Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘endring’

Ei lita oppsummering først;
– vi er for mange; 7 milliarder!
– vi har ein svært skeiv fordeling av godene
– vi har ein svært skeiv fordeling av maktmidlene
– vi slipp ut for mykje forureining; gasser, plast, gifter i jord og vatn
– vi bruker for mykje kunstgjødsel, så snart er det slutt på fosforet
– vi driver monokulturelt landbruk; rovdrift å jorda
– biene dør, dyra dør, fisken dør, fuglene dør

Så;

Vi tar ikkje hensyn til naturen, og det koster. Vi slit rett og slett ut denne kloden. Vi driv rovdrift. Vi driv uforstandig, uten tanke for framtida til våre barn.

Jorda vår er vakker, men den er sårbar.

Jorda vår er vakker, men den er sårbar.

For å gjøre noe med dette må vi legge om.
Vi må leve anderledes, og det krever at vi omskaper samfunnet vi lever i.
Andre prinsipper enn pengemakt og markedsliberalisme må gjøres gjeldende.
Dei mangehoda og anarkistiske «markedskreftene» må stoppes, før dei slit verda i stykker.

Vi KAN gjøre noe …

Vi kan begynne å lytte til dei som driv landbruk på nye måter, bygget på tradisjonelle metoder koblet med ny kunnskap; økologisk landsbruk skaper stadig sterkere metoder for dyrking av mat, og er langt foran det monokulturelle industrilandbruket når det gjeld avkastning pr dekar dyrka mark. Og dei har ikkje gjort seg avhengige av kunstgjødsel.
– Vi treng naturgjødsel, så vi treng altså dyr i landbruket, så vi kan gjødsle på gode måter. Trolig må vi begynne å ta varepå vår eiga møkk også, og slutte å være «fine på det». Vi må drive gjenbruk i stor skala, om våre barn skal kunne leve her.
– Og vi treng dyrkningsmetoder som gir større avkastning og bedre naturmangfold; dyrkingsmetoder som gjør bruk av naturen, i stedet for å skyfle den vekk og utarme den i stadig større tempo.

Vi kan lytte til dei som har tatt inn over seg at matjorda treng bønder, ikkje kapitalister, og som har utvikla gode metoder for å dyrke jorda på bærekraftige måter. Støtt dei! Kjøp økologisk! Betal meir for maten; den er verdt det!

Alle dei forsynings-, fordelings- og miljøproblema vi har blir forsterka av den politiske krisa.

Markedsliberalismen er eit problem for oss, ikkje bare i kraft av sin tro på «markedskreftene», som øydelegg jorda utan å ta hensyn til menneskene, men også fordi liberale har ført ein uhyre aggressiv ideologisk retorikk dei siste tiåra. Liberal retorikk har sparka bein under eit reellt politisk ordskifte; folk er så forvirra over spin-doktorenes påvirkning på den politiske ordbruken at sentrale politiske begreper som:

  • fellesskap
  • fordeling
  • fridom
  • likhet
  • rettferd

– knapt er meiningsbærende lenger.
Disse begrepa har fått uthult sitt meiningsinnhold av den aggressive retorikken ført av liberalister, og det gjør det vanskelig for folkestyret.

Vi har ein monokulturell mediestruktur, der nesten alle toneangivende medier er i henda på kapitalkrefter. Ein gang på åttitallet blei det å være politisk tilknytta plutselig «farlig» for aviser og andre medier, og så starta ein storstilt sanering av pressa. Ja, vi sanerte den sammensatte pressestrukturen vår, som sikra oss eit mangfoldig og fritt ordskifte! Aviser og radio og TV skulle være «nøytrale», ved at alle blei kapitalstyrde!? Det gjør at mediene ikkje lenger er maktas vaktbikkjer, men er «markeds-styrte» medier som driv fullstendig på pengemaktas premisser. Demokratiet er rana for ein av sine viktigste pillarer, det politiske ordskiftet er alvorlig forringa, med det til følge at vi er ute av stand til å gjøre gode valg og ta vanskelige beslutninger.

Samtidig med den aggressive ideologiske retorikken, og under dekke av mangelen på kritisk presse, foregår det eit kapitalistisk ran av fellesgoder og produksjons-midler. Vann og jord og mineraler kjøpes opp med ein grådighet som truer livet til folk over heile verda. Velferd bygges ned, og erstattes med private «tilbud» (bare så det er sagt; aksjeselskaper er ikkje ein billig måte å organisere velferd på). Det er stygt å sjå grådighetskulturen utfolde seg omtrent uten restriksjoner.

Det protesteres overalt, men maktmidla er så skeivt fordelt at det sjelden hjelp, og om det hjelp eitt sted, durer likevel bulldosere og kapitalkrefter fram ti andre steder. Og ivrige markedsliberalister stemmes inn i maktposisjoner, der dei gjør vondt verre. Vi kan gjøre noe; vi kan stemme ut dei som går pengemakta sitt ærend; vi kan kvitte oss med folk s0m bremser omlegging til bedre metoder, dei som trekk på skuldrene over alvoret i situasjonen. Vi kan stemme folk som tror på fellesskap og rettferdig fordeling av godene inn i styrende posisjoner.

