Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘elske’

Første del av denne forteljinga finner du HER.
Andre del finner du HER.

Dette er tredje del av forteljinga om meg sjøl, som voksen.
Og denne delen handler om …

DEN STORE KJÆRLEIKEN

01sleivEg skriv dette for å ære den kvinna som valgte å dele så mange av sine år med meg, for å ære hennar evne til kjærleik, i takksemd over gåva ho gav meg.

Denne kvinna kom inn i livet mitt som eit lys den første vårdagen 1997. Det var ein søndag, 2.mars, og sola skein i våre liv.

Vi flytta sammen to dager seinere, i eit samliv vi begge sa JA til. Året etter gifta vi oss, i eit fantastisk bryllup, der eg såg den vakreste kvinna i verda komme mot meg utenfor Tinghuset, smilende, lykkelig! Vi sa ja, og feira kjærleiken på plenen utenfor mormors hus. Mi nye kone heldt ei tale til meg fra terrasse-trappa der, som eg vil bære i hjertet til evig tid.

Vi fikk vårt første barn i 1999; ein gutt. Vi kjøpte hus, og feira eittårs-dagen hans på gulvet i stua til det nye huset.

Vi var lykkelige, men eg var ennå ikkje frisk, og dei første åra med sønnen vår var tøffe. Det begynte å gå galt for denne skamferte mannen. Vi skulle pusse opp huset sammen, men eg klarte ikkje å gjøre noe. Eg vart bare sittende og stirre i veggen. Kona var fortvila, men ho tok ansvar og gjorde det meste, så mykje ho kunne, og huset vart fint. Veldig fint!

I 2003 fikk vi vårt andre barn, ein ny gutt. Også han født på Aker Sjukehus, på ei fødeavdeling som nå er nedlagt, men som var fantastisk. Dei hadde svært god greie på hva ein fødsel er (ei utfordring kroppen er skapt for), og ga kona mi og meg to svært gode opplevinger. For meg, som hadde vært eit vrak av eit menneske, og som framleis var sjuk, var det utrolig sterkt å være med å sette liv til verda!

Vi var ein lykkelig familie på fire; lillebror, storebror, kona og eg. Innimellom var vi fleire, med storesøster, mormor og tante. Ja, vi var lykkelige, sjøl om eg var sjuk og kona var sliten av å ta ansvaret for økonomien. Vi dro til Kanariøyene, koste oss i sola. Vi dro til London, koste oss i Kew Gardens. Vi reiste med mormor til Danmark, og storkoste oss! Botaniska Trädgården i Gøteborg var også ein slager. Vi koste oss på hytteturer i Østmarka, med storesøster og tante. Koste oss heime i peiskroken. Lo og leika, og skapte ein familie full av glede.

Eg hadde alltid vært ein stormseiler, og var framleis ikkje ferdig med seilasen min, men i livet med denne kvinna fikk eg hvile, nesten hver dag. Ho ga meg ei havn som var så trygg, så god, så full av kjærleik at det var eit mirakel i livet mitt.

Mot alle odds levde eg eit godt liv.

Hvorfor?

Fordi vi begge tok med oss eit stort JA inn i samlivet. Vi ga hverandre tillit; om eg spurte om å dra nordover på festival, da sa ho JA. Om ho spurte om å dra til USA på sommerverksted, da sa eg JA. Om eg spurte om ho ville være med på hyttetur i vinterferien, da sa ho JA (sjøl om ho var ei sinke på ski). Om ho spurte om eg ville være med på teaterhelg i London, da sa eg JA (sjøl om eg syns klassisk teater kan være kjedelig). Vi sa JA, heile tida, og levde eit godt liv med det.

Men det var fleire grunner til at det fungerte ;
– vi var flinke til å seie dei gode orda; «Eg elsker deg!» Og vi var to sterke viljer, likeverdige i styrke og intelligens; vi brynte oss på hverandre, og hjalp hverandre. Også hadde vi godvilje for hverandre, så vi var i stand til å seie «Unnskyld» når det var naudsynt, og vi kunne seie «Eg tilgir deg».

Hverdager blir til mens vi går, og eg har erfart at det er fem ord som er ekstra viktige i eit samliv;
– elsker, takk, JA, unnskyld, tilgir.
På disse orda, og det dei står for, kan du bygge eit godt liv sammen med eit anna menneske.

