Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘dødsleie’

Mamma døde i dag.

Hun er så liten og sliten på slutten. De rynkete hendene hennes ligger slappe på dyna. Blå blodårer snor seg rundt sener og bein. Huden er grå på steder, av lite blod. Hjertet orker ikke gi blod til hele kroppen, så det prioriterer de viktigste organene.

Vi synger for henne. Selv synger jeg meg gjennom to hele sangbøker, alle sanger jeg kan i dem, bortsett fra en håndfull som jeg ikke syns passer. Men noen sanger går igjen, flere ganger, med klump i halsen og tårer i øynene.

Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga.


Blåmann, blåmann, svar meg no, mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno bukken min, må du døy frå guten din.


Vinden rider høyt på sky, over hav og land og by, stormen raser tung og hvit, sorg og død kom ikke hit. Noen kommer noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite.


Vi synger for henne, for oss selv, for å finne ord, for å trette henne mindre med prat, for å gjøre ventetida mindre trettende. Og vi snakker med henne, spøker, får henne til å le, prøver å fortelle henne hvor glad vi er i henne, og hvor mye hun har gitt oss. Hun lytter, og hun svarer, og hun blir fort sliten. De tar henne ned på akutten, kobler henne til maskinene der. Men det er vondt med maskinene, og hun er så mentalt sliten. Mamma ber om å få slippe kampen, og legene kobler fra maskinene. De venter hun skal dø innen døgnet er over, men hun kjemper videre.

Hun blir flyttet opp på avdelingen igjen, på eget rom nå. Det ligger folk på gangen her, men hun skal dø, så hun får eget rom. Jeg tenker masse gode tanker om Lovisenberg sykehus for det, smiler så godt jeg kan til sykepleierskene, som er så flinke, lavmælte og oppmerksomme, og som hele tida sier vi må kalle på dem om det er noe. Sier takk til dem så mye jeg kan, og smiler.

Snur meg mot mamma igjen. Tar en våt svamp i munnen hennes. Tørker henne over panna. Holder henne i den magre hånda. Pust har hun nesten ikke, så ordene hennes blir uklare, men når jeg spør om hun er fornøyd med livet, kommer det gamle, harde draget rundt munnen hennes; Nei! Jeg vil leve mer! Jeg er ikke ferdig! Det er så mye kamp i de ordene, så mye av det mamma mi er; et iltert motstands-menneske.

Og hun holder fast på livet, i dagevis, over ei uke etter at legene har fortalt at hun vil dø snart nå. Hun får kramper, hun surkler og blir sprengrød, og så blir hun helt blågrå … men gang etter gang kommer hun seg igjen, litt, og fortsetter å trekke pust. Det smale brystet hennes går opp og ned, i ujevn rytme, opp og ned, opp og ned …

Og jeg finner ei vakker vise av Bjørn Eidsvåg. Jeg er ikke trygg på melodien, så jeg leser den for mamma;

Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl, men eg ve gå de med deg, eg ve gå de med deg.

Og det setter så godt ord på denne situasjonen, her og nå, ved mamma sitt dødsleie. Jeg leser videre:

Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl, men eg ve grina med deg, eg ve grina med deg.

Ho har det vondt innimellom, blir rød i ansiktet og kjenner pusten svikte. Og vi ser blikket hennes virre, og vet hun kjenner panikk over pusten som uteblir, og kaller på sykepleierne. Hun får morfin, og andre midler som hjelper henne med pust og kramper og vannsamling i lungene. Og jeg leser videre:

Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl, men eg ve leva med deg, eg ve leva med deg.

Det er faen så vanskelig å lese med tårene rennende fra øynene, gråten sprengende i halsen. Det er faen så vanskelig å «leva med deg», faen så vanskelig å be deg «leva det sjøl». Vi vil så gjerne puste for deg, leve for deg, gi deg lenger tid. Men slik er det. Tida nærmer seg slutten. Vi er her, men alt vi kan gjøre er å holde deg i hånda, synge, grine, og lese:

Eg ser at du er redd, men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smake han sjøl, men eg gjør død til liv for deg, eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.

