Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘dikt’

A poem today. In English. This text on cats and poems was written by an unknown Irish monk  in the eight century. He was a student of the monastery of Carinthia, and wrote this poem in Gaelich on a copy of St Pauls Epistles.
It has been beautifully translated by Robin Flower. 

Enjoy!

The Cat and I

I and Pangur Bán, my cat
‘Tis a like task we are at;
Hunting mice is his delight
Hunting words I sit all night.

Better far than praise of men
‘Tis to sit with book and pen;
Pangur bears me no ill will,
He too plies his simple skill.

‘Tis a merry thing to see
At our tasks how glad are we,
When at home we sit and find
Entertainment to our mind.

Oftentimes a mouse will stray
In the hero Pangur’s way:
Oftentimes my keen thought set
Takes a meaning in its net.

‘Gainst the wall he sets his eye
Full and fierce and sharp and sly;
‘Gainst the wall of knowledge I
All my little wisdom try.

When a mouse darts from its den,
O how glad is Pangur then!
O what gladness do I prove
When I solve the doubts I love!

So in peace our tasks we ply,
Pangur Bán, my cat, and I;
In our arts we find our bliss,
I have mine and he has his.

Practice every day has made
Pangur perfect in his trade;
I get wisdom day and night
Turning darkness into light.

Read Full Post »

Verda er i endring. Dette er, og har alltid vært, et uomtvistelig faktum. I dag endrer verda seg like raskt som før. Vi hypnotiseres nærmest av alle nyvinningene. Vi suges inn i sms og nettsamfunn med kjappe tekster.

Det er rett og slett ikke tid til romaner mer. Vi har knapt tid til TV og film heller. Det går for treigt. Nå taster vi på mobilen, tar bilder på mobilen og har mobilen hengende som en pipende hjertehjelper i brystlomma. Og på jobb plinger epost-programmene sine lystige låter. Livet vårt går ikke på skinner lenger, det er trådløst.

Nettopp i dette er det poesien har sin store sjanse. «Poesi», vet du, den underlige litterære formen som sier mye (av og til alt for mye) med få ord. Omtrent slik:

Rosene i hagen
lokker til seg humler
og mennesker som somler
med å bli moderne.

slyngel.jpgVi må selvsagt vente at poeter strekker seg lenger, særlig at de strekker seg lenger frem i tid, slik at metaforene deres blir mer «up to date». Det nytter ikke å skrive om roser og fullmånen nå. Vi må poetisere det urbane og moderne. Foreksempel slik:

Mennene på fortauet
har syngende mobiler
i sine skjortelommer.
Våren kommer!

Jada, vi kommer, vi poeter. Vi blir virtuelle før du vet ordet av det. Følg med: om ett år er poesi blitt en verdenssuksess! Da er det uinteressant å vurdere et mobilabonnement uten gode poeter tilknyttet. Da er overvekten av eposttrafikk poetisk. Jada, slik vil det bli!

Utrydningstruede ord
vakler ut av rynkede munner.
Mennesker dør, språket deres
reinkarneres.

Hva? Tviler du? Er dette lyriske drømmerier? Phø! Dette jo komme! Hva skal ellers vi poeter gjøre? Et sted må jo diktningen ta veien. Det finnes knapt skrivebordsskuffer lenger, og å utgi diktsamlinger er en fornærmelse mot markedskreftene (markedskreftene styrer både forretningsliv og åndsliv, vet du). Så for å overleve må poesien bli virtuell. Uten mobilen dør poesien, og uten poesien dør … eh … språkets evne til å formidle noe mer enn bare øyeblikkets meldinger.

Jeg skal lære meg lykke,
skal stave de små stundene,
legge sammen det som rører meg,
finne ut hvor smått et smil kan være
og essemesse det til vennekretsen.

Jeg håper fremtida vil gi meg rett. Jeg håper poetene våkner, at poesien livner til og at menneskene blir i stand til å oppleve den rare gleden det er å ordsette verda på denne måten. Jeg vet det er urealistisk, men jeg håper, for den underlige og utfordrende poesien er verdt å ta vare på:

(fra filmen «Il Postino», med Massimo Troisi)

___________________________________________

Mer om poeten TomasHVM finner du HER.

Lurer du på hva en «metafor» er? Du finner forklaringen HER.

Read Full Post »

Jeg våkner.

Saltslikkende sol
på din nakne kropp.

Jeg våkner og ser.

Du snur deg og sukker
en flyktig morgensang.