Vi hadde altså eit godt samliv, og det var eit sterkt fundament i livet mitt, men så, ein ettermiddag i 2005, fikk eg ein ny klarhet; Tomas, nå skal du begynne å jobbe med deg sjøl igjen! Kanskje kom den beskjeden fordi eg hadde eit sterkt fundament i livet, og var klar for å takle nye utfordringer …

Eg visste at eg var sjuk. Og eg hadde aldri vært i tvil om at dette øyeblikket ville komme. Men likevel kom det kasta på meg, og eg ville ikkje! Eg hadde eit godt liv! Eg ville virkelig ikkje! Fan-fan-fan! Eg banna og svor, og stritta imot! NEI!!!

Det nytta ikkje, og eg visste det. Eg har hatt noen sånne klarheter opp gjennom livet mitt, og det har alltid vært valg som er tydelige, tatt av meg på eit høgare plan, og ikkje mulig å velge bort. Slik er det bare, når klarheten kommer. Så eg skulle, og måtte jobbe med meg sjøl.

Eg stupte ned i eit svart hull. Eg vart sjukere enn noensinne. Fra 1999 til da hadde eg reist landet rundt som forteller og foredragsholder, men det stoppa heilt opp. Eg vart fullstendig hjelpelaus. Lå på sofaen, i eit djupt indre mørke. Eg såg heil og frisk ut, ein voksen mann i sin beste alder, men på innsida strevde eg med å holde håpet oppe. Noen dager kjende eg meg fullstendig knust, ødelagt, verdilaus, på innsida.

I dette mørket var det lyspunkter, sjølsagt. Eg fann det vanskeligere å være pappa for ungene mine, men likevel ga dei meg stor glede. Storesøster kom nærmere med i denne tida, og det ga glede. Det var vanskeligere å være mann til kona mi, men likevel var det lite anna som gleda meg meir enn henne. Og ho var fantastisk! Den evna til kjærleik ho viste i dette var heilt utrolig! Ho tok ansvar for meg, for seg sjøl, for ungene, for huset og livet vårt …
– og samtidig evna ho å møte meg med øyne så fulle av kjærleik at det knapt var til å fatte! Det er den største opplevinga av kjærleik eg noensinne har hatt. Ho var mi største støtte i den prosessen eg gjekk gjennom.

Hennar kjærleik var Den Store Kjærleiken!

Eg var forvirra og motlaus. Eg skulle liksom jobbe med meg sjøl, men eg visste ikkje hva eg skulle gjøre, eller hvordan, og trodde at eg ikkje gjorde noenting. Alt stod stille og var jævlig, trodde eg …
– men eg var i prosess; dette ufattelige mørket, denne tomheten, var ei åpning. Det åpna kroppen min for den angsten som lå djupest inne! Eg drukna nærmest i ein altomfattende angst. Det verste var ein ettermiddag våren 2007, når eg var aleine heime, og skulle gå opp trappa til andre etasje. Det gikk ikkje. Eg kunne ikkje gå opp den trappa. Eg visste at det var heilt tåpelig, men eg kunne ikkje! Eg seig sammen på gulvet foran trappa, krøka meg sammen i fosterstilling,  låg der og knuga meg sjøl. Eg veit ikkje hvor lenge eg låg sånn, men eg var aleine, full av angst, og fullstendig prisgitt dei kreftene som hadde herja med livet mitt sida barndommen.

Det var bunnen. Det var jææævlig, men nødvendig å falle så djupt inn i mørket. Det ser eg nå.

Året etter vart eg anbefalt å gå til ein terapeut på Hamar. Det var ei veldig god venninne som anbefalte denne terapeuten, så eg gjorde det. Der fikk eg to behandlinger med ei terapiform som heiter «Reisen». Det er ei form for indre emosjonell reise utvikla av Brandon Bays. Den gjorde heile forskjellen for meg. Vi gjekk gjennom alle negative kjensler eg bar på, lot dei ta over og undersøkte hva dei inneholdt. Det var tøft; eg skalv og skreik, banna og freste …
– men terapeuten satt der med meg, holdt meg i situasjonen og gjorde meg trygg. Vi tok kjenslene ei for ei, eg fylte kroppen min med hver kjensle, og vi lot det ta den tida det trengte. Til sist var det ingen negative kjensler igjen. Eg havna i ein stor indre tomhet. Det var ingenting der. Det var skremmende. Og så sank eg ned i denne tomheten …
– og der fann eg mi opprinnelige, reine livskjensle igjen; ro, kjærleik, glede!