Vi kan ikke gå i døden for deg, mamma. Det er din død, din veg som er til endes, og vi som blir tilbake for å stelle kroppen din, legge deg i ei kiste, senke deg ned i ei grav, synge over deg, minnes.

Du dør til slutt mamma, og akkurat da er jeg hjemme. Så de ringer meg og forteller at mamma døde i dag. Og jeg kaster meg i bilen, og kjører som en villmann gjennom byen, som om det var mulig å kjøre tilbake til minuttet før hun døde, mulig å kjøre tilbake til den tida mamma levde.

Men jeg kommer for sent. Hun er død. Kroppen og ansiktet hennes er så voldsomt og ugjenkallelig stille, så fullstendig fjernt fra livet. Det er en avgrunn mellom liv og død. Men vi samler oss rundt henne, jeg og kona mi og barna våre. Og så synger vi voggevisa vår for henne, som en avskjed.

Slik døde mamma; niesa mi, som var der akkurat da, skulle akkurat hjelpe henne over på sida, og så hikstet mamma til, tre ganger, og sluttet å puste. Og det var det.

Jeg håper de hikstene var av lettelse, lettelse over at noe hadde sluppet taket i henne, og lettelse over at hun selv endelig kunne slippe taket, og dø.

Hvil i fred, mamma.

ikon

Read Full Post »

flammenDet er bursdagen til Poden. Morgenen er den tradisjonelle; med frokost på senga og gaver fra familien. En kniv og en kikkert, og et lite dataspill. Ikke no’ lego.

Det er påske og fridag, så de drar til Rynkemor. Hun ligger på sykehuset og dør, og derfor drar de og gir henne klemmer, og forteller om bursdagen. Og så synger de; Hurra for deg som fyller ditt år! Først en gang for Poden, og så en gang til, ekstra høyt, for Rynkemor, fordi hun fyller åtti om to uker. Og det er jo ikke sikkert at hun lever så lenge. Men hun fortjener en slik sang for det!

Så klemmer de henne igjen, uten at hun merker så mye av det, og drar hjem for å forberede selskapet. Stor oppdekking og masse mat. Gjestene kommer tidlig, og hjelper til med rydding og mat, og snart er det full fest rundt langbordet. Det spises spagetti, blåses lys og fråtses i sjokoladekake. Og det åpnes presanger; bøker, filmer, og et veldig populært dataspill!

Men ikke no’ lego! Poden gjemmer seg bak sofaen og gråter! Mamma trøster, og sier at han fikk jo masse lego hos tante for bare to dager siden, men det teller ikke. Pappa kommer og trøster også, og sier det samme om legoen fra tante. Virker ikke som om noen forstår at lego som ikke er pakket inn, som ikke er et helt sett, ikke er det samme. Gjestene går, tårene blir tørket, og dataspillet blir satt på. Da glemmes ulykken.

Samme kveld er den helt borte, for når Poden skal legge seg er han helt enig med seg selv i at dette var en innmari fin bursdag, altså! Strålende fornøyd er han.

Og for en gangs skyld føler Pappa at han er like full av høyder og dyp som sønnen sin. Å vandre fra dødsleiet til sin egen mamma, og til en viktig årsdag for sin egen sønn, samme dag, det skaper kontraster som får Pappa til å føle seg både vrengt og skura i følelseslivet.

Han siger ned i sofaen, med Mamma i armkroken, og sitter bare der, helt stille.

Read Full Post »

Gamle Rynkemor ligger for døden. Mamma og Pappa forteller guttene at hun er gammel og skal dø nå, og får dem til å tegne fine vårtegninger til henne. Poden klager fælt over nødvendigheten i en tegning til Rynkemor, men den blir jo både fin og ferdig til slutt, og da er han fornøyd.

