Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘barnehage’

Det er morgen. Poden skal i barnehagen. Mamma skal kjøre, så Pappa setter seg til foran maskina på kontoret. Men Poden kommer opp igjen når han har hørt Mamma og Pappa avtale at Pappa skal gå til barnehagen, finne bilen der, og ta med Poden hjem.

Poden kommer øverst i trappa utenfor kontoret: Pappa?

– Ja?

– Når du ser lommeboka mi i bilen, da må du ikke ta den ut. Okei?

– Ja, det er greit.

– Da er det en avtale.

– Jada, det er en avtale, sier Pappa, og smiler litt for seg selv over Podens formelle avslutning.

Men Poden er slett ikke ferdig.

– Pappa?

– Ja?

– Kan du hente meg tidlig?

– Når da?

– Klokka tre?

– Jeg får se, kanskje …

– Da er det en avtale. Du henter meg klokka tre. Okei?

Pappa tenker at det var da voldsomt, men smiler og nikker, og bekrefter avtalen.

Mamma roper nedenfra, og Poden går ned trappa igjen. Men så stopper han, snur, og løper opp til toppen igjen.

– Pappa?

– Ja, vennen?

– Når du har henta meg, da må vi kjøre til Handlesenteret. Okei?

– Hvorfor det da?

SlangelPoden legger ut om et legosett han ønsker seg (Mamma roper), som han ikke vet hva koster, men som i hvert fall koster mindre enn et annet legosett han også ønsker seg (Mamma roper, men blir oversett), og det er på lekebutikken på senteret, og da vil han dra dit og se om han har penger nok i lommeboka si til å kjøpe det …

– Så vi må kjøre til Handlesenteret.  Okei?

– Okei!

– Da har vi en avtale på det!

(Mamma roper igjen)

– Ja, da har vi en avtale på det. Jeg skal hente deg klokka tre, og jeg og du og lommeboka di skal dra på Handlesenteret for å se om du kan kjøpe det legosettet. Greit! Men nå må du løpe! Mamma roper! Vi ses etterpå! Ha det!

– Ha det!

Poden løper ned. Pappa snur seg mot maskina igjen. Han hører stemmene deres der nede, og døra som går igjen, og så blir det stille. Pappa sitter der, klar til å jobbe nå, og full av det mentale bruspulveret slike unger kan skape.

Read Full Post »

glay.jpg– Fire øyne! Hihihi!

Poden stirrer opp på Pappa og er tindrende vellystig. Han og Pappa sitter og drikker juice. De er på vei hjem fra barnehagen og har ei velfortjent pause på handlesenteret. Pappa ser på Poden.

– Hva mener du: fire øyne?

– Du har fire øyne, og to neser og to munner.

Pappa vet ikke hva han skal si. Det høres jo litt bekymringsfullt ut. Er det noe galt med synet til Poden? Han rekker ikke å spørre før Poden fortsetter.

– Og fire ører! Hihihi!

– Ser du dobbelt, kanskje?

– Jeg kan gjøre meg svimmel i hodet, uten at jeg er det.

Podens forklaring blir servert uten blunking over paradokset.

Pappa er den type menneske som ikke tror alt kan forklares. Smågutter er et av universets mest uforklarlige elementer. De kan nesten ses på som små synsforstyrrelser i verden, en uventet liten spenning i hverdagen

Pappa reflekterer kort over Podens utspill og kommer til at det sikkert er helt greit å kunne «gjøre seg svimmel i hodet», så lenge det oppleves som en kilde til vellyst. Det ser i hvert fall slik ut. Poden virker helt fornøyd. Han slurper i seg siste rest av juicen, tar Pappa i hånda og sier at nå vil han gå for å ta bussen.

Han sjangler ikke når de går mot bussen, i hvert fall ikke mer enn vanlig for et lite menneske med trang til å styre mot alt han ser. Dyrehandelen, lekebutikken og dama som selger smultringer må selvsagt avlegges sine besøk, men til sist når de bussen. De betaler og setter seg. Det er ei stund til bussen går. Poden er trøtt etter en lang dag i barnehagen. Han krøker seg sammen med hodet på fanget til Pappa. Pappa ser ut av vinduet, sitter og spekulerer på hvordan man «gjør seg svimmel i hodet». Vet rett og slett ikke.