Eg fikk ein redskap å jobbe med i forhold til raseri, motløyse og angst. Eg kunne bruke Reisen på meg sjøl, til å jobbe med dei gamle greiene. Den hadde vist meg hva eg bar på, hva eg var slags menneske, djupt der inne. Den lot meg hente fram denne vakre livskjensla igjen, og bruke henne til å vaske meg sjøl rein for negative kjensler. Det tok tid, men eg hadde endelig eit redskap å jobbe med, og opplevde at eg var i ein positiv prosess som brakte meg framover.

Det var vanskelig i ekteskapet. Det vart stadig vanskeligere. Kona mi stod på for oss begge, men ho kjente seg einsam i det heile. Ho vart sliten av ansvar, konflikter, mørke og sjukdom. Det er ikkje lett å stå ved sida av ein partner som lener seg på deg heile tida. Og det blir ikkje lettere av at partneren bruker all tid i verda på å hele seg sjøl, i stedet for å ta imot hjelp. Det var vanskelig for henne.

02gjemt

Og så, ein mandag ettermiddag tidlig i februar 2013, gjekk sola opp for meg. Eg køyrde inn i ein solnedgang, men i meg stod sola opp når lyset strålte inn gjennom frontruta på bilen. Eg visste brått at nå skulle eg heles; nå skulle dei siste endringene i meg komme; eg skulle bli frisk! Og mi oppgave var å ta imot alle gode endringer med åpne armer.

Det var ei fantastisk kjensle!

Men akk; endringer er utfordrende. Dei skulle komme til å koste meg ekteskapet. Den kvinna eg hadde vært gift med i femten år, det mirakelet eg hadde levd med i seksten år, dette nydelige samlivet skulle ta slutt.

Ho og eg klarte ikkje å gå den siste biten av vegen sammen. Endringene som kom i meg den våren, krevde også endringer i vårt samliv, og det makta vi ikkje å få til. Det vart for vanskelig. Eg ville ting som ho slett ikkje ville, og ho kunne ikkje forstå hvorfor eg måtte endre noe som var så godt. Vi hadde problemer med å snakke om det. Ho var for sliten etter år med oppofringer, eg var for forvirra av alt som endra seg.

Så i juni 2013, på måneden 15 år etter at vi gifta oss, tok det slutt. Vi gjekk fra hverandre, i vennskap, men med ei stor sorg over det vi begge tapte. Eg flytta ut, og etterlot henne i huset med dei to sønnene våre. Vi blei enige om at det skulle være sånn, så dei to kunne fortsette på samme skule med samme venner. Det var hardt, men av og til må ein gjøre offer for andre, særlig om ein har unger og skal skilles. Eg sørger over ungene som ikkje er tilstede i hverdagene mine lenger. Eg sørger over eit tapt samliv, så rikt og godt at det lyser i livet mitt.

Eg sørger over det eg har tapt.

Men eg kjenner takksemd for det ho ga meg. Ho stod i forholdet vårt gjennom så mykje mørke og vansker, stod som ei klok og trygg støtte for meg, og for gutta våre. Ho ga av seg sjøl i kjærleik, tok imot all den kjærleik eg kunne gje, og var ei kvinne med eit åpent hjerte. Gang på gang åpna ho hjertet sitt for meg, og overraska med si evne til å elske. Eg fikk kjærleik så djup og vakker som noe du finn i film eller litteratur, men dette var virkelig; ein kjærleik som fylte hverdagene våre, som eg og ungene mine fikk leve i. Det var eit privilegium å bli elska av ei sånn kvinne.

Ho gav meg Den Store Kjærleiken!

Takk!

19bommen

Read Full Post »

Dette er andre del av historia om mitt voksenliv. Første del finner du HER.

Denne delen handler om hvordan eg fann den store kjærleiken.

Den største kjærleiken i livet mitt så langt fikk sitt forspill sommeren og hausten 1995.  Eg var 32 år gammel. Det starta klokka halv fire ein onsdag ettermiddag den sommeren. Da kjente eg brått ein klarhet i heile meg;
– Tomas, nå kan du slappe av! Nå kan du nyte fruktene av arbeidet du har gjort dei ti siste åra! Du er ferdig med det arbeidet! Du har vært flink, Tomas! Nyt det!

eggI det neste øyeblikket veit eg at NÅ kommer det til å skje ting i livet mitt! Masse! Eg kommer  til å møte nye, spennende mennesker! Det vil komme kjærleik! Livet mitt vil endre seg totalt!

