Kongen vil komme i begravelsen!

Det er sein kveld. Jeg sitter foran dataen og aner fred og ingen fare. Jeg går innom bloggen for å se om det er kommet flere kommentarer på de siste innleggene, og da får jeg sjokk!

For her står Rex Homunculus, den nyvalgte kongen over figurene på bloggen, og han sier han vil komme i begravelsen til mor mi. Og det syns jeg høres ut som en vanvittig dårlig ide! Figurene, og ikke minst denne «kongen» deres, er jo fullstendig frie for god takt og tone!

– Nei, sier jeg.

– Nei-nei-nei, det skal du ikke tenke på, sier Rex.

– Tenke på hva da?

– At vi ikke kan følge takta!

– Det har ikke jeg sagt!

– Du skrev det nettopp!

– Hæ? Vent litt nå … aah! Nei, at dere mangler «god takt og tone» betyr ikke at dere er urytmiske. Det betyr at dere mangler folkeskikk! Så dere har ingenting i begravelsen å gjøre! Dere får ikke lov å komme! Den er for ordentlige folk som vet å vise respekt for kirka og de sørgende.

– Men vi vil oppføre oss veldig bra, skjønner du, sier Rex.

– Å jasså? Hva vil dere gjøre da?

Jeg er definitivt ikke overbevist om at figurene er i stand til å oppføre seg bra, og langt fra «veldig bra».

– Vi vil danse for henne!

– Danse?

– Ja, vi vil danse en siste dans for henne, før hun drar til blogghimmelen!

– «Blogghimmelen»? Det finnes ingen blogghimmel!

Rex vifter litt med tærne, mens han ser ut som han tenker over det.

– Vet du at det ikke finnes en blogghimmel, spør han lurt.

– Ja, nå skal vi se; http://blogghimmelen.wordpress.com … ingen himmel der.

– Prøv med blogspot! Der er det sikkert en himmel!

– Javel; http://blogghimmelen.blogspot.com … nei, ikke der heller.

Rex stikker fra skjermen, og jeg puster letta ut; Han har sikkert glemt begravelsen allerede!

Men så dukker Rex opp igjen, sammen med en fremmed figur, som han presenterer som paven.

– Sankt Papa Homunculus, heter han, sier Rex Homunculus.

Det er sikkert en slektning av Rex, men det henger jeg meg ikke opp i. Det er mer oppsiktsvekkende med den andre opplysningen; at han er paven!

– «Paven»!? Hva i all verden mener du? Det finnes bare en eneste pave, og han sitter som overhode for den katolske kirka i Roma.

– Vi har vår egen! Og han sier at blogghimmelen finnes!

– Jammen, vi har jo undersøkt, og det finnes ingen blogghimmel, verken her eller på blogspot!

«Paven» kremter!

– Ja, min datasønn, men for figurer som tror finnes det en blogghimmel. Et deilig sted med fri skjermbredde og et brukergrensesnitt som opphever skillet mellom nett og virkelighet …  Amen!

– Hæ???

Rex blåser ansiktet sitt opp i størrelse, og stirrer på meg fra skjermen.

– Ikke lat som du ikke forstår!
– Det finnes en blogghimmel for de som tror!
– Det sier paven!

– Jammen, denne «paven» er jo bare en figur som ble til akkurat nå! Han vet vel ingenting!

«Paven» kremter igjen!

– Som alle figurer er jeg tidløs. At jeg er født i dag, nei der passerte vi midnatt, altså er jeg født i går … det betyr ingenting. Vi figurer eldes ikke, vi dør ikke, og derfor er det heller ikke nødvendig for oss å være «gamle» for å ha en mening … Amen!

– Ja takk du, det vet jeg allerede! Men det betyr ikke at dere faktisk vet noenting fra dag én! Dere er, unnskyld at jeg sier det, ganske tette i skjermen! Og bråkete! Og helt ute av stand til å forstå hva som er passende oppførsel! Før jul, for eksempel, når dere drev på med den der nakendansingen deres, da var det mange lesere av denne bloggen som reagerte! Jeg har fått høre at mange av dem ikke leser denne bloggen mer nå, på grunn av deres dårlige oppførsel!

