Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘dans’

Dette er andre del av historia om mitt voksenliv. Første del finner du HER.

Denne delen handler om hvordan eg fann den store kjærleiken.

Den største kjærleiken i livet mitt så langt fikk sitt forspill sommeren og hausten 1995.  Eg var 32 år gammel. Det starta klokka halv fire ein onsdag ettermiddag den sommeren. Da kjente eg brått ein klarhet i heile meg;
– Tomas, nå kan du slappe av! Nå kan du nyte fruktene av arbeidet du har gjort dei ti siste åra! Du er ferdig med det arbeidet! Du har vært flink, Tomas! Nyt det!

eggI det neste øyeblikket veit eg at NÅ kommer det til å skje ting i livet mitt! Masse! Eg kommer  til å møte nye, spennende mennesker! Det vil komme kjærleik! Livet mitt vil endre seg totalt!

Det var ein herlig tanke! Eg følte meg fri, og heil, og full av håp!

Men i neste øyeblikk kommer ein ny klarhet;
– Tomas, du er ikkje ferdig. Du har meir å gjøre med deg sjøl. Men du vil få vite når du skal starte på nytt, med det siste arbeidet, så ikkje tenk på det nå. Slapp av!

Det var ein litt skremmende klarhet å få, men den fortalte også at eg kunne slappe av akkurat nå, så det var greit. Eg var veldig klar for å slappe av, etter ti års knallhardt arbeid med meg sjøl!

Eg budde i Oslo den gangen. Det var lett å gå ut og oppleve verda. Den hausten skjedde det mykje, eg møtte både nye venner og fikk nye kjærester! Og mista noen kjærester. Eg vart tilogmed forlova, og blei vraka av forloveden to måneder seinere. Men det vakreste kom første vårdagen 1996. Søndag 2.mars satte eit mirakel av eit menneske seg tett inntil meg …

Eg hadde lagt merke til henne hausten før, da ho kom inn på ein fullsatt og bråkete cafe der eg satt. Når ho kom inn endra heile rommet seg. Det virka som ho hadde eit lys rundt seg, som gjorde alt bedre. Eg hadde aldri opplevd maken! Ho kom bort og satte seg sammen med oss tangodanserne, men vi var mange, så eg snakka ikkje med henne den gangen. Dette «lyset» var oppsiktsvekkende, men at det hadde noe med meg å gjøre skjønte eg ikkje.

Men søndag 2. mars 1996 starta det, med eit tangokurs, eit tangoball og ei misforståing …
– da starta det vakreste forholdet eg noensinne har opplevd med ei kvinne.

Det var tangokurs den helga. Deltagerne kom dit som par (eg sammen med ei venninne), og fikk instruksjon om å danse til musikken mens læreren gikk rundt og observerte hva slag nivå vi var på. Og allereie etter første dansen insisterte denne merkelige kvinna om å få danse med meg, under påskudd av at vi burde bytte partnere ofte, så vi lærte dansen og ikkje partneren …

Eg misforstod (heldigvis), og trodde ho var interessert i MEG! Så når kurset var over den dagen, sverga eg for meg sjøl at om ho dukka opp på tangoballet den kvelden, skulle eg by henne opp.

Ho dukka ikkje opp …
–  før det var veldig seint den kvelden. Eg hadde gitt opp håpet når ho brått var der, og for eit sjokk ho var! Ho gjekk i ein svart kjole som smaug seg inntil kroppen, som lot dei mjuke skuldrene være bare, og som glitra om kapp med stjernenatta. Ho hadde på røde pumps, og såg rett og slett ut som ei femme fatale!

Eg ba henne opp til dans, og gjekk bak henne ut på dansegulvet. Utringingen nedover den nakne ryggen var som ein isbre, hoftene vugga meg svimmel, og dei røde skoene var som glimt av lava mot gulvet. Det var eit syyyyn! Eg svalgte djupt og tok denne kjolekledde kvinna i armene mine, skremmende klar over at dette var den viktigste dansen i mitt liv!

Det gjekk tålig bra.

Vi dansa, eg gjorde det enkelt, og sa høflig takk for dansen etter ein håndfull argentinske tangoer. Eg var skjelven.

Seinere dansa vi meir, men eg var nøye med å ikkje legge beslag på henne. Det var fleire som ville danse med denne nydelige kvinna, sjølsagt!

eggNavnlMen så; på slutten, når alle andre var for slitne til å danse; da var det ho og eg som var igjen på gulvet, og vi virvla rundt, svevde avgårde, fulgte hverandre i stille tranedans. Vi dansa oss inn i ei stemning og ein tiltrekning som var synlig i blikk og smil, og i måten vi trykka oss mot hverandre på. Vi leika oss inn eit spirende erotisk og åndelig fellesskap. Ein vakker kjærleik  vart vekka til live mellom oss den natta, på dansegulvet.