Vi kan bestemme at samfunnet vårt ikkje skal styres av folk som ikkje tror på fellesskapet!

Mulighetene for endring smalner kjapt inn. Akkurat nå er demokratiene like hodestups grådige og sjøldestruktive som alle andre styreformer i forhold til dette. Det er så ein knapt kan snakke om at vi «styrer» noe som helst lenger. Liberalister har for mange maktposisjoner, og er for blinde for denne tida sine utfordringer. Dei må endre seg, eller stemmes vekk fra styre og stell i samfunnet.

Vi er så mange på denne kloden, at vi MÅ styre oss sjøl. Vi kan ikkje la ein forelda ide om «markedskrefter» styre verda. Da går det galt. Det ser vi.

Tenk på det!
Tenk på dei som skal arve denne kloden!
Tenk på hvilke reelle politiske endringer vi må skape for at dei skal klare seg!
Så; hva skal vi gjøre?

02

Reklamer

Read Full Post »

Første del av denne forteljinga finner du HER.
Andre del finner du HER.

Dette er tredje del av forteljinga om meg sjøl, som voksen.
Og denne delen handler om …

DEN STORE KJÆRLEIKEN

01sleivEg skriv dette for å ære den kvinna som valgte å dele så mange av sine år med meg, for å ære hennar evne til kjærleik, i takksemd over gåva ho gav meg.

Denne kvinna kom inn i livet mitt som eit lys den første vårdagen 1997. Det var ein søndag, 2.mars, og sola skein i våre liv.

Vi flytta sammen to dager seinere, i eit samliv vi begge sa JA til. Året etter gifta vi oss, i eit fantastisk bryllup, der eg såg den vakreste kvinna i verda komme mot meg utenfor Tinghuset, smilende, lykkelig! Vi sa ja, og feira kjærleiken på plenen utenfor mormors hus. Mi nye kone heldt ei tale til meg fra terrasse-trappa der, som eg vil bære i hjertet til evig tid.

Vi fikk vårt første barn i 1999; ein gutt. Vi kjøpte hus, og feira eittårs-dagen hans på gulvet i stua til det nye huset.

Vi var lykkelige, men eg var ennå ikkje frisk, og dei første åra med sønnen vår var tøffe. Det begynte å gå galt for denne skamferte mannen. Vi skulle pusse opp huset sammen, men eg klarte ikkje å gjøre noe. Eg vart bare sittende og stirre i veggen. Kona var fortvila, men ho tok ansvar og gjorde det meste, så mykje ho kunne, og huset vart fint. Veldig fint!

I 2003 fikk vi vårt andre barn, ein ny gutt. Også han født på Aker Sjukehus, på ei fødeavdeling som nå er nedlagt, men som var fantastisk. Dei hadde svært god greie på hva ein fødsel er (ei utfordring kroppen er skapt for), og ga kona mi og meg to svært gode opplevinger. For meg, som hadde vært eit vrak av eit menneske, og som framleis var sjuk, var det utrolig sterkt å være med å sette liv til verda!

Vi var ein lykkelig familie på fire; lillebror, storebror, kona og eg. Innimellom var vi fleire, med storesøster, mormor og tante. Ja, vi var lykkelige, sjøl om eg var sjuk og kona var sliten av å ta ansvaret for økonomien. Vi dro til Kanariøyene, koste oss i sola. Vi dro til London, koste oss i Kew Gardens. Vi reiste med mormor til Danmark, og storkoste oss! Botaniska Trädgården i Gøteborg var også ein slager. Vi koste oss på hytteturer i Østmarka, med storesøster og tante. Koste oss heime i peiskroken. Lo og leika, og skapte ein familie full av glede.

Eg hadde alltid vært ein stormseiler, og var framleis ikkje ferdig med seilasen min, men i livet med denne kvinna fikk eg hvile, nesten hver dag. Ho ga meg ei havn som var så trygg, så god, så full av kjærleik at det var eit mirakel i livet mitt.

Mot alle odds levde eg eit godt liv.

Hvorfor?

Fordi vi begge tok med oss eit stort JA inn i samlivet. Vi ga hverandre tillit; om eg spurte om å dra nordover på festival, da sa ho JA. Om ho spurte om å dra til USA på sommerverksted, da sa eg JA. Om eg spurte om ho ville være med på hyttetur i vinterferien, da sa ho JA (sjøl om ho var ei sinke på ski). Om ho spurte om eg ville være med på teaterhelg i London, da sa eg JA (sjøl om eg syns klassisk teater kan være kjedelig). Vi sa JA, heile tida, og levde eit godt liv med det.

Men det var fleire grunner til at det fungerte ;
– vi var flinke til å seie dei gode orda; «Eg elsker deg!» Og vi var to sterke viljer, likeverdige i styrke og intelligens; vi brynte oss på hverandre, og hjalp hverandre. Også hadde vi godvilje for hverandre, så vi var i stand til å seie «Unnskyld» når det var naudsynt, og vi kunne seie «Eg tilgir deg».

