Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘død’

Du kan kanskje ha glede av å høyre på denne mens du leser:

ikon

Det er ikkje lett å miste noen, ikkje lett å vere igjen, aleine.

Sorga kan være vanskelig å finne, vanskelig å leve med. Livet uten ein av våre nærmeste kan være så skremmende at vi ikkje makter å la sorga fylle oss. Vi velger ho bort, bevisst eller ubevisst.

Men kjærleik er ein del av livet. Å miste noen vi elsker er ein del av livet, og da kommer sorga, som den tunge sida av kjærleiken. Ho kommer når det skjer, eller seinere.

Sorg høyrer heime i eit liv med kjærleik.

ikon

Eg mista far min i 1979. Eg var 17 år gammel og forstod ikkje hva som skjedde med meg. Han døydde av kreft i magen. Det ringte ein lege fra sjukehuset i Lærdal og fortalde meg at far min kunne leve ei veke, eller høgst eit par måneder. Eg forstod det ikkje. Eg var ung og dum, og visste ikkje da hvor høgt eg elska pappa.

Han døydde to uker etterpå. Eg var på visitt ein gang, og såg pappa innskrumpa og rar, med tenna i eit glas på nattbordet. Han var framand for meg. Visste ikkje hva eg skulle seie, så han gjorde pinen kort for meg og bad meg vente på gangen mens han snakka med mamma. Det var siste gang eg såg han. Eg fekk aldri sagt farvel. Eg fekk aldri sagt at eg elska han.

Eg gråt ikkje over pappa når han døydde. Eg gråt ikkje når eldste søstra mi kom og holdt rundt meg, og fortalte at pappa var dau. Eg gråt ikkje ved grava eller i gravølet.

Eitt år seinere mista eg bikkja mi; Fant. Han var blitt galen, etter at pappa døydde og eg hadde dratt på folkehøgskule. Det var oss to Fant hadde knytta seg mest til i familien, så han vart farlig etter at vi forsvann. Eg ringte dyrlegen, som kom og satte ei sprøyte. Fant låg på sofaen og døydde, på ein plastsekk. Eg sat på kne ved sida av. Han sovna inn mens eg sat og holdt på han.

Der kom tårene. Eg sat der i fleire timer og skreik, over Fant og over pappa, og over det livet vi tre hadde hatt aleine året før, da pappa var separert fra mamma, før han døydde.

Eg hadde nydt det livet til fulle, i pappa sin rolige omsorg. Og no var han borte, og Fant var borte. Nå var heile det livet tapt. Sorga som kom var så sterk at eg vræla av smerte!

ikon

Ein sommer i livet traff eg ei ung og vakker kvinne. Eg var fullstendig åpen og vergelaus, uten stengsler for det som kom; denne vakre kvinna! Hjertet mitt låg åpent, og eg var i ei livskjensle som best kan sammenlignes med ein sjuåring. Ho steig inn i mitt liv så lett og sjølsagt at eg knapt forstod hva som skjedde, eller hvordan det kunne skje.

Ho var forlova, og når det viste seg at vi hadde noe spesielt, steig ho ut igjen fra livet mitt. Det var viktig, kjente eg. Fint at vi ikkje gjorde noe gale, men lot ting skje i rett rekkefølge. Eg håpte ho ville slå opp med forloveden, og det gjorde ho. Men ho kom ikkje tilbake til meg. Ho trengte å finne seg sjøl, og hadde skjønt at ho ikkje kunne gjøre det i samliv med han. Eg var ikkje viktig i det. Det var hardt å ta.

Så kom ho til meg likevel, den hausten, og eg gleda meg over det. Vi snuste på hverandre, og mitt hjerte stod like åpent som før. Eg håpte at dette ville gå bra, men var litt redd for at det ikkje skulle gå. Og rett nok; hennar hjerte var ikkje like åpent. Ho var varsom, ny i si sjølstende, og litt skremt av mine sterke kjensler; mi sterke vilje til å satse på henne.

Så ho går fra meg. Ho forteller meg det i ein telefonsamtale etter ei spesiell helg der ho var med på ei draumereise. Søndag kveld ringer ho og seier det. Eg høyrer det på stemma hennar før ho seier ordene; at ho vil gå fra meg. Ho forteller meg at ho har kjent sin eigen styrke denne helga, og at ho har kasta av seg frykta for å stå aleine. Det var ei «aha-oppleving» forteller ho.