Og så vart musikken slått av. Dansen var over. Vi satte oss ved eit bord. Vi satt stille. Eg sansa at her måtte eg være varsom, og med vissa om at det var kurs dagen etter, sa eg takk for dansen. Eg reiste meg, smilte, og sa at dette hadde vært ei fin natt, med fin dansing; Eg vil gjerne utforske det videre ein dag, om du kan tenke deg det?

Ho smilte og og var enig, og sa at ho kunne tenke seg det. Med flimrende hjerte fann eg frakken min og gjekk ut i ein hustrig morgen …

Sukk!

Dagen etter møttes vi på kurs. Vi dansa ikkje sammen der, men var klar over hverandre, og sendte hverandre noen blikk. Og vi brukte begge lang tid på å skifte etter kurset, sånn at det bare var oss to bergtatte mennesker igjen når vi skulle gå. Så vi tok følge, nyfikne på hverandre etter å ha dansa til tidlig morgen den natta.

Sola skinte, så det virka naturlig å sette seg på ein benk i Tøyenparken.  Men sola ga ikkje så mykje varme, så eg måtte tilby henne å låne frakken min. Eg fikk legge frakken min rundt skuldrene på denne litt frosne kvinna. Men uff; da var eg uten frakk i vårkulda, så ho tilbød meg å sitte inntil henne, slik at vi kunne dele frakken. Og når ein sitter sånn, tett sammen, og holder rundt hverandre, da er det lett å la munnene søke sammen, veldig mjukt og forsiktig, i det første kysset …

Eg kan ikkje beskrive det første kysset vårt. Men det var vår. Fuglene sang. Sola skinte. Hjertet mitt hamra. Leppene våre var så mjuke …

Vi flytta sammen to dager seinere. Natt til 1.mai fridde eg, og ho sa ja!
JA!!!
Eit ekte ja, fra eit åpent hjerte, fritt og utvungent! Vi elska hverandre, og var sammen i ønsket om å gifte oss og stifte familie.

Og det gjorde vi!

ikon

Eg unner alle mennesker, deg,
å møte ei sjel som er klar for kjærleik,
som vil dele livet sitt med deg,
som vil DEG.

Eg unner deg å møte eit menneske
med sterk evne til å elske og bli elska!
Sånne mennesker er livets mirakler!

ikon

Read Full Post »

Det er sein kveld. Jeg sitter foran dataen og aner fred og ingen fare. Jeg går innom bloggen for å se om det er kommet flere kommentarer på de siste innleggene, og da får jeg sjokk!

rexFor her står Rex Homunculus, den nyvalgte kongen over figurene på bloggen, og han sier han vil komme i begravelsen til mor mi. Og det syns jeg høres ut som en vanvittig dårlig ide! Figurene, og ikke minst denne «kongen» deres, er jo fullstendig frie for god takt og tone!

– Nei, sier jeg.

– Nei-nei-nei, det skal du ikke tenke på, sier Rex.

– Tenke på hva da?

– At vi ikke kan følge takta!

– Det har ikke jeg sagt!

– Du skrev det nettopp!

– Hæ? Vent litt nå … aah! Nei, at dere mangler «god takt og tone» betyr ikke at dere er urytmiske. Det betyr at dere mangler folkeskikk! Så dere har ingenting i begravelsen å gjøre! Dere får ikke lov å komme! Den er for ordentlige folk som vet å vise respekt for kirka og de sørgende.

– Men vi vil oppføre oss veldig bra, skjønner du, sier Rex.

– Å jasså? Hva vil dere gjøre da?

Jeg er definitivt ikke overbevist om at figurene er i stand til å oppføre seg bra, og langt fra «veldig bra».

– Vi vil danse for henne!

– Danse?

– Ja, vi vil danse en siste dans for henne, før hun drar til blogghimmelen!

– «Blogghimmelen»? Det finnes ingen blogghimmel!

Rex vifter litt med tærne, mens han ser ut som han tenker over det.

Vet du at det ikke finnes en blogghimmel, spør han lurt.

– Ja, nå skal vi se; http://blogghimmelen.wordpress.com … ingen himmel der.

– Prøv med blogspot! Der er det sikkert en himmel!

– Javel; http://blogghimmelen.blogspot.com nei, ikke der heller.

