Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘barn’

Håp

I går, under høymessa, sang vi Til ungdommen mens tårene trillet. Da gråt lillebror også. Mest fordi mor og far og mormor gråt, tror jeg.

I dag var det ett minutts stillhet. Da satt vi i sofaen; kona, de to guttene og jeg. Lillebror lukket øynene, og satt helt stille. Jeg vet ikke hva han tenker på, men han sitter stille sammen med oss.

Seinere sitter jeg og jobber, på kontoret. Lillebror kommer inn, finner seg et blankt ark, og sier han vil tegne. Han setter seg på tegneplassen ved vinduet, og begynner å tegne en ridder. Han liker å sitte der og tegne, når jeg jobber. Lillebror tegner en hjelm, og er svært fornøyd med det. Han sitter og godter seg over sin egen tegning, og viser den stolt frem til far i forskjellige faser. På et punkt i prosessen så snur han seg mot meg og sier: Ååå, pappa! Jeg er så utrolig fornøyd med denne tegningen! Og så ser han litt mer på den, og legger til: Gjett om jeg er fornøyd!

Lillebror forstår at noe alvorlig har skjedd, og deltar på sin måte når vi ber om det. Men han er mer opptatt av å tegne, og å spille det nye Donkey Kong spillet,og å være sammen med vennene som er i byen. Verden er ikke vesentlig forandret for ham. Det er ferie, og han har sitt å stelle med.

Og det syns jeg er veldig godt å se. Det er som om denne tragedien tilhører oss; de litt eldre, mens lillebror er så uskyldig at han skånes fra sorgen og smerten. Den virkelige uskylden, den barnet besitter, er ikke berørt.

Det er fremdeles håp.

Read Full Post »

Jadda! Da var boka vår ferdigskrevet og levert til forlag! Hurra!

Anne og jeg har jobba med denne boka ei stund, og så virkelig frem til denne dagen. Nå får vi vente noen uker, sikkert til etter nyttår, før vi vet hva forlaget sier.

Håper de tar den, og at vi slipper å flikke for mye.
___________________

For dere som ikke vet det; «LEVE med barn» er ei bok Anne Nielsen og jeg har skrevet, om familieliv og barneoppdragelse. Ideen til boka ble til utfra at Anne brukte noen fortellinger fra denne bloggen i sine foredrag om oppdragelse rundt om i landet, og fikk veldig god respons på det. Så jeg har skrevet de 55 fortellingene i boka, om smått og stort i en familiehverdag, og Anne har supplert med fagkommentarer. Til sammen tror jeg dette er blitt ei bok som både viser og forteller hvordan man bygger en positiv hverdag med unger i alle aldre. Ei praktisk bok for alle foreldre og pedagoger, med andre ord.

Read Full Post »

unavn05

Poden og Prinsen og Pappa kjører trikk.De skal besøke Besta på sykehuset. Hun har fått lungebetennelse. På trikken sitter Prinsen og følger med på en plansje som viser stasjonene på banen. Poden og Pappa ser på folkene på banen. Det kommer inn ei barnevogn med en baby oppi. Poden forteller Pappa at han har sluttet med bleier «for lange siden». Pappa nikker og sier at ja, Poden er ingen baby.

– Ikke Prinsen heller, sier Poden.

Da prøver Pappa seg på en morsomhet:

– Poden, hør her …

Pappa vinker ham til seg, for å hviske noe i øret hans:

– Når Prinsen har bursdag kan vi pakke inn ei bleie som en presang! Og så gir vi den til ham som bursdagsgave! Da blir han sikkert veldig overraska! Det blir morsomt!

– Nei!

Poden er ganske klar. Bleier er ikke morsomme! Han kan ikke tenke seg å gå med bleie selv (sluttet for mange, mange år siden), og dermed er det helt utenkelig at det kan være morsomt å gi bleie i presang til storebror. Bleier er ikke noe man spøker med til en femåring!

* * *

Så kommer de frem til sykehuset, og der finner Poden ut at det er veldig morsomt å tulle med Besta. Han gjemmer seg bak stolen, og stikker hodet frem og sier «Bø!», og da skvetter Besta! Det er kjempemorsomt!

Pappa skjønner at det er mye morsommere å si «Bø!» enn å gi bleier i presang til storebror. Å gjøre ting som får voksne til å reagere er helmax for en femårig pode.

Prinsen på si side er mer opptatt av å fortelle en vits til Besta. Han er veldig opptatt av å fortelle vitser for tida, og gjør det med stor flid:

– Besta, har du hørt den om to tomater som skulle gå over veien?