Og da må ho gå fra meg også, sånn at ho virkelig kan stå aleine, være sterk aleine, lære seg hvem ho sjøl er, før ho inviterer andre inn i livet sitt. Ho treng fred til å gå i seg sjøl, og til å gå den bratte vegen som fører dit ho skal. Og min sterke kjærleik, mine draumer om oss, er i vegen for det.

Ho seier noe om å ikkje såre meg, men det bryr meg ikkje. Ho har jo rett til å velge seg sjøl og sitt liv foran meg. Sånn må det jo være! Eg blir avvist, sendt vekk, støtt ut, såra. Det smerter. Sjølsagt!

Eg grin. Eg kjenner ei djup smerte over avvisninga, og sørger over tapet av muligheter som ligger i forholdet vårt. Ho er ei vakker kvinne, sterk og vakker, og eg ville så gjerne skapt ein ny familie med henne, med ei blanding av nye og gamle unger. Eg ville så gjerne bygd eit hus til familien vår, med henne. Eg ville så gjerne utforska livet, og samlivet, med henne. Eg ville så gjerne …

Men sånn vart det ikkje. Så eg grin. Det varer ikkje så lenge. Under ein time grin eg, og så er eg ferdig med det. Smerta tar slutt. Kjensla av avvisning renn ut.

Når eg legg meg den kvelden, er det med ei sterk glede over at ei kvinne eg elsker har tatt eit viktig steg i livet. Ho er på veg mot noe godt for seg sjøl. Det vil eg så gjerne at ho skal oppleve, så eg kan ikkje anna enn å glede meg over det som skjer med henne.

Eg kjenner på sorga over det vi mista, og glede over henne eg elsker. Eg kjenner at dette er to sider av samme sak; ho står i hjertet mitt i sorg og glede, samtidig.

ikon

Eg mista mamma i 2009. Ti dager før ho fylte åtti år døydde ho, på Lovisenberg sjukehus her i Oslo. Vi var samla rundt henne dei siste to vekene; alle barna og barnebarna. Vi sang for henne, prata med henne, holdt henne, lo og hjalp henne med å møte dauden; den store uvissa.

Og vi grein. Eg grein. Eg var ein annan mann nå enn da eg mista far min. Tårene kom fritt. Sorga var der, for vi visste alle at det gjekk mot slutten. Ho visste det. Vi visste det. Dødsleiet var ei nådetid for oss, der vi fekk ta farvel og vise kjærleik, ein siste gang.

Vi brukte den tida godt. Så når mamma døydde, var det med eit letta sukk. Vi gret, men vi var også letta. Vi var faktisk glade i sorga, over at vi hadde fått tid til å seie farvel, tid til å vise all den kjærleiken vi kjente for henne. Det var kjærleik i tårene.

Og når ho døde stod vi der; ved fotenden av senga hennar. Den lille familien min og eg stod der, og vi sang den vakreste vuggevisa vår for henne, for bestemor som låg i senga og var død. Vi sang for henne sjøl om ho ikkje høyrde, fordi sangen er eit kjærleikens språk som ikkje bryr seg om døden. Tonene fra strupene våre vandra sammen med henne inn i det store mørket. Sånn tok vi farvel; to alvorlige barnebarn, ei blankøyd mor, og meg; pappa og sønn, som sang med gråt i halsen.

Det var to vakre veker, det dødsleiet. Og begravinga vart fin. Fine ord vart sagt, både av prest og av familie. Og gravølet hadde allslags folk fra livet til mamma. Det var godt, og rett, og vakkert.

ikon

Eg gifte meg i 1998, med den vakreste kvinna på jorda! Bryllaupet var ein fest, ei feiring av kjærleiken.

I våres mista eg henne, etter femten års ekteskap. Eg endra meg, vart frisk, og i dei voldsomme prosessene rundt dette klarte ikkje vi å holde ekteskapet levende. Eg hadde fått noen varsler om at det kunne skje, men eg hadde ikkje forstått varslene i det heile tatt.