Rex stikker fra skjermen, og jeg puster letta ut; Han har sikkert glemt begravelsen allerede!

pavenMen så dukker Rex opp igjen, sammen med en fremmed figur, som han presenterer som paven.

– Sankt Papa Homunculus, heter han, sier Rex Homunculus.

Det er sikkert en slektning av Rex, men det henger jeg meg ikke opp i. Det er mer oppsiktsvekkende med den andre opplysningen; at han er paven!

– «Paven»!? Hva i all verden mener du? Det finnes bare en eneste pave, og han sitter som overhode for den katolske kirka i Roma.

– Vi har vår egen! Og han sier at blogghimmelen finnes!

– Jammen, vi har jo undersøkt, og det finnes ingen blogghimmel, verken her eller på blogspot!

«Paven» kremter!

– Ja, min datasønn, men for figurer som tror finnes det en blogghimmel. Et deilig sted med fri skjermbredde og et brukergrensesnitt som opphever skillet mellom nett og virkelighet …  Amen!

– Hæ???

Rex blåser ansiktet sitt opp i størrelse, og stirrer på meg fra skjermen.

rexblikk

– Ikke lat som du ikke forstår!
– Det finnes en blogghimmel for de som tror!
– Det sier paven!

– Jammen, denne «paven» er jo bare en figur som ble til akkurat nå! Han vet vel ingenting!

«Paven» kremter igjen!

– Som alle figurer er jeg tidløs. At jeg er født i dag, nei der passerte vi midnatt, altså er jeg født i går … det betyr ingenting. Vi figurer eldes ikke, vi dør ikke, og derfor er det heller ikke nødvendig for oss å være «gamle» for å ha en mening … Amen!

– Ja takk du, det vet jeg allerede! Men det betyr ikke at dere faktisk vet noenting fra dag én! Dere er, unnskyld at jeg sier det, ganske tette i skjermen! Og bråkete! Og helt ute av stand til å forstå hva som er passende oppførsel! Før jul, for eksempel, når dere drev på med den der nakendansingen deres, da var det mange lesere av denne bloggen som reagerte! Jeg har fått høre at mange av dem ikke leser denne bloggen mer nå, på grunn av deres dårlige oppførsel!

Rex ser slett ikke beskjemmet ut. Han ser heller ut som en trassig pode.

– Pøh! Er nakendansing liksom GALT nå da, liksom?

– Ja, det er det! I hvert fall i offentligheten! Og det er riv ruskende galt i ei kirke!!!

– Ikke i følge vår tro!

– Hva sier du!? Er nakendansing en hellig handling i deres tro!? Glem det!!!

– Vel … det kunne vært det … kanskje …

«Paven» kremter igjen!

– Nei, vi har ikke helt funnet ut hva våre hellige handlinger er enda, men om vi valgte å gjøre nakendansing til en hellig handling, er det selvsagt at vi måtte få lov til å gjøre det her, i denne bloggen, i religionsfrihetens navn … Amen!

– Nei! Absolutt ikke! Dette er en blogg, og den er min, og jeg bestemmer hva som er lov og ikke lov her! Dermed basta!

– Det der er … vel, kanskje ikke helt … men det kunne i hvert fall vært bigami å si det der, om vi hadde nakendansing som en hellig handling! Nemlig! Din bigamiker!

– «Bigami»? Mener du blasfemi?

– Ja, nemlig … eller noe!

– Sukk! Vel, det bryr jeg meg ingenting om! Siden dere figurer er tidløse og aldri dør, har dere egentlig veldig lite i begravelsen til mor mi å gjøre. Det kan dere vel være enige i?

– Vel … kanskje … om vi gjør en avtale?

–  Hva slags avtale?

– At vi holder oss unna begravelsen, mot at du gir oss religionsfrihet …

Jeg hører på forslaget deres med forbløffelse. Hva i all verden skal figurene med religionsfrihet!? De har jo ingen gud, bare en «pave», og ingen kirke, ingen messe, ingen hellige handlinger … Det kan umulig skade å innvilge dem litt religionsfrihet …

– Greit! Det er en avtale! Dere holder dere unna alle begravelser og andre markeringer i min familie, både triste og gledelige! Og i bytte for det får dere religionsfrihet i denne bloggen. Og bare i denne bloggen! OK?

Rex Homunculus og Sankt Papa Homunculus ser på hverandre … men så kommer jeg på en forferdelig sak, og skynder meg å legge til:

– Og nakendansing får ikke være del av religionen deres! Skjønner!?

De ser på meg, ser på hverandre igjen … og så nikker de.