Min hånd strekker ut,
snakker stille med din hud.
Stryker dine varme strender.

Solen vender seg i deg.
Brystene dine ruller mot meg.
Blikket ditt stiger over horisonten.
Leppene dine strekker sitt smil
langt inn i mine øyne.

Du er våken.

______________________________

Et dikt fra mi diktsamling «Dusindråper» dette, ei bok som enda ikke er ferdig, men som ligger og verker etter å bli skrevet gjennom igjen (for fjerde gang). Dette diktet er egentlig uten tittel, men tilhører syklusen «Glassblåserkyss». Den syklusen blei opprinnelig gitt ut i diktsamlinga «Munnfullmåne» i 1996. Den nye boka gir en ny versjon av denne syklusen, og elleve nye «dråper» (fortellinger) som alle handler om kjærleik. Hver dråpe omhandler et forhold fra start til slutt. Noen ender godt, og noen ender trist. Tolv dråper med tolv dikt i hver, altså: «Dusindråper».

Read Full Post »

Et lite punktum

rompetus1.jpgPappa sitter i lenestolen på stua og ser ut av vinduet. Det er mørkt ute, midt på natta. I etasjen over ligger Mamma og sover. Det samme gjør Poden og Skolegutt. Det er stille i huset denne siste natta i året.

Pappa har tatt på seg strikkejakka han ga seg sjøl til jul. Den er mjuk og varm. Han trives allerede i den. Ei god gave. Ermene er litt lange, så han kjenner ermekanten stryke mot tommelsida og over håndbaken. Det gjør ham rolig.

Han smiler mot mørket, mot lysene fra husene i åssida og stjernene på himmelen. Det finnes liv der ute, mennesker han ikke kjenner, galakser der helt andre planeter svever gjennom rommet. Her inne finnes det ei ro, ei stue med en lenestol i, og soverom der familien hans sover.

Det verker litt i ryggen når Pappa reiser seg. Ene kneet stikker når han skritter opp trappa. Han drar dørklinka forsiktig ned og går inn i rommet til guttene. Drar dyna over Poden og stryker Skolegutt over håret. Lukker døra etter seg.

Går stille inn til Mamma. Leselampa står på. Hun har glemt å slukke den. Pappa tar boka hennes og legger den på nattbordet. Så setter han seg på sengekanten og ser på henne. Hun ligger på sida med hodet nedi puta og dyna dratt opp under haka. Den ene hånda holder i dyna fra innsida, og i fotenden stikker en ullkledd fot ut. Røde ullsokker.

Mamma er en frossen dynesel som ligger stille under snøen. Hun venter på våren, venter på sangen av dryppende vann, fargeblaffet fra tusen blomster og den deilige duften av nyvekket liv. Hun drømmer sikkert om sol og varme, og latter på ei strand. Kanskje er hun naken i drømmen, men her er hun pakket inn i dyne og pysj og røde ullsokker.

Pappa har lyst til å forklare henne at vinteren har sine mørke sider, det gode mørket fullt av ro og peisvarme, og at den varmen vi har her inne er mer enn nok for fire. Men hun sover, og han tror uansett ikke at Mamma vil forstå vinteren, i hvert fall ikke slik han forstår den. Han bøyer seg forsiktig frem og kysser henne i tinningen. Hun snur seg under dyna. Et halvvåkent smil smyger frem fra dynekanten. Lyden av hennes «mmm» får det til å klumpe seg i brystet hans. Hørte hun ham tenke?

Mamma blir stille igjen. Våkner ikke. Pappa dytter dyna tettere rundt henne, sitter ei stund på sengekanten, puster rolig. Kjenner på den myke klumpen av kjærlighet han har i brystet, de varme følelsene han bærer for dette frosne mennesket.

Han slukker leselampa og går ut. Finner maskinen og setter seg for å skrive et dikt til henne, nå, den siste natta i det gamle året.

DU

Du har danset livet mitt fullt
av små nykker, små smykker,
irriterende glede, frustrert velbehag.

Selv kranglene med deg
er så fulle av kjærlighet at jeg
ikke får fortalt hvor fæl du er.

Du er fryktelig
og forferdelig
fin, du.

Når han er ferdig smiler han litt. Tenker at det blei et enkelt dikt, ingen stor poesi, men det trengs egentlig ikke noe mer. Natta er god nok som den er. Og så lar han det gamle året ende med et lite punktum.

Read Full Post »