Besta nikker medgjørlig. Men det feiltolkes av Prinsen:

– Har du?

– Nei!

Besta rister på hodet. Prinsen bøyer seg frem og forteller:

– Det var to tomater som skulle gå over en vei. Og så gikk de over da … og så kom det en bil … øh, nei … og så ble den ene overkjørt … av en bil!

Han ser på Besta, som nikker og gjentar at den ene tomaten ble overkjørt av en bil, og spør hva som skjedde da?

– Da sa den andre tomata at «Kom igjen ketsjupp!»

Besta og Pappa ler høflig, slik voksne ofte ler når unger prøver seg i humorens vanskelige landskap. Men Prinsen er ikke ferdig:

– Ja, fordi når tomata blir overkjørt så blir den liksom ketsjupp da, vet du! Fordi den er skvisja utover! Skjønner du? Så derfor snakker den andre tomata liksom til ketsjuppen!

Og så ler han!

Da ler Poden også, av den enkle grunn at latteren til Prinsen er et tydelig signal om at noe er morsomt. Poden syns det er morsomt å le! Ikke minst å le sammen med storebror! Da liker han seg ekstra godt. De ler med hikst og hyl og åpne ansikter. Pappa misunner dem litt. Hikstende barnelatter er langt å foretrekke fremfor høflig voksenlatter.

Men han og Besta kan le litt hjertelig de også, over disse ungene sine forsøk på å lære seg humor. Humor læres ved å herme, og hermingen kan være litt komisk i seg selv …

Dessuten er det lite som er så smittende morsomt som barnelatter!

Read Full Post »

~SerendipityCat~ sier: Jeg vil helst at alle skal ha det bra og være glade i hverandre, men sex vil jeg bare ha med kjæresten min! Mamman min er irriterende tafatt og jeg er syk, så jeg vil bli frisk! Kjære klarsynte Spåmann; kan jeg snart jobbe igjen?

Spåmannen svarer

Kjære Cat, din situasjon er trist og din historie nesten tristere. Å vite at man har en tafatt opprinnelse er en tung innsikt å bære. Men jeg skal la det ligge, og heller bringe mitt blikk i kontakt med din skjebne.

ordsnike.jpg

Du tilhører skjebnetegnet Ordsniken, Cat, et tegn som utmerker seg med en myk eleganse, både fysisk og verbalt. Dette gjør at mange ser på ordsniker som elegante sjeler, men det stemmer ikke alltid. Ofte vil Ordsniken formulere seg vakkert, men uten vett. Det samme gjelder for det fysiske, der Ordsniken kan hengi seg til vettløs hedonisme i ren beundring over egne evner til å nedlegge gaseller av det andre kjønn. Den skarpe tungen til Ordsniken kan både avdekke sannheter og tildekke dem (med løgner så vakre at de får mennesker til å gråte av glede). Dette er Ordsnikens dobbelte natur.

Fremtida di er preget av denne dobbeltheten, Cat. Ditt tvisyn vil trekke mange venner til lyset fra ditt mentale bål, men i mørket utenfor lyskretsen vil også uvenner samle seg. De vil gå under navn som Frøken Vilhaditt, Herr Vilhadeg, Mister Såret, Fru Skamdeg og den allestedsnærværende General Livsløgn.

La dem stå der, Cat, i mørket utenfor ditt egentlige liv. Lyskretsen din er vid nok. Bålet er varmt og du strekker deg som flammene, mot stjernene og håpet. Din dans rundt glørne som lyser i dine venners øyne er sann, Cat, og den deles av de som ser hvor viktig livet ditt er. I deres øyne er ikke din innsats i livet målt etter hvor mange lønningsposer du finner. De ser din måte å være menneske på som din største innsats. De vet at du satser alt i dette livet, at du har satt alt inn på å være et ekte menneske og en god venn. Slik er det innenfor din lyskrets. Der vinner du den høyeste premien hver dag: kjærligheten.

Du vil vinne Kjærlighetens Førstepremie!

(Det er særlig imponerende at en Ordsnik vinner denne premien! Flott innsats! Gratulerer med ei strålende fremtid!)

Så jeg ser ei fremtid for deg full av glade unger, en kjæreste som vokser for hver dag han tilbringer med deg, en vennekrets som slår ring om deg og medmennesker som respekterer deg. Jeg ser ei fremtid der din kamp mot misunnelse, sjalusi, grådighet, bitterhet og løgn bærer frukter. Jeg ser et lys over ditt hode, Cat, en ring av selvtillit og tilgivelse. Kjærlighetens ring skal stråle over deg når du en gang lener deg tilbake og dør.