Hverdager blir til mens vi går, og eg har erfart at det er fem ord som er ekstra viktige i eit samliv;
– elsker, takk, JA, unnskyld, tilgir.
På disse orda, og det dei står for, kan du bygge eit godt liv sammen med eit anna menneske.

Vi hadde altså eit godt samliv, og det var eit sterkt fundament i livet mitt, men så, ein ettermiddag i 2005, fikk eg ein ny klarhet; Tomas, nå skal du begynne å jobbe med deg sjøl igjen! Kanskje kom den beskjeden fordi eg hadde eit sterkt fundament i livet, og var klar for å takle nye utfordringer …

Eg visste at eg var sjuk. Og eg hadde aldri vært i tvil om at dette øyeblikket ville komme. Men likevel kom det kasta på meg, og eg ville ikkje! Eg hadde eit godt liv! Eg ville virkelig ikkje! Fan-fan-fan! Eg banna og svor, og stritta imot! NEI!!!

Det nytta ikkje, og eg visste det. Eg har hatt noen sånne klarheter opp gjennom livet mitt, og det har alltid vært valg som er tydelige, tatt av meg på eit høgare plan, og ikkje mulig å velge bort. Slik er det bare, når klarheten kommer. Så eg skulle, og måtte jobbe med meg sjøl.

Eg stupte ned i eit svart hull. Eg vart sjukere enn noensinne. Fra 1999 til da hadde eg reist landet rundt som forteller og foredragsholder, men det stoppa heilt opp. Eg vart fullstendig hjelpelaus. Lå på sofaen, i eit djupt indre mørke. Eg såg heil og frisk ut, ein voksen mann i sin beste alder, men på innsida strevde eg med å holde håpet oppe. Noen dager kjende eg meg fullstendig knust, ødelagt, verdilaus, på innsida.

I dette mørket var det lyspunkter, sjølsagt. Eg fann det vanskeligere å være pappa for ungene mine, men likevel ga dei meg stor glede. Storesøster kom nærmere med i denne tida, og det ga glede. Det var vanskeligere å være mann til kona mi, men likevel var det lite anna som gleda meg meir enn henne. Og ho var fantastisk! Den evna til kjærleik ho viste i dette var heilt utrolig! Ho tok ansvar for meg, for seg sjøl, for ungene, for huset og livet vårt …
– og samtidig evna ho å møte meg med øyne så fulle av kjærleik at det knapt var til å fatte! Det er den største opplevinga av kjærleik eg noensinne har hatt. Ho var mi største støtte i den prosessen eg gjekk gjennom.

Hennar kjærleik var Den Store Kjærleiken!

Eg var forvirra og motlaus. Eg skulle liksom jobbe med meg sjøl, men eg visste ikkje hva eg skulle gjøre, eller hvordan, og trodde at eg ikkje gjorde noenting. Alt stod stille og var jævlig, trodde eg …
– men eg var i prosess; dette ufattelige mørket, denne tomheten, var ei åpning. Det åpna kroppen min for den angsten som lå djupest inne! Eg drukna nærmest i ein altomfattende angst. Det verste var ein ettermiddag våren 2007, når eg var aleine heime, og skulle gå opp trappa til andre etasje. Det gikk ikkje. Eg kunne ikkje gå opp den trappa. Eg visste at det var heilt tåpelig, men eg kunne ikkje! Eg seig sammen på gulvet foran trappa, krøka meg sammen i fosterstilling,  låg der og knuga meg sjøl. Eg veit ikkje hvor lenge eg låg sånn, men eg var aleine, full av angst, og fullstendig prisgitt dei kreftene som hadde herja med livet mitt sida barndommen.

Det var bunnen. Det var jææævlig, men nødvendig å falle så djupt inn i mørket. Det ser eg nå.

Året etter vart eg anbefalt å gå til ein terapeut på Hamar. Det var ei veldig god venninne som anbefalte denne terapeuten, så eg gjorde det. Der fikk eg to behandlinger med ei terapiform som heiter «Reisen». Det er ei form for indre emosjonell reise utvikla av Brandon Bays. Den gjorde heile forskjellen for meg. Vi gjekk gjennom alle negative kjensler eg bar på, lot dei ta over og undersøkte hva dei inneholdt. Det var tøft; eg skalv og skreik, banna og freste …
– men terapeuten satt der med meg, holdt meg i situasjonen og gjorde meg trygg. Vi tok kjenslene ei for ei, eg fylte kroppen min med hver kjensle, og vi lot det ta den tida det trengte. Til sist var det ingen negative kjensler igjen. Eg havna i ein stor indre tomhet. Det var ingenting der. Det var skremmende. Og så sank eg ned i denne tomheten …
– og der fann eg mi opprinnelige, reine livskjensle igjen; ro, kjærleik, glede!

Eg fikk ein redskap å jobbe med i forhold til raseri, motløyse og angst. Eg kunne bruke Reisen på meg sjøl, til å jobbe med dei gamle greiene. Den hadde vist meg hva eg bar på, hva eg var slags menneske, djupt der inne. Den lot meg hente fram denne vakre livskjensla igjen, og bruke henne til å vaske meg sjøl rein for negative kjensler. Det tok tid, men eg hadde endelig eit redskap å jobbe med, og opplevde at eg var i ein positiv prosess som brakte meg framover.