Rex ser slett ikke beskjemmet ut. Han ser heller ut som en trassig pode.

– Pøh! Er nakendansing liksom GALT nå da, liksom?

– Ja, det er det! I hvert fall i offentligheten! Og det er riv ruskende galt i ei kirke!!!

– Ikke i følge vår tro!

– Hva sier du!? Er nakendansing en hellig handling i deres tro!? Glem det!!!

– Vel … det kunne vært det … kanskje …

«Paven» kremter igjen!

– Nei, vi har ikke helt funnet ut hva våre hellige handlinger er enda, men om vi valgte å gjøre nakendansing til en hellig handling, er det selvsagt at vi måtte få lov til å gjøre det her, i denne bloggen, i religionsfrihetens navn … Amen!

– Nei! Absolutt ikke! Dette er en blogg, og den er min, og jeg bestemmer hva som er lov og ikke lov her! Dermed basta!

– Det der er … vel, kanskje ikke helt … men det kunne i hvert fall vært bigami å si det der, om vi hadde nakendansing som en hellig handling! Nemlig! Din bigamiker!

– «Bigami»? Mener du blasfemi?

– Ja, nemlig … eller noe!

– Sukk! Vel, det bryr jeg meg ingenting om! Siden dere figurer er tidløse og aldri dør, har dere egentlig veldig lite i begravelsen til mor mi å gjøre. Det kan dere vel være enige i?

– Vel … kanskje … om vi gjør en avtale?

–  Hva slags avtale?

– At vi holder oss unna begravelsen, mot at du gir oss religionsfrihet …

Jeg hører på forslaget deres med forbløffelse. Hva i all verden skal figurene med religionsfrihet!? De har jo ingen gud, bare en «pave», og ingen kirke, ingen messe, ingen hellige handlinger … Det kan umulig skade å innvilge dem litt religionsfrihet …

– Greit! Det er en avtale! Dere holder dere unna alle begravelser og andre markeringer i min familie, både triste og gledelige! Og i bytte for det får dere religionsfrihet i denne bloggen. Og bare i denne bloggen! OK?

Rex Homunculus og Sankt Papa Homunculus ser på hverandre … men så kommer jeg på en forferdelig sak, og skynder meg å legge til:

– Og nakendansing får ikke være del av religionen deres! Skjønner!?

De ser på meg, ser på hverandre igjen … og så nikker de.

Greit! De går med på avtalen!

Jeg puster letta ut! ‘Visste ikke atjeg holdt pusten en gang, men du flate dataskjerm så letta jeg er! Hva hadde presten sagt om disse figurene hadde stilt opp i begravelsen, nakne og dansende? Og hva ville skjedd med bloggen min om denne nakendansingen skulle fortsatt her …

Jeg tør ikke tenke på det en gang! Puh!

_______________________________

Til dere som er nye på denne bloggen, beklager jeg hele denne posten!

Jeg sier unnskyld for fortidige og fremtidige figurposter også, i samme slengen! De gir seg sikkert ikke, og de finnes i fleng i arkivene her! Bloggen min er dessverre infisert av disse figurene! De har løsrevet seg fra meg, og valgt en egen konge, og de finner på mye galt. Dette må du være klar over når du leser denne bloggen! Jeg er dessverre bare delvis i stand til å stoppe disse figurene i deres ubendige entusiasme over det frie nettlivet!

Jeg gjør så godt jeg kan, for dere, kjære lesere!

Read Full Post »

Mamma døde i dag

Mamma døde i dag.

Hun er så liten og sliten på slutten. De rynkete hendene hennes ligger slappe på dyna. Blå blodårer snor seg rundt sener og bein. Huden er grå på steder, av lite blod. Hjertet orker ikke gi blod til hele kroppen, så det prioriterer de viktigste organene.

Vi synger for henne. Selv synger jeg meg gjennom to hele sangbøker, alle sanger jeg kan i dem, bortsett fra en håndfull som jeg ikke syns passer. Men noen sanger går igjen, flere ganger, med klump i halsen og tårer i øynene.

Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga.

…

Blåmann, blåmann, svar meg no, mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno bukken min, må du døy frå guten din.