Det var ein herlig tanke! Eg følte meg fri, og heil, og full av håp!

Men i neste øyeblikk kommer ein ny klarhet;
– Tomas, du er ikkje ferdig. Du har meir å gjøre med deg sjøl. Men du vil få vite når du skal starte på nytt, med det siste arbeidet, så ikkje tenk på det nå. Slapp av!

Det var ein litt skremmende klarhet å få, men den fortalte også at eg kunne slappe av akkurat nå, så det var greit. Eg var veldig klar for å slappe av, etter ti års knallhardt arbeid med meg sjøl!

Eg budde i Oslo den gangen. Det var lett å gå ut og oppleve verda. Den hausten skjedde det mykje, eg møtte både nye venner og fikk nye kjærester! Og mista noen kjærester. Eg vart tilogmed forlova, og blei vraka av forloveden to måneder seinere. Men det vakreste kom første vårdagen 1996. Søndag 2.mars satte eit mirakel av eit menneske seg tett inntil meg …

Eg hadde lagt merke til henne hausten før, da ho kom inn på ein fullsatt og bråkete cafe der eg satt. Når ho kom inn endra heile rommet seg. Det virka som ho hadde eit lys rundt seg, som gjorde alt bedre. Eg hadde aldri opplevd maken! Ho kom bort og satte seg sammen med oss tangodanserne, men vi var mange, så eg snakka ikkje med henne den gangen. Dette «lyset» var oppsiktsvekkende, men at det hadde noe med meg å gjøre skjønte eg ikkje.

Men søndag 2. mars 1996 starta det, med eit tangokurs, eit tangoball og ei misforståing …
– da starta det vakreste forholdet eg noensinne har opplevd med ei kvinne.

Det var tangokurs den helga. Deltagerne kom dit som par (eg sammen med ei venninne), og fikk instruksjon om å danse til musikken mens læreren gikk rundt og observerte hva slag nivå vi var på. Og allereie etter første dansen insisterte denne merkelige kvinna om å få danse med meg, under påskudd av at vi burde bytte partnere ofte, så vi lærte dansen og ikkje partneren …

Eg misforstod (heldigvis), og trodde ho var interessert i MEG! Så når kurset var over den dagen, sverga eg for meg sjøl at om ho dukka opp på tangoballet den kvelden, skulle eg by henne opp.

Ho dukka ikkje opp …
–  før det var veldig seint den kvelden. Eg hadde gitt opp håpet når ho brått var der, og for eit sjokk ho var! Ho gjekk i ein svart kjole som smaug seg inntil kroppen, som lot dei mjuke skuldrene være bare, og som glitra om kapp med stjernenatta. Ho hadde på røde pumps, og såg rett og slett ut som ei femme fatale!

Eg ba henne opp til dans, og gjekk bak henne ut på dansegulvet. Utringingen nedover den nakne ryggen var som ein isbre, hoftene vugga meg svimmel, og dei røde skoene var som glimt av lava mot gulvet. Det var eit syyyyn! Eg svalgte djupt og tok denne kjolekledde kvinna i armene mine, skremmende klar over at dette var den viktigste dansen i mitt liv!

Det gjekk tålig bra.

Vi dansa, eg gjorde det enkelt, og sa høflig takk for dansen etter ein håndfull argentinske tangoer. Eg var skjelven.

Seinere dansa vi meir, men eg var nøye med å ikkje legge beslag på henne. Det var fleire som ville danse med denne nydelige kvinna, sjølsagt!

eggNavnlMen så; på slutten, når alle andre var for slitne til å danse; da var det ho og eg som var igjen på gulvet, og vi virvla rundt, svevde avgårde, fulgte hverandre i stille tranedans. Vi dansa oss inn i ei stemning og ein tiltrekning som var synlig i blikk og smil, og i måten vi trykka oss mot hverandre på. Vi leika oss inn eit spirende erotisk og åndelig fellesskap. Ein vakker kjærleik  vart vekka til live mellom oss den natta, på dansegulvet.

Og så vart musikken slått av. Dansen var over. Vi satte oss ved eit bord. Vi satt stille. Eg sansa at her måtte eg være varsom, og med vissa om at det var kurs dagen etter, sa eg takk for dansen. Eg reiste meg, smilte, og sa at dette hadde vært ei fin natt, med fin dansing; Eg vil gjerne utforske det videre ein dag, om du kan tenke deg det?