Det var vanskelig i ekteskapet. Det vart stadig vanskeligere. Kona mi stod på for oss begge, men ho kjente seg einsam i det heile. Ho vart sliten av ansvar, konflikter, mørke og sjukdom. Det er ikkje lett å stå ved sida av ein partner som lener seg på deg heile tida. Og det blir ikkje lettere av at partneren bruker all tid i verda på å hele seg sjøl, i stedet for å ta imot hjelp. Det var vanskelig for henne.

02gjemt

Og så, ein mandag ettermiddag tidlig i februar 2013, gjekk sola opp for meg. Eg køyrde inn i ein solnedgang, men i meg stod sola opp når lyset strålte inn gjennom frontruta på bilen. Eg visste brått at nå skulle eg heles; nå skulle dei siste endringene i meg komme; eg skulle bli frisk! Og mi oppgave var å ta imot alle gode endringer med åpne armer.

Det var ei fantastisk kjensle!

Men akk; endringer er utfordrende. Dei skulle komme til å koste meg ekteskapet. Den kvinna eg hadde vært gift med i femten år, det mirakelet eg hadde levd med i seksten år, dette nydelige samlivet skulle ta slutt.

Ho og eg klarte ikkje å gå den siste biten av vegen sammen. Endringene som kom i meg den våren, krevde også endringer i vårt samliv, og det makta vi ikkje å få til. Det vart for vanskelig. Eg ville ting som ho slett ikkje ville, og ho kunne ikkje forstå hvorfor eg måtte endre noe som var så godt. Vi hadde problemer med å snakke om det. Ho var for sliten etter år med oppofringer, eg var for forvirra av alt som endra seg.

Så i juni 2013, på måneden 15 år etter at vi gifta oss, tok det slutt. Vi gjekk fra hverandre, i vennskap, men med ei stor sorg over det vi begge tapte. Eg flytta ut, og etterlot henne i huset med dei to sønnene våre. Vi blei enige om at det skulle være sånn, så dei to kunne fortsette på samme skule med samme venner. Det var hardt, men av og til må ein gjøre offer for andre, særlig om ein har unger og skal skilles. Eg sørger over ungene som ikkje er tilstede i hverdagene mine lenger. Eg sørger over eit tapt samliv, så rikt og godt at det lyser i livet mitt.

Eg sørger over det eg har tapt.

Men eg kjenner takksemd for det ho ga meg. Ho stod i forholdet vårt gjennom så mykje mørke og vansker, stod som ei klok og trygg støtte for meg, og for gutta våre. Ho ga av seg sjøl i kjærleik, tok imot all den kjærleik eg kunne gje, og var ei kvinne med eit åpent hjerte. Gang på gang åpna ho hjertet sitt for meg, og overraska med si evne til å elske. Eg fikk kjærleik så djup og vakker som noe du finn i film eller litteratur, men dette var virkelig; ein kjærleik som fylte hverdagene våre, som eg og ungene mine fikk leve i. Det var eit privilegium å bli elska av ei sånn kvinne.

Ho gav meg Den Store Kjærleiken!

Takk!

19bommen

Read Full Post »

unavn021Det har vært ein stygg seilas, dette livet mitt. Mykje vondt har eg holdt ut, og båret på. Alle såra blei gitt meg av andre, men dei var mine sår å lege, mine sår å bli frisk fra.

Det starta for 44 år sida. Eg var sju år, på veg til skulen første skuledag. Eg var lett til sinns, forventningsfull, glad for den nye ranselen, glad i livet, full av bobler over hvor godt det var å være til. Eg hadde eit lys i meg, og eit lys rundt meg! Sånn var eg den dagen, på veg til skulen …

Eg gikk ni års helvete i møte. Mobbehelvete. Dette var slutten av sekstitallet. Det var ikkje mykje fokus på mobbing den gangen. Folk visste at unger var stygge med hverandre, men det blei regna som normalt. Sånn var det bare.

Eg gikk på Farnes Grunnskule, og seinere på Øvre Årdal Ungdomskule. Eg var forfulgt gjennom heile skuletida, på veg til og fra skulen også. I hvert friminutt var det ein gjeng som hersa med meg, la meg i bakken, sparka og slo. Dei lo og mora seg over mine fåfengte forsøk på forsvar. Dei ga meg kallenamn, stygge namn som gjorde meg skamfull. Dei erta meg for alle kjensler eg viste. Alle forsøk på å ta igjen blei latterliggjort, eller førte til meir juling. Eg blei prylt til å akseptere alt dei sa om meg, uten å mukke. Hver dag var det juling. Juling. Juling. Juling.

Eg lyktes i å rømme til lærerrommet noen ganger, og sa fra til lærerne hvor stygge dei andre ungene var. Dei fortalte meg at det bare var leik, og ba meg gå ut i friminuttet igjen og leike. DEI  hadde friminutt, skjønner du, men EG var alt anna enn fri. Ikkje eitt eineste jævlig minutt hadde eg fri. Eg var fanga på ein skule der alle utganger var vokta, der alle uteområder var jaktmarker for gjengen som ville ta meg. Det var deira leik, ikkje min.

