Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Bjørn Eidsvåg’

Mamma døde i dag.

Hun er så liten og sliten på slutten. De rynkete hendene hennes ligger slappe på dyna. Blå blodårer snor seg rundt sener og bein. Huden er grå på steder, av lite blod. Hjertet orker ikke gi blod til hele kroppen, så det prioriterer de viktigste organene.

Vi synger for henne. Selv synger jeg meg gjennom to hele sangbøker, alle sanger jeg kan i dem, bortsett fra en håndfull som jeg ikke syns passer. Men noen sanger går igjen, flere ganger, med klump i halsen og tårer i øynene.

Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga.


Blåmann, blåmann, svar meg no, mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno bukken min, må du døy frå guten din.


Vinden rider høyt på sky, over hav og land og by, stormen raser tung og hvit, sorg og død kom ikke hit. Noen kommer noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite.


Vi synger for henne, for oss selv, for å finne ord, for å trette henne mindre med prat, for å gjøre ventetida mindre trettende. Og vi snakker med henne, spøker, får henne til å le, prøver å fortelle henne hvor glad vi er i henne, og hvor mye hun har gitt oss. Hun lytter, og hun svarer, og hun blir fort sliten. De tar henne ned på akutten, kobler henne til maskinene der. Men det er vondt med maskinene, og hun er så mentalt sliten. Mamma ber om å få slippe kampen, og legene kobler fra maskinene. De venter hun skal dø innen døgnet er over, men hun kjemper videre.

Hun blir flyttet opp på avdelingen igjen, på eget rom nå. Det ligger folk på gangen her, men hun skal dø, så hun får eget rom. Jeg tenker masse gode tanker om Lovisenberg sykehus for det, smiler så godt jeg kan til sykepleierskene, som er så flinke, lavmælte og oppmerksomme, og som hele tida sier vi må kalle på dem om det er noe. Sier takk til dem så mye jeg kan, og smiler.

Snur meg mot mamma igjen. Tar en våt svamp i munnen hennes. Tørker henne over panna. Holder henne i den magre hånda. Pust har hun nesten ikke, så ordene hennes blir uklare, men når jeg spør om hun er fornøyd med livet, kommer det gamle, harde draget rundt munnen hennes; Nei! Jeg vil leve mer! Jeg er ikke ferdig! Det er så mye kamp i de ordene, så mye av det mamma mi er; et iltert motstands-menneske.

Og hun holder fast på livet, i dagevis, over ei uke etter at legene har fortalt at hun vil dø snart nå. Hun får kramper, hun surkler og blir sprengrød, og så blir hun helt blågrå … men gang etter gang kommer hun seg igjen, litt, og fortsetter å trekke pust. Det smale brystet hennes går opp og ned, i ujevn rytme, opp og ned, opp og ned …

Og jeg finner ei vakker vise av Bjørn Eidsvåg. Jeg er ikke trygg på melodien, så jeg leser den for mamma;

Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl, men eg ve gå de med deg, eg ve gå de med deg.

Og det setter så godt ord på denne situasjonen, her og nå, ved mamma sitt dødsleie. Jeg leser videre:

Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl, men eg ve grina med deg, eg ve grina med deg.

Ho har det vondt innimellom, blir rød i ansiktet og kjenner pusten svikte. Og vi ser blikket hennes virre, og vet hun kjenner panikk over pusten som uteblir, og kaller på sykepleierne. Hun får morfin, og andre midler som hjelper henne med pust og kramper og vannsamling i lungene. Og jeg leser videre:

Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl, men eg ve leva med deg, eg ve leva med deg.

Det er faen så vanskelig å lese med tårene rennende fra øynene, gråten sprengende i halsen. Det er faen så vanskelig å «leva med deg», faen så vanskelig å be deg «leva det sjøl». Vi vil så gjerne puste for deg, leve for deg, gi deg lenger tid. Men slik er det. Tida nærmer seg slutten. Vi er her, men alt vi kan gjøre er å holde deg i hånda, synge, grine, og lese:

Eg ser at du er redd, men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smake han sjøl, men eg gjør død til liv for deg, eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.

Vi kan ikke gå i døden for deg, mamma. Det er din død, din veg som er til endes, og vi som blir tilbake for å stelle kroppen din, legge deg i ei kiste, senke deg ned i ei grav, synge over deg, minnes.

Du dør til slutt mamma, og akkurat da er jeg hjemme. Så de ringer meg og forteller at mamma døde i dag. Og jeg kaster meg i bilen, og kjører som en villmann gjennom byen, som om det var mulig å kjøre tilbake til minuttet før hun døde, mulig å kjøre tilbake til den tida mamma levde.

Men jeg kommer for sent. Hun er død. Kroppen og ansiktet hennes er så voldsomt og ugjenkallelig stille, så fullstendig fjernt fra livet. Det er en avgrunn mellom liv og død. Men vi samler oss rundt henne, jeg og kona mi og barna våre. Og så synger vi voggevisa vår for henne, som en avskjed.

Slik døde mamma; niesa mi, som var der akkurat da, skulle akkurat hjelpe henne over på sida, og så hikstet mamma til, tre ganger, og sluttet å puste. Og det var det.

Jeg håper de hikstene var av lettelse, lettelse over at noe hadde sluppet taket i henne, og lettelse over at hun selv endelig kunne slippe taket, og dø.

Hvil i fred, mamma.

ikon

Read Full Post »