Og de som kjente deg skal regne seg som heldige. De skal danse på grava di, i respekt for deg og i glede over alt du ga dem. Jeg ser at de ler i ditt gravøl, skåler over ditt liv og kaller deg et lysende eksempel. Du vil bli en skytsengel, Cat, en lysende engel for dine etterkommere! Dine barn og barnebarn vil føle at du våker over dem, og den kjærligheten du bar på vil styrke dem, selv etter din død. Ja, for jeg ser at livet ditt vil få enda større betydning etter din egen død, Cat.

Minnet om deg vil lege alle mennesker som vandrer på jorden med skadet sinn.

Men i en annen dimensjon …

– vil du være et skrekkens eksempel!

Der vil du bukke under for livsløgnen og miste kjærligheten av syne. Der vil din eleganse komme i forgrunnen, og din praktiske sans miste grepet om det livet du ønsker å bygge. Du vil danse foran speilet, le av alle kløner og spidde alle sjenerte mennesker med di skarpe tunge. Og du vil føle deg så veldig, veldig sexy når du dyrker deg selv.

I en annen dimensjon vil din skjønnhet skape sorg og intet annet. Dine tankebaner vil være egosentriske, som en måne av støv og stein rundt det hamrende hjertet ditt. Du vil være blant dem som roper: Vi fikk rett! – når forurensingen ødelegger livet til dine barnebarn. I en annen dimensjon vil du få rett i alt du tror og tenker, og du vil smile hjerteløst når verda siger inn i mørket.

Denne livsløgnen vil du først gjennomskue når du ligger ensom og forlatt, døende under en svart himmel, i mørket utenfor det bålet du engang matet med god ved fra eget liv. Da vil du forstå at livet ikke handler om å dyrke seg selv, men om å dyrke alle spirer til kjærlighet og glede. Livet handler om å dyrke den kostbare arv vår lille, store klode er. Dette vil du forstå, Cat, men for seint.

Det er for seint å få rett når verda er et vrak!

Men dette er en annen dimensjon, ikke en dimensjon du trenger leve i. Du trenger å leve her, nå, før det er for seint.

Ord for dagen:

Løgnen er sexy, sannheten fruktbar.

Lyv når du flørter! Vær sann når du elsker!

Read Full Post »

tabuuu1.jpg

Dette er en fri fortsettelse på de to artiklene «Å sette grenser for småunger» (del 1 og del 2) .

Disse artiklene er først og fremst ment for de som sliter med å sette grenser for sine unger.

.
Grensesetting kan virke veldig brutalt, særlig når det handler om å skape grenser som ikke har vært der fra første stund. Unger som er vant til å reagere med trass i konflikter, er tøffe motstandere for kjærlige foreldre. De har en trass som må overvinnes for å snu forholdet i positiv retning.

Til en viss grad er det snakk om en «kamp» mellom viljer, men denne gangen må man sørge for at det ikke blir en «skrikekamp». Konfliktene må avsluttes før de kommer ut av kontroll, slik at du og ungen din kommer videre i hverdagen. Sett grenser, men la ikke konfliktene dominere.

Trass er ikke et personlighetstrekk, men et vanlig uttrykk for en frustrasjon ungen bærer på, gjerne på grunn av manglende grenser. Ikke straff ungen din fordi den er trassig. Gjør noe med årsaken til frustrasjonen.

Kaoskonflikter

Når grensesettingen ikke fungerer, kan unger og foreldre havne i en «kaoskonflikt». Dette er en modus der begge parter er hjelpeløse krigere i en fastlåst konflikt. Det skytes på «fienden» i alle situasjoner. Hverdagen er full av skrik og skrål, og tårer. Foreldrene har mista grepet og ungene lider. Det er ingen retning på konflikten. Den bare er der, hele tida, som et ondt monster i brystet på alle i familien.

Dette skjedde med meg også, første gang jeg oppdro et barn. Jeg hadde ikke snøring på grensesetting og positivt samvær, og feila katastrofalt i å lese dattera mi sine signaler. Når konfliktene begynte å balle på seg var jeg ikke bevisst og voksen nok til å bryte mønsteret. Som resultat blei hverdagene våre helt grusomme. Jeg var alenepappa og hjelpeløs, og grein nesten hver dag fordi det var så jævlig. Det var en lettelse når mor tok over omsorgen igjen (vi var skilt). Etterdønningene preget forholdet mellom meg og dattera mi i mange, mange år.