…

Vinden rider høyt på sky, over hav og land og by, stormen raser tung og hvit, sorg og død kom ikke hit. Noen kommer noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite.

…

Vi synger for henne, for oss selv, for å finne ord, for å trette henne mindre med prat, for å gjøre ventetida mindre trettende. Og vi snakker med henne, spøker, får henne til å le, prøver å fortelle henne hvor glad vi er i henne, og hvor mye hun har gitt oss. Hun lytter, og hun svarer, og hun blir fort sliten. De tar henne ned på akutten, kobler henne til maskinene der. Men det er vondt med maskinene, og hun er så mentalt sliten. Mamma ber om å få slippe kampen, og legene kobler fra maskinene. De venter hun skal dø innen døgnet er over, men hun kjemper videre.

Hun blir flyttet opp på avdelingen igjen, på eget rom nå. Det ligger folk på gangen her, men hun skal dø, så hun får eget rom. Jeg tenker masse gode tanker om Lovisenberg sykehus for det, smiler så godt jeg kan til sykepleierskene, som er så flinke, lavmælte og oppmerksomme, og som hele tida sier vi må kalle på dem om det er noe. Sier takk til dem så mye jeg kan, og smiler.

Snur meg mot mamma igjen. Tar en våt svamp i munnen hennes. Tørker henne over panna. Holder henne i den magre hånda. Pust har hun nesten ikke, så ordene hennes blir uklare, men når jeg spør om hun er fornøyd med livet, kommer det gamle, harde draget rundt munnen hennes; Nei! Jeg vil leve mer! Jeg er ikke ferdig! Det er så mye kamp i de ordene, så mye av det mamma mi er; et iltert motstands-menneske.

Og hun holder fast på livet, i dagevis, over ei uke etter at legene har fortalt at hun vil dø snart nå. Hun får kramper, hun surkler og blir sprengrød, og så blir hun helt blågrå … men gang etter gang kommer hun seg igjen, litt, og fortsetter å trekke pust. Det smale brystet hennes går opp og ned, i ujevn rytme, opp og ned, opp og ned …

Og jeg finner ei vakker vise av Bjørn Eidsvåg. Jeg er ikke trygg på melodien, så jeg leser den for mamma;

Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl, men eg ve gå de med deg, eg ve gå de med deg.

Og det setter så godt ord på denne situasjonen, her og nå, ved mamma sitt dødsleie. Jeg leser videre:

Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl, men eg ve grina med deg, eg ve grina med deg.

Ho har det vondt innimellom, blir rød i ansiktet og kjenner pusten svikte. Og vi ser blikket hennes virre, og vet hun kjenner panikk over pusten som uteblir, og kaller på sykepleierne. Hun får morfin, og andre midler som hjelper henne med pust og kramper og vannsamling i lungene. Og jeg leser videre:

Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl, men eg ve leva med deg, eg ve leva med deg.

Det er faen så vanskelig å lese med tårene rennende fra øynene, gråten sprengende i halsen. Det er faen så vanskelig å «leva med deg», faen så vanskelig å be deg «leva det sjøl». Vi vil så gjerne puste for deg, leve for deg, gi deg lenger tid. Men slik er det. Tida nærmer seg slutten. Vi er her, men alt vi kan gjøre er å holde deg i hånda, synge, grine, og lese:

Eg ser at du er redd, men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smake han sjøl, men eg gjør død til liv for deg, eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.

Vi kan ikke gå i døden for deg, mamma. Det er din død, din veg som er til endes, og vi som blir tilbake for å stelle kroppen din, legge deg i ei kiste, senke deg ned i ei grav, synge over deg, minnes.

Du dør til slutt mamma, og akkurat da er jeg hjemme. Så de ringer meg og forteller at mamma døde i dag. Og jeg kaster meg i bilen, og kjører som en villmann gjennom byen, som om det var mulig å kjøre tilbake til minuttet før hun døde, mulig å kjøre tilbake til den tida mamma levde.

