretningsmenn tjener på det.

Vi er del av noe positivt her i Norge, et samfunn som har helt unike kvaliteter, og som vi har ansvaret for å vedlikeholde og forbedre. Det ansvaret er det verdt å ta. Det må vi ta! Vårt samfunn og vår kultur er verdt å ta vare på. Norske rollespill hører hjemme i dette bildet.

NÆRT SAMVÆR, ÅPENT VERDENSYN

Så vi er del av noe eget, samtidig som vi er del av noe større. Det er viktig å forstå at det ikke er noen motsetning i dette. Vårt nære samvær med hverandre er tvert imot en forutsetning for at det nasjonale og globale skal fungere godt.

– Det lokale er avgjørende for oss; det er først og fremst der vi møter våre medmennesker. Der legges mye av basisen for vår identitet og våre samfunnsroller. Og det lokale beriker det nasjonale, gjennom sine dialekter og sine særegne kulturuttrykk.

– Det nasjonale er avgjørende i utformingen av de lover og regler vi lever etter. De formes både politisk og kulturellt, i samtaler som foregår både privat og offentlig. her foregår også mesteparten av den kulturelle utvekslingen som legger basisen for vår nasjonale identitet, og vår opplevelse av et trygt fellesskap. Og det nasjonale beriker det globale, gjennom sitt språk, sine særegne kulturuttrykk og si evne til positive bidrag i interansjonale konflikter.

– Det globale er et perspektiv vi mennesker har hatt lenge, men det er utvidet og aktualisert med den siste generasjonens problemstillinger. Vi er blitt så mange at vi påvirker planeten vår sterkt. Det gjør at vi er nødt til å ta ansvar for våre handlinger som art, slik at vi ikke undergraver livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner, eller for liv i det hele tatt på jorda. Det handler også om at nasjoner, i alle tider, har hatt disputter om grenser og andre spørsmål, som helst må løses på måter som bringer alle parter fremover. At vi oppfatter oss selv som deler av et globalt fellesskap er vesentlig.

Men den globale fellesskaps-følelsen har sin bunn i det nasjonale og lokale. Uten en sterk identitet fra disse feltene, er det vanskeligere å finne en meningsfull identitet i det globale. Vi er bareverdensborgere hvis vi også er tilstede i vårt nabolag, i vår familie og vennekrets, og opplever oss selv som positive bidragsytere i et fungerende nasjonalt kollektiv.

Slik er verden i dag; vi må stå nær hverandre samtidig som vi tar ansvar for hele menneskeheten. Vi er nødt til tenke OG handle på alle disse nivåene samtidig; lokalt, nasjonalt og globalt.

Dette gjør det ganske utfordrende å være menneske i vår tid, men også ganske spennende.

Hvor kommer JEG og VI fra?

Read Full Post »

Mama Grande er på besøk. Hun blir med å spille Spøkelsesskogen, et brettspill med en nisse (kalles «Kjempedvergen» i spillet, men er en nisse) og spøkelser og fine trebrikker, og et fint brett med trær og elv og tårnruin og steinlagt sti. Poden og Lesehesten og Pappa utgjør resten av spillerne.

Det går ikke bra! Når spillet nærmer seg slutten er Poden sur som ei sitron, og Lesehesten hevngjerrig. Lesehesten setter et spøkelse på Podens brikke, slik at den ikke kan flytte. Fordi han var slem mot meg, utbasunerer Lesehesten, og gjør Poden blank i øya. Pappa reagerer på hevnmotivet, men Poden har beviselig satt spøkelset på Lesehesten si brikke flere ganger, så han får beskjed av Pappa at det må han tåle. Hevn er tillatt i spill, selv om det ikke er vakkert.

pkh.jpgMen det blir verre …

Litt etter får Lesehesten nok en gang spøkelset på brikka si, og når det er hans tur er det ikke mulig å holde ut forsmedelsen lenger. Han ruller terningen og blir nødt til å flytte Pappa si brikke! Og da blir han sist! Han har jo ikke fått flytte brikka si på såå lenge, og har brukt opp jokeren som kan frigjøre brikka og ALT ER GALT!!! Lesehesten bryter ut i hjerteskjærende hulkegråt!

Da brister demningen for Poden også. Han har også spøkelse på brikka si nå, slik at han ikke lenger får bli med nissen! Og det like før mål! Og Poden vil veldig, veldig gjerne VINNE!!! Poden griner lyn og torden! Det spruter snørr og tårer, og Pappa må finne en serviett og snyte Poden midt i tordenværet, og DET ER IKKE NOE MORO!!!

Mama Grande og Pappa sitter som hjelpeløse voksne og ser de to medspillerne bryte sammen under presset fra spillets ubendige regler. Spøkelsene MÅ flyttes, og noen MÅ fanges av dem, og dermed MÅ noen flytte andres brikker, og ikke sine egne. Og da flytter man konkurrentene mot seieren! Det er rett og slett for tøft for to seiersglade gutter på fire og åtte år! Det går ikke an å være god taper når spillet er så ondt!