Men nå gir jeg altså råd til andre foreldre, og har et familieliv som er alt jeg drømte om. Det viser kanskje at det finnes muligheter for de mest håpløse av oss …

Unger i kaoskonflikt kan gå fullstendig bananas, mange ganger om dagen, med hyling og kramper og raserianfall som skremmer fanden på flatmark. Fråden kan bokstavelig talt stå av munnen på en frisk unge. Stilt overfor slikt tør mange foreldre ikke gjøre annet enn å gi etter. De har ikke noe annet valg, tror de.

Foreldre i en kaoskonflikt er like fanget som ungen sin, i et konfliktmønster som spiser grådig av alt overskudd de har. De har alle antenner ute, og forventer seg konflikt i alle situasjoner. Ofte er deres negative forventninger med på å gjøre situasjonen enda verre. I en slik konflikt må foreldrene begynne med seg selv. Søk gjerne hjelp, om du trenger det, men start med å endre din egen oppførsel. Bryt mønsteret! Skap nye hverdager! Prøv å starte hver dag, og hver situasjon, med blanke ark.

Tror du ungen din er syk må du få den undersøkt, men vær obs på at mye «gal» oppførsel kan komme fra fullstendig friske unger, som er frustrerte. Ungen har alltid en grunn for å reagere som den gjør. Den vanligste grunnen til trass og frustrasjoner er at foreldrene har feilet i grensesettingen.

Er ungen frisk har dere alltid et positivt valg: å sette tydelige grenser fra nå av.

Det gjør grusomt vondt å stramme inn grenserne i en kaoskonflikt. Ungen vil møte slikt med hele arsenalet av reaksjoner, så sterkt at det skremmer! Dere vil føle dere som svikere av deres egen unge, og vil sannsynligvis tvile på at dette har får en god utgang. «Det kan umulig gå bra! Hør som han/hun skriker da! Ungen min har det vondt! Hun/han trenger trøst!», tenker og sier foreldrene, og lengter plutselig tilbake til den trøstefulle ettergivenheten.

trompyyt.jpg

Trøst kan skape trass

Trøster du ungen din for mye har du et problem. Særlig om du alltid trøster en skrikende unge. Unger skriker fordi de slår seg (eller blir slått), men oftere skriker de fordi de ikke får viljen sin, i konflikt med foreldre/andre unger.

I konflikt med deg trenger ikke ungen trøst, ikke mens konflikten pågår. Da trenger ungen at du står i konflikten og gir ham/henne tydelige signaler. Selvsagt gjør det vondt for ungen å bryne seg på mamma/pappas regler og forventninger, men ungen må lære at det bare gjør vondt når reglene brytes. Når regler følges og forventinger møtes med positiv adferd, er det faktisk gøy å være sammen.

Mange foreldre trøster ungene sine inn i trass, fordi trøst i konfliktsituasjoner skaper forvirring. Mamma sier at det er galt å gjøre slik og sånn, men samtidig trøster hun, og ungen blir usikker på hva som gjelder. Den skriker kanskje mer for å finne ut av det, og så går karusellen en runde til, og mamma ender med en trassig ungen som alltid skriker når hun sier fra om noe. Ikke trøst ungen når den skriker i trass. Trøst når den skriker i smerte. Når den trasser kan du med god samvittighet behandle ungen din saklig. Du kan være varm og vennlig, men saklig, og vise din kjærlighet på den måten.

Ikke drukne deg selv i konfliktens følelser, men se fremover for deg og ungen din.

De trygge rammene handler om å bli sett og hørt, og å bli møtt med forventninger om god oppførsel. Og så handler det om positivt samvær.

Det gjør vondt å trasse foreldre, men ungen må selv få lov til å ta ansvar for det. Foreldrenes ansvar er å stoppe den dårlige oppførselen ved å være klare og konsise, og hele tida se fremover. Det er en tøff jobb å snu situasjonen, og ungen har ikke den voksnes evne til å se det hele utenfra. De voksne må ta jobben og dra ungen med seg.

Ideen er å slutte å hente nærhet i trøsten du gir under en konflikt, og heller avslutte konflikten slik at dere kan kose dere med noe etterpå. Finn gjerne og ofte på noe hyggelig når en konflikt er over. Kos er kult!

Målet: en god hverdag!

Gjennom positiv stimulering og klok rettledning, får ungen opplæring i å være sammen med andre. Når ungen begynner å fungere i det sosiale samspillet, får foreldrene mindre og mindre bruk for de «brutale» verktøyene som er nevnt i disse artiklene. I hverdagen til godt fungerende familier er de nesten helt overflødige.