Greit! De går med på avtalen!

Jeg puster letta ut! ‘Visste ikke atjeg holdt pusten en gang, men du flate dataskjerm så letta jeg er! Hva hadde presten sagt om disse figurene hadde stilt opp i begravelsen, nakne og dansende? Og hva ville skjedd med bloggen min om denne nakendansingen skulle fortsatt her …

Jeg tør ikke tenke på det en gang! Puh!

_______________________________

Til dere som er nye på denne bloggen, beklager jeg hele denne posten!

Jeg sier unnskyld for fortidige og fremtidige figurposter også, i samme slengen! De gir seg sikkert ikke, og de finnes i fleng i arkivene her! Bloggen min er dessverre infisert av disse figurene! De har løsrevet seg fra meg, og valgt en egen konge, og de finner på mye galt. Dette må du være klar over når du leser denne bloggen! Jeg er dessverre bare delvis i stand til å stoppe disse figurene i deres ubendige entusiasme over det frie nettlivet!

Jeg gjør så godt jeg kan, for dere, kjære lesere!

Read Full Post »

skrill.jpgVi spiller alle Skjebnespillet, ikke sant? Det har vi gjort siden vi var små poder og podinner. Skjebnespillet er veldig enkelt: du sier JA eller NEI eller TJA til alt som skjer i virkeligheten, og hvert valg du gjør får innvirkning på samspillet ditt med virkeligheten. Veldig, veldig enkelt …

Men det kan være litt stygt, dette spillet. La meg forklare:

Det var en gang en pode som sa JA til virkeligheten, og virkeligheten sa JA til poden. Ja-poden hadde et deilig liv, fullt av magi og glede. Når han begynte på skolen var det med et stort og deilig JA i hjertet.

Men når ja-poden ble skolegutt begynte virkeligheten å si NEI. De andre guttene ertet ham selvsagt, slik alle gutter erter hverandre, men når han ikke syntes det var ålreit, eller reagerte «feil», begynte de å mobbe. Vi vet egentlig ikke hvordan det skjer, men når klassemiljøet er en blanding av hakkementalitet og likegyldighet fra voksne, skal det lite til. Da blir mobbing en del av hverdagen. Mobberne sier NEI til et annet menneske hele tida: NEI, du er ikke morsom! NEI, du får ikke være med! NEI, vi liker deg ikke! NEI, du får ikke være glad, eller fornøyd, eller trygg i klassen! Og noen NEI får form av klypende fingre, sparkende føtter og spyttende munner.

Men, tenker du, det finnes jo voksne som ser og stopper mobbing. Slik er det jo: voksne passer på barna og gir dem gode verdier. Det er kanskje slik nå (er det?). Dessverre blei ja-poden skolegutt før virkeligheten blei slik. Når gutten ba om hjelp fra de voksne på skolen fikk han til svar at: NEI, det er jo bare lek!

Så gutten lærte ganske tidlig at livet er et grusomt skjebnespill

Virkeligheten til gutten blei så full av NEI at gutten selv forandret seg. Han begynte å si NEI til alt. NEI, jeg tør ikke smile! NEI, ingen liker meg! NEI, jeg er ikke flink! NEI, jeg stoler ikke på voksne! NEI, livet er ikke morsomt! Gutten begynte å ta valgene selv, på vegne av mobberne sine, og hvert valg han tok gjorde NEI til et større ord i livet hans. Guttens skjebne var et digert NEI.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei. Han hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa NEI. Han fikk det ikke til å stemme med damene. De sa NEI til ham. Han fiksa ikke jobben heller. Hadde problemer med å akseptere sjefens autoritet, problemer med det sosiale samspillet med kollegaene, og problemer med overdreven selvkritikk. Og livet ellers var ensomt, tomt for venner, tomt for glede, tomt. Gutten var blitt en angstbitersk NEI-mann.

bustyvel.jpgNeimannen spilte videre, men et sted i bakhodet murret en bevissthet om at dette var gal måte å spille skjebnespillet på. Med munnen full av NEI går jeg en trist skjebne i møte, tenkte Neimannen. Eller var det ja-poden som tenkte dette, fra et sted dypt inne i neimannen? Uansett hvor ideen kom fra så startet neimannen å forandre seg. Han begynte å si TJA, mange store TJA som stilte spørsmålstegn ved alle ting i livet hans: mangelen på venner og kjæreste, mangelen på positivitet i jobben, mangelen på ro. Hvorfor er det slik? TJA, kanskje det skyldes det andre mennesker har gjort mot deg? Kanskje du ikke er en NEI-mann, men en mann med sunn skepsis til virkeligheten og dine medmennesker?