Men jeg kommer for sent. Hun er død. Kroppen og ansiktet hennes er så voldsomt og ugjenkallelig stille, så fullstendig fjernt fra livet. Det er en avgrunn mellom liv og død. Men vi samler oss rundt henne, jeg og kona mi og barna våre. Og så synger vi voggevisa vår for henne, som en avskjed.

Slik døde mamma; niesa mi, som var der akkurat da, skulle akkurat hjelpe henne over på sida, og så hikstet mamma til, tre ganger, og sluttet å puste. Og det var det.

Jeg håper de hikstene var av lettelse, lettelse over at noe hadde sluppet taket i henne, og lettelse over at hun selv endelig kunne slippe taket, og dø.

Hvil i fred, mamma.

Read Full Post »

Et møte med døden

Gamle Rynkemor ligger for døden. Mamma og Pappa forteller guttene at hun er gammel og skal dø nå, og får dem til å tegne fine vårtegninger til henne. Poden klager fælt over nødvendigheten i en tegning til Rynkemor, men den blir jo både fin og ferdig til slutt, og da er han fornøyd.

For da kan han spille det nye dataspillet sitt … tror han.

Men neida; da drar Mamma og Pappa guttene med på sykehuset for å besøke Rynkemor. Og der ligger hun, rynkete og innsunket, koblet til masse maskiner, og ligner på noe fra Star Wars. Men det er ikke fres nok i henne til at det virkelig er Star Wars, selv om hun puster tungt og surkler som en Darth Vader. De gir henne tegningene, og så gjemmer den ene seg bak ei bok og den andre bak en stol.

Poden sitter på gulvet bak stolen til Pappa, og hvisker om ikke de skal dra hjem snart. Pappa svarer ikke. Han er opptatt av å snakke med Rynkemor, som har fått av seg pustemaska nå. Han spør om hun er redd, og hun sier at innimellom er hun det, ja. Hun er sliten, grå i fjeset, og har bedt om å få slippe flere forsøk på å holde henne i live. Det gjør ikke fysisk vondt, men det gjør psykisk vondt, sier hun.

Poden hvisker at han gleder seg til å spille dataspillet sitt, og spør om de ikke skal dra snart …

Pappa synger en gammel sang for Rynkemor, en hun har lært ham; Danse mi vise av Einar Skjæraasen. Rynkemor synger med på refrenget, og Mamma sitter ved siden av og gråter. Når de kommer til siste verset blir Rynkemor stille, og Pappa har problemer med å holde stemma stødig:

Somme er fattige,
somme er rike.
Bere tel slut
er vi jamsis og like.
Vegen er lystig,
og vegen er vrang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Det blir stille. Pappa ser Rynkemor inn i øynene, men hun lukker dem og puster tungt. Bak ham hvisker Poden; Skal vi dra hjem nå? Pappa snur seg og sier de må bli ei stund til, så ikke Rynkemor må ligge aleine her. Poden går med på å tegne litt. Prinsen sitter bak boka si, og Rynkemor sier noe om at han ligner på henne, fordi han forsvinner inn i boka. Han ser opp, sier «åh», og fortsetter å lese.

Rynkemor spiser litt, mens Mamma og Pappa ser på. Det er ikke så mye mer å si. De sitter bare stille, og hjelper henne med å tørke opp litt søl. Hun skjelver på hendene. Pappa tar henne i ene hånda og sier de er glade i henne. Bak stolen hans tegnes det stjerneskip som skyter hverandre ned med små laser-lyder; Tjing-tjing! Tjing! Ptsjouh!

Etter maten er Rynkemor sliten. Øynene hennes virrer, slik de gjør når lungene ikke klarer å kvitte seg med den brukte lufta. Hun trenger maska igjen. Sykepleieren kommer og fikser det. Mamma og guttene sier farvel. Fra Poden kommer det et hjertefølt Jess! når han skjønner at nå skal de hjem. De gir klemmene sine til Rynkemor og går. Pappa blir sittende og vake over henne. Rynkemor lukker øynene og lar pustemaskina hjelpe seg. Han finner ei av bøkene hennes, og leser litt.