For da kan han spille det nye dataspillet sitt … tror han.

Men neida; da drar Mamma og Pappa guttene med på sykehuset for å besøke Rynkemor. Og der ligger hun, rynkete og innsunket, koblet til masse maskiner, og ligner på noe fra Star Wars. Men det er ikke fres nok i henne til at det virkelig er Star Wars, selv om hun puster tungt og surkler som en Darth Vader. De gir henne tegningene, og så gjemmer den ene seg bak ei bok og den andre bak en stol.

Poden sitter på gulvet bak stolen til Pappa, og hvisker om ikke de skal dra hjem snart. Pappa svarer ikke. Han er opptatt av å snakke med Rynkemor, som har fått av seg pustemaska nå. Han spør om hun er redd, og hun sier at innimellom er hun det, ja. Hun er sliten, grå i fjeset, og har bedt om å få slippe flere forsøk på å holde henne i live. Det gjør ikke fysisk vondt, men det gjør psykisk vondt, sier hun.

Poden hvisker at han gleder seg til å spille dataspillet sitt, og spør om de ikke skal dra snart …

Pappa synger en gammel sang for Rynkemor, en hun har lært ham; Danse mi vise av Einar Skjæraasen. Rynkemor synger med på refrenget, og Mamma sitter ved siden av og gråter. Når de kommer til siste verset blir Rynkemor stille, og Pappa har problemer med å holde stemma stødig:

Somme er fattige,
somme er rike.
Bere tel slut
er vi jamsis og like.
Vegen er lystig,
og vegen er vrang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Det blir stille. Pappa ser Rynkemor inn i øynene, men hun lukker dem og puster tungt. Bak ham hvisker Poden; Skal vi dra hjem nå? Pappa snur seg og sier de må bli ei stund til, så ikke Rynkemor må ligge aleine her. Poden går med på å tegne litt. Prinsen sitter bak boka si, og Rynkemor sier noe om at han ligner på henne, fordi han forsvinner inn i boka. Han ser opp, sier «åh», og fortsetter å lese.

Rynkemor spiser litt, mens Mamma og Pappa ser på. Det er ikke så mye mer å si. De sitter bare stille, og hjelper henne med å tørke opp litt søl. Hun skjelver på hendene. Pappa tar henne i ene hånda og sier de er glade i henne. Bak stolen hans tegnes det stjerneskip som skyter hverandre ned med små laser-lyder; Tjing-tjing! Tjing! Ptsjouh!

Etter maten er Rynkemor sliten. Øynene hennes virrer, slik de gjør når lungene ikke klarer å kvitte seg med den brukte lufta. Hun trenger maska igjen. Sykepleieren kommer og fikser det. Mamma og guttene sier farvel. Fra Poden kommer det et hjertefølt Jess! når han skjønner at nå skal de hjem. De gir klemmene sine til Rynkemor og går. Pappa blir sittende og vake over henne. Rynkemor lukker øynene og lar pustemaskina hjelpe seg. Han finner ei av bøkene hennes, og leser litt.

Pappa tenker på den yngste sønnens overfladiske møte med døden, og husker seg selv i lignende situasjoner som barn. Det å se noen dø er ikke noe barn bryr seg så mye med. Er for lite action i slikt, og døden er for fjern til at de forstår hvor endelig den er. Så møtet med døden blir en liten prøvelse foreldre skaper for dem. Han smiler.

Og så ser han på Rynkemor, liten og innsunket, pistrete i håret, med mørke blodårer liggende utenpå de magre hendene. Lyden fra pustemaskina går i takt med det smale brystet hennes, som hever seg og senker seg.

Det gjør psykisk vondt å se henne så liten og sårbar. Han holder på boka, leser litt, kjenner seg rolig og skjør på en gang. Lar Rynkemor hvile så mye hun kan. Hun har i hvert fall fått se guttene …

hmoore3

Read Full Post »