Ho smilte og og var enig, og sa at ho kunne tenke seg det. Med flimrende hjerte fann eg frakken min og gjekk ut i ein hustrig morgen …

Sukk!

Dagen etter møttes vi på kurs. Vi dansa ikkje sammen der, men var klar over hverandre, og sendte hverandre noen blikk. Og vi brukte begge lang tid på å skifte etter kurset, sånn at det bare var oss to bergtatte mennesker igjen når vi skulle gå. Så vi tok følge, nyfikne på hverandre etter å ha dansa til tidlig morgen den natta.

Sola skinte, så det virka naturlig å sette seg på ein benk i Tøyenparken.  Men sola ga ikkje så mykje varme, så eg måtte tilby henne å låne frakken min. Eg fikk legge frakken min rundt skuldrene på denne litt frosne kvinna. Men uff; da var eg uten frakk i vårkulda, så ho tilbød meg å sitte inntil henne, slik at vi kunne dele frakken. Og når ein sitter sånn, tett sammen, og holder rundt hverandre, da er det lett å la munnene søke sammen, veldig mjukt og forsiktig, i det første kysset …

Eg kan ikkje beskrive det første kysset vårt. Men det var vår. Fuglene sang. Sola skinte. Hjertet mitt hamra. Leppene våre var så mjuke …

Vi flytta sammen to dager seinere. Natt til 1.mai fridde eg, og ho sa ja!
JA!!!
Eit ekte ja, fra eit åpent hjerte, fritt og utvungent! Vi elska hverandre, og var sammen i ønsket om å gifte oss og stifte familie.

Og det gjorde vi!

ikon

Eg unner alle mennesker, deg,
å møte ei sjel som er klar for kjærleik,
som vil dele livet sitt med deg,
som vil DEG.

Eg unner deg å møte eit menneske
med sterk evne til å elske og bli elska!
Sånne mennesker er livets mirakler!

ikon

Read Full Post »

Denne lille posten er en liten hilsen til alle dere som skriver så fine meldinger i bloggen min. Det er virkelig veldig, veldig hyggelig å få så mange fine ord fra dere!

Jeg skjønner nå at jeg har viklet meg inn i noe jeg ikke ante rekkevidden av, da jeg begynte å blogge en gang før jul. Det er følelser i dette her, følelser som vokser og trives og kommer til uttrykk i det vi gir hverandre. Det er «snålt» (som Vibeke sa i en kommentar her) at vi skal skape så sterke og gode følelser hos hverandre, og at vi klarer å skape en samtale som inneholder så mye engasjement og klokskap, uten noensinne å ha sett hverandre. Det er snålt, men det er fint. Jeg liker det. Takk!

Nå vil jeg gjerne gi dere noe helt spesielt, en gave av det unike slaget. Jeg vil at dere skal få en liten sang. Dette er en sang fra meg til alle dere! Ja, til deg også, så følg med nå:

Se for deg at jeg står der, 45 år, skalla, tannløs og en tanke dryg rundt midjen. Jeg har på meg en tettsittende sykkelkortbukse og en skimrende showjakke i brodert kinesisk gullsilke. Til munnen holder jeg en nyinnkjøpt oppvaskbørste fra Jordan (spesialdesignet). Og jeg synger av hjertens lyst.

Og om du virkelig vil ha denne gaven innunder huden, ja da vet jeg hva du kan gjøre:

Start sangen igjen, og syng med!

Syng så høyt du kan foran skjermen din, så synger jeg med foran min! La oss synge i kor, og forestille oss hvordan vi ser ut når vi gjør det!

(og skriv gjerne din fantasi om hvordan DU ser ut her, når du synger med i sangen om kjærligheten)

Figurene elsker dere også!

Så de kommer med en egen liten gave, helt av seg selv, et lite innblikk i det de gjør når de virkelig har det godt. Dette er et sjeldent innblikk i figurenes intime liv, så jeg håper dere setter pris på den fullkomne åpenheten og totale tilliten de viser dere:

Dette er kjærlighetens gave!

Den er til deg!

Vær så god!

🙂

________________________________

Sangen? «Som en gummiboll» med M. A. Numminen, en fantastisk finsk sanger!

Read Full Post »