Når ungen lytter til foreldrene sine, fordi foreldrene kommuniserer sine forventninger og sin kjærlighet, da blir det mye enklere å være både barn og voksne i forholdet. Ungen lærer seg også positiv kommunikasjon av dette, og begge parter kan legge skriking og kjefting til side. Familien kan begynne å snakke med hverandre; diskutere, forhandle, gi hverandre ansvar og vise hverandre respekt. Dere får ro til å skape glede i situasjoner som før var nervøse eller slitsomme.

For familien er dette helt avgjørende.
Alle tjener på det.
Det gir en hverdag full av glede, trygghet og kjærlighet!

Read Full Post »

sleivhan.jpgI romjula skreiv jeg ned noen enkle råd til foreldre som sliter litt. Det handler om hvordan du setter grenser og gir konsekvenser. Her kommer ANDRE DEL av disse rådene. Denne delen omhandler først og fremst konkrete konsekvenser

Første del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

Å gi konsekvenser

Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag eller annen ubehagelig adferd, er det viktig å være tydelig. Ungen trenger å vite at slik oppførsel ikke er akseptabel.

Husk at unger har rett til å bli sinna når noen tramper på dem. Alle følelser er tillatt i et lite menneske. Ikke hindre ungen din i å ha helt alminnelige følelser, men la heller ikke ungens følelser styre familiens hverdag.

Si fra først. Ungen må få vite hva du forventer av den. Vær tålmodig. Ungen skal lære mye i livet, så du må regne med å gjenta visse råd og regler hver eneste dag.

Hver gang det ikke nytter å si fra, kan du bruke mer konkrete konsekvenser. Varsle dette i klare ordelag.

Bruk varsel om konsekvenser som siste verbale advarsel. Fortsetter oppførselen etter det må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Husk at konsekvensene må være gjennomførbare der og da, og at deres fremste mål er å avslutte konflikten.

Nedenfor følger eksempler på konsekvenser å bruke i noen hverdags-konflikter.

~ ¤ ~

· Skriker ved bordet. Gi tydelig beskjed: ”Ikke bråke ved matbordet”. Om ungen ikke lytter må han/hun gå fra bordet (løft ungen vekk om nødvendig). Det er vanligvis nok at ungen settes på gulvet ved siden av bordet. Ungen får bare vende tilbake når skrikingen er stoppet, og den sier unnskyld. Om skrikingen fortsetter, så send ungen til et annet rom. Sjekk innom etter noen få minutter, og spør om ungen er ferdig med å skrike, om hun/han vil si unnskyld og komme tilbake bordet. Om ungen ikke vil jenke seg så fortell at den må bli der og forlat ham/henne igjen. Dette kan gjentas mange ganger inntil ungen gir seg.

Når måltidet er over, og ungen ikke har gitt seg, kan man sette ungen til bordet igjen, og si at hun/han må spise maten sin. Om ungen ikke spiser, tas den fra bordet og får ikke noe mat (ungen din overlever å gå glipp av ett enkelt måltid, men vær obs på at ungen kanskje vil sette pris på en banan litt seinere).

· Søler med maten/spiser ikke deler av maten. Gi tydelig beskjed: «Spis pent/spis all maten». Om ungen ikke lytter, så må hun/han gå fra bordet (se over). Middagsmat: ikke spør hva hun vil ha, server all mat med selvfølgelig mine; ”Dette skal vi spise nå”.

Unger har andre smaksløker enn voksne, så ikke gi dem sterkt krydret mat. Men alminnelig mat kan småunger (og store) spise. Og det er viktig for ungen å utvide smakshorisonten sin. Da unngår man blant annet uskikken med unger som sutrer over maten de får i selskaper (da det ofte serveres tradisjonsmat eller andre spesielle retter). Unngå å falle i fella med pølser/pizza til ungene dine, mens du selv har et variert kosthold. Et variert kosthold har også varierte smaker. Allerede som fireåring kan ungen din sette pris på nye smaker, om du har hjulpet ham/henne med å finne matglede.

· Skriker/maser i butikken/cafeen/bussen. Gi veldig tydelig beskjed om at dette ikke er akseptabelt: «Nei, slutt å mase/bråke!» Om ungen ikke slutter så vis sinnet ditt (viktig å ikke bry seg om andre folk i slike situasjoner) og snakk alvorlig med ungen. Se den inn i øynene og fortell at denne oppførselen ikke er akseptabel. Forlang både god oppførsel og en unnskyldning før dere fortsetter (stopper bussen så gå kjapt ut og avslutt konflikten på holdeplassen). Går ikke dette må gi konkrete konsekvenser umiddelbart, om det går. Situasjonen kan være spesiell, og hindre konsekvenser, slik at du bare må holde ut (vær kort og kald, og la ungen drive på inntil den trøtner eller dere er hjemme).

