Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Sport’ Category

På vegne av vanvittig mange; ALARM!

På vegne av vanvittig mange; ALARM!

IOOC (Den Internasjonale Olympiske Komite, eit privat foretak) er svært dårlige forvaltere av «den olympiske ide». Dei bryr seg rett og slett ikkje om det som burde bety noe for ein «olympisk bevegelse»; menneskene, samfunnet og idretten.

Når homofile jages på gata i vertsnasjonen, og gjøres til lovbrytere for hva dei er, bryr ikkje IOOC seg med det! Skam!

Når bygningsarbeidere ikkje får lønn for å bygge OL-anlegg, blir dei jaga, uten at IOOC bryr seg! Skam!

Når fastfood og leskedrikk blir hovedsponsorer for eit så stort idrettsarrangment, avslører IOOC sin fullstendige mangel på innsikt i samfunnsansvaret idretten har. Skam!

Når fire skiløpere bærer sørgebånd for ein treningskamerat som blei revet bort i alt for ung alder, blir dei irettesatt for det av IOOC! Skam!

Vi kunne fortsette å liste opp her. Dette er bare hva eg fann på to minutter. Olympiaden er nå ei gjennomgående trist historie.

OL-komiteen  har mista gangsynet, folkeskikken, og kontakten med sin menneskelighet. Dei er rett og slett ein sneversynt manneklubb. Dei bryr seg ikkje med hva slags signaler dei sender om sunnhet og samhold i verda. IOOC er eit forretningsforetak så fokusert på kommersielle hensyn at dei ikkje klarer å sjå mennesker i dette, eller å applaudere når andre gjør det.

Den olympiske ide er så markråtten at den ikkje heng sammen på noe vis lenger. Det er eit privat foretak som tar vare på denne ideen, og dei gjør det med grådig egeninteresse, sneversynt kameraderi og ekkel mangel på finfølelse.

Den ukulturen som gjennomsyrer denne bussinessen er ikkje verdt vår oppmerksomhet hvert andre år. Det er rett og slett på tide å parkere OL på historiens søppelhaug. La oss heller møtes der ideen om jevnbyrdes kappestrid og samhold framleis lever; på løkka, i lysløypa, i gymsaler rundt heile landet.

Den olympiske ide er død.

Read Full Post »

Kontaktimpro

SlangelEg prøvde KONTAKTIMPRO for første gang i går.
Det var heilt herlig!
Magisk!

Ama og Kristine er to nydelige kvinnemennesker, som på sitt rolige vis fortalte  ei gruppe voksne mennesker om prinsippene i kontaktimpro, og leda oss gjennom mange oppvarmingsøvelser. Først som eit kurs før middag, og så som inngangen på ein dansekveld seinere på kvelden. Tusen takk til dei for god veiledning! Det strålte harmoni, kjærleik og glede fra dere!

Kontaktimpro er magisk! Magien er av det fysiske slaget; vi dytta og seig og vrei og rulla mot hverandre, tråkka på hverandre som katter med hendene, og som tunge tigre, strauk hverandre, dissa og løfta, overga oss fullstendig til hverandres hender og blei bevega  i ro og harmoni.

Og så dansa vi! Ei dansing som var full av frie bevegelser, møtepunkter og bølger som tok oss opp fra gulvet og ned igjen, i spiraler og glidninger, i rytmene til hverandre, til musikken, til hjertene som banket under det heile.

Mmm …

For meg, som for lenge sida begynte å jobbe med positiv kroppskontakt med unger, er kontaktimproen som svaret på det eg alltid har leitt etter. For det er ikkje berre positiv kroppskontakt; det er positive utforskninger og kreativt samspill i det fysiske. Det er å ta kroppen på alvor, bruke den, og glede seg over alle dei nye mulighetene som ligger i å bruke den i møte med eitt eller fleire andre mennesker i ein slags urdans. Vi skyter knopper i denne dansen, og fornyer vår ide av hva kroppene våre er! Kontaktimpro er kropps-vekst!

I alle mine intime forhold har eg hatt  ei sterk oppleving av at partneren  blir «min andre kropp». Partnerens kropp kommer så nær at den blir «min», eit fysisk og sjelelig nærvær så sterkt at eg deler nesten alt i det. Men samtidig er denne andre kroppen ikkje-min på samme tid, noe som skaper masse spenning og glede. Det er eit sterkt uttrykk for fysisk, erotisk kjærleik, samtidig som det er ei form for sjeledeling.

I kontaktimproen møtte eg «den andre kroppen» i VENNSKAP med andre mennesker, fysiske forhold fyllt av harmoni og nyfikenhet og fysisk glede. Det er fysisk og det er sjelelig, ein leik i harmoni og glede.

Kontaktimpro er håp i praksis!
Fysisk fredsarbeid!

Read Full Post »

Det var en gang i slutten av forrige årtusen, syttitallet; da levde en ung mann med masser av kviser. Han var sjenert og hanglete, men hadde et talent for fotball som ble oppdaget av en trener på det lokale guttelaget.

Han ble med treneren til kretssamling, og fikk faktisk en plass på kretslaget. Han spilte fast på laget som slo Brann i Norgescupen for juniorer, og scoret det avgjørende målet. Han drømte aldri om noen proffkarriere, men talentet var der …

Så gikk tida, et nytt årtusen rullet over mannekroppen, og talentet sovnet.

