Hurra for deg …

Det er bursdagen til Poden. Morgenen er den tradisjonelle; med frokost på senga og gaver fra familien. En kniv og en kikkert, og et lite dataspill. Ikke no’ lego.

Det er påske og fridag, så de drar til Rynkemor. Hun ligger på sykehuset og dør, og derfor drar de og gir henne klemmer, og forteller om bursdagen. Og så synger de; Hurra for deg som fyller ditt år! Først en gang for Poden, og så en gang til, ekstra høyt, for Rynkemor, fordi hun fyller åtti om to uker. Og det er jo ikke sikkert at hun lever så lenge. Men hun fortjener en slik sang for det!

Så klemmer de henne igjen, uten at hun merker så mye av det, og drar hjem for å forberede selskapet. Stor oppdekking og masse mat. Gjestene kommer tidlig, og hjelper til med rydding og mat, og snart er det full fest rundt langbordet. Det spises spagetti, blåses lys og fråtses i sjokoladekake. Og det åpnes presanger; bøker, filmer, og et veldig populært dataspill!

Men ikke no’ lego! Poden gjemmer seg bak sofaen og gråter! Mamma trøster, og sier at han fikk jo masse lego hos tante for bare to dager siden, men det teller ikke. Pappa kommer og trøster også, og sier det samme om legoen fra tante. Virker ikke som om noen forstår at lego som ikke er pakket inn, som ikke er et helt sett, ikke er det samme. Gjestene går, tårene blir tørket, og dataspillet blir satt på. Da glemmes ulykken.

Samme kveld er den helt borte, for når Poden skal legge seg er han helt enig med seg selv i at dette var en innmari fin bursdag, altså! Strålende fornøyd er han.

Og for en gangs skyld føler Pappa at han er like full av høyder og dyp som sønnen sin. Å vandre fra dødsleiet til sin egen mamma, og til en viktig årsdag for sin egen sønn, samme dag, det skaper kontraster som får Pappa til å føle seg både vrengt og skura i følelseslivet.

Han siger ned i sofaen, med Mamma i armkroken, og sitter bare der, helt stille.

Read Full Post »

Sentimental klesklype

Det skjedde her en dagen at jeg trengte ei klesklype for å lukke en pose havregryn, og så fomlet jeg i kjøkkenskuffen til jeg fant ei. Men den viste seg å være mye mørkere enn de vanlige klesklypene … og så skjønte jeg at dette var ei av de klesklypene jeg berget inn fra tørkestativet i hagen i høst. Disse treklypene var nemlig blitt mye mørkere i treverket av å henge ute så lenge.

Jeg la dem i trappa inne, og det ble påtalt av kona. Hun ga uttrykk for at disse klesklypene ikke var noe særlig verdt, og jeg reagerte med umiddelbar beskyttelsestrang overfor klypene JEG hadde reddet. Så hun fikk beskjed om at disse klesklypene var gode som noen, og skulle tas vare på.

Dette var nok grunnen til at jeg reagerte med en følelse av GLEDE når jeg stod der, på kjøkkenet, en vinterdag, og hadde fått ei litt ekstra mørk klesklype i hånda. Det var rett og slett ei sentimental klesklype jeg stod med der, som minnet om tidligere heltebedrifter (rett nok i svært beskjeden skala).

Hverdagen er full av slike «sentimentale klesklyper», tror jeg. Jeg håper du også har denne typen «klesklyper» (skjeer, sokker, tekopper), og at vi er sammen om å ha et rikt indre liv …

Read Full Post »

La oss snakke om FØLELSER!!!

Altså: det er for lite FØLELSER i verden! Alt for lite FØLELSER!!!

Det er faktisk veldig, veldig mange som aldri klarer å uttrykke FØLELSENE sine. Ja, det er det! Store jenter og tøffe gutter vet rett og slett ikke hva FØLELSER er for noe! De sliter med å kjenne FØLELSENE. De sliter med å snakke om dem. De sliter med å grine når FØLELSENE blir vonde. Det er så veldig, veldig mange som SLITER MED FØLELSENE!!!

Du tror kanskje ikke det jeg sier? Du tror kanskje jeg overdriver litt? DER TAR DU FEIL! SKREKKELIG FEIL!!!

Se bare her (hehe):

Jeg syns det er på tide at vi hjelper hverandre litt jeg, at vi kanskje tar inn over oss alle de FØLELSENE som svever rundt i verden uten å bli uttrykt. Alle FØLELSENE som stenges inne! Slipp dem ut! SLIPP FØLELSENE FRI!