Unger skjønner at foreldre syns det er flaut. Det bruker de, ikke fordi de er slemme, men fordi de er smarte. Din fordel er at du vet skrikende unger er vanlig, så du har ingeting å være flau for. Ta for deg ungen din uten å bry deg med de som ser på.

· Skaper scene når du skal gå fra i barnehagen. Vær tydelig: Nå skal vi gi klem fordi jeg skal gå. Om ungen fremdeles ikke vil gi hade-klem så si at: Neivel! Da får du ingen klem. Ha det fint! – og gå. Dette er en enkel og klar konsekvens. Den kan iverksettes umiddelbart. Vær hard; la ungen hyle og «nødangre» (Jeg vil ha klem likevel!!!). Du har sagt ditt og forlater den skrikende ungen (folka i barnehagen kan ta seg av det. Stol på dem).

Om ungen skriker når du skal gå, men vil ha klem, kan du klemme og gå. Klamrer ungen seg fast når dere klemmer, løsner du grepet, gir ungen over til en voksen, sier Ha det! – og går. Ikke bruk tid på å trøste for noe du ikke kan gjøre noe med. du på jobb så må du, og det må ungen akseptere.

sleivhun.jpg· Vansker med å legge seg. Si klart fra at nå er det leggetid (altså ikke spørre, men fortelle ungen et faktum). Et luretriks er å la ungen velge mellom to alternativ som fører til det samme (at leggingen startes): Vil du gå selv eller vil du sitte på ryggen? (valget er reellt, og kan ta fokus fra leggekonflikten). Og så går man gjennom alle rutinene (ta på pysj, gå på do, tannpuss, vaske seg) og ender med å synge for ungen i senga. Så er det nattakos og slukke lys og lukke døra. Eventuell jeg-vil-ikke-legge-meg-skriking får pågå så lenge ungen blir liggende i senga.

Det finnes mange årsaker til at unger ikke får sove, men står ungen opp gjentatte ganger med Får ikke sove! eller Er tørst! – kan det godt møtes med tålmodig forklaring og ny legging: Nå er det sovetid. Gå og legg deg! Første gang en unge ber om vann, får den selvsagt vann, men etter det skal ungen rett i seng hver gang (husk å gi ungen vann før leggingen neste kveld).

· Skriker til voksne som sier fra. Sjekk at det ikke er noe galt med ungen, Om det bare er trass fra ungens side, må den påtales og stoppes før du sier fra igjen. Ta alltid opp igjen tråden etter en slik reaksjon, slik at ungen ikke lykkes i å fjerne fokus fra det den gjorde i utgangspunktet.

Se til at ungen sier unnskyld for det som er påtalt. Unger må lære seg å si unnskyld til både voksne og andre unger. Unnskyld er et viktig ord, og et veldig sterkt ord; for når ungen har sagt unnskyld er alt greit. Da er det greit, kan du si når ungen ber om unnskyldning (og kanskje kan du gjenta hvor dumt det var å gjøre slik). Husk også at du kan be om unnskyldning selv også, om du har gjort ungen din urett.

· Sier ikke unnskyld for overtramp. Ta ungen fysisk ut av situasjonen, vis at du reagerer (f.eks. med sinne), sett deg ned med ungen og forklar at dette er dårlig oppførsel, og at unnskyld er en enkel ting å si, og at alle må si unnskyld når de gjør noe galt eller noe som får andre til å bli lei seg (det trenger ikke være galt heller, bare et uhell). Ta en dialog med ungen om det som har skjedd, og hold fast på at en unnskylding er nødvendig (til den skadelidende part).

Ungen som motsetter seg irettesettelser kan bruke tid på å komme ut av det. Dere kan bli sittende lenge, ungen kan både grine og banne, men du trenger å vise ungen at mamma/pappa vet hva som er rett og galt, og vil hjelpe ungen med å forstå det. Når du har tatt en slik konfrontasjon med ungen din, er begge slitne og lei seg, så da må du passe på å gi klem og finne på noe fint å gjøre sammen. Men det må skje etterpå, når ungen har sagt unnskyld.