Pappa tenker på den yngste sønnens overfladiske møte med døden, og husker seg selv i lignende situasjoner som barn. Det å se noen dø er ikke noe barn bryr seg så mye med. Er for lite action i slikt, og døden er for fjern til at de forstår hvor endelig den er. Så møtet med døden blir en liten prøvelse foreldre skaper for dem. Han smiler.

Og så ser han på Rynkemor, liten og innsunket, pistrete i håret, med mørke blodårer liggende utenpå de magre hendene. Lyden fra pustemaskina går i takt med det smale brystet hennes, som hever seg og senker seg.

Det gjør psykisk vondt å se henne så liten og sårbar. Han holder på boka, leser litt, kjenner seg rolig og skjør på en gang. Lar Rynkemor hvile så mye hun kan. Hun har i hvert fall fått se guttene …

Read Full Post »

Spåmannen hjelper Inger

Inger sa dette: Jeg mangler lek i livet og har ei fjern-nær mor, hoppende kunnskaper og forvirrende intelligens. Jeg oppfatter meg selv som konfliktsky, sta, egoistisk, snill og usikker. Hvem er jeg egentlig?

– og forresten: jeg er skorpion i ett og alt!

Spåmannen svarer:

Inger, Inger, Inger! Dette gjør meg tristere enn gråstein! «Skorpion»? Hva er det slags stjernetegn??? Tullball og bullebupp!

Din personlighet tilhører helt åpenbart stjernetegnet Skrekkvekken, Inger. Den typiske skrekkvekken er en sosial skvettlapp med stor mobilitet, både i geografisk og moralsk forstand (i den grad skrekkvekken har en forstand, selvsagt). Skrekkvekken kan være skremmende av utseende, noe som gjør at mange skrekkvekkere vekker en viss ærefrykt blant omgivelsene.

Fremtida di er et dystert skue Inger. Det er dessverre ingenting å gjøre med, annet enn å stålsette seg og vandre stivnakket inn i den. Det beste er nok å ta noen av sorgene på forskudd. Det er med dette som med forskudd på lønn: du får litt for lite å rutte med hele tida, og unngår følelsen av noen gang å være rik (bare omvendt når det gjelder sorger, selvsagt). Prøv å ta fremtidige sorger på forskudd, Inger, så de fordeler seg litt likere mellom nåtid og fremtid (om du er av den tilbakeskuende typen må du gjerne legge noen fremtidige sorger til fortida di også).

Jeg ser tydelig at du er født som den yngste av flere, Inger, og at dette har gjort deg til et menneske som ikke er redd for å møte utfordringer. Derfor sier jeg det heller som det er, enn å pynte på den skjebnen som venter deg (stjernetegn med blomsterpynt er ikke mye tess en vinterdag, vet du).

Det er nesten så man føler seg beæret over å se denne skjebnen i krystallkulen. Krystallen viser forvandlingen fra et stolt menneske til en siklende grønnsak. Det høres verre ut enn det er. Tenk etter: planter er jevnt over lykkeligere enn dyr, og i hvert fall langt mindre bekymret! Men din grønnsakstatus vil føre til konflikter med vegetarianere. De vil se deg som et idealmenneske, og søke å parre seg med deg (for å skape vegeterende barn). Det kan du sikkert også tåle, om du liker tankeløs sex. Verre er det kanskje at du vil utvikle abnorm hårvekst, Inger. Det vil gjøre at pelsnæringen gjerne vil klone deg med rev og mår og andre hårballer. De vil mase og plage, og nærmest jakte på deg for håveksten! Det gjør deg samtidig til fiende nummer 1 blant verdens dyrevernere! Jeg ser krysspress, Inger! Krysspress!!! Jeg beklager, men det blir mye hår i skjebnesuppa di her!

Og ikke bare det: jeg ser at du kommer til å mate dine nærmeste, barn og voksne, med et måltid så eksperimentelt i sin sammensetning at alle dine kjæreste utvikler en ulidelig odør. Det er så ille at strålevernet vil gripe inn og sette dem i karantene. Du vil stå ribbet tilbake etter uansvarlig kokekunst! Ensom, jaget og plaget av hårvekst vil du vandre dine siste dager på jorda, Inger! Med fullmustasje! Du kan skjule deg blant trøndere, selvsagt, men vil du bli lykkelig blant dem?

