Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘brorskap’

The world of today is in a serious political crisis

Wealth and resources are unevenly distributed. Uneven to the degree that it is becoming a great problem.
A great many people are distressingly poor, even when they are doing a full days work, each and every day.
A selected few are absurdly rich. They lay claim to («own») most of the wealth and resources of the earth.
It cannot continue like this.
No.
ikonWe have a political system that have made it so. It is not a «natural» state of affairs.
We may change it.
Change is hard, and challenging in so many ways, but …
– CHANGE IS POSSIBLE
ikonOne of the most central concepts of society, is how we distribute the wealth made by our work. To me it is quite obvious that the men and women involved in creating the wealth should have their fair share of it, so they are able to live good lives.
it makes sense, don’t it?
ikonBut alas; the world of today makes little sense.
When one man, on the top, takes too much, most people under him suffers for it. They suffer for the injustice, and for the lack of money to pay for what they need; food, water, clothes, a decent house.
It is so blatantly unfair that men and women working long days, do not have enough to get by. In any sound society a working soul will have a decent pay, and a good life.
They should be rewarded for the effort, for their effort is what makes the wheels turn in society.
Agreed?
ikonGood leadership should take care to reward all members of society, and to take care of the weak amongst us.
One way to take care of the weak, is to enable most people to take care of their own.
To do that, you have to give them the resources to cope.
And that comes back to giving them a decent pay for the work they do.
It is, actually, dead simple!
ikonHow come we have messed it up so massively???
In my lifetime I have seen the division of wealth go from bad to totally absurd. This is especially true for the US, where the absurdly rich is such a burden on society, laying claim to such a needlessly large part of the country’s wealth and ressources, making so many people suffer for it.
it is a bit dumb, ain’t it?
ikonI do not understand politicians that argue the continuation of such a system.
I do not understand tradespeople either, when they argue for such a skewed way of distributing wealth. One person holding a lot of money, will never use those dollars as effectively as a lot of people, to buy things and services.
One man can only buy so much for himself. The rest of the money will be used to amass more money, more property, more resources. He will not do society a service by doing that, only contribute to stagnation and suffering.
I do not understand how anyone can argue that this kind of thing is good for anyone. Even the rich must see that it is unhealthy for them; they are as dependant on society as we all are.
Of course they are.
To make a special society on top of the rest of society, is not a viable solution in the long run.
It is a road towards social and political catastrophe!
No one really want that, eh?
ikonSo why don’t we change this?
Why don’t we start sharing our weath and resources in a better way?
Well … it’s like this; most people are children of their time, and do not see that other solutions are possible.

ikonThe fact is that we have other solutions at hand.
The societies of the Nordic countries have been based on a sound balance between capitalism and socialism.
It has made our countries into some of the most wealthy countries of the world.
At the same time it has made our societies more equal than most other countries.
Wealth and equality is closely linked.
To balance he power of private ventures and the state is good for a society. It is very good for the people. it is a better society to live in.
Life is fair when distribution of wealth is fair.
It is safer.
More fun.
ikonLet us all defend the Nordic model, and develop it.
The social-democratic movement has been important to modern man.
We need it more than ever.
We need to rejuvenate it, and use it to install necessary changes.
We need to start now.
Please come and join us!

eggNavnl

Reklamer

Read Full Post »

Øl er godt.
Vin er godt.
Det finnes ein god del drikk med alkohol i som er gode på smak. Og smaken er forskjellig.

Samtidig er alkohol ei gift. Så vi treng å være varsomme med alkoholholdige drikker. Folk kan daue av alkoholforgifting, og dei kan bli avhengige av alkoholen. Det er ikkje vakkert. Det er stygt, for dei sjøl og familien deira. Vondt. Og det skaper ein god del problemer i samfunnet. Det koster oss mykje.

Så alkohol er noe vi TOLERERER, fordi mange liker drikk det finnes i.
Og det er noe vi KONTROLLERER, fordi det er farlig.

Ein del av kontrollen er at vi ved lov utsetter unge sin alkoholdebut, sånn at unge mennesker får ein større sjanse til å komme på plass i seg sjøl, som voksne mennesker, før dei eventuelt starter å utforske alkoholens gleder, og skyggesider. Dette syns dei fleste blant oss er klok politikk.

