Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘fabeldyr’

skgapgl.jpgNår jeg holder mitt foredrag; «Med syvmilsstøvler gjennom den fantastiske litteraturens historie», er Bibelen ei av bøkene jeg bruker mest tid på. Bibelen er sentral i den fantastiske litteraturen, en litteratur jeg løst definerer som bestående av fortellinger med egne virkeligheter eller med en virkelighet som er «utvidet» (f.eks. med guder). Moderne fantasy (Tolkien, Donaldson, Martin, osv.) er selvsagt en del av denne litteraturen, og tar i stor grad opp i seg det sentrale spørsmålet i Bibelen:

Hva er/gjør godt, og hva er/gjør ondt?

Det samme spørsmålet er sentralt i all rollespilling, en moderne kunstform vokst frem i forlengelsen av moderne fantasy. Der er konsekvenser av spillernes valg en viktig del av spillmetoden. Det gjør rollespillene godt egnet til å ta opp moralske dilemmaer.

Det er fremdeles noen som «tror» på Bibelen (setter «tro» i hermetegn, siden så mange tror så mye forskjellig om den samme teksten). Grunnen til denne «troen» er forskjellig. Slik jeg ser det skyldes den stort sett tre ting:
– tradisjon: jeg er vokst opp med tro
– sosial søken: kristne er hyggelige
– moralsk søken: jeg trenger leveregler

Av disse tre er det moralske elementet mest interessant, siden det har et fokus på det jeg mener kristendommen (og andre religioner) bærer med seg av positivt innhold: gode råd for hvordan du lever et godt liv.

Uten budene og dydene og dødssyndene ville kristendommen vært et tomt skall rundt ingenting. I vår tid er den et skall rundt noe vi like gjerne kan praktisere uten trosbekjennelsen. Vi skaper vår «hverdagsmoral» med elementer fra flere kilder. Vi får det inn gjennom oppdragelsen, selvsagt, gjennom samvær med venner/familie, i diskusjoner rundt tidens temaer og gjennom det vi leser. Noen kilder er kanskje mer overraskende enn andre, for eksempel moderne fantasyromaner og rollespill.

Det finnes fiksjon som bare skummer overfalten, selvsagt. De utnytter kampen mellom godt og ondt til å skape enkle dramatiske universer. Det er tydelig inspirert av Bibelen, men er altså litt for enkelt. Men mye moderne fantasy går dypt i sin tenkning rundt moralske spørsmål, og tar opp tøffe moralske dilemmaer der svaret ikke kan gis i svart/hvitt. De seriøse fantasiene handler altså om hvordan å være et godt menneske i gråsonene der de fleste moralske valg tas. Når fantasy treffer så mange er det nettopp fordi dette er kjernen i kristendommen, og i alle andre religioner. Dette er også kjernen i rollespillet. Unge rollespillere er flinke til å utvikle sterke moralske holdninger. Det skyldes at rollespillene i så stor grad er fokusert på valg og konsekvenser i utfordrende situasjoner. Altså: øving i krisehåndtering; situasjonene da vår moralske ryggrad blir satt på prøve.

Fantasyromaner og rollespill kan altså bidra sterkt til en moralsk dannelsesprosess. De gir leseren/spilleren del i intuitive og seriøse diskurser rundt etikk og moral, diskurser som muliggjøres fordi handlingen foregår utenfor vår virkelighet. Ja, dette er viktig (og muligens grunnen til at Bibelen har hatt så stor suksess også). I fantasiens late-som-landskap er vi faktisk fri fra moderne relativisme og kynisme, og kan tumle med de store moralske spørsmålene. I virkelighetens verden mangler den offentlige samtalen denne diskursen i stor grad. Den er smittet av sin forbindelse til kristendommen. Kirka har vært sentral i den moralske diskursen før, men nå er kirka uten autoritet, og den moralske diskursen ligger i kuvøse på bedehusene. Det har oppstått et tomrom i den offentlige samtalen.

Dyktige forfattere og spillskapere fyller dette tomrommet med sterke fortellinger om mennesker i knipe, der konsekvensene av deres valg males med stadig skarpere blikk. Tilfanget av forfattere som gjør bruk av fantasysjangerens sterke arketyper og fristilte fortellersertifikat, blir stadig større. Det samme gjelder for rollespill: nåtidige spillskapere skriver stadig mer poengterte rollespill, der dilemmaene får stadig større moralsk tyngde.

Det gjør at fantasyromaner og rollespill blir stadig mer interessante. De er viktige elementer i et moderne samfunn.