Når bruddet kom var det ufattelig vondt! Eg hadde gråtetokter i fanget hennar, i sofaen for meg sjøl og med henne, i senga, ute i skogen … og ho grein også. Det var vondt for oss begge. Det var vondt fordi vi elska hverandre. Vi elsker hverandre ennå, sjøl om vi er einige om at samlivet er over.

For det var noe vi klarte å gjøre midt i den voldsomme endringa, og i konfliktene den skapte; vi klarte å holde på kjærleiken til hverandre. Vi klarte å la være å bebreide hverandre for at vi ikkje lenger passa til å leve sammen. Vi gjorde sjølsagt det, men vi vart ikkje værende i ei slik bebreiding. Vi raste også, og banna, men vi vart ikkje værende i sinnet. Vi lot kjærleiken gi oss retning gjennom bruddet.

Eg hata ikkje at ho ikkje ville endre seg, eller at ho ikkje ville endre forholdet for å redde det. Ho hata ikkje at eg endra meg, eller at eg ville endre forholdet vårt. Vi såg hvor nødvendig det var for oss begge å være den vi var; eg måtte endre meg, ho måtte holde på seg sjøl.

Denne innsikten i hverandres natur, og den kjærleiken vi kjente for hverandres forskjellige natur, gjorde sorga vår vakker. Vi skiltes som venner, i respekt og kjærleik. Eg er vanvittig glad for at vi makta å gjøre det, og stolt over måten vi gjorde det på.

Vi sørger nok ennå, men vi har kjærleiken som ei bru mellom oss, og den gjør både sorga og samarbeidet om barna våre lettere.

ikon

Sorga er ei tung, men vakker, side av kjærleiken. Sorg er vakkert.

Så eg sørger. Denne gangen lar eg den tunge kjensla av sorg vare, eg vil at ho skal vare. Eg skriv denne posten for å kjenne på gammel sorg også, og  tårene renn mens eg skriv, stille, her eg sit for meg sjøl. Hjertet er åpent, kjærleiken lever, eg grin over pappa og Fant, over den vakre kvinna eg aldri fikk, over mamma og eks-kona, over alle andre eg har mista; venner, kjærester, familie …

Eg vil kjenne på denne sida av kjærleiken, kjenne på sanninga som ligg i sorga, det vakre i henne, og kjenne hvor godt sorga gjør for hjertet.

Ja, for sorga gjør godt, når vi aksepterer henne som ein del av kjærleiken. Smertene vekker oss, om vi lar dei. Sorg åpner hjertet for meir kjærleik, både til den vi sørger over, dei vi framleis er sammen med, og dei vi ennå ikkje har møtt.

Eg sørger fordi eg elsker.

ikon

PS: her er ei av mine favoritt synge-damer; Sinead O’Connor. Ho synger vakkert om sorg og smerte i denne sangen; «Nothing Compares to You«, i ein video som er skjærende vakker fordi den lar henne stå så naken foran kamera.

Tårene i denne videoen er det vakreste eg noensinne har sett i ein musikkvideo.

Read Full Post »

Det er tidlig morgen. Jeg står opp og barberer meg. Begynner å kle meg da det ringer på døra. Går ned og åpner i underbuksa. Der står søstrene mine. De kommer for å hente meg. Det er ikke mulig å hilse på en sober måte i underbuksa, så vi spøker og ler, som vanlig. Underbuksa mi er svart, så jeg er klar, sier jeg og gliser. Ja, kom da, sier ene søstra mi, og gliser tilbake. Vi skal være med å flytte kista fra sykehuskapellet til kirka.

De venter i stua. Jeg kler meg ferdig. Den svarte dressen i dag. Svart sløyfe. Svarte sko.

Vi triller gjennom byen i sakte fart. Det er rusjtid og kø. Men vi har god margin, så selv om det snegler seg frem kommer vi til sykehuset i tide, slik vi har lovet begravelsesbyrået. Det står to menn og venter på oss der. De hilser lavmælt, og sier vi kan gå inn og sette oss i kapellet så lenge.

Kapellet er et vakkert, lyst rom. Midt i rommet står mammas kiste. Vi setter oss. Blir stille. Nå kommer tankene, og de første tårene. Det kommer en bil til, med flere slektninger. Vi hilser. Vi har kranglet om hvordan begravelsen skulle være, og krangelen var litt sår, men den får ligge nå. Seremonien er satt. Dagen i dag er ikke lenger vår å rå over. Det er mammas siste dag. Vi er her for å ta farvel.