Vi gjør det fordi unge mennesker er sårbare, og lettere tar dumme valg for seg sjøl. Lover om aldersgrenser er ein måte å regulere adferd på som samfunnet er tjent med, og som gjør det lettere for foreldre å holde ungdommen i huset tilbake i forhold til utprøving av farlige substanser. Samfunnet setter rammer fleirtalet er einige om er gode, sånn at hver enkelt av oss lettere kan ta gode valg.

Men alt er likevel ikkje rosenrødt. Vi drikk. Vi blir brisne. Vi blir fulle. Mange blir skitfulle og støyende. Noen blir ubehagelige, aggressive, voldelige. Rusen får mange til å vise eit stygt ansikt.

Unger opplever foreldre som skifter personlighet, som blir irritable, sløve, rasende for ting dei ellers smiler av. Trygge foreldre blir uberegnelige. Mange voksne tek valg som fører dei ut i avhengighet. Det kan få både økonomisk, sosial og personlig ruin som resultat; hus må selges, familier går i oppløysing, viljestyrke og sjølkontroll svekkes, talenter sløses vekk.

Samfunnet kan hjelpe oss, men vi er mennesker med fri vilje, og må få lov til å ta våre eigne valg. Og som mennesker kommer vi med feil og svakheter. Vi tek dumme valg.

Veien til et godt liv må passe for mangt slags fottøy.

Veien til et godt liv må passe for mangt slags fottøy.

Som samfunn tar vi stadig politiske valg; vi beveger oss heile tida i spennet mellom forskjellige hensyn. Å ta vare på hverandre. Å gi hverandre rom til å velge. Å gi hverandre rom til personlig utvikling. Å skape gode arenaer for menneske-møter. Å lage samfunns-rammer som gir flest mulig gode liv. Inkludert det å hjelpe folk på beina igjen når dei har feila, snubla, opplevd ulykke.

Eg er takknemlig for at eg er født i Norge. Alt er ikkje rosenrødt her, men det er eit rikt og fredfullt land å bu i. Eg ser samfunnsutviklinga her i landet, og i andre land, og ser at valga vi tek har stor betydning for enkeltmennesker. Dei som trur at politikere ikkje gjør noen forskjell, tek fullstendig feil. Våre valg, og dei politikerne vi velger, er med på å skape livet og samfunnet vårt hver dag. Det er viktige valg.

Eg ønsker eit romslig samfunn, der vi har;

  • rom til å møtes
  • rom til å velge
  • rom til å vokse
  • tryggleik om at folk vil hjelpe når vi går på trynet

Eit romslig samfunn, der mennesker er likeverdige, støttende og frie.

Read Full Post »

Slik skjer det: midt på tjukkeste sommeren ruller jeg inn på en kafeteria midt i tjukkeste Sverige, langt unna noe sted jeg før har vært. Og der; blant oversminkede servitriser og ubarberte trailersjåfører … der hører jeg Neil Diamond for første gang på mange, mange år (utenfor denne bloggen). Gjennom høytaleranlegget sendes Cracklin Rosie, en av hans mange hits. Og den følges opp med flere!

Og det går opp for meg at han fremdeles dyrkes av noen der ute, noen jeg ikke vanligvis omgås med. Og jeg blir rørt, fordi jeg følte meg så fremmed på dette stedet, og nå kan jeg sitte og smile fårete fordi vi tross alt har noe felles. Og jeg kjøper dessert til ungene, bare for å kunne sitte litt lenger og lytte, og se på de underlige menneskene der inne.

Og mens jeg kikker på dem begynner jeg å tenke at fremmedgjøring er noe vi gjør med oss selv. Når jeg føler meg fremmed for andre mennesker er det fordi jeg dyrker forestillinger om at jeg er menneske på en annen måte. Og jeg tenker at det er en ganske teit innstilling å ha, så lenge det tross alt er snakk om overfladiske forskjeller.

Jeg ser en sjåfør som blir hilst velkommen av ei servitrise, en fast gjest, tydeligvis. Smilet hennes er varmt og han setter tydelig pris på det. Jeg ser to stykker som preiker bortved vinduet, slitne, men glade for pausen. Og jeg ser ei brystfager eierinne sette seg med en gjeng caps-bærende mannfolk og drikke kaffe. Det er ikke noe hokuspokus å være et godt menneske. Det handler om å preike litt, å ta en kopp sammen, og å smile til hverandre.