Eg dro fra bygda når far min døydde, i 1979. Da var eg sytten år gammel, og braut av skulegangen for å rømme fra ei rolle eg ikkje lenger holdt ut. Eg var klovnen, den tragiske figuren som alltid sa eller gjorde noe dumt, slik at alle skulle le i stedet for å slå og plage. Far min døydde av kreft, og eg dro austover.

Eg var ein skada mann. Eg hata meg sjøl, eg hata og mistrodde alle andre, og alle mislikte meg. Eg dro til Elverum, og begynte på ein folkehøgskule der. Eg fekk ikkje venner på skulen. Elverum folkehøgskule var ikkje ein plass eg trivdes; eg krangla med rektor, var redd for dei andre gutta, og var håplaus i mine forsøk på å snakke med jenter. Eg var i opposisjon til alt og alle, og gjekk ut fra skulen etter eit år med «Underkjent» stempla på vitnemålet, i litteratur valgfag; det faget eg burde likt mest av alle.

Men det var rektor som hadde oss i norsk, og eg hata han inderlig for alt han stod for. Han stod for alle arrogante lærere eg noensinne hadde bedt om hjelp fra. Rektor det året var Sigmund Moren, som hadde sitt siste år som rektor før pensjonen. Han klarte dessverre ikkje å fange opp denne skakk-køyrde unge mannen. Eg boikotta han til slutt, og dreit i alt han sa.

Noen år seinere var eg nyskilt, ein 22 år gammel mann, med ansvaret for ei jente på fire. Eg hadde prøvd å gå til psykolog, men legen min høyrde ikkje på meg, og sendte meg feil. Det skjønte eg ikkje før eg kom til terapi; eg la ut om problemene min i nesten ein halv time, før han avbraut meg og fortalte at han slett ikkje var psykolog! Så han kunne ikkje hjelpe meg! Legen hadde sendt meg feil, sjøl om eg hadde sagt VELDIG TYDELIG at eg trengte ein psykolog!!! Det var eit svik mot ein mann som alltid hadde opplevd svik; at ingen noensinne høyrde på hva eg sa. Eg gjekk heim og grein!

Eg budde i eit hus i skogen på Stange. Eg var aleine. Ingen ville hjelpe. Eg gjorde opp status. Dette er hva eg summerte opp for meg sjøl den gangen:

Unavn01Eg hater meg sjøl! Er redd for einsemda, så når eg er aleine og kvelden kommer, da blir eg rastlaus og flykter ut på byen. Oftest går eg aleine i bygatene og slenger, ser på folk som er sammen med venner, høyrer dei ler, og går ein annan veg. Aleine. I mørket. Full av mørke. Det mørket som var innprenta meg hver eineste dag i ni år;
– Så dum du er, Tomas!
– Hei Tomata, er du råtten!?
– Pell deg vekk, du får ikkje være med!
– Hei gutter, der er Tomas-tosken, vi tar han!

Alle andre hater meg! Eg er ein sosial bulldoser uten sosiale antenner. Det blir alltid feil når eg prøver å snakke med folk. Det er noe eg ikkje forstår, noe alle andre klarer å manøvrere i, som eg går på grunn i, på hver fest, i hver samtale med folk, i alle vennskap eg tror skal bli til noe. Eg har aldri lært det, for eg fikk aldri være med, fikk aldri lære det dei andre lærte om hvordan man snakker sammen, leiker sammen, ER sammen. Mobbinga har gjort meg til ein sosial krøpling!

Eg klarer ikkje å gjøre jobben min! Det har aldri fungert. Eg kommer i klammeri med sjefen, og med kollegene. Eg kommer ofte for seint, legger meg sjuk og blir heime, lusker unna arbeidsoppgaver, og er generelt dårlig til å jobbe og dårlig likt av alle. Eg er lat! Eg har for mykje mørke i meg, og det tar for mykje krefter, så eg klarer bare ikkje stille opp og jobbe like hardt som alle andre! Eg klarer ikkje møte kravene på jobben med eit smil, for eg er usikker på alt, og alt eg prøver å gjøre er eit stort slit. Eg har ikkje krefter til å jobbe, for eg bruker alle kreftene på å holde mørket, angsten, i sjakk!

Det var oppsummeringen. Dønn ærlig, og grusomt. Eg var ein fullstendig ødelagt mann som ikkje fungerte i noen av livets viktige deler. Det var resultatet av ni års mobbehelvete.

*

Hva gjør ein mann i ein sånn situasjon?
Hva ville du gjort?
Hva faen ville DU gjort!?
Hengt deg?
Kasta deg i fossen?

Andre ungdommer i heimbygda mi gjorde det. Nabojenta kasta seg i fossen. Ein anna mann fra bygda dro til byen, tok inn på hotell, og skaut seg sjøl. Hotellfolka sprang til, og fann han i ein blodpøl. Han hadde funne ei kjapp løysing, og flykta fra eit liv som ikkje var til å holde ut!