Vi løfter henne opp. Bærer henne ut til kistebilen. Den er stor, med skinn over taket, og fløyel inni. Kista glir inn og sikres. De gir oss kors å sette på våre biler, og så kjører vi tilbake gjennom byen. Kistebilen først. Oss i kortesje bak. Fra Lovisenberg kjører vi ut på ringveien, og mot Carl Berner. Så kjører vi ned over Galgeberg. Langs gata står trærne med vårslør av rosa blomster. Jeg tenker at de tar farvel med henne. Hun valgte seg april til å stige inn i livet, og april for å forlate det. Vakkert, tenker jeg, og kjenner tårene samle seg i brystet. Vi ruller gjennom Gamlebyen, der mamma bodde. Kommer til kirka. Løfter ut kista. Bærer den inn. Plasserer den i midtgangen.

Gamlebyen kirke er stygg, tenker jeg. Den har grå himling, et monster av ei altertavle, er kald og dunkel.  Men det gjør ingenting, for dette er kirka mamma valgte. Det tusler en kirketjener rundt her. Hun rydder. Begravelsesagentene begynner å pynte. De setter opp lys ved kista. Det kommer blomster som de legger på kistelokket og ned langs midtgangen. Det er blomster fra oss, de nærmeste, med bånd der det er trykket ord om savn og minne, ord til farvel.

Det er ei stund til begravelsen starter, så vi går over broa til mamma si leilighet. På veien dit møter vi slektninger fra hjemme i dalen. De stopper og hoier. Er glade for å ha funnet frem i byen. Vi hilser. Har ikke sett dem på mange, mange år. De er blitt så mye eldre. Noen kjenner vi knapt igjen. Og de lurer på hvem av oss søsknene som er hvem. Det blir noen små stillheter når folk stirrer hverandre i ansiktene, og prøver å huske. Og så smilene, når navnene gis, og de alvorlige minene, når de gir sin deltagelse over tapet. Kondolerer, sier de, lavt.

programVi går tilbake til kirka. Alt er klart nå. Kirka er grå og kald, men kista er pyntet med markblomster. Kransene ligger der og lyser opp det dunkle. Folk begynner å komme. De får program ved døra. Skriver seg inn i kondolanseboka. Ser på det fine ungdomsbildet av mamma. Hun er vakker på det bildet. Det er tatt like etter krigen, tror jeg. De tar meg i hånda, kondolerer. Flere slektninger jeg ikke husker. Færre smil nå, for folk er preget av at kista ligger der, at dette er ei kirke.

Organisten spiller et rolig preludium, og jeg går ut. Trenger å unnslippe hilsingen og blikkene. Står utenfor kirkedøra og ser på våren. Ser folk gå til jobb. En trikk ramler gjennom Gamlebyen.  Ei drosje stopper og noen nye slektninger velter ut. Jeg tar imot, og ber dem skrive seg inn i kondolanseboka. Lar dem gå inn. Blir stående. Ser gravlunden ligge å vente på andre sida av gata. Ei jente dytter barnevogna si langsmed grusgangene der inne. Jeg tenker at «noen kommer, noen går» i dette livet, og nynner litt på den sangen. Svelger tungt. Går inn i kirka.

Seremonien starter. Først spilles «Eg ser» med Bjørn Eidsvåg. Nå kommer tårene som en flom. Kona mi ser på meg. Hun syns jeg er vakker når jeg griner, og gleder seg over at jeg slipper til sorgen. Eldste sønnen min sitter taus ved sida av meg, kjenner på stemningen i kirka, og på sorgen over bestemor. Jeg ser mot den grå himlingen, uten å se den, og tenker på mamma som nå endelig tar farvel med oss.

Så skal det synges av oss alle; Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga; dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga. Dette er en sterk sang for meg, ei salme jeg fikk høre som liten unge, så jeg vil gjerne synge denne for mamma. Men det blir for sterkt. Jeg klarer første setningen, men så velter tårene frem og gjør det umulig å synge med på resten. De andre synger, mens jeg sitter og griner. Jeg prøver å bli med igjen, men det går ikke. Ordene er for sterke. Når de siste linjene i sangen synges; … eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar … – og orgelet stilner, da er jeg utgrått og sliten allerede.