Jeg tror du og jeg må ta ansvar her, og uttrykke litt mer FØLELSER enn vi egentlig har, slik at det blir en slags balanse i verden, Slik at fornuften ikke tar helt overhånd! Derfor tenkte jeg at denne fine lille musikkvideoen kanskje kunne være litt inspirerende, at den kanskje kunne hjelpe både du og meg og andre til å stortute litt, liksom … 😀

__________________________________________

Psst: om du ikke orker å se ferdig hele videoen så forstår jeg deg: det handler om FØLELSER! (eh … og om en helt ulidelig video, selvsagt).

Men du kan kanskje trøste deg med en litt mindre utfordrende video, Frankie Valli & The Four Seasons med samme sang:

En av mine første favoritter, som jeg fikk på en fargerik piratkassett fra Dubai (søstra mi var til sjøs på syttitallet).

Read Full Post »

Potpurri av glede og sorg (Neil Diamond)

Da er vi kommet til slutten av min serie med sangeren Neil Diamond. Det er med stor glede jeg har tatt dere med på denne reisen i min barndoms musikalske landskap. De sangene Neil ga oss vil stå for all fremtid (i hvert fall mi fremtid). Jeg har lyst til å avslutte med noe helt spesielt; et potpurri over fem av hans sanger, bilagt med bilder av ham, postkortsolnedganger og italienske landskaper.

Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren «ikke-video». Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Pappa elsker ikke Mamma

Mamma ringer og Pappa er veldig, veldig kort i telefonen. Han legger på før Mamma får sjansen til å si «ha det» og «elsker deg». Han vil ikke si slikt. Føler det ikke nå.

Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!

Men så, litt seinere samme dag, da elsker han Mamma igjen. Hun er ikke der akkurat da, og han har ikke lyst til å ringe, men han elsker henne plutselig igjen. Muligens fordi han kom på noe fint de gjorde en gang, eller fordi han bare husket følelsen, og liker den.

Men når han kommer hjem etter jobben, og Mamma sitter ved bordet med laptopen, og ungene ikke er i seng og heller ikke har spist … da elsker han slett ikke Mamma. Hun er ei teit og egoistisk Mamma som bryr seg mer om jobben sin enn om mann og barn. Nemlig! Og så tramper han rundt og er sur og bruker lang tid på å stappe mat i ungene og å stappe ungene ned i senga, og han roper ikke Mamma opp til nattasangen, selv om ungene spør. For Pappa elsker ikke Mamma!

Gir nattaklem til ungene og går på kontoret. Mamma kommer inn litt seinere og spør om det er noe. Han sier: «Neida, det er da slett ingenting!» Hun beklager at hun ikke hadde lagd mat til ungene, men … (hun forklarer noe, men Pappa snur seg mot spillet sitt og hører bare på med et halvt øre). Og når hun er ferdig sier han: «Bra! Jeg er opptatt.»

Neste dag står Pappa tidlig opp, får ungene avgårde og kjører til byen for å kose seg på en kafe. Har en fin dag, koser seg, jobber bra, slapper av. Mamma ringer og spør hvordan det går, og takker for at han tok ungene i morres. Pappa kjenner en voldsom kjærlighet flomme opp i seg bare fordi det er stemma hennes, så han sier at han elsker henne. Lavt og inderlig sier han det.

Og den kvelden, helt av seg selv, snakker de sammen når ungene har lagt seg, og det er en samtale så full av underforstått kjærlighet at Pappa kan slappe helt av. Det er ingen fare! Pappa elsker Mamma, og den kjærligheten vil han bære med seg hele livet, selv om han noen ganger ikke kan kjenne den. Det er jo ikke bare kjærlighet i et forhold. Det er irritasjon også, sinne og sorg, glede og frustrasjoner, sårbarhet og stivnakkethet.

Samlivet er fullt av merkelige tilstander vi setter hverandre i, når vi kommer så tett på. Det er ikke rart at kjærligheten blir overskygget en gang imellom. Det gjelder bare å være tålmodig, å ikke få panikk. La kjærligheten få lov til å ha sine sykluser.

Det tenker Pappa i senga den kvelden, og så snur han seg mot Mamma og tar hånda hennes. Og hun sier «god natt» på den halvsøvnige, deilige måten sin. Det er slik hun tar farvel når søvntoget bærer henne ut i natta. Pappa ligger igjen på sin myke perrong, merker at hun blir fjern, at hun sovner.

Og han begynner å grine, stille, for seg selv, med kjærligheten som en verkebyll i brystet.

Read Full Post »