Snakk først

Prøv alltid å snakke med ungen før du går inn i en konflikt med den. Det beste er å stoppe helt opp, sette deg ned med ungen og snakke med den (spørre, svare, gi uttrykk for medfølelse). Kanskje trenger ungen litt ekstra oppmerksomhet, en klem eller svar på et enkelt spørsmål, før dere går videre …

Bruk gjerne humor også. Prøv å se det absurde i at ungen din vil gå ut i laussnøen med strandsandaler! Le av det, og gi ungen rett! Foreslå at dere tar med badering, slik at dere kan bade i snøen! Ja, for det er mye finere å bade i kald snø enn i varmt vann! Absurditeter som dette kan løse opp en vanskelig situasjon. Og om ungen virkelig vil bade i snøen, så hvorfor ikke? Prøv det! Ungen vil elske at dere virkelig gjør det (og kanskje hate selve snøbadingen), og dere vil ha ei fin stund når dere hutrende sitter foran ovnen og tørker dere. Det er gøy å være litt gal, og dessuten er det moro å le!

Prøv å ha det hyggelig sammen (men ikke flykt fra konfliktene).

Husk at konsekvenser først og fremst er ment som et verktøy for å avslutte konflikter, og vise vei videre, ikke for å straffe ungen din. Hold hodet klart om det kommer en konflikt der du må gi konsekvenser. Og selv om du er kjølig til ungens reaksjoner, så mist aldri kjærligheten til ham/henne av syne.

Kjærligheten er viktigere enn alt annet.

____________________________

Kona mi, Lise, har vært med å skrive disse to artiklene om grensesetting. Hun er et fantastisk menneske, med høy integritet og en intuitiv forståelse for hva unger trenger.

Read Full Post »

spink.jpgJeg har arbeidet med unger i veldig, veldig mange år, og oppdratt noen selv også. I romjula skreiv jeg ned noen enkle råd til foreldre som sliter litt, et destillat av innsikten jeg har fått gjennom årene. Det handler om hvordan du setter grenser og gir konsekvenser. Her kommer FØRSTE DEL av disse rådene.

Andre del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

~ ¤ ~

· Gi ungen enkle, klare regler: kle deg etter været, spis maten din, legg deg når det er leggetid, oppfør deg pent i butikken og hos andre, si unnskyld når du gjør noe galt, hør etter når voksne sier stopp, hør etter når andre barn sier stopp.

Dette er regler som alle alminnelige barn kan forstå og følge, men foreldrene er ansvarlige for informasjon og innlæring. Ikke skyld på ungen din om du ikke får det til. Ungen har ikke dårlig oppførsel fordi den er trett eller sulten eller har vondt i lilletåa. Trette barn vil sove, sultne barn vil spise og barn med vonde lilletær vil gråte og få trøst. Det er ikke naturlig for trette/sultne/syke barn å hyle og kaste ting i veggen.

· Følg selv klare regler: den voksne som er i en konflikt med barnet styrer den fra start til slutt. Den voksne som først kommer til hjelper og trøster. Når en konsekvens loves må den alltid gis, om ikke ungen lytter. Når en konsekvens iverksettes må ungen få oppleve den på kroppen, før ungen får komme «tilbake i varmen».

Unger ønsker alltid unngå virkelige konsekvenser, og vil som oftest forsøke å «nødangre» når du iverksetter konsekvensene. Ta ikke hensyn til slik «anger». Ungen må lære at det eneste som nytter er å lytte før konsekvensene kommer.

· Praktiser likestilling i forhold til ungen: far og mor er likestilte når det gjelder å skjenne, å gi nattaklem og å trøste. Det er oftest pappa som havner i bakleksa med dette, og det er viktig å unngå slike tendenser ved å insistere på at begge foreldre er fullverdige trøstere, skjennere og eventyrfortellere (også pappaer kan lære slikt). Det er viktig at både pappa og mamma har nærhet til ungen (om begge finnes i ungens liv).

Om ungen skriker, men insisterer på at bare mamma kan trøste (f.eks.), er det faktisk ikke så farlig med trøsten. La ungen gå uten trøst. Det er viktig å vite forskjell på unger som har det VONDT og unger som har det «vondt». Unger med VONDT tar den trøsten de kan få, umiddelbart. Husk også at når pappa gir skjenn, skal ikke mamma trøste, og omvendt. Støtt hverandre i dette!

· Vær positive og kjærlige i forholdet! De fleste foreldre elsker ungene sine og vil dem alt godt. Også grensesetting er et uttrykk for kjærlighet. Det handler om å skape rammer kjærligheten kan vokse i, og rammer som gir ungen trygghet. Gi ungen så mye positiv respons og skryt og klemmer og smil og kjærlighetserklæringer dere kan.

Den kjærligheten og gleden dere gir ungen er det viktigste innholdet i hverdagen dens, og viktig for resten av livet.

snuff.jpg· Skap klar kommunikasjon! Bruk få ord i alle situasjoner der du forventer samarbeid fra ungen, slik at ungen vet at dette forventes. Gi informasjon i enkle klare sentinger; Nå skal du legge deg. Nå skal vi spise. Nå skal vi kle på deg. Osv.