Presten ønsker oss velkommen til mammas gravferd. Jeg tørker tårene og følger med. Dette er viktig. Hun sier navnet til mamma feil et par ganger, men får det rett til slutt, og gjør alt annet riktig. Snakker om mamma sitt liv. Går gjennom det hele kronologisk. Utbroderer ikke. Lar oss som kjente henne gjøre det, mens hun rolig går gjennom et åtti år langt livsløp.

Så leses hilsenene på kransene opp. Hvil i fred. Vår kjære mor, bestemor og oldemor. Med kjærlighet. Takk!

Søster Ann Elin reiser seg og snakker om mamma sitt liv. Forteller om kampen og slitet. Forteller om sitt forhold til mamma, vårt forhold til henne, og om mamma sitt forhold til kirka og Gud. Det blir en sterk tale, preget av det sterke forholdet Ann Elin hadde til mamma.

Så hører vi på Sondre Bratland synge Olav H. Hauge sin tekst: «Det er den draumen». Det er en enkel tekst om noe stort; forløsning og lykke.

Presten leser fra bibelen. Jeg er ingen kristen, men dette er kjent stoff og jeg trives i kirka. Jeg lar noen få ord gli inn, men lukker ørene for det meste. Jeg sitter heller og tenker på mamma, på det presten og Ann Elin sa om livsløpet hennes.

Vi synger ei fin salme etter skriftlesningen; «Å leva det er å elska». En av mamma sine favoritter.

Så holder presten en tale der hun snakker om døden og etterlivet, og lyser fred over mamma sitt minne. Det syns jeg er fint å høre. Jeg liker presten. Hun heter Anne Grete Hagen, og vet hvordan ei slik avskjed skal gjøres. Kjenner ordene som må sies. Har ei ramme å sette det inn i. Jeg tror ikke på et liv etter døden, men jeg har sterk tro på at vi som lever videre trenger å si farvel på en verdig måte, og det får vi gjøre i kirka i dag, med en klok prest ved talerstolen.

Etter fredlysingen synger i igjen, ei vakker salme jeg er litt usikker på tonen til, men jeg synger så godt jeg kan; Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. Det å synge sammen handler ikke om å skape et perfekt kor, men om å la mange skeive stemmer skape et brus av fellesskap. Det skjer i kirka i dag.

Etter sangen gir presten tegn til oss som skal bære, og vi stiller oss opp ved kista. Så bærer bi kista med mamma ut av kirka, inn på gravplassen og opp til det nye gravfeltet på bakketoppen. Der står grava klar. Et langt og dypt hull i jorda. Vi setter kista forsiktig på stroppene som skal senke henne, og tar et skritt tilbake. Resten av følget samler seg rundt oss. Det blåser. Bjørkene hvisker med nyutsprungne blader. Fuglene synger. Lydene fra byen danner bakteppe for den mørke samlingen rundt grava.

Presten sier noen ord. Hun lyser fred over minnet til mamma igjen. Kaster jord på kista. Fra jord er du kommet … En spade til med jord. Til jord skal du bli … Ny spade med jord. Fra jord skal du gjenoppstå …

Så synger vi den siste salmen for mamma;
Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,
lei du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim,
lei du meg fram!
Før du min fot, eg treng å sjå min veg
så langt og vidt – eit steg er nok åt meg.

Kista senkes i graven mens vi synger. Vi kaster rosene våre på kista. Så signer presten hennes minne og avslutter seremonien. På vegne av oss i famlien inviterer hun alle til minnestund på Oslo Spiseforretning, like i nærheten.

Vi står ei stund ved graven, litt nølende til å slippe henne. Vi holder rundt hverandre, griner, hilser på folk, tar imot kondolanser. Jeg ser at eldste sønnen min gråter, og får tatt rundt ham. Dattera mi kommer bort og holder meg i hånda. Jeg går et stykke bort, men så går jeg tilbake og ser ned på kista. Det er så fullt av blomster at kista nesten ikke synes. Kona mi kommer bort og holder rundt meg.

Det begynner å regne, og noen lurer på hvor denne «Spiseforretningen» er. Jeg hvisker et stille «Ha det, mamma», og går for å vise vei for selskapet. Yngste sønnen min er misfornøyd med regnet, men får gå under jakkevinga mi. Laila må gå med rullator, så vi går langsomt nedover bakkene. Vi spøker om at hun trenger trimmen, og tonen letter litt igjen.