Smiler og klapper den trøtte Poden. Bussen brummer, begynner å riste, og kjører dem hjem.

Read Full Post »

Pappa svinger ut fra porten hjemme med Poden i baksetet. De skal til barnehagen. Plutselig roper Poden ut: «Fotgjengere!»

Pappa skvetter og ser seg om, men ser ikke et eneste menneske på veien. Fortau og hager og balkonger er også tomme. Det er ingen alminnelige fotgjengere å se. Vel-vel, Poden er jo kjent for å se masse som andre ikke ser, spesielt når de kjører bil. De har for eksempel en lek som heter «Gul bil», som handler om å se flest gule biler, og det er ikke måte på hvor mange gule biler Poden ser da …

Når de nærmer seg barnehagen skriker poden «Fotgjengere!» igjen. Pappa ser fremdeles ikke et menneske på veien eller andre steder. Når han stopper bilen spør han forsiktig: «Hvordan ser sånne Fotgjengere ut da?»

«Fire streker og en hump», sier Poden bestemt og hopper ut av bilen. Pappa låser bilen og går etter Poden opp til barnehagen. Han er like klok. Fire streker og en hump har ikke opplyst Pappa det grann. Det er tidlig morgen og Pappas kreative kretser virker døde.

Samme ettermiddag roper Poden nok en gang ut, like før de er hjemme: «Fotgjengere!» Det kommer med stor begeistring, som om det er noe fint han ser. Nok en gang er Pappa på bar bakke når det gjelder forståelse. Det var folk i veien litt lenger nedi bakken, men akkurat her er det ingen. Altså må dette dreie seg om fotgjengere i mer enn alminnelig forstand.

virvlant.jpgDisse fotgjengerne til Poden er noen mystiske fabeldyr, med en hump og fire streker. Kan det være en dromedar, tenker Pappa, men slår det fra seg. Han har ikke sett så mange dromedarer i nabolaget i det siste.

Neste dag gjentar utropene seg, og Pappa setter igang seriøs etterforskning.

– Poden; er fotgjengerne levende?

Poden tenker seg om, og nikker så bekreftende.

– Hvor lever de da?

– Nedi jorda.

Det kommer med all den sakkyndighet en fireåring kan oppdrive. Pappa er like klok, og fortsetter etterforskningen.

– Beveger de seg da?

– Nææi!

Det høres ut som Pappa nå har avdekket håpløs uforstand om verda. Poden ser på ham med lattermilde og himlende øyne. Det er «pappa tuller»-blikket. Så dumt går det tydeligvis ikke an å spørre!

– Men, hvordan ser fotgjengerne ut da?

– Det er to streker og en hump … og så to streker til … og en hump.

Jaha, tenker Pappa, som du roper i skogen får du svar. Fabeldyrene til Poden kan tydeligvis ha to humper, slik som kamelen. Han ser selvsagt den nye beskrivelsen i forbindelse med sine tanker om dromedarer dagen før, men føler seg slett ikke klokere. Dette fabeldyret er tydeligvis noe bare Poden kan se, noe som skifter form etter Podens humør. Pappa ser for seg en hamskiftende figur med pinnebein eller vinger eller horn, og humper både her og der.

Poden blir levert, og Pappa drar hjem. Arbeidsdagen begynner jo, og en voksen mann kan ikke tulle seg bort i slike spekulasjoner. Han låser seg inn, tar av skoene og legger nøklene i vinduskarmen. Mamma har stått opp. Hun sitter og spiser frokost. «Har du hørt om fotgjengerne», spør Pappa.

– Ja, morsomt, ikke sant?

Mamma smiler, tydeligvis overbevist om at Pappa har intuitiv innsikt i fabeldyrenes verden.

– Eh … jo, men jeg vet ikke hva de er.

– Fartshumper.

Mamma ser ikke opp en gang. Hun sitter med suveren innsikt i Podens indre verden, spiser cornflakes og leser sakspapirer, og bare vet slikt! Pappa klarer ikke la være å blåse av den irriterende overlegenheten hennes.

– Pff!

Han tramper opp på kontoret, setter i gang maskinen og begynner å skrive. Han er forfatter. Ordene er hans domene. Han skriver om troll og fabeldyr og alt mulig fantastisk. Og han har ikke noe problem med å skille fantasi og virkelighet! Nemlig!

Read Full Post »