Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘depresjon’

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: «Nytt kjøremønster», Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det «YX Energi». Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg «universet»). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

Read Full Post »