Men det forsvant ikke helt. En vinterkveld i 2009, i en gymsal på en skole i Oslo, der finner vi denne kroppen sammen med andre gamlinger, lekende med en ball i femmer-fotball (fem mot fem, med håndballmål).

Og denne spesielle vinterkvelden våkner talentet igjen. Han er på bana i ei trang kortbukse og ei drakt fra et lag han ikke lenger spiller for. Han står med en forsvarer i ryggen, fem meter foran mål. Det er innkast. Vår gamle fotballspiller signaliserer til mannen med ballen, og den kastes mot ham …

Forsvareren trenger opp i ryggen på ham, for ikke å gi ham rom til å snu og skyte.

Gamlingen ser ballen komme i perfekt høyde og løfter låret. Med en ballfølelse du ellers bare ser i Champions League tar han ballen med låret og sender den i en bue over hodet på seg selv og forsvareren. Forsvareren skjønner ikke hva som skjer, og vår gamling snur seg rundt ham i en vakker piruett og ser ballen komme ned fra buen, bak den hjelpeløse forsvareren.

Han venter brøkdelen av et sekund, mens forsvareren prøver snu seg (for seint), og når ballen kommer ned i riktig høyde …

– da knaller han til med høyrefoten og sender ballen rett opp i vinkelen på målet!

HURRA! JAAA! MÅÅÅL!

Det gamle talentet våknet igjen i kveld, og stod for et øyeblikks fotballpoesi! Det var et mål hentet ut av fotballens drømmebok! Det finnes ingen lærebøker for slikt! Dette er dans med ball, pur poesi, en øyeblikkets perfeksjon av koordinert bevegelse og målrettethet!

Det er disse øyeblikkene vi lever for, vi gamle fotballspillere. Det er disse øyeblikkene som får oss til å juble når motstanderens lag scorer også, fordi det er så forbanna vakkert!

Og i kveld var det en gammel fotballspiller som diktet med ballen …

kanonm

Read Full Post »

Løp for livet!

pokalpi1.jpgEn vellykket hundremeter tar i underkant av ti sekunder.

Den som tror at dette er alt man trenger investere av tid i en hundremeter, vil aldri gjennomføre en vellykket hundremeter. De som lykkes med hundremetrene sine har investert langt mer; de har brukt hele livet på å komme dit. Treningstimene er utallige. Forsakelsene kan ikke måles. Hele deres liv dreier seg om å lykkes i den enkle oppgaven å gjennomføre et kappløp fra én strek til en annen, hundre meter, på i underkant av ti sekunder.

Hundremeterløpere satser alt, og de aller fleste mislykkes faktisk. Til tross for innsatsen vinner de aldri et stort mesterskap. De fleste klarer aldri å komme under ti sekunder på distansen. De utgjør det store flertallet av hundremeterløpere som blir fraløpt.

Dette gjelder også for livet. Livet, ja! Det er et langt mer komplisert kappløp enn en hundremeter. For det første tar livet lengre tid (vanligvis), så du må være utholdende i tillegg til kjapp. Og i livet er det ikke gitt hvilken retning du bør løpe. Om du er uheldig sprinter du over all forventing, elger avgårde med stor utholdenhet, i feil retning. Og du vet det ikke en gang, for bana er ikke merket og noen målsnor finnes ikke. Mulighetene for å lykkes i livet er altså svært mye mindre enn for å lykkes med en hundremeter. De fleste ender faktisk i grøfta når livsløpet endelig er fullført.

Du har uhyggelig små sjanser i livets løp!

Så er det kanskje ikke til å undre seg over at mennesker er så engasjert i sport. Det er tross alt mye enklere enn livet.

Read Full Post »

hufs.jpgPoden og skolegutt og pappa spiller fotball på plenen bak huset. To benker er mål. Det skrikes og fektes med armene, og sparkes i hytt og pine. Poden er fornøyd hver gang han treffer ballen og ser den fyke mot buskene eller steinene, eller mål (unntaksvis). At pappa akker seg over at ballen havner i buskene er veldig, veldig morsomt. Hver gang ballen fyker inn i buskene ser poden med forventning på pappa, som lydig akker seg og himler med øya.

Han har talent, poden, med sitt pågangsmot og sin kroppslige væremåte. Han kaster seg inn mellom pappa og storebror, og er med i klynga. Han skifter mellom hyperentusiasme og totalfrustrasjon. Skolegutt er eldre, så han er roligere og dyktigere. Hos ham er det et innbitt ønske om å vinne som dominerer. Han vet at pappa er bedre enn dem. Å slå pappa i fotball er nesten umulig, men om han bare kunne få til et smart skudd …

De to guttene er så intense at pappa blir mer andpusten av dem enn av selve spillet. Muligens er det fordi pappa ikke spiller fotball, men skuespiller. Han gjør seg til, slik at de to skal oppleve at dette er både morsomt, spennende og utfordrende på samme tid. Pappa snubler i ballen og faller så lang han er. Poden sparker ballen vekk og skolegutt skyter i mål, og de jubler som om det var en cupfinale!

Poden og skolegutt har vunnet, og pappa føler seg som en ganske vellykket skuespiller. Og scenen er en humpete plen bak huset. Plastikkballen kostet 29 kroner. Teater blir ikke billigere eller bedre enn dette!

Read Full Post »