Spillet fullføres, men ingen er særlig lykkelige over «kvalitetstida» de har tilbrakt sammen. Mama Grande forsøker seg med en gave, men ingen vil ha gave når de er virkelig sinna og lei seg, selv om det ikke er Mama Grande de er sinna på (hun satte jo konsekvent spøkelsene på Pappa si brikke, i en uforståelig vendetta). Poden rømmer opp på loftet. Lesehesten går på do. Pappa begynner med middagen.

Mama Grande blir sittende på stua, ensom, og litt trist etter spillet.

Read Full Post »

unavn03.jpgSitter ved vinduet og ser på snøen, og tar opp ei avis fra sist uke. Ser at Keno har en firesiders reklame der. Det gir meg stygg smak i munnen

Jeg er av dem som mener at reklame virker, og derfor må tas alvorlig. Og her reklameres det altså for gambling, over fire sider i en av våre største aviser. De har sikkert kjøpt lignende reklameplass i andre store aviser også, og andre steder. For ikke å snakke om alle «reklamespotene» de får på NRK, der trekningen selvsagt må promoteres (den er jo et «program» på kanalen). Det er tydeligvis store penger i dette. De drar sikkert hundrevis av millioner ut av bankkontoene til folk hvert år …

Kona skifter kanal når Keno-trekningene nærmer seg på NRK, og kjefter på statskanalen, som er vert som slikt møl. Jeg er enig. Disse trekningene har ingenting der å gjøre. Det er jo gambling, for søren!

Ikke vet jeg hvordan dette spillet spilles, eller hvorfor det er kommet til (vi har jo Lotto fra før), men jeg vet hvorfor det spilles og hva det fører til. Det spilles fordi folk vil vinne lykke (penger, velstand, fri fra pengesorger) og det fører til veldig mye ulykke (pengesorger, spillavhengighet, familietragedier).

Dersom samfunnet virkelig trengte de pengene folk spytter inn i slike pengespill (ja, for dette er jo statlige spill), var det langt bedre at vi økte skattene for alle. Kanskje vi tilogmed kunne øke skattene bare for de som er uten pengesorger, slik at de med pengesorger ikke fikk det verre. Ville ikke det være både enklere og sunnere for oss?

Det følger mange tragedier i kjølvannet av gamblingen. Formuer settes på spill. Familier går i oppløsning. Folk havner i spillavhengighet. Pengespill er egentlig lite annet enn en plage for samfunnet. Det burde begrenses så mye som mulig. Så hvorfor skal staten drive slike pengespill? Hvorfor tillater vi reklame for noe som gjør så mye skade? Er vi idioter?

Read Full Post »

slyngel.jpgSkolegutt og pappa spiller Ludo. Det er anstrengende. Pappa bygger tårn og sperrer brikkene til skolegutt. Og mens skolegutt sine brikker står stille, kan pappa flytte de andre brikkene sine og ta ham igjen. Det er urettferdig! Skolegutt vil gjerne være stor, men han vil være flink også, og vinne. Vinne!

Spill handler om å belønne riktig innsats. Belønningen er å vinne. Når man ikke vinner har man mislykkes, i et vanlig spill. I Ludo er det riktig å sperre motspillerens brikker, og flytte sine egne. Men det er frustrerende for en skolegutt å se pappa spise opp hele forspranget. Så frustrerende at skolegutt får tårer i øynene!

Heldigvis endrer det seg. Pappa kommer frem til tårnet selv også, og da har han ikke noe valg: han må flytte brikkene i tårnet. Da kan skolegutt endelig få hevnen sin. Han flytter etter, og slår inn brikkene til pappa. Og når skolegutt må flytte sitt tårn klarer ikke pappa slå inn hans brikker. Så det er skolegutt som vinner! Hurra!

Pappa gjør sitt beste for å være en forferdelig nedslått taper, og skolegutt legger ikke fingrene imellom. «Ha-hah! Jeg slo deg», utbasunerer han, «Jeg er bedre enn deg»! Og så legger han til noen gode råd om hvordan pappa kan bli bedre. Ja, for nå er skolegutt blitt en vinner, og angsten for å tape har endelig sluppet taket. Den grusomme angsten i et slag Ludo. Puh!

Ludo: et pappbrett med enkle farger, simple regler og masse terningflaks. Det er veldig anspent, langtekkelig, og så grusomt at pappa lover seg selv at han skal finne bedre spill til skolegutt. Pappa gir den angstfylte Ludo’en til korpsets sitt loppemarked. Han vil heller lete frem de gode spillene!

De finnes jo; de spillene som underholder og utfordrer på en positiv måte. De spillene som er en opplevelse å spille, ikke bare en konkurranse. Pappa finner nye brettspill med historiske temaer, og samarbeidsspill med fine pedagogiske vinklinger for skolegutt (og poden). Han snuser litt på de «rare» spillene også, de som ikke handler om å vinne i det hele tatt: rollespillene. Pappa finner rollespillet Fabula. Skolegutt og mamma blir med. De spiller rollene, mens pappa er fortelleren.

Ludo’en er glemt, for nå er skolegutt og mamma opptatt med å utforske en hel verden!

Read Full Post »