Ikke det at jeg snakket med noen på den kafeteriaen. Jeg lot ungene spise desserten sin, og så kjørte vi videre. Men det var uansett fint å høre Neil Diamond der …

Her kommer en derfor liten ekstra gave til alle lesere av denne bloggen, og til alle trailersjåfører der ute. Selv om min Neil Diamond serie var over, må det bli nok en sang med den gamle stjernen. Denne gangen tar vi He ain’t heavy, he’s my brother, siden den også sier noe om akkurat dette. Dette er altså en encore, som det heter.

__________________

Og sammen med den vil jeg gjerne gi et lite filmtips: «Frankie & Johnny», med Michelle Pfeiffer og Al Pacino. Ei romantisk lita perle å kose seg med for alle mulige par der ute når høsten kommer snikende. Jeg mener dette er Michelle og Al på sitt aller, aller beste, og det sier ikke lite …

Read Full Post »

parfymsk.jpg

En mann på butikken med matseddel fra sosialkontoret. Kassadama diskuterer det høylydt med sjefen. Både han og vi andre i køa syns det er flaut: det er flaut å være fattig.

Men det er feil; en fattig mann kan stå rakrygget. Vi andre burde skamme oss:

Det er ei skam at VI holder så mange i fattigdom!

For ei stund siden leste jeg en uttalelse av en europeisk kulturperson (husker ikke navnet). Vedkommende sa at folk trenger filmstjerner og milliardærer fordi de trenger noen å se opp til. Jeg trakk på skuldrene over uttalelsen der og da, men klarte ikke å slippe den. Ettersom jeg tenkte på den, blei jeg egentlig ganske bekymra. Kanskje mest over at intervjueren ikke stilte kritiske spørsmål til dette tankegodset.

For dette er jo gamle føydaltanker i ny forkledning! Noblesse obligé i moderne utgave: den rike/noble/berømte/opphøyde får enorme privilegier i samfunnet, og «betaler» ved å sørge for sine undersåtter (veldedighet, å tale de svakes sak, etc.). Det fungerte ikke den gangen, for adelen brydde seg for lite om undersåttene, og glemte for ofte sine egne «ridderidealer».

Det fungerer ikke i dag heller, fordi de privilegerte lever på bekostning av de mange. «Eliten» av nyrike stjerner går i stadig større grad inn i en egen «stjernesfære», og forlater den alminnelige samfunns-sfæren. Den sfæren som satt på spissen består av frihet, likhet og brorskap i god balanse (se: Den Franske Revolusjon).

sprull.jpg

Vi har beklageligvis latt friheten spise sine brødre. Likheten og brorskapet er undergravd og devaluert. Samfunnet dyrker friheten til å drømme og tjene penger, eller i hvert fall frihet til å drømme om å tjene penger (sukk).

På skuldrene til det drømmende folket står en opphøyd samfunnsklasse av nyrike. De lever i «det forjettede land»: i blitzregnets stråleglans, i limousiner og designerkjoler, og i egne slott med fontener i hagen. Privilegiene gjør dem spesielle på alle mulige måter.

Reklame og ublu selvpromotering skaper et hyllningskor for den nyrike eliten. Deres forretnings-sans, karisma og sterke ego-driv gjør dem til strålende forbilder for alle mennesker! Det er fantastisk, og vi kan også bli slik! I reklamen blir vi fortalt at alle er fri og lykkelige og kjøpekraftige! Vi er alle arvinger av elitens privilegier, om vi bare kan legge gullegget/kjøpe gulloddet/finne gullstemma …

– Det første problemet med greia er at de færreste arver noe som helst. Det store flertallet blir aldri annet enn konsumenter av reklamemyten, og ikke innehavere av reelle privilegier. Reklamen er løgn og drømmerier og eventyr! Men dette har vi selvsagt gjennomskuet, så «det virker ikke på oss». Beklager, men det er nok ei myte. Vi er fri til å kaste av oss reklamens makt, ja, men likevel blir vi påvirket av reklame hver eneste dag. Reklamen virker, og den sier ikke bare noe om hva vi skal kjøpe, men også veldig mye om hvordan vi skal tenke.

– Det andre problemet er at de få som tar del i privilegiene, får så store fordeler at det står i skarp kontrast til levekårene for vanlige mennesker. Kontrasten er helt horribel i forhold til de mange fattige som skapes av turbokapitalismen. Folk er forskjellige, men når de materielle forskjellene blir så skrikende, ødelegger det tanken om likeverd mellom mennesker.