*

unavn07Eg flykta ikkje. Eg prøvde ikkje å ta livet mitt, sjøl om eg ofte tenkte på det.

Eg gjorde det mest heltemodige eg noensinne har gjort i heile mitt liv;
– eg tok eit valg om å endre meg!
I den jææævlige situasjonen valgte eg å drite i det sosiale, og å drite i jobben. Eg fortalte meg sjøl at eg aldri ville klare å fikse det sosiale eller jobben likevel, så eg skulle prøve å fikse einsemda. Eg skulle bare bli værende i huset i skogen,  i hvert fall PRØVE å holde meg der, og stille meg sjøl ansikt til ansikt med einsemda. Det var det eine problemet i livet mitt, som eg vågde å sjå i augene. Det var det eine problemet eg trodde eg hadde ein liten,  bitteliten, sjanse til å gjøre noe med.

Så starta eg kampen mot einsemda. Eg holdt meg heime. Eg grein. Eg flykta ut gang på gang, men tok opp kampen igjen hver gang. Satte meg ned heime, såg meg i speilet og banna, vandra fra rom til rom, gjekk ut til bilen, satte nøkkelen i låsen, tok han ut igjen, og gjekk opp i stua igjen. Satt der og grein, skalv, banna.

Låg i senga og lengta etter eit anna liv. Savna far min. Søstra mi. Den einaste kameraten eg noensinne hadde hatt; Rikard. Vi som spilte brettspill sammen, men som sjelden snakka sammen. Eg låg der, stod opp, gjekk ut i skogen, lot regnet gjøre meg gjennomblaut, gjekk inn igjen, tørka meg, kjente meg like ille som før.

Einsam.

Etter mange, mange år, begynte ting  å endre seg. Eg hadde flytta til Oslo. Eg hadde mista jobb etter jobb, flytta rundt omkring og vært så rastlaus som noensinne, men så;
– eg gjekk til banken i byen ein dag, og fortalte dei at eg trengte lån for kjøpe ein fast plass å bu. Dei sa at eg ikkje hadde lønn å låne på. Eg sa at eg var ein ærlig mann som alltid betalte det eg skulda. Eg sa at eg hadde vært kunde hos dei alle år, og alltid betalt alle smålån og regninger og alt. Og det var ikkje noe stort lån eg ba om; 120.000 kroner til å kjøpe ein hybel på 17,6 kvadratmeter på Bjølsen i Oslo. Dei dreit i dei vanlige låne-reglene sine, og ga meg pengene!

Der, på det lille krypinnet, roa eg meg. Der trivdes eg. Der begynte eg å invitere folk på middag. Folk eg møtte i byen. Folk eg dansa med, spilte fotball med, spilte brettspill med, rollespill. Eg hata ikkje meg sjøl lenger, og det gjorde at eg var roligere sammen med andre. Så dei hata ikkje meg lenger heller. Eg fikk venner!

Ein sommerdag i 1994, når eg var 32 år gammel, klokka halv fire ein onsdag, kjente eg plutselig ein klarhet i heile meg; Tomas, nå kan du slappe av! Nå kan du nyte fruktene av arbeidet du har gjort dei ti siste åra! Du er ferdig med det arbeidet! Du har vært flink, Tomas! Nyt det!

tromp2

Dette var første del av fortellinga om min kamp mot traumene
som ni års mobbehelvete ga meg.

Andre del finner du HER.

Read Full Post »

Våren har vært ei tid i endring, for meg og for mange andre. Eg har møtt ein håndfull unge kvinner som er i endring denne våren. I dag høyrde eg låta «Strange Little Girl» med The Stranglers. Det er ei nydelig låt …

Vi foretar mange forskjellige reiser i løpet av livet. Vi drar på ferieturer med familien. Vi drar på inter-rail med venner. Vi flytter heimefra. Vi reiser til eit nytt sted, for å jobbe.  Vi reiser heim til jul. Vi flytter sammen med ein kjæreste. Vi flytter  fra kjæresten.

Reisa i seg sjøl kan stå for ei endring, og opplevinga hver reise gir endrer oss. Livet er på mange måter ei reise, ein evig flyt mellom forskjellige tilstander. Det er lett å bli forvirra, å føle at vi mangler kart, retning, mål, meining.

Og da er vi inne på den viktigste av alle reiser; den indre reisa. Hvem er eg? Hvor skal eg? Hva er mi oppgave i dette livet? Du har ei indre reise å gjøre, ei rørsle fra barn til ungdom til voksen, som kanskje gir deg eit godt ståsted, ein tryggleik i deg sjøl, ei visse om hvem du er.

Det er utfordrende å bli ein anna versjon av seg sjøl. Det utfordrer deg sjøl, og det utfordrer dei som står nær deg. Stå i det! Til slutt er det alltid verdt smertene! Dei er voksesmerter!

Du er den som tar reisa di.
Du er den som skal leve med valgene dine.
Når du virkelig TAR valgene i ditt liv, er du på rett veg.
Ditt er ståstedet, tryggleiken, identiteten.