På selskapslokalet vi har leid er alt klart. Bordene er pyntet. Kaffen står klar. Ungene får brus. Maten er god. Folk fra forskjellige kanter av mamma sitt liv setter seg til bords. Vi i familien setter oss på forskjellige bord, for å vise at her er alle like velkomne, og for å snakke med flest mulig om deres forhold til mamma.

Jeg ønsker alle velkomne, og sier de får spise og prate så lenge de orker. Praten er allerede startet. Det blir ei rolig samling. Folk er sultne etter den lange seremonien. og de trenger å snakke sammen, snakke om mamma, om seremonien, om hva som har skjedd i livene deres siden sist de snakkes …

Jeg snakker med slektninger nordfra, om mammas opprinnelse og liv der oppe. Hilser på en fjern slektning som var barndomsvenninne med mamma. Snakker med slektninger vestfra også, om mammas møte med deres hjemsted, og hennes fine humør.

Jeg reiser meg etter ei stund, og ber om oppmerksomhet. Sier takk til Katarina Zwilgmeyer på Jølstad begravelsesbyrå, som har hjulpet oss på en veldig god måte med alt rundt begravelsen. Takker presten Anne Grete Hagen for hennes gode ledelse av seremonien, og hennes gode ord om mamma. Glemmer å takke organisten Olav Rune Ekeland Bastrup for hans gode spill. Takker de fremmøtte som er her for å dele sorgen med oss, og for å feire mamma sitt liv. Forteller dem at mamma slett ikke var lei av livet, selv om hun hadde bedt om å få slippe.

Så ber jeg Stein komme frem, for å spille Krekafossens brus. Det er en slått laget av pappa sin bror; Hans Mørkrid. Stein spiller den vakkert, enkelt, slik vi alle husker den, på sitt melodika. Instrumentet gir litt trekkspillaktig lyd, og det er helt riktig til denne slåtten.

Etter dette kommer Tomas Kreken frem, og sier noen ord om Krekafossen, dalen der heime, og sitt forhold til mamma. Så stiger bror hans frem, Ola Kreken, og han snakker litt mer om deres forhold til mamma og pappa, hvordan hun hjalp dem med husvask og slikt. Hvor vakker hun var, og snill.

Etter det kommer kakene, og mer prat, og så begynner folk litt etter litt å gå. Kona mi tar med seg guttene våre hjem, men jeg får gitt eldstegutten en klem før han drar, og satt noen ord på sorgen over bestemor sammen med ham. jeg blir igjen for å snakke med flere i selskapet, men snart ebber det ut. Vi sier takk til Oslo spiseforretning, og underskriver regningen. Spisesalen deres var ei fin ramme rundt minnestunda. De serverte og ryddet av uten å forstyrre, og ga oss veldig god mat.

Vi går rett over gata fra Spiseforretningen, til St.Halvards bistro, stampuben til mamma. Der sitter vi ei stund. Jeg tar en øl. Gjør sjelden det, men det passer her. Snakker litt med en fyr som var i kirka. Han er full nå, men han kjente henne, og nå vil han snakke med oss i slekta hennes. Vi snakker med ham. Han røler litt, men det bryr meg ikke. Pubverten kondolerer oss, og en annen gjest forteller at de skal henge opp et bilde av henne i puben. Det er tydelig at mange her likte henne. Det er godt høre. Godt å se andre mennesker som brydde seg om mamma.

Så går vi hjem til leiligheten hennes. Snakker litt mer sammen, vi slektningene, før klokka blir mange og vi bryter opp. Noen skal fly til Bergen. Noen skal kjøre til Sogn. Noen skal overnatte, og så fly nordover til Alta. Vi tar farvel. Jeg går hjem til dattera mi, får litt mat der, ser litt på TV, kjenner meg sliten. Kona kommer og henter meg i bilen, og vi drar hjem.

Resten av kvelden gjør jeg ingenting. Legger ungene. Synger for dem, og snakker litt om bestemor. Gir nattaklem. Går ned i stua. Kjenner meg tom, og rolig. Mamma er stedt til hvile.

Read Full Post »