– Det tredje problemet er at de rike blir del av en elite, en opphøyd samfunnsklasse som helt naturlig får andre normer enn resten av folket. De sitter med enorme materielle verdier som de selvsagt forvalter så godt de kan. De bruker sine ressurser og sin innflytelse til å styre samfunnsutviklingen i visse retninger, retninger som gavner dem selv. Det er ikke rikmannens skyld at han blir del av en grådighetskultur. Han har like stor rett som andre til å kjempe for seg og sitt. Slik er demokratiet. Likevel er det et politisk problem, særlig i vår tid. Vi har ikke lenger råd til å holde oss med det forbruket denne kapitalismen bygger på. Så rikmannen må finne seg i å miste mer enn oss andre (og rike land må finne seg i å miste fordeler fattige land ikke har).

Utfordringen er å få forbruket ned,

samtidig som vi tar vare på hverandre!

hoi.jpg

De nordiske landene har klart å skape en praktisk balanse mellom idealene frihet, likhet og brorskap. Vi har et velferdssamfunn med bedre fordeling mellom samfunnsmedlemmene. De svake blant oss blir tatt vare på av de sterke. Det er bra for både svake og sterke at dette skjer, og at det skjer på en måte som ikke gjør den sterke til giver og den svake til mottager. Det vi har lykkes med er å skape samfunn der de sterke er garantister for de svakes livsvilkår.

Det er jeg glad for. Jeg føler at det har gitt meg en motgift mot en reindyrka kapitalisme som vil at markedet skal styre alt. Det er virkelig både urealistisk å tro at verden blir bedre av å sette menneskelige hensyn tilside for et markedsideal. Det er ikke annet enn blind idealisme, og det oppløfter grådigheten til styrende prinsipp. I min verden blir de færreste lykkelige når grådigheten får rå.

Politisk pragmatisme med menneskelig ansikt

Norden har klart å styre unna flertallets diktatur, slik det utviklet seg i Sovjetstaten. Samtidig har vi styrt unna den reindyrka kapitalismen, slik den har utviklet seg i USA. Vi har praktisert en politisk pragmatisme med menneskelig ansikt, og det har gitt oss stabile samfunn med omsorg og industri i god balanse. Vi er ikke perfekte, og det er en evig kamp, men vi har en god grunnholdning. Vår politiske kapital er fremdeles sterk.

Når vi nå står overfor en av vår tids største utfordringer; en overhengede miljøkatastrofe, blir det enda klarere for meg at den reindyrka kapitalismen må kastes på historiens skraphaug, sammen med den grådighetskulturen den fører til. Vi kan ikke fortsette å forbruke i samme tempo. Vi kan faktisk ikke holde oss med milliardærer. Vi trenger å endre måten samfunnet fungerer på, slik at milliardformuer ikke lenger er mulig å bygge opp. Slike formuer er et symptom på hva vi alle bedriver: et ubetenksomt og farlig forbruk!

Et annet symptom er den økende fattigdommen. Den henger nøye sammen med fremveksten av en nyrik elite.

En kursendring er positivt, men utfordrende

For å lykkes med en virkelig endring må vi velge politikere som er klartenkte og modige. Og vi må selv følge opp; engasjere oss, diskutere, tenke og gå til aksjon i vår egen hverdag. Det handler ikke bare om å resirkulere og spare strøm, men også om å bidra til en bedre fordeling.

I dette perspektivet er de fattige i vårt eget samfunn kanskje den første prøvesteinen. Når godene er knappe, må de fordeles rettferdig. Miljøsaken er et omfattende dugnadsverk der alle må inkluderes og hjelpe til. Vi må stå last og brast med hverandre. Sørger vi ikke for hverandre, men tenker mest på å trygge oss selv (holde på egne goder, forlange ofre av andre), går vi alle under. De fattige i vårt samfunn er den første prøvesteinen, men dette gjelder jo resten av verda også: vi må sørge for en fordeling der fattige land også får del i de knappe godene.

Dette er den store utfordringen for vår generasjon. Ikke bare må vi få ned forbruket, men vi må samtidig sørge for at verda kan fordele de knappe godene på en rettferdig måte. Vi har fremdeles friheten til å handle, slik at vi kan klare dette, men uten likhet og brorskap går ikke regnestykket opp!


Read Full Post »