Det er bursdagen til Poden. Morgenen er den tradisjonelle; med frokost på senga og gaver fra familien. En kniv og en kikkert, og et lite dataspill. Ikke no’ lego.
Det er påske og fridag, så de drar til Rynkemor. Hun ligger på sykehuset og dør, og derfor drar de og gir henne klemmer, og forteller om bursdagen. Og så synger de; Hurra for deg som fyller ditt år! Først en gang for Poden, og så en gang til, ekstra høyt, for Rynkemor, fordi hun fyller åtti om to uker. Og det er jo ikke sikkert at hun lever så lenge. Men hun fortjener en slik sang for det!
Så klemmer de henne igjen, uten at hun merker så mye av det, og drar hjem for å forberede selskapet. Stor oppdekking og masse mat. Gjestene kommer tidlig, og hjelper til med rydding og mat, og snart er det full fest rundt langbordet. Det spises spagetti, blåses lys og fråtses i sjokoladekake. Og det åpnes presanger; bøker, filmer, og et veldig populært dataspill!
Men ikke no’ lego! Poden gjemmer seg bak sofaen og gråter! Mamma trøster, og sier at han fikk jo masse lego hos tante for bare to dager siden, men det teller ikke. Pappa kommer og trøster også, og sier det samme om legoen fra tante. Virker ikke som om noen forstår at lego som ikke er pakket inn, som ikke er et helt sett, ikke er det samme. Gjestene går, tårene blir tørket, og dataspillet blir satt på. Da glemmes ulykken.
Samme kveld er den helt borte, for når Poden skal legge seg er han helt enig med seg selv i at dette var en innmari fin bursdag, altså! Strålende fornøyd er han.
Og for en gangs skyld føler Pappa at han er like full av høyder og dyp som sønnen sin. Å vandre fra dødsleiet til sin egen mamma, og til en viktig årsdag for sin egen sønn, samme dag, det skaper kontraster som får Pappa til å føle seg både vrengt og skura i følelseslivet.
Han siger ned i sofaen, med Mamma i armkroken, og sitter bare der, helt stille.
Spill levende 