DU er her,
og er samtidig i endring, hver dag.

Men uansett; du ER.

Eg gleder meg
til å sjå hvor du
har funne deg sjøl!

Read Full Post »

Vi vil jo gjerne ha gode dager, med skyfrie himler og glade tanker, og gode venner som holder rundt oss, og kjærester som kommer med breie smil og kysser oss midt på truten! JA; det vil vi!
Skrik og skrål, gråt og tenners gnissel! alt er til det beste, sier Aum, som er ein ekspert i å skrike seg sunn!

Skrik og skrål, gråt og tenners gnissel! Alt er til det beste, sier Aum, som er ein ekspert i å skrike seg sunn!

MEN …
– så får vi dager og netter med skrik og gråt, og vi får masse smerte fordi vi endrer oss og blir friske, og når vi blir friske vil vi gjerne være det, og ikkje fortsette å endre oss, og måtte streve med gammel smerte!

Men det må vi berre! Og da gjeld det at vi klarer å sjå at smertene vi føler kommer fra oss sjøl, og at det faktisk er godt for oss! Vi trenger ikkje være redd for smertene; dei er gamle sår som heles! Det må til!

Den siste tida har eg blitt hela både dag og natt! Eg skrik og gråter, banner og protesterer, og plager mine venner med fødsels-smertene mine. og dei held ut med meg, så langt dei kan! Flotte venner! (tålmodige så det holder)

Og samtidig kommer det nye venner! Dei berre dukker opp! Dei gir meg også trøst, dei gir meg håp om ny giv i livet, og dei gir meg gode råd med på vegen. Ikkje alle blir værende, men det er så mange av dei at livet mitt er fullt av gode møter! Livet mitt er fullt av åpne hjerter og kjærleik!

Det er så vondt innimellom, alt dette, og det kan være vanskelig å sjå at denne emosjonelle malstrømmen faktisk ER bra! Men det er den! Og eg elsker å vite at dette skjer med meg! Eg elsker at livet nå riv og slit i meg, og gjør meg ny, frisk!

Eg har rett og slett herlige voksesmerter! 😉

Bjørn Eidsvåg – Skyfri Himmel

Read Full Post »

skrill.jpgVi spiller alle Skjebnespillet, ikke sant? Det har vi gjort siden vi var små poder og podinner. Skjebnespillet er veldig enkelt: du sier JA eller NEI eller TJA til alt som skjer i virkeligheten, og hvert valg du gjør får innvirkning på samspillet ditt med virkeligheten. Veldig, veldig enkelt …

Men det kan være litt stygt, dette spillet. La meg forklare:

Det var en gang en pode som sa JA til virkeligheten, og virkeligheten sa JA til poden. Ja-poden hadde et deilig liv, fullt av magi og glede. Når han begynte på skolen var det med et stort og deilig JA i hjertet.

Men når ja-poden ble skolegutt begynte virkeligheten å si NEI. De andre guttene ertet ham selvsagt, slik alle gutter erter hverandre, men når han ikke syntes det var ålreit, eller reagerte «feil», begynte de å mobbe. Vi vet egentlig ikke hvordan det skjer, men når klassemiljøet er en blanding av hakkementalitet og likegyldighet fra voksne, skal det lite til. Da blir mobbing en del av hverdagen. Mobberne sier NEI til et annet menneske hele tida: NEI, du er ikke morsom! NEI, du får ikke være med! NEI, vi liker deg ikke! NEI, du får ikke være glad, eller fornøyd, eller trygg i klassen! Og noen NEI får form av klypende fingre, sparkende føtter og spyttende munner.

Men, tenker du, det finnes jo voksne som ser og stopper mobbing. Slik er det jo: voksne passer på barna og gir dem gode verdier. Det er kanskje slik nå (er det?). Dessverre blei ja-poden skolegutt før virkeligheten blei slik. Når gutten ba om hjelp fra de voksne på skolen fikk han til svar at: NEI, det er jo bare lek!

Så gutten lærte ganske tidlig at livet er et grusomt skjebnespill

Virkeligheten til gutten blei så full av NEI at gutten selv forandret seg. Han begynte å si NEI til alt. NEI, jeg tør ikke smile! NEI, ingen liker meg! NEI, jeg er ikke flink! NEI, jeg stoler ikke på voksne! NEI, livet er ikke morsomt! Gutten begynte å ta valgene selv, på vegne av mobberne sine, og hvert valg han tok gjorde NEI til et større ord i livet hans. Guttens skjebne var et digert NEI.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei. Han hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa NEI. Han fikk det ikke til å stemme med damene. De sa NEI til ham. Han fiksa ikke jobben heller. Hadde problemer med å akseptere sjefens autoritet, problemer med det sosiale samspillet med kollegaene, og problemer med overdreven selvkritikk. Og livet ellers var ensomt, tomt for venner, tomt for glede, tomt. Gutten var blitt en angstbitersk NEI-mann.

bustyvel.jpgNeimannen spilte videre, men et sted i bakhodet murret en bevissthet om at dette var gal måte å spille skjebnespillet på. Med munnen full av NEI går jeg en trist skjebne i møte, tenkte Neimannen. Eller var det ja-poden som tenkte dette, fra et sted dypt inne i neimannen? Uansett hvor ideen kom fra så startet neimannen å forandre seg. Han begynte å si TJA, mange store TJA som stilte spørsmålstegn ved alle ting i livet hans: mangelen på venner og kjæreste, mangelen på positivitet i jobben, mangelen på ro. Hvorfor er det slik? TJA, kanskje det skyldes det andre mennesker har gjort mot deg? Kanskje du ikke er en NEI-mann, men en mann med sunn skepsis til virkeligheten og dine medmennesker?