__________________________________

PS: Gud er på en måte ikke med i ligningen i det hele tatt, annet enn som en teoretisk størrelse. I fantasy og rollespill er Gud like mye et fabeldyr som dragen, enhjørningen og Djevelen. Personlig syns jeg verden blir et bedre sted av at det er slik.

PPS: skrev dette fordi jeg leste denne bloggposten: Dåren Dawkins og «Svar skyldig»

Read Full Post »

Pappa svinger ut fra porten hjemme med Poden i baksetet. De skal til barnehagen. Plutselig roper Poden ut: «Fotgjengere!»

Pappa skvetter og ser seg om, men ser ikke et eneste menneske på veien. Fortau og hager og balkonger er også tomme. Det er ingen alminnelige fotgjengere å se. Vel-vel, Poden er jo kjent for å se masse som andre ikke ser, spesielt når de kjører bil. De har for eksempel en lek som heter «Gul bil», som handler om å se flest gule biler, og det er ikke måte på hvor mange gule biler Poden ser da …

Når de nærmer seg barnehagen skriker poden «Fotgjengere!» igjen. Pappa ser fremdeles ikke et menneske på veien eller andre steder. Når han stopper bilen spør han forsiktig: «Hvordan ser sånne Fotgjengere ut da?»

«Fire streker og en hump», sier Poden bestemt og hopper ut av bilen. Pappa låser bilen og går etter Poden opp til barnehagen. Han er like klok. Fire streker og en hump har ikke opplyst Pappa det grann. Det er tidlig morgen og Pappas kreative kretser virker døde.

Samme ettermiddag roper Poden nok en gang ut, like før de er hjemme: «Fotgjengere!» Det kommer med stor begeistring, som om det er noe fint han ser. Nok en gang er Pappa på bar bakke når det gjelder forståelse. Det var folk i veien litt lenger nedi bakken, men akkurat her er det ingen. Altså må dette dreie seg om fotgjengere i mer enn alminnelig forstand.

virvlant.jpgDisse fotgjengerne til Poden er noen mystiske fabeldyr, med en hump og fire streker. Kan det være en dromedar, tenker Pappa, men slår det fra seg. Han har ikke sett så mange dromedarer i nabolaget i det siste.

Neste dag gjentar utropene seg, og Pappa setter igang seriøs etterforskning.

– Poden; er fotgjengerne levende?

Poden tenker seg om, og nikker så bekreftende.

– Hvor lever de da?

– Nedi jorda.

Det kommer med all den sakkyndighet en fireåring kan oppdrive. Pappa er like klok, og fortsetter etterforskningen.

– Beveger de seg da?

– Nææi!

Det høres ut som Pappa nå har avdekket håpløs uforstand om verda. Poden ser på ham med lattermilde og himlende øyne. Det er «pappa tuller»-blikket. Så dumt går det tydeligvis ikke an å spørre!

– Men, hvordan ser fotgjengerne ut da?

– Det er to streker og en hump … og så to streker til … og en hump.

Jaha, tenker Pappa, som du roper i skogen får du svar. Fabeldyrene til Poden kan tydeligvis ha to humper, slik som kamelen. Han ser selvsagt den nye beskrivelsen i forbindelse med sine tanker om dromedarer dagen før, men føler seg slett ikke klokere. Dette fabeldyret er tydeligvis noe bare Poden kan se, noe som skifter form etter Podens humør. Pappa ser for seg en hamskiftende figur med pinnebein eller vinger eller horn, og humper både her og der.

Poden blir levert, og Pappa drar hjem. Arbeidsdagen begynner jo, og en voksen mann kan ikke tulle seg bort i slike spekulasjoner. Han låser seg inn, tar av skoene og legger nøklene i vinduskarmen. Mamma har stått opp. Hun sitter og spiser frokost. «Har du hørt om fotgjengerne», spør Pappa.

– Ja, morsomt, ikke sant?

Mamma smiler, tydeligvis overbevist om at Pappa har intuitiv innsikt i fabeldyrenes verden.

– Eh … jo, men jeg vet ikke hva de er.

– Fartshumper.

Mamma ser ikke opp en gang. Hun sitter med suveren innsikt i Podens indre verden, spiser cornflakes og leser sakspapirer, og bare vet slikt! Pappa klarer ikke la være å blåse av den irriterende overlegenheten hennes.

– Pff!

Han tramper opp på kontoret, setter i gang maskinen og begynner å skrive. Han er forfatter. Ordene er hans domene. Han skriver om troll og fabeldyr og alt mulig fantastisk. Og han har ikke noe problem med å skille fantasi og virkelighet! Nemlig!

Read Full Post »