Oslo katolske bispedømme har ansatt en djevelutdriver, leser jeg i Dagbladet onsdag 28. mai.
– Hæ?
Jepp, en djevelutdriver.
– Men-men …
Men ingenting! Det er ikke noe sært og dramatisk i en djevelutdriving, skjønner du vel! Det er ikke slik at barn kryper i taket og spyr grønn væske ut av munnen hver gang en eksorsisme praktiseres.
– Ikke hver gang?
Nei! Slutt nå å spørre så dumt da! Du skjønner vel at en djevelutdriver er nyttig?
– Eh … gjør jeg … eh …
Gud gi meg tålmodighet! Må du være så nølende?
– Vel, eh … djevler er liksom ikke virkelige da, mener jeg. Så…
Ikke virkelige? Jojomennsann! Det er de virkelig! Djevler finner du overalt!
– Åh?
Overalt! Og vi må drive dem ut!
– Som i salmen, mener du?
Hvilken salme?
– Den av Wergeland: Nisser og dverge bygger i berge; men vi skal mine dem alle herut.
Stopp den syngingen! Det der er forresten ingen salme! Det er en barnesang!
– Åh, men det er i hvert fall nisser og dverger med der.
Djevler er ikke nisser!
– Så Julenissen er en god kristen da?
Julenissen?
– Ja, han er en god kristen? Gir jo gaver og sånn …
Hva har Julenissen med dette å gjøre?
– Vet ikke jeg. Har ikke greie på djevler egentlig. Prøver bare å forstå …
Vel, forstå dette da: djevler finnes overalt, og derfor trenger vi djevelutdrivere!
– Overalt?
Ja.
– Her også?
Ja. De setter seg i hodet til folk. Farlige greier skjønner du! Verre enn atombomba!
– Åh!
…
– Så det er djevler her, og de setter seg i hodene våre?
Ja, endelig forstår du!
– Så du har en djevel i hodet da?
Hvem? Jeg?
– Ja, siden du er så glad for djevelutdriveren, mener jeg.
Hmph!
Spill levende 