Det tok mange år, men etterhvert forandret neimannen seg til et tjamenneske. Det høres kanskje ikke så storveies ut, men for neimannen var dette en enorm endring. Den var så gjennomgripende at straks tjamennesket forstod at endringen hadde inntruffet, forstod han også at nå kom det til å skje ting i livet hans. Og det skjedde store ting: tjamennesket fikk venner! Han fridde til ei jente og fikk TJA, og fridde til enda ei som svarte TJA, og tredje jenta han fridde til sa faktisk JA! Tjamennesket ble gift og fikk unger. Han fikk arbeid og skryt av sjefen, og kollegaer som respekterte ham. Han ble kjent som en skarpsindig tenker og teoretiker! Tjamennesket levde og hadde det godt, men alt ondt var ikke glemt.

Tjamennesket visste hele tida at denne «store» endringen bare var en del av Skjebnespillet. Det var ikke den endelige seieren. Når alt kommer til alt handler Skjebnespillet om å finne en varig lykke som fyller deg fra tå til topp. Det handler om å leve og dø med denne lykka innabords. Og lykke handler om å være deg selv fullt og helt, ikke stykkevis og avdelt. Fremdeles følte tjamennesket at det fantes sider i ham selv som var avdelt og utilgjengelige. Fremdeles bar han på skygger som hindret ham i å le så hjertelig han gjerne ville.

Så han tok fatt igjen, men denne gangen visste han ikke hva han skulle ta fatt i. Dame hadde han. Jobb hadde han. Og ensom var han slett ikke lenger. Det var bare denne uformelige skyggen, denne tilstanden i hans eget sinn, denne stadig fornybare anti-energien han bar på. Skyggen hindret latteren i å flomme over hverdagene hans, og gjøre dem til en sammenhengende rad av gode dager. Det var skyggen han måtte ta fatt i, og hvordan griper du egentlig en skygge?

Svaret er enkelt: du danser! Skyggen kommer innenfra, fra kroppen som er blitt kløpet og sparket og spyttet på. Kroppen må få lov til å finne seg selv igjen. Kroppen trenger bevegelse, lek med armer og bein som strekker seg mot utkanten av det mulige. Musklene trenger å bli varme og slitne, slik at de kan finne nye former å ligge i når du slapper av etterpå. Du danser fordi andre dansende mennesker har gode kropper som danser med deg, ikke mot deg. Du danser fordi frustrasjoner kan ristes løs, savn kan forsvinne i rytmen, angst kan drives vekk av berøring, raseri kan trampes ut. Tjamennesket deltok i livets dans, og danset seg langt inn i seg selv, uten å se hvor det bar. Svaret er kanskje enkelt, men livets dans er så utfordrende at mange slett ikke tør å forlate sine vante vegger, og bevege seg ut på det åpne dansegulvet.

plutt.jpgLivets dans brakte med seg gråt og kriser, fryktelige minner om hvor jævlig vond mobbingen hadde vært, og innsikt om hvor mye den hadde kostet. Det var en stiv og uformelig dans, en rad av ufullendte bevegelser, og tilsynelatende blindhet for hvor dette skulle føre. derfor ble også overraskelsen stor når det viste seg å virke. Tjamennesket merket plutselig at livets dans hadde vekket litt mer harmoni i ham. Det vokste frem tillit, livslyst og sensualitet fra bevegelsene. Oppdagelsen var så god at tjamennesket begynte å si JA til seg selv og livet. Og endelig kunne tjamennesket danse livets dans til fulle. Han utforsket sin fantastiske kropp, sine muligheter for hopp og mykhet og merkelige trinn. Tjamennesket danset etterhvert med glede, uten å tenke på hvordan han så ut, uten skepsis til seg selv! Han blei et virkelig menneske, eller en «mentsh», som det heter på jiddisk. Og Skjebnespillet, dette vi alle spiller, hva gjorde han med det? Han lot det ligge i esken.

Mennesket forlot spillet og begynte å skape sin egen lykke, å fylle dagene sine med positive bevegelser. Han danset med andre mennesker til timene blei små, hårene grå og kroppen sliten. Og når mennesket la seg ned for å dø stønnet han frem: Dette livet var slitsomt, men fy flate så GØY det var!

______________________________

Denne lille fortellingen er inspirert av Livets Dans av Savannah Marie Frenning, en kritikk Ida Jackson gir av boka/filmen/fenomenet The Secret (enig med Ida) og nevrolingvistisk programmering.

Read Full Post »