Det tok mange år, men etterhvert forandret neimannen seg til et tjamenneske. Det høres kanskje ikke så storveies ut, men for neimannen var dette en enorm endring. Den var så gjennomgripende at straks tjamennesket forstod at endringen hadde inntruffet, forstod han også at nå kom det til å skje ting i livet hans. Og det skjedde store ting: tjamennesket fikk venner! Han fridde til ei jente og fikk TJA, og fridde til enda ei som svarte TJA, og tredje jenta han fridde til sa faktisk JA! Tjamennesket ble gift og fikk unger. Han fikk arbeid og skryt av sjefen, og kollegaer som respekterte ham. Han ble kjent som en skarpsindig tenker og teoretiker! Tjamennesket levde og hadde det godt, men alt ondt var ikke glemt.

Tjamennesket visste hele tida at denne «store» endringen bare var en del av Skjebnespillet. Det var ikke den endelige seieren. Når alt kommer til alt handler Skjebnespillet om å finne en varig lykke som fyller deg fra tå til topp. Det handler om å leve og dø med denne lykka innabords. Og lykke handler om å være deg selv fullt og helt, ikke stykkevis og avdelt. Fremdeles følte tjamennesket at det fantes sider i ham selv som var avdelt og utilgjengelige. Fremdeles bar han på skygger som hindret ham i å le så hjertelig han gjerne ville.

Så han tok fatt igjen, men denne gangen visste han ikke hva han skulle ta fatt i. Dame hadde han. Jobb hadde han. Og ensom var han slett ikke lenger. Det var bare denne uformelige skyggen, denne tilstanden i hans eget sinn, denne stadig fornybare anti-energien han bar på. Skyggen hindret latteren i å flomme over hverdagene hans, og gjøre dem til en sammenhengende rad av gode dager. Det var skyggen han måtte ta fatt i, og hvordan griper du egentlig en skygge?

Svaret er enkelt: du danser! Skyggen kommer innenfra, fra kroppen som er blitt kløpet og sparket og spyttet på. Kroppen må få lov til å finne seg selv igjen. Kroppen trenger bevegelse, lek med armer og bein som strekker seg mot utkanten av det mulige. Musklene trenger å bli varme og slitne, slik at de kan finne nye former å ligge i når du slapper av etterpå. Du danser fordi andre dansende mennesker har gode kropper som danser med deg, ikke mot deg. Du danser fordi frustrasjoner kan ristes løs, savn kan forsvinne i rytmen, angst kan drives vekk av berøring, raseri kan trampes ut. Tjamennesket deltok i livets dans, og danset seg langt inn i seg selv, uten å se hvor det bar. Svaret er kanskje enkelt, men livets dans er så utfordrende at mange slett ikke tør å forlate sine vante vegger, og bevege seg ut på det åpne dansegulvet.

plutt.jpgLivets dans brakte med seg gråt og kriser, fryktelige minner om hvor jævlig vond mobbingen hadde vært, og innsikt om hvor mye den hadde kostet. Det var en stiv og uformelig dans, en rad av ufullendte bevegelser, og tilsynelatende blindhet for hvor dette skulle føre. derfor ble også overraskelsen stor når det viste seg å virke. Tjamennesket merket plutselig at livets dans hadde vekket litt mer harmoni i ham. Det vokste frem tillit, livslyst og sensualitet fra bevegelsene. Oppdagelsen var så god at tjamennesket begynte å si JA til seg selv og livet. Og endelig kunne tjamennesket danse livets dans til fulle. Han utforsket sin fantastiske kropp, sine muligheter for hopp og mykhet og merkelige trinn. Tjamennesket danset etterhvert med glede, uten å tenke på hvordan han så ut, uten skepsis til seg selv! Han blei et virkelig menneske, eller en «mentsh», som det heter på jiddisk. Og Skjebnespillet, dette vi alle spiller, hva gjorde han med det? Han lot det ligge i esken.

Mennesket forlot spillet og begynte å skape sin egen lykke, å fylle dagene sine med positive bevegelser. Han danset med andre mennesker til timene blei små, hårene grå og kroppen sliten. Og når mennesket la seg ned for å dø stønnet han frem: Dette livet var slitsomt, men fy flate så GØY det var!

______________________________

Denne lille fortellingen er inspirert av Livets Dans av Savannah Marie Frenning, en kritikk Ida Jackson gir av boka/filmen/fenomenet The Secret (enig med Ida) og nevrolingvistisk programmering.

Read Full Post »