På bakgrunn av dette synes det klart at du er et ganske skrekkinngytende menneske, Inger. Tenk på det når du ser deg i speilet …

PS: ingenting av det ovenstående har å gjøre med at du er «skorpion i ett og alt». Neida, slike fantasitegn har ingenting med skjebnen din å gjøre! Ha-ha-ha!

Men i en annen dimensjon …

Oi-oi-oi! Der vil du seile i medvind! Jada, i medvind! Du vil leve som en fullrigger i en annen dimensjon, Inger! Ei fullrigger-kjerring med kjeft som ei drønnende kanon og topplokket fullt av vaiende vimpler!!!

I en annen dimensjon vil du oppleve at nåtiden fryses, med deg i sentrum, og at du kan leve den samme dagen (dagen i dag) om igjen og om igjen. Det vil kanskje kjede deg, men kjedsomhet er langt å foretrekke fremfor ukontrollert hårvekst!

I nåtidsdimensjonen vil du glede deg over oppvasken, lese ei god bok, gi samboere kyss på kinnet og få koseklemmer fra andre du kjenner. Der vil du tusle rundt i morgenkåper og kjenne kroppen strekke seg etter en god natts søvn, med nogo attåt, og du vil møte solnedgangen med et trøtt smil over en dag som var rik på smågleder og hikst av nyoppdaget væren. Der vil du være bare Inger, og det vil være finfint.

Så bli heller værende i nåtids-dimensjonen du, så skal du se det går deg relativt godt i livet! Du vil nok se at nåtida er langt å foretrekke fremfor fremtida, etterhvert som du blir vant til det. Når du lærer å sette pris på nåtida, på dagen i dag, da kan du slappe av og nyte det livet har gitt deg så langt. Jeg anbefaler faktisk det, for en skrekkvekker som deg.

På bakgrunn av dette synes det klart at du er et godt menneske, Inger, med ei nåtid som bærer frøet til  evig lykke i seg. Og det er kanskje noe å tenke over, når du står foran speilet og grer det sølvgrå håret ditt …

Ord for dagen:
Om du forventer en ond skjebne,
hjelper det ikke å hoppe foran toget!

Read Full Post »

Spåmannen hjelper Savannah

Savannah har gitt Spåmannen en liten bit av sin sjel. Hun forklarer sin mor som et menneske som aldri elsket seg selv, som hun nå har en positiv prosess med. Barndommen hennes lå i spennet mellom virkelighetens kjedelige betong og fantasiens fargerike flyveanordninger. Hun beskriver seg selv som hensynsløst søkende etter sannhet og Gud, og hun vil gjerne ha et spørsmål av Spåmannen som kan åpne for svar i henne selv.

Spåmannen svarer

Ditt ønske om det forløsende spørsmålet er stort og utfordrende, men samtidig er det også det eneste riktige ønsket en figur av ditt format kunne fremme til en spåmann: du trenger å være delaktig i de svarene livet gir deg. Ditt interaktive forhold til omverdenen, og til egen skjebne, er typisk for det fargerike og sjelelig åpne skjebnetegnet Spirrevippen.

Dette er et forhold som gjelder for alle sjeler, selvsagt, men hos Spirrevippen er det typisk at denne interaksjonen uttrykkes, og at den gjøres til et dominerende mantra.

Spirrevippen er en person med et enormt potensiale for lykke, og for gråt. Den har en evne til å drømme som knapt overgås av noen, og evner å få andre med i sine drømmerier på måter som kan åpne for fantastiske fellesreiser. Det sies at den som stirrer dypt nok inn i øynene på en spirrevipp, vil se hele verda før natta er omme.

Personer av skjebnetegnet Spirrevippen kan beskrives som livsdansens sjelelige vadefugler, men deri ligger også deres store sorg: de kysser sjelden uten å føle en viss distanse, de mangler vingene som kunne gjort dem fullkomne i eget bilde, og de er veldig utsatt for beinbrudd.