Foreldre har en tendens til å spørre om ting: Er du ikke litt trøtt nå, vennen? (det selvsagte svaret fra ungen er NEI, ungen skjønner hva som kommer, og så starter leggekonflikten). Ikke spør om alternativene ikke er reelle. Om det protesteres fra ungen så forklar hvorfor: fordi kroppen din trenger å sove, fordi alle må spise for å vokse, fordi vi trenger klær for å holde oss varme. Unger liker at foreldre ser dem, og har en iboende respekt for voksnes fagkunnskap om livet. En protest kan være et ønske om å forstå hvorfor.

· Gi konsekvenser! Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag og annen ubehagelig adferd, må du si fra tydelig at dette ikke er akseptabelt. Om det ikke nytter kan du love klare og umiddelbare konsekvenser. Fortsetter oppførselen må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Konsekvensene må være gjennomførbare der og da.

Mer om konsekvenser i hverdagslige situasjoner kommer i andre del av denne artikkelen.

· Gjør godt igjen! Unger får mye kritikk. Slik er det bare. De trenger å lære hva som er rett og galt, og god folkeskikk, og det er en prosess som tar mange år. Å få kritikk kan være ganske sårt, derfor er det viktig at foreldre «gjør det godt igjen» etterpå. Når ungen har fått skjenn eller måttet tåle en konsekvens av sin oppførsel, er det foreldrenes oppgave å gi dem positiv stimulering etterpå, slik at de opplever at mamma/pappa fremdeles er glad i dem og vil ha dem med på leken (eller på å dekke bordet, bake kake, lese bok).

Ungen din trenger å lære hvordan mennesker lever sammen i en familie, noe som er utfordrende for ungen og krever masse tålmodighet fra deg. Storesøsken trenger også en god porsjon tålmodighet innimellom. Men samtidig er dette en prosess som kan være veldig morsom også, for alle parter. Det er jo et lite menneske vi har med å gjøre, som holder på å vokse til, og det er ganske flott!

· Vær slem og urettferdig! Foreldre må finne seg i å bli oppfattet som «slemme» og «urettferdige» av ungene sine, særlig når de gir konsekvenser ungene ikke ønsker. Dette er helt naturlig, og ikke noe du kan unngå. La ungen kalle deg slem! La den si at dette er urettferdig! Av og til vil ungen ha rett i det også, men det trenger du ikke bekymre deg om. I det lange løp tjener du og ungen din masse på at du er bestemt når ungen trasser, kjølig når ungen forsøker å mase eller sutre seg til ting, sinna når ungen bryter dine grenser, og enda mer bestemt når ungen driter i advarsler. Gode foreldre er «slemme» i barnas øyne minst en gang i uka!

Når det oppstår vonde situasjoner mellom unger kan du gripe inn, men la gjerne ungene først få forsøke å løse det selv. Går det ikke så grip inn uten å bry deg så mye med hvem som har «skylda». Lytt til ungenes klager/beskyldninger/gråt, og gi dem gjerne en preken som passer. Men viktigere enn skyldfordeling mellom unger, er at voksne tar ansvar for å løse en vond situasjon.

~ ¤ ~

Ideen med grenser for småunger er å skape trygge rammer. Trygghet for en to-femåring handler om forutsigbarhet. Voksne som er trygge og tydelige er nøkkelen til et godt liv for ungen.

Denne artikkelen har to deler. Neste del vil gi konkrete eksempler på hva slags konsekvenser man gir en unge når hverdagens konflikter oppstår.

Read Full Post »

sleivhan.jpgI ni måneder skaper kvinnen
min førstefødte, og jeg er kun
en satelitt rundt hennes mage.

I ni måneder bærer kvinnen
nytt liv i sin midte, og jeg grånes
av bekymring for dem begge.

I ni måneder stønner kvinnen
og overser meg helt, og jeg sukker
over skaperverkets ensomhet.

Etter ni måneder presser kvinnen
ungen ut i verden, og jeg løfter
et skaperverk i mine hender.

Ni år seinere ser jeg ungen løpe
i gresset med grønske på knærne
og et ansikt fyllt av livsglede.

Etter atten år er ungen blitt en voksen
som ser på meg med alvorlig ansikt
og forteller at den står på egne bein.

Selv står jeg knapt lenger, men stokken
støtter meg og kvinnen har min hånd,
og livet kan få lov å strømme videre.

Read Full Post »