Og veldig ofte mangler de styrefjær. Så mange av spirrevippene roter så mye rundt i livet og verden, at de like gjerne kunne kalles spirrevirrer. De roter det til for seg i yrkeslivet, de roter det til i familielivet, de roter med kjærligheten og de har så mye rot i hodet at det er et under ørene ikke faller av! Løsningen på alt dette er selvsagt mekanisk: hver eneste spirrevipp i verdens historie har hatt behov for å finne opp egne styrefjær, med intrikate springfjærsystemer som tillater både vertikal og horisontal navigasjon, slik at de har kunnet mestre sitt eget livsløp.

De som mislykkes krasjlander ofte på verste måte, med fysiske, sosiale og mentale beinbrudd til følge. De som lykkes skaper ofte store fremskritt for menneskeheten. Alle store pionerer i flyvningens historie var spirrevipper, inkludert det tyske flyveresset; baron Manfred Albrecht von Richthofen, også kjent som «Der rote Kampfflieger» (Den Røde Baron). Ikke alle lykkes i å bli en berømt «kampfflieger», men det er altså mulig. Det er mulig å manøvrere gjennom livets mørke skylag.

Med hjemmebygde styrefjær i rumpesprekken, Savannah, kan du logre tillitsfullt når morgenvinden tar deg.

Ditt liv trenger ikke domineres av tyngdekraftens undertrykkende tommel. Flukt er mulig! Flukt er ikke bare mulig, det er ønskelig også. Skjebnen har stygge beinbrudd på lager for den spirrevipp som ikke klarer å flykte fra virkelighetens begrensninger. Flykt, Savannah, men husk:

Det er ingen grunn til å erobre universet
om vi ikke tar gleden med oss. Vi har ingen grunn
bedre enn den rene, barnslige gleden over livet. Gleden
er vår beste rådgiver i livets mange krokveier.

Ta gleden og kjærligheten med deg. Ingenting er som å leke sammen mellom stjernetåkene, med mennesker du har valgt deg, mennesker som er villige til å følge deg i livets såreste stunts! Øv deg på å kysse til alle stjernetåker svinner hen i minnenes grumsete dyp. Det er i den vågale nærheten din egen stjerne fødes. Øv deg på å kysse til du en dag møter din elskede i et BIG BANG!

Det finnes ingen begrensninger for den oppfinnsomme sjel. Fantasiens himmelrom kan erobres. Drømmerienes verdensrom kan utforskes. Livet trenger ikke bygges av betong. Det kan være en fri og freidig dimensjonsreise! Jeg ser en strålende fremtid som stuntflyverske for deg, Savannah! Du vil bli kjent som verdens første mentale stuntflyverske! Fantasifluktens gulgrønne baronesse!

Men i andre dimensjoner …

– vil du seile inn og ut av virkeligheter, som om fantasien slett ikke var oppspinn, men vindenes åndelige oppdrift og vingenes lykkebringende dirigentbevegelser. Du vil spille på multiversets dimensjonsmangfold som om det var et symfoniorkester, Savannah Marie. Dimensjonenes musikk vil følge deg gjennom alle stjernetåker, rundt alle spinnende galakser, inn og ut av våken tilstand. Og du vil aldri spørre deg selv hvorfor du våkner hver dag, Savannah. Du vil aldri spørre deg selv hvorfor du våkner. Du vil aldri spørre.

Og derfor vil du heller aldri vite hvorfor du lever. I andre dimensjoner vil aldri døden bli en hvile for deg, Savannah. Du vil være for rastløs til å dø, og må flykte mellom stjernene til evig tid.

I andre dimensjoner vil du aldri stille det forløsende spørsmålet. Der vil du kun danse og synge, uten tanke på meningen med det hele. Det er i denne dimensjonen din sjanse ligger, Savannah. Her kan livet ditt virkelig få mening. I denne beskjedne lille dimensjonen finnes spørsmålet som kan forløse deg.

Hvordan kan jeg stirre døden i øynene?

_______________________________________________

For flyktig inspirasjon, les mer om Den Røde Baron.

Les mer om hvor vi alle er på vei i en artikkel om døden! (den er dessverre altfor kort og mangelfull)

Dypere lesning: «Veien til seier, – de fem ringers bok» (Gorin no sho) , skrevet av samuraien Miyamoto Musashi midt på sekstenhundretallet.

Read Full Post »

Spåmannen hjelper «Virrvarr»

Virrvarr sa dette: Jeg liker at folk er glad i meg, og å være glad i andre. Går det bra til slutt?

Spåmannen svarer:

Din personlighet tilhører stjernetegnet Fusentasten, Virrvarr. En fusentast er ofte engasjert, veldig ofte entusisastisk, og alt for ofte enerverende glad i å få rett. Det er rett og slett veldig mye LIV i en fusentast, så mye at det knapt får plass i ett menneske. Det skvalper stadig over, og fører til mye søl.

Det fører til at fusentasten ofte blir behandlet med en form for oppgitt sympati vi kan kalle … kjærlighet.

Fremtida di, Virrvarr, er det vanskelig å spå om. Det er mye søl der, mye uklart tankegods og ufullendte prosjekter, og vage ideer om idyll og lykke. Muligens betyr dette at fremtida di vil bli mer tåkete enn nåtida. Det betyr nok også at nåtida di er veldig, veldig tåkete. Tåka du lever i består av én halvdel tjukk norsk skogtåke, en halvdel nærsynthet, én halvdel vage fornemmelser, én halvdel tåkeprat og én hel del undertrykte motiver. Alt dette piskes sammen med den fineste morgentåke og settes for å stivne til en smakfull livspudding (pynt med litt melis på toppen, og et kirsebær).

Denne nåtidståka gjør det vanskelig å se deltaljer om fremtida di. Slike detaljer kan kun skues av en klarsynt med grå stær. Om det er interessant kan jeg formidle kontakt til Forbundet for Handikappede Klarsynte (Fhk!).

Men selv om livet ditt er ei tjukk tåke, er svaret på ditt sentrale spørsmål klart. Du spør om det går bra til slutt. Bra? Svaret er: NEI! Slett ikke! Vi har ingen grunn til å tro på en bra slutt her i livet! Livet tar slutt og du dør! Jorda forurenses og alt liv dør! Sola utvider seg og suger jorda inn i sin ødeleggende ild! Stjernene i universet går så langt fra hverandre at verdensrommet i praksis vil være tomt! Helt tomt!

Dette kan ikke beskrives som «en bra slutt», Virrvarr, selv om du til tider føler en viss entusiasme. Det finnes bare ett eneste menneske i hele verdenshistorien som er i stand til å tenke at dette er en bra slutt, Virrvarr, og det er Knut Jørgen Røed Ødegaard! Så ille er det!

Jeg foreslår at du klamrer deg til entusiasmen din, Virrvarr, og at du ellers engasjerer deg voldsomt i alle mulige saker, både privat og politisk, slik at du slipper å tenke på hvor tomt verdensrommet egentlig er!

Men i en annen dimensjon …

– vil alt være klart! Der vil du finne en rolig plett, langt fra folk og forurensning, og du vil pleie dine kjæledyr der, og leve et vegetarisk liv med løvetannsalat, neslesuppe og nøttekake. Du vil bli mykere der, Virrvarr, og fylle kroppen din med den gode følelsen av å være tilfreds, etter dine glade turer i fjell og mark. Og når du en sjelden gang savner noen, vil de komme løpende over blomsterengene med funklende øyne mens de synger navnet ditt: Idaaa, I-iiidaa Jaaacksooon!

Og navnet ditt, dette magiske tegnet som utvider seg med deg for hver dag du lever, dette navnet vil klinge i vinden som et løfte om at når du en dag legger deg for siste gang, i di vakkert utskårede seng under det hvitmalte vinduet, da vil vi komme alle sammen, og vi vil synge for deg. Fluer og fugler, sauer og kyr, menn og kvinner – vi vil stemme i for deg, med vår høystemte og alle våre stemmer. Vi er ditt livskor! Vi vil synge deg til himmelen, Ida!

Og du vil bli forundret over at sangen vår skaper en helt egen evighet for deg. En helt egen evighet. Evig-Ida.

Jaja, det er godt det finnes andre dimensjoner.

Ord for dagen:

Den som venter på noe godt